Dere som har hatt selvmordsforsøk hva tenkte dere når dere våknet opp igjen?

[Gjest KatarinaV]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Prøver å si noe om det lidelsestrykket etterlatte sitter igjen med. Og det er voldsomt. 
å miste noen Uavhenig av årsak er en stor traume. 
jeg skjønner at livet kan være tøft for mange og uutholdelig. Mange får hjelp, og mange er ikke mottagelig for hjelp. 
En tidligere klassekamerat tok sitt eget liv i fjor. Han fikk hjelp, men klarte ikke ta i mot og motsatte seg hjelp. han var far, ektemann og hadde flott hus og en god jobb. 
De etterlatte er knust. 
han hadde et mørke. 
menn topper statistikken dessverre. 
ofte har folk prøvd å få hjelp, møter noen i hjelpeapparatet som ikke forstår eller som man ikke klikker med. 
Når man er så syk klarer man ikke kreve heller. Man må være frisk for å være syk sies det, og det tror jeg på.

at de legger ned psykisk helsehjelp, og det er vanskelig for folk å få hjelp er skremmende. 
jeg tenker at folk som er syke over årevis bør få oppfølging i kommunene. Med god kompetanse. Som igjen frigir plass på dps til de som er sykest. 

 

Anonymkode: 17162...0d1

Selv om de etterlatte har er stort lidelsestrykk er ikke det ensbetydende med å kalle suicid for egoisme, slik du gjør. Depresjon og selvmordstanker er en alvorlig sykdom som er potensielt dødelig, dvs noen dør. Det er ikke egoisme som gjør at de dør, men sykdommen de lider av. Om du er klok modererer du deg til at det er smertefullt både å lide av alvorlig psykisk sykdom og å være etterlatt etter selvmord. Det er bare tapere her og ingen skal klandres eller gis skyld. 

[AnonymBruker]

KatarinaV skrev (54 minutter siden):

Selv om de etterlatte har er stort lidelsestrykk er ikke det ensbetydende med å kalle suicid for egoisme, slik du gjør. Depresjon og selvmordstanker er en alvorlig sykdom som er potensielt dødelig, dvs noen dør. Det er ikke egoisme som gjør at de dør, men sykdommen de lider av. Om du er klok modererer du deg til at det er smertefullt både å lide av alvorlig psykisk sykdom og å være etterlatt etter selvmord. Det er bare tapere her og ingen skal klandres eller gis skyld. 

Bra sagt!

Anonymkode: 4a463...8fb

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (9 timer siden):

Det er ikke bare bare å søke hjelp. Du må nesten ha prøvd selv å få hjelp og føle på hvordan det føles. Man blir ofte møtt med rare holdninger eller folk som ikke tar det på alvor. 

Her vil jeg gi en kommentar. For personer i krise som oppsøker hjelp av sucidal i krise må helsepersonell lege, tannlege , øre nese hals spesialist , psykolog hvem som helst reagere på nødplikt dersom det forekommer informasjon at pasienten ikke vil leve livet lenger. Når det er sagt er det innkommende lege på akutt psykiatrisk vurdere sannsynligheten for at faren er reell. Det er samtidig forskjell på et engangstilfelle og hyppighet av det. Til syvende og sist er har alle et eget ansvar. Er en pårørende etter ha mistet noen er sorgen over tapet like stort om det kommer av ulykke, alderdom eller selvmord. Ingen kan si at ens egen sorg er verre enn en annen. Så nei - en må ikke ha opplevd noe som helst for å forstå smerten! 

Anonymkode: 6f48d...574

[AnonymBruker]

KatarinaV skrev (2 timer siden):

Selv om de etterlatte har er stort lidelsestrykk er ikke det ensbetydende med å kalle suicid for egoisme, slik du gjør. Depresjon og selvmordstanker er en alvorlig sykdom som er potensielt dødelig, dvs noen dør. Det er ikke egoisme som gjør at de dør, men sykdommen de lider av. Om du er klok modererer du deg til at det er smertefullt både å lide av alvorlig psykisk sykdom og å være etterlatt etter selvmord. Det er bare tapere her og ingen skal klandres eller gis skyld. 

