Dere som har hatt selvmordsforsøk hva tenkte dere når dere våknet opp igjen?

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 4a463...8fb

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde holdt på med min måte så lenge at jeg hadde blitt bevisstløs så hadde jeg faktisk aldri våknet opp igjen. Men jeg vet ikke om jeg er glad jeg avsluttet forsøket eller ikke. Noen ganger skulle jeg ønske jeg klarte å fullføre. 

Anonymkode: 686ea...463

[AnonymBruker]

Katastrofefølelse da jeg forsto hva jeg hadde gjort. Ble bare enda verre av gråtende pårørende som etterhvert dukket opp. Klarte ikke være til stede i det og bare avviste alvorlighetsgraden av det osv. Hva jeg tenkte var vel bare å komme seg ut av konfrontasjonen. Få ro. 

Anonymkode: 60a61...6fb

[AnonymBruker]

Har aldri prøvd å ta livet mitt, og heller ikke vært plaget av slike tanker. 
Men vil fortelle om Hvordan det er å være pårørende til en ungdom som døde. Det var heller ikke selvmord men ei ulykke. 
For oss som sitter igjen etter å ha mistet et familiemedlem er det en lammende sorg og en smerte kun de som har opplevd det klarer å forstå omfanget av. 
Man får en psyke som er endret for alltid. 
mer nervesystem som er i konstant beredskap. 
å velge bort livet er egoistisk. Det skapes store traumer for de som sitter igjen. 
søk heller hjelp!! Når man er på bunn går det kun en vei og det er oppover igjen. 
folk i dag tar livet sitt i livskriser som skilsmisse eller mistet jobben osv. se dere rundt.. i andre land blir familier og landsbyer bombet. Man klarer å få seg et godt liv med de forutsetningene man har 

Anonymkode: 17162...0d1

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har aldri prøvd å ta livet mitt, og heller ikke vært plaget av slike tanker. 
Men vil fortelle om Hvordan det er å være pårørende til en ungdom som døde. Det var heller ikke selvmord men ei ulykke. 
For oss som sitter igjen etter å ha mistet et familiemedlem er det en lammende sorg og en smerte kun de som har opplevd det klarer å forstå omfanget av. 
Man får en psyke som er endret for alltid. 
mer nervesystem som er i konstant beredskap. 
å velge bort livet er egoistisk. Det skapes store traumer for de som sitter igjen. 
søk heller hjelp!! Når man er på bunn går det kun en vei og det er oppover igjen. 
folk i dag tar livet sitt i livskriser som skilsmisse eller mistet jobben osv. se dere rundt.. i andre land blir familier og landsbyer bombet. Man klarer å få seg et godt liv med de forutsetningene man har 

Anonymkode: 17162...0d1

Veldig trist at du har mistet noen du var veldig glad i. Det kan ikke jeg forstå hvordan føles.

Det er også åpenbart at du ikke forstår hvordan det oppleves å være suicidal. Det er også noe man må oppleve for å forstå 

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har aldri prøvd å ta livet mitt, og heller ikke vært plaget av slike tanker. 
Men vil fortelle om Hvordan det er å være pårørende til en ungdom som døde. Det var heller ikke selvmord men ei ulykke. 
For oss som sitter igjen etter å ha mistet et familiemedlem er det en lammende sorg og en smerte kun de som har opplevd det klarer å forstå omfanget av. 
Man får en psyke som er endret for alltid. 
mer nervesystem som er i konstant beredskap. 
å velge bort livet er egoistisk. Det skapes store traumer for de som sitter igjen. 
søk heller hjelp!! Når man er på bunn går det kun en vei og det er oppover igjen. 
folk i dag tar livet sitt i livskriser som skilsmisse eller mistet jobben osv. se dere rundt.. i andre land blir familier og landsbyer bombet. Man klarer å få seg et godt liv med de forutsetningene man har 

Anonymkode: 17162...0d1

Det er ikke bare bare å søke hjelp. Du må nesten ha prøvd selv å få hjelp og føle på hvordan det føles. Man blir ofte møtt med rare holdninger eller folk som ikke tar det på alvor. 

[Gjest Krøll47]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har aldri prøvd å ta livet mitt, og heller ikke vært plaget av slike tanker. 
Men vil fortelle om Hvordan det er å være pårørende til en ungdom som døde. Det var heller ikke selvmord men ei ulykke. 
For oss som sitter igjen etter å ha mistet et familiemedlem er det en lammende sorg og en smerte kun de som har opplevd det klarer å forstå omfanget av. 
Man får en psyke som er endret for alltid. 
mer nervesystem som er i konstant beredskap. 
å velge bort livet er egoistisk. Det skapes store traumer for de som sitter igjen. 
søk heller hjelp!! Når man er på bunn går det kun en vei og det er oppover igjen. 
folk i dag tar livet sitt i livskriser som skilsmisse eller mistet jobben osv. se dere rundt.. i andre land blir familier og landsbyer bombet. Man klarer å få seg et godt liv med de forutsetningene man har 

