Når følelsene forsvinner.

[UtakknemligDiva]

I juli traff jeg en fyr på fest hos en kompis. Vi har i ettertid møttes mye og jeg har overnattet. MEN, sexen uteblir pga meg. Jeg tenner ikke. Det er kjipt. Jeg må være drita full for å få det til meg menn. Jeg har aldri vært i seng med en fyr edru, og klart å tenne… samme hvor hardt han prøver å få meg på. Har ikke vært i seng med særlig mange da. 3 menn og 1 lesbe. Lesba klarte jeg det med (var full da og). 

Har liksom ikke lenger denne følelsen av å være ekstremt glad i han lenger  det er kjipt fordi jeg trives veldig godt med han og jeg har møtt foreldrene. Det er nesten som å komme hjem. 
 

Jeg og han er også så forskjellige. Makan til forskjellig smak på alt! 
 

Er det noe man kan gjøre for å få følelsene tilbake? Jeg trodde liksom jeg endelig hadde truffet en, som det også passet med. Ingenting i veien mellom oss. Og ikke noe tåpelig sånn «jeg later som jeg er opptatt i mange dager så har ikke tid til deg» spill. Han har virkelig vist at han vil bruke tid med meg og, tross avstanden. Er ca 40 min med tog unna her jeg bor, likevel kommer han og henter meg på toget etter jobb. 
 

Merker bare at jeg fremdeles kan fristes av andre. Han her fortjener jo ei han kan stole på. 

[morsan]

Det er én ting å prøve å gjenopplive følelsene for en partner man har hatt lenge, kanskje har barn og bolig med, og hvor man gjerne vil prøve "alt" før man setter strek. Da er det jo mye som står på spill og partnernes liv er mye mer sammenfiltret. 

Men noe annet er å "sette alle kluter til" når man bare har vært sammen et par måneder. At du ikke lenger føler at du er særlig glad i han, mener jeg iallfall er et tegn på at du egentlig ikke passer bra sammen med han. Joda, du passer bra som venn, men dersom du er ute etter et kjærlighetsforhold og ikke et fornuftsforhold synes jeg ikke at dette høres ut som noe å satse på. 

[UtakknemligDiva]

morsan skrev (På 24.9.2024 den 11.21):

Det er én ting å prøve å gjenopplive følelsene for en partner man har hatt lenge, kanskje har barn og bolig med, og hvor man gjerne vil prøve "alt" før man setter strek. Da er det jo mye som står på spill og partnernes liv er mye mer sammenfiltret. 

Men noe annet er å "sette alle kluter til" når man bare har vært sammen et par måneder. At du ikke lenger føler at du er særlig glad i han, mener jeg iallfall er et tegn på at du egentlig ikke passer bra sammen med han. Joda, du passer bra som venn, men dersom du er ute etter et kjærlighetsforhold og ikke et fornuftsforhold synes jeg ikke at dette høres ut som noe å satse på. 

Ja han kjennes mer ut som venn enn kjæreste. Men det er synd. For vi trives sammen og jeg vil liksom ikke ha han ut av livet mitt heller. 
Men kanskje det ikke finnes noen jeg faller for heller? Kanskje jeg har for høye forventninger til hva er kjæreste skal være? 
Jeg har jo vært veldig forelsket før og det varte lenge, men kanskje det varte lenge nettopp fordi jeg valgte å ikke finne ut av oss. Jeg valgte å leve med illusjonen av hva vi kunne vært i stedet. Men det er liksom ikke helt sunt da.

Jeg tenker jeg vil prøve en stund til. Og jeg har liksom endelig møtt en som er villig til å bruke tid med meg.

De jeg har «datet» (hvis man kan kalle det det) har jeg enten ikke klart å bli interessert i, eller så er det sånne som hadde tid til meg kanskje 1 gang i mnd. Og da blir det dødfødt å date for min del. 
Han her henter meg gjerne etter jobb, og «sliten etter jobb» «må i et selskap» osv er ikke en unnskyldning for å ikke tilbringe tid sammen. 
Han har til og med invitert meg med på en fest om et par uker. Noe som er fint siden jeg savner å ha flere i livet som er stabile. 

[Dorthe]

Kan dere ikke bare være venner da?  Jeg synes det å ha en spesiell guttevenn er kjempehyggelig og har hatt flere.  Og for meg er en slik venn uten benefits 😉.  Jeg har en nå også jeg selv om jeg er gift.

Endret 25. september av Dorthe

[AnonymBruker]

1 hour ago, UtakknemligDiva said:

Ja han kjennes mer ut som venn enn kjæreste. Men det er synd. For vi trives sammen og jeg vil liksom ikke ha han ut av livet mitt heller. 
Men kanskje det ikke finnes noen jeg faller for heller? Kanskje jeg har for høye forventninger til hva er kjæreste skal være? 
Jeg har jo vært veldig forelsket før og det varte lenge, men kanskje det varte lenge nettopp fordi jeg valgte å ikke finne ut av oss. Jeg valgte å leve med illusjonen av hva vi kunne vært i stedet. Men det er liksom ikke helt sunt da.

Jeg tenker jeg vil prøve en stund til. Og jeg har liksom endelig møtt en som er villig til å bruke tid med meg.

De jeg har «datet» (hvis man kan kalle det det) har jeg enten ikke klart å bli interessert i, eller så er det sånne som hadde tid til meg kanskje 1 gang i mnd. Og da blir det dødfødt å date for min del. 
Han her henter meg gjerne etter jobb, og «sliten etter jobb» «må i et selskap» osv er ikke en unnskyldning for å ikke tilbringe tid sammen. 
Han har til og med invitert meg med på en fest om et par uker. Noe som er fint siden jeg savner å ha flere i livet som er stabile. 

Kanskje du er lesbisk?

Anonymkode: 361dd...831

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kanskje du er lesbisk?

Anonymkode: 361dd...831

Huff, prøver du å være morsom? Nei, jeg er med sikkerhet ikke lesbisk. 

[AnonymBruker]

31 minutes ago, UtakknemligDiva said:

Huff, prøver du å være morsom? Nei, jeg er med sikkerhet ikke lesbisk. 

Skrev du ikke noe med å ha vært til sengs med en kvinne? Bifil da.

Anonymkode: 361dd...831

[Grendel]

Er problemet at det låser seg når du er sammen med noen eller er du generelt uinteressert i sex? Blir du noen gang tent av fantasier/film/ bøker etc?