Det er ikke alle som har forståelse for. Anonym her over er ikke spesiell som har den meningen, altså. Mange følger hen i tankegangen for egoisme. Ja- det er en sykdom - men at alle skal forstå seg i hjel for at den som forlater livet ikke kan kalles egoistisk er et veldig ømt punkt - og noe en selv får mene noe om. Her er det ikke et svart hvitt svar. 

Anonymkode: 6f48d...574

[Gjest KatarinaV]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke alle som har forståelse for. Anonym her over er ikke spesiell som har den meningen, altså. Mange følger hen i tankegangen for egoisme. Ja- det er en sykdom - men at alle skal forstå seg i hjel for at den som forlater livet ikke kan kalles egoistisk er et veldig ømt punkt - og noe en selv får mene noe om. Her er det ikke et svart hvitt svar. 

Anonymkode: 6f48d...574

Å kalle syke mennesker aom begår selvmord for egoister er så fordomsfullt og gammeldags at jeg bestemt mener at ikke alle skal få mene hva de vil om det. Det er kunnskapsløst å ikke anerkjenne suicidalfare for en sykdom. Og å dø av sykdom vil aldri være egoistisk (like lite som man kan klandre mennesker som dør av kreft for egoisme). Det er kun om du ikke anerkjenner alvorlig depresjon med suicidfare som en sykdom at du kan mene det er en egoistisk og villet handling. Da er man i bunn lite opplyst 

[AnonymBruker]

KatarinaV skrev (1 time siden):

Å kalle syke mennesker aom begår selvmord for egoister er så fordomsfullt og gammeldags at jeg bestemt mener at ikke alle skal få mene hva de vil om det. Det er kunnskapsløst å ikke anerkjenne suicidalfare for en sykdom. Og å dø av sykdom vil aldri være egoistisk (like lite som man kan klandre mennesker som dør av kreft for egoisme). Det er kun om du ikke anerkjenner alvorlig depresjon med suicidfare som en sykdom at du kan mene det er en egoistisk og villet handling. Da er man i bunn lite opplyst 

Her mener jeg du er lite opplyst om du mener det du skriver skal gjelde i samfunnet generelt. Det er overhodet ikke kunnskapsløst. Det er kun her på dol det blir ansett som det du skriver- ikke i samfunnet. Jeg annerkjenner det som i sykdom men ikke tro at alle som har blitt forlatt på den måten skal ha samme tro som deg. Du vet ingenting om meg så du skal ikke fortelle meg hva slags livserfaring jeg har som du gjør! Det jeg sier er at sorg er sorg uansett årsak til deres bortgang. Du provoserer med det du skriver kan du vite. 

Anonymkode: 6f48d...574

[Gjest KatarinaV]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Her mener jeg du er lite opplyst om du mener det du skriver skal gjelde i samfunnet generelt. Det er overhodet ikke kunnskapsløst. Det er kun her på dol det blir ansett som det du skriver- ikke i samfunnet. Jeg annerkjenner det som i sykdom men ikke tro at alle som har blitt forlatt på den måten skal ha samme tro som deg. Du vet ingenting om meg så du skal ikke fortelle meg hva slags livserfaring jeg har som du gjør! Det jeg sier er at sorg er sorg uansett årsak til deres bortgang. Du provoserer med det du skriver kan du vite. 

Anonymkode: 6f48d...574

Og du provoserer med det du skriver. Å lage et bastant skille mellom hva som er sannhet på dol og hva som er sannhet i samfunnet generelt, og mene at en selv kan definere disse sannhetene for å eliminere andres meninger. Vel - sånn virker det ikke. Til info så jobber jeg innen psykisk helse og ser «samfunnets side av saken» daglig, senest i natt. 

[AnonymBruker]

KatarinaV skrev (3 minutter siden):

Og du provoserer med det du skriver. Å lage et bastant skille mellom hva som er sannhet på dol og hva som er sannhet i samfunnet generelt, og mene at en selv kan definere disse sannhetene for å eliminere andres meninger. Vel - sånn virker det ikke. Til info så jobber jeg innen psykisk helse og ser «samfunnets side av saken» daglig, senest i natt. 

Da får vi være enig om at dette blir vi ikke enig om. Og du- til info og til opplysning det gjør jeg jo også. Jeg er påførende og jeg er en profesjonell. 

Anonymkode: 6f48d...574

[Vhanja]

Jeg er en av dem som mener at selvmord kan være egoistisk, selv om jeg vet det ikke nødvendigvis er en ok ting å mene.

Jeg har mistet en nær venn til selvmord. Han gjorde det rett før foreldrene skulle komme på besøk, så det var de som fant ham. Hvor traumatisert blir man ikke av noe slikt?

Jeg har ei venninne som lot mobilen ligge igjen og stakk av med bilen for å ta livet sitt. Politi ble involvert og hun ble heldigvis funnet i tide, men det var ikke mye om å gjøre. Jeg husker enda hvor redd jeg var hele det døgnet til de fant henne. Og våger ikke en gang å tenke på hvor fælt hennes samboer og familie hadde det.

En venn av meg har en eks som ringte henne og sa han hadde gjort et selvmordsforsøk. Hun reiste ut til ham midt på natten, ringte ambulansen og satt og så ham nesten dø foran seg til de kom og fikk reddet ham. Det første han sa til henne da han våknet igjen var: "Jeg kommer til å gjøre det igjen, og denne gangen ringer jeg deg ikke".

Jeg forstår at de som gjør slikt har det helt for jævlig. Dvs jeg kan ikke egentlig forstå hvor fælt de har det, fordi jeg har - heldigvis - aldri vært der selv. Men det betyr ikke at det de utsetter nære rundt seg for er greit eller alltid kan unnskyldes. Jeg var faktisk skikkelig sint da min venninne stakk av på den måten. Hadde hun skrevet et brev og forklart hva hun haddde gjort og hvorfor så kunne jeg faktisk bedre ha forstått det. Uansett hvor vondt det hadde vært å miste henne på den måten, så hadde jeg kunne forstå det. Men å bare stikke av og gjøre at alle rundt ikke visste hvor hun var eller hva som skjedde og var livredde i et døgn synes jeg faktisk man har lov å reagere på.

De som er suicidale sier noen ganger at de rundt dem hadde hatt det bedre utem det. Det stemmer ikke og er kun sykdommen som snakker. Det er aldri bedre å miste noen til selvmord.

Men pårørende hadde hatt det bedre uten de erfaringene som jeg nevner over. Nei, jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å være suicidal. Men kan de suicidale sette seg inn i hvordan det er å være pårørende?

 

Endret 29. mars 2024 av Vhanja

[Gjest KatarinaV]

Vhanja skrev (1 minutt siden):

Jeg er en av dem som mener at selvmord kan være egoistisk, selv om jeg vet det ikke nødvendigvis er en ok ting å mene.

Jeg har mistet en nær venn til selvmord. Han gjorde det rett før foreldrene skulle komme på besøk, så det var de som fant ham. Hvor traumatisert blir man ikke av noe slikt?

Jeg har ei venninne som lot mobilen ligge igjen og stakk av med bilen for å ta livet sitt. Politi ble involvert og hun ble heldigvis funnet i tide, men det var ikke mye om å gjøre. Jeg husker enda hvor redd jeg var hele det døgnet til de fant henne. Og våger ikke en gang å tenke på hvor fælt hennes samboer og familie hadde det.

En venn av meg har en eks som ringte henne og sa han hadde gjort et selvmordsforsøk. Hun reiste ut til ham midt på natten, ringte ambulansen og satt og så ham nesten dø foran seg til de kom og fikk reddet ham. Det første han sa til henne da han våknet igjen var: "Jeg kommer til å gjøre det igjen, og denne gangen ringer jeg deg ikke".

Jeg forstår at de som gjør slikt har det helt for jævlig. Dvs jeg kan ikke egentlig forstå hvor fælt de har det, fordi jeg har - heldigvis - aldri vært der selv. Men det betyr ikke at det de utsetter nære rundt seg for er greit eller alltid kan unnskyldes. Jeg var faktisk skikkelig sint da min venninne stakk av på den måten. Hadde hun skrevet et brev og forklart hva hun haddde gjort og hvorfor så kunne jeg faktisk bedre ha forstått det. Uansett hvor vondt det hadde vært å miste henne på den måten, så hadde jeg kunne forstå det. Men å bare stikke av og gjøre at alle rundt ikke visste hvor hun var eller hva som skjedde og var livredde i et døgn synes jeg faktisk man har lov å reagere på.

