Medisinering tilbakevendende depressiv lidelse++

[AnonymBruker]

 Jeg har vært i en grundig utredning nå og ser ut til at psykologen har landet på tilbakevendende depressiv lidelse, engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og tvangspreget personlighetsfungering.

Har nylig begynt å komme meg ut av en tung og langvarig depresjon (1,5 år), men nå kjenner jeg at jeg begynner å falle tilbake. Psykologen anbefaler ikke medisiner fordi det kan dempe symptomene og gjøre det vanskelig å jobbe med det som er opprettholdende faktorer. Jeg forstår logikken i det, men jeg er så utrolig sliten og har panikk for å havne tilbake der jeg har vært. Føler meg rett og slett desperat.

Har brukt Lamictal i mange år. Har prøvd Cipralex, Wellbutrin og Fontex tidligere, som jeg reagerte svært dårlig på. Spesielt Fontex som gjorde at jeg følte meg helt gal både i kroppen og psyken, på en slik måte at fastlege og de rundt meg også reagerte.  Etter Fontex ble seponert fikk jeg prøve Lurasidon som hjalp meg til å roe litt ned, men jeg var så dårlig og ustabil+følte jeg ikke ble hørt hos psykiateren jeg gikk til på det tidspunktet at jeg sluttet med både medisiner og behandling. 

Har kontaktet dps for å be psykologen revurdere. Det jeg lurer på er egentlig om det er noen sjangs for at jeg får prøve Lurasidon igjen (eller annen medisin som ikke er antidepressiva)via dps? Uspesifisert bipolar lidelse som psykiateren satte ble utelukket av dps, og så vidt jeg forstår er den ikke godkjent for unipolar depresjon. Jeg er livredd for å prøve flere antidepressiva. Det er det verste jeg noen gang har opplevd i livet og fortsatte månedsvis etter seponering. Trenger bare info/råd om hva som er vanlig i en slik situasjon. ❤️

Anonymkode: 88776...753

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Jeg har vært i en grundig utredning nå og ser ut til at psykologen har landet på tilbakevendende depressiv lidelse, engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og tvangspreget personlighetsfungering.

Har nylig begynt å komme meg ut av en tung og langvarig depresjon (1,5 år), men nå kjenner jeg at jeg begynner å falle tilbake. Psykologen anbefaler ikke medisiner fordi det kan dempe symptomene og gjøre det vanskelig å jobbe med det som er opprettholdende faktorer. Jeg forstår logikken i det, men jeg er så utrolig sliten og har panikk for å havne tilbake der jeg har vært. Føler meg rett og slett desperat.

Har brukt Lamictal i mange år. Har prøvd Cipralex, Wellbutrin og Fontex tidligere, som jeg reagerte svært dårlig på. Spesielt Fontex som gjorde at jeg følte meg helt gal både i kroppen og psyken, på en slik måte at fastlege og de rundt meg også reagerte.  Etter Fontex ble seponert fikk jeg prøve Lurasidon som hjalp meg til å roe litt ned, men jeg var så dårlig og ustabil+følte jeg ikke ble hørt hos psykiateren jeg gikk til på det tidspunktet at jeg sluttet med både medisiner og behandling. 

Har kontaktet dps for å be psykologen revurdere. Det jeg lurer på er egentlig om det er noen sjangs for at jeg får prøve Lurasidon igjen (eller annen medisin som ikke er antidepressiva)via dps? Uspesifisert bipolar lidelse som psykiateren satte ble utelukket av dps, og så vidt jeg forstår er den ikke godkjent for unipolar depresjon. Jeg er livredd for å prøve flere antidepressiva. Det er det verste jeg noen gang har opplevd i livet og fortsatte månedsvis etter seponering. Trenger bare info/råd om hva som er vanlig i en slik situasjon. ❤️

Anonymkode: 88776...753

Rådføre psykologen på dps seg med psykiater??

Anonymkode: 3880d...a08

[k.r.i.s.t.i.n.e]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Rådføre psykologen på dps seg med psykiater??

Anonymkode: 3880d...a08

Psykiateren jeg gikk til var avtalespesialist via dps. Ble henvist tilbake til vanlig dps når alt gikk galt, så tror ikke de har noen kommunikasjon.

(postet litt fort der, så forble visst ikke anonym 😅)

Endret 1 time siden av k.r.i.s.t.i.n.e
Info

[AnonymBruker]

k.r.i.s.t.i.n.e skrev (1 minutt siