Normalt og noe jeg baare skal leve med?

[HerrSint]

Jeg har ingen illusjoner om at ekteskapet er perfekt i sin natur og jeg vet og ohg er innstillt på at det vil kreves jobb å holde det ved like på ulike områder. Men det er ting jeg opplever som jeg ikke lnsker eller klarer å normalisere, og jeg merker at jeg er i ferd med å miste kompasset, det som sa meg at dette var helt feil i begynnelsen, men som nå er blitt numment etter så mane diskusjoner hvor jeg blir i tvil på hva som er rett og hvor det blir stilt spørsmålstegn til om jeg husker rett, selv om det aldri har vært noe jeg har slitt med før.

Jeg har vært gift i 7 år med ei jente fra søramerika og vi har en sønn sammen som er 4 år. Hun kommer fra et hjem med en fraværende farsfigur og har generelt hatt et ganske røfft liv i oppveksten med situasjoner som i dagens Norge ville vært oppsiksvekkende. Gjennom det har hun lært i ganske tidlig alder at livet og sjebnen er ganske mer utfordrende og mindre romantisk eller ideell enn det jeg noen gang har fått hjemmefra. Så, vi er forskjellge i både verdisett, muligheter vi har fått og i valg vi har gjort i livet.

Det jeg merker jeg sliter mest med er at når hun opplever noe som går henne imot eller et nederlag som resultat av hennes valg, så snur hun seg rundt å graver da frem ting som ikke har noe med saken og gjøre og begynner å slenge det mot meg. Eksempel er at hun hadde spart opp til en reise hun ville gjøre og utsatte å kjøpe billetter. Da hun oppdaget at billettprisene var gått opp gikk hun i taket ogf begynte å angripe meg for ikke å ha kontroll på økonimien og fordi jeg har latt to regninger gå over tiden. Jeg tjener ca 4-5 ganger det hun gjør og betaler mer enn min andel av husholdet for å si det sånn og noen ganger glemmer jeg å betale en regning. Det å bli angrepet på denne måten, i tillegg til at hun da drar min familie ned i søla, kritierer min mor, min søster, min far og ting jeg gjør går inn på meg og personangrep er noe jeg responderer dårlig på. 

 

På slutten av diskusjonen trekker jeg meg tilbake og går og legger meg, mens hun da etter en stund kommer stormende inn, tar puten fra sengen og sier hun skal sove en annen plass fordi hun føer seg utrygg. Utrygg? Jeg har ikke truet henne og var den som trakk meg tilbake? Jeg er svært lite komfertabel med at hun insinuerer at jeg har truet henne pånoen som helst måte og skjønner ikke annet enn at hun prlver å  få et slags overtak ved å sette meg i den posisjonen.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre   

 

[Lillemus]

HerrSint skrev (1 minutt siden):

På slutten av diskusjonen trekker jeg meg tilbake og går og legger meg, mens hun da etter en stund kommer stormende inn, tar puten fra sengen og sier hun skal sove en annen plass fordi hun føer seg utrygg. Utrygg? Jeg har ikke truet henne og var den som trakk meg tilbake? Jeg er svært lite komfertabel med at hun insinuerer at jeg har truet henne pånoen som helst måte og skjønner ikke annet enn at hun prlver å  få et slags overtak ved å sette meg i den posisjonen.

Jeg er ingen psykolog altså, men tenker at det kanskje nettopp er din manglende reaksjon som gjør henne utrygg. Ut fra det du forteller om hennes oppvekst er hun kanskje vant til at man blir snakket tilbake til med samme mynt, at det koker en stund og så er man ferdig. Når du ikke tar til motmæle, men snur ryggen til og går skjønner hun ikke hva som skjer og hva du mener og blir utrygg.

Tror du det kan være noe i dette? Kan dere prøve å snakke sammen om dette i en setting der stemningen er rolig og gemyttlig? Det er ingen vits i å prøve å ta det opp akkurat der og da, da er hun neppe mottagelig for det.

[laban]

HerrSint skrev (7 minutter siden):

Det jeg merker jeg sliter mest med er at når hun opplever noe som går henne imot eller et nederlag som resultat av hennes valg, så snur hun seg rundt å graver da frem ting som ikke har noe med saken og gjøre og begynner å slenge det mot meg.

Dette er vel til en viss grad "normalt", men selvfølgelig ikke rasjonelt eller rettferdig. Altså at man når livet går en imot, tar det ut på de nærmeste, selv om de ikke har noen rolle i det som har hendt. 

Jeg har ingen gode råd, men vil minne om et trekk som iblant kan være en tydelig kjønnsforskjell: Når kvinner reagerer sterkt på noe som skjer, enten det er noe de burde gjort annerledes eller noe som bare kommer i veien og ødelegger en plan eller skaper en ubehagelig situasjon, har menn lett for å enten komme med konkrete / handlinger (hvis det er noe de ser for seg kan gjøres for å løse problemet) eller reagere med taushet (hvis det ikke er noe som kan gjøres). Men det mange kvinner ønsker seg i denne situasjonen, er egentlig bare sympati og medfølelse for at situasjonen har blitt slik. Råd og realitetsorientering må vente til følelsesstormen har lagt seg. 

Så jeg lurer på om du bare skal overhøre de usaklighetene som går på deg og dine akkurat der og da, og bare kommentere det som har med selve saken å gjøre. Typen "sånn uflaks, men det er visst mange som har satt opp prisen nå når ferietiden nærmer seg", og ignorert resten, til hun har roet seg. Når ting er normale igjen, kan dere snakke om at angrepene på deg ikke har noe i slike situasjoner å gjøre.

Jeg var i tvil om jeg skulle svare deg, men kanskje du kan få noen ideer i det minste. Det er selvfølgelig ikke riktig å la deg ta støyten i slike tilfeller, men noen ganger kan sånt skje fordi det ikke finnes noen andre å la det gå ut over. Hvis hun har stort behov for trygghet og kontroll, har hun kanskje lett for å overreagere når det glipper.