Anonymkode: 17162...0d1

Du har lidd et enormt tap og det anerkjenner jeg. Men så var det ikke et selvmord og ikke helt relevant. Og jeg mener fortsatt at man ikke kan dømme slik over andre. Jeg har kommet frem til samme konklusjon som du presenterer her FOR MEG SELV, men jeg dømmer ikke lenger like hardt dem som har gjennomført, etter å ha vært fanget i den tunneltankegangen selv. Fint at du oppfordrer til å søke hjelp om man sliter, men å forsøke styre med skyld og anklagelser om egoisme... Jeg vet det er vanlig tankegang. Men jeg synes ikke det å ytre den hjelper på for de som er berørte. Skyldfølelse er jo ofte også nettopp en bevegelsesgrunn inn i selvmord. Selv om det virker være et rart perspektiv sett utenfra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har aldri prøvd å ta livet mitt, og heller ikke vært plaget av slike tanker. 
Men vil fortelle om Hvordan det er å være pårørende til en ungdom som døde. Det var heller ikke selvmord men ei ulykke. 
For oss som sitter igjen etter å ha mistet et familiemedlem er det en lammende sorg og en smerte kun de som har opplevd det klarer å forstå omfanget av. 
Man får en psyke som er endret for alltid. 
mer nervesystem som er i konstant beredskap. 
å velge bort livet er egoistisk. Det skapes store traumer for de som sitter igjen. 
søk heller hjelp!! Når man er på bunn går det kun en vei og det er oppover igjen. 
folk i dag tar livet sitt i livskriser som skilsmisse eller mistet jobben osv. se dere rundt.. i andre land blir familier og landsbyer bombet. Man klarer å få seg et godt liv med de forutsetningene man har 

Anonymkode: 17162...0d1

Dette ble for lettvint og viser mangel på livserfaring. Du vet ingenting om skjebnene til disse menneskene.

Du sammenligner med folk som lever i krig, og mener at de klarer å få et godt liv. Flesteparten som lever i en krigssone har store traumer. 

Anonymkode: dec34...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette ble for lettvint og viser mangel på livserfaring. Du vet ingenting om skjebnene til disse menneskene.

Du sammenligner med folk som lever i krig, og mener at de klarer å få et godt liv. Flesteparten som lever i en krigssone har store traumer. 

Anonymkode: dec34...d0e

Prøver å si noe om det lidelsestrykket etterlatte sitter igjen med. Og det er voldsomt. 
å miste noen Uavhenig av årsak er en stor traume. 
jeg skjønner at livet kan være tøft for mange og uutholdelig. Mange får hjelp, og mange er ikke mottagelig for hjelp. 
En tidligere klassekamerat tok sitt eget liv i fjor. Han fikk hjelp, men klarte ikke ta i mot og motsatte seg hjelp. han var far, ektemann og hadde flott hus og en god jobb. 
De etterlatte er knust. 
han hadde et mørke. 
menn topper statistikken dessverre. 
ofte har folk prøvd å få hjelp, møter noen i hjelpeapparatet som ikke forstår eller som man ikke klikker med. 
Når man er så syk klarer man ikke kreve heller. Man må være frisk for å være syk sies det, og det tror jeg på.

at de legger ned psykisk helsehjelp, og det er vanskelig for folk å få hjelp er skremmende. 
jeg tenker at folk som er syke over årevis bør få oppfølging i kommunene. Med god kompetanse. Som igjen frigir plass på dps til de som er sykest. 

 

Anonymkode: 17162...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette ble for lettvint og viser mangel på livserfaring. Du vet ingenting om skjebnene til disse menneskene.

Du sammenligner med folk som lever i krig, og mener at de klarer å få et godt liv. Flesteparten som lever i en krigssone har store traumer. 

Anonymkode: dec34...d0e

Jeg har mye livserfaring selv om jeg ikke har vært susidal. Man trenger ikke å ha opplevd alt for å kunne forstå andre. 
Alle som lever i krigssoner har traumer, men de aller fleste klarer å stable et liv på beina igjen. Jeg jobber faktisk med flyktninger så det vet jeg.  
det handler ikke om hva man opplever her i livet, men hvordan man takler og håndterer det. 
og det er å ikke sette seg i offerrollen. 
og tenke på alt fælt man har opplevd. Livet går fremover og ikke bakover. 
 

Anonymkode: 17162...0d1

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (30 minutter siden):

Det er ikke bare bare å søke hjelp. Du må nesten ha prøvd selv å få hjelp og føle på hvordan det føles. Man blir ofte møtt med rare holdninger eller folk som ikke tar det på alvor. 

Men nå er det veldig varierende hva folk kaller for "hjelp" også da. Noen mener at det eneste som kalles for "hjelp" er innleggelse. Noen klager også over at de ikke får hjelp hos dps, selvom de får støttesamtaler i kommunen,men støttesamtaler i kommunen er de ikke fornøyd med og skal absolutt ha dps. F. Eks. 

Anonymkode: 686ea...463

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noen klager også over at de ikke får hjelp hos dps, selvom de får støttesamtaler i kommunen,men støttesamtaler i kommunen er de ikke fornøyd med og skal absolutt ha dps.

Det kan være fordi støttesamtaler og behandling er to forskjellige ting. F.eks. er høyskoler og universiteter pålagt å svare dersom en behandler trenger å innhente informasjon om forhold rundt pasienten. En psykiatrisk sykepleier har ikke den samme retten.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (49 minutter siden):

Veldig trist at du har mistet noen du var veldig glad i. Det kan ikke jeg forstå hvordan føles.

Det er også åpenbart at du ikke forstår hvordan det oppleves å være suicidal. Det er også noe man må oppleve for å forstå 

Støtter dette

Anonymkode: dec34...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Har aldri prøvd å ta livet mitt, og heller ikke vært plaget av slike tanker. 
Men vil fortelle om Hvordan det er å være pårørende til en ungdom som døde. Det var heller ikke selvmord men ei ulykke. 
For oss som sitter igjen etter å ha mistet et familiemedlem er det en lammende sorg og en smerte kun de som har opplevd det klarer å forstå omfanget av. 
Man får en psyke som er endret for alltid. 
mer nervesystem som er i konstant beredskap. 
å velge bort livet er egoistisk. Det skapes store traumer for de som sitter igjen. 
søk heller hjelp!! Når man er på bunn går det kun en vei og det er oppover igjen. 
folk i dag tar livet sitt i livskriser som skilsmisse eller mistet jobben osv. se dere rundt.. i andre land blir familier og landsbyer bombet. Man klarer å få seg et godt liv med de forutsetningene man har 

Anonymkode: 17162...0d1

Nei det er ikke egoistisk å påstå noe sånt viser bare hvor lite du forstår

Anonymkode: dec34...d0e

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (8 minutter siden):

Det kan være fordi støttesamtaler og behandling er to forskjellige ting. F.eks. er høyskoler og universiteter pålagt å svare dersom en behandler trenger å innhente informasjon om forhold rundt pasienten. En psykiatrisk sykepleier har ikke den samme retten.

Det er opp til lege å vurdere hva pasienten trenger. 
Da jeg mistet et familiemedlem i ulykke var jeg i sjokk, full av angst og et vrak. 
Det som hjalp meg var kriseteam med psykiatrisk sykepleier. 
en fantastisk dame som var helt unik! 
Etterhvert når jeg fungerte mer fikk jeg henvisning til DPS psykolog for behandling. 
vel, jeg kan si den psyk sykepleieren hjelper mye mer enn psykologen. 
Alle som jobber med folk har et team de der de snakker sammen. De kan også innhente informasjon fra spesialister om nødvendig. 

 

Anonymkode: 17162...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei det er ikke egoistisk å påstå noe sånt viser bare hvor lite du forstår

Anonymkode: dec34...d0e

Jeg forstår at det er vanskelig, håpløst osv. men det finnes håp og hjelp å få. 
 

Anonymkode: 17162...0d1

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er opp til lege å vurdere hva pasienten trenger.

Nei, helsevesenet har gått bort fra ekspertmodellen. Det er samarbeidsmodellen som brukes idag.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (17 minutter siden):

Nei, helsevesenet har gått bort fra ekspertmodellen. Det er samarbeidsmodellen som brukes idag.

Det er jo fastlege som vurderer om pasienten skal henvises til psykolog på dps eller lavterskel tilbud i kommunen. 
Trenger pasienten å utredes eller behandling er det dps. 
Men man skal ikke undervurdere psykisk helse i kommunen. 
90% av terapien er kontakten og relasjon med behandler. 
Min erfaring er at psyk sykepleier er langt bedre enn en psykolog på dps. 

Anonymkode: 17162...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo fastlege som vurderer om pasienten skal henvises til psykolog på dps eller lavterskel tilbud i kommunen. 
Trenger pasienten å utredes eller behandling er det dps. 
Men man skal ikke undervurdere psykisk helse i kommunen. 
90% av terapien er kontakten og relasjon med behandler. 
Min erfaring er at psyk sykepleier er langt bedre enn en psykolog på dps. 

Anonymkode: 17162...0d1

Ja fastlegen henviser men det er ikke sikkert man får hjelp av spesialhelsetjenesten. Det skal behovsprøves. Det er ganske mange som får avslag. Det er manglende kapasitet, og lange ventelister innen psykisk helse.

Anonymkode: dec34...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja fastlegen henviser men det er ikke sikkert man får hjelp av spesialhelsetjenesten. Det skal behovsprøves. Det er ganske mange som får avslag. Det er manglende kapasitet, og lange ventelister innen psykisk helse.

Anonymkode: dec34...d0e

Ka det vet jeg, men jeg tror ikke alle trenger dps. Det er mye god ekspertise i kommunene. 
virker som det er mange som tenker dps psykolog er det beste kvalifiserte og derfor ønsker de seg dit. Men det stemmer ikke alltid. 

 

Anonymkode: 17162...0d1