De som er suicidale sier noen ganger at de rundt dem hadde hatt det bedre utem det. Det stemmer ikke og er kun sykdommen som snakker. Det er aldri bedre å miste noen til selvmord.

Men pårørende hadde hatt det bedre uten de erfaringene som jeg nevner over. Nei, jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å være suicidal. Men kan de suicidale sette seg inn i hvordan det er å være pårørende?

 

Det er selvsagt mulig å være både suicidal og pårørende og ha begge erfaringene. Selvsagt er det ille å være pårørende. Og like åpenbart er det ille å lide så mye at man mener det er best å avslutte livet. Å fordele skyld ved å kalle noe av dette egoisme er på alle vis ugreit. Vi får være enige om å være uenige i dette og avslutte runden her.

[AnonymBruker]

KatarinaV skrev (4 minutter siden):

Det er selvsagt mulig å være både suicidal og pårørende og ha begge erfaringene. Selvsagt er det ille å være pårørende. Og like åpenbart er det ille å lide så mye at man mener det er best å avslutte livet. Å fordele skyld ved å kalle noe av dette egoisme er på alle vis ugreit. Vi får være enige om å være uenige i dette og avslutte runden her.

Så lenge dette ikke angår deg personlig er det nok du som mangler livserfaring på mye. Men nå skal jeg gi meg. 

Anonymkode: 6f48d...574

[Gjest KatarinaV]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Så lenge dette ikke angår deg personlig er det nok du som mangler livserfaring på mye. Men nå skal jeg gi meg. 

Anonymkode: 6f48d...574

Her bommer du igjen. God påske 

[hattifnattus]

Vhanja skrev (32 minutter siden):

Jeg er en av dem som mener at selvmord kan være egoistisk, selv om jeg vet det ikke nødvendigvis er en ok ting å mene.

Jeg har mistet en nær venn til selvmord. Han gjorde det rett før foreldrene skulle komme på besøk, så det var de som fant ham. Hvor traumatisert blir man ikke av noe slikt?

Jeg har ei venninne som lot mobilen ligge igjen og stakk av med bilen for å ta livet sitt. Politi ble involvert og hun ble heldigvis funnet i tide, men det var ikke mye om å gjøre. Jeg husker enda hvor redd jeg var hele det døgnet til de fant henne. Og våger ikke en gang å tenke på hvor fælt hennes samboer og familie hadde det.

En venn av meg har en eks som ringte henne og sa han hadde gjort et selvmordsforsøk. Hun reiste ut til ham midt på natten, ringte ambulansen og satt og så ham nesten dø foran seg til de kom og fikk reddet ham. Det første han sa til henne da han våknet igjen var: "Jeg kommer til å gjøre det igjen, og denne gangen ringer jeg deg ikke".

Jeg forstår at de som gjør slikt har det helt for jævlig. Dvs jeg kan ikke egentlig forstå hvor fælt de har det, fordi jeg har - heldigvis - aldri vært der selv. Men det betyr ikke at det de utsetter nære rundt seg for er greit eller alltid kan unnskyldes. Jeg var faktisk skikkelig sint da min venninne stakk av på den måten. Hadde hun skrevet et brev og forklart hva hun haddde gjort og hvorfor så kunne jeg faktisk bedre ha forstått det. Uansett hvor vondt det hadde vært å miste henne på den måten, så hadde jeg kunne forstå det. Men å bare stikke av og gjøre at alle rundt ikke visste hvor hun var eller hva som skjedde og var livredde i et døgn synes jeg faktisk man har lov å reagere på.

De som er suicidale sier noen ganger at de rundt dem hadde hatt det bedre utem det. Det stemmer ikke og er kun sykdommen som snakker. Det er aldri bedre å miste noen til selvmord.

Men pårørende hadde hatt det bedre uten de erfaringene som jeg nevner over. Nei, jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å være suicidal. Men kan de suicidale sette seg inn i hvordan det er å være pårørende?

 

Det du skriver her er mye av grunnen til at jeg måtte kutte veldig mange vennskap.

Jeg har vært suicidal og har et forsøk bak meg, og jeg vet hvor sort hvitt det synet blir hvor du oppriktig tror at folk rundt deg får det bedre uten deg fordi du ikke har noen verdi. Likevel vil jeg si at det er egoisme i det å faktisk ta sitt eget liv, og jeg syns det er fullt lov å være sint på vedkommende som har gjort det. 

Jeg har vært i samme situasjon som du har vært, hvor folk har gitt meg beskjed eller små drypp med hint før de har prøvd å gjennomføre, og den redselen hjemsøker meg fortsatt på natten. Hun ene fikk jeg meldinger fra mens hun stod på broen, og hun hoppet ikke før jeg var ankommet. Noen andre har bare stukket av og sendt kryptiske SMS-er som har latt oss pårørende sitte i over et døgn livredde.

Samtidig som de gav meg beskjed på forhånd så ble jeg kjeftet huden full når jeg ringte etter hjelp. For de ville jo dø. Dessverre pga omstendighetene så har jeg hatt en veldig syk omgangskrets, hvor jeg til slutt måtte trekke meg vekk nettopp pga opplevelser som dette. Noen lever i dag, andre har lyktes med å gjennomføre. 

Han jeg savner mest er han jeg gikk hele grunnskolen med, og jeg ser idag at søsteren hans fortsatt er sterkt preget enda dette var i 2017. Jeg vet at han led og oppriktig ikke så noen annen utvei, men i mine øyne så var det å ta livet sitt et egoistisk valg. 

Men jeg måtte få selvmordstankene mine litt mer på avstand før jeg skjønte at det var egoistisk, for da det stod på som verst så trodde jeg oppriktig at ingen ville bry seg.

Endret 29. mars 2024 av hattifnattus

[FjellOgDalar]

Bunnløs fortvilelse over ikke å ha fått det til i intens kamp med nattsvart samvittighet overfor de som står meg nær.  I tida som fulgte vant heldigvis den dårlige samvittigheten. Det er synd å si det, men jeg hadde neppe kommet dit jeg er i dag om det ikke hadde skjedd. Jeg vil ikke si det bare lå egoisme bak, selv om det er nærliggende for mange å se det slik. Faktisk var jeg hellig overbevist om at de rundt meg ville få det bedre uten meg. Det sier jeg ikke for å unndra meg ansvar for et elendig valg. Hadde jeg hatt guts til å foreslå en annen type behandling før det ble så ille, ville det kanskje ikke gått så langt. Men etter jeg gikk på en ny smell etter å ha vært igjennom konsekvensene av det selvmordsforsøket, var det annerledes. Det var åpenbart for meg at jeg skyldte både de rundt og meg selv en siste innsats. Takket være det kan jeg snart feire fem år uten innleggelser eller annen destruktivitet. 

Å ta livet av meg virket som eneste «løsning» etter å ha vært syk i over 20 år. Jeg orket ikke tanken på å være samfunnsøkonomisk byrde og at andre skulle lide slik pga meg. Det var en vrangforestilling som følge av alvorlig sykdom. 

[AnonymBruker]

Skjønner man kan bli bunnløst fortvilt. samfunnet har endret seg mye, og om man ikke har karriere, familie og hytte har man ikke lykkes tenker mange. 
Jeg har både utdannelse, fast jobb, familie, barn, hund og hytte. 
Likevel har jeg mine problemer. 
Veldig mange lager seg et bilde av hva de må ha i livet for å lykkes. 
sosiale medier flommer over av glansbilder, som igjen får folk til å føle seg mislykket. 
tro meg.. jeg er en oppegående person, men stort nettverk, og de glansbildene jeg ser er glansbilder. Samme kveld kan en av damene ringe meg i full gråt over krangling med mannen, selv om timer før var det delt Love bilder med hjerter og kliss. 
vi lever i en verden der vi er blitt besatt av å vise vellykkethet utad. Få anerkjennelse og bekreftelse. Da er det noe som mangler. 
når det ikke er nok å bekrefte seg selv er vi på ville veier. 
Man er fin nok som man er, bra nok, smart nok osv.  om man er ufør, hva så? Fyll dagene med alt godt dere kan, dere er ikke byrde for samfunnet. 
De som er en byrde for samfunnet er kriminelle og folk som ødelegger andre. 
Ikke de som er syke. 


 

Anonymkode: 17162...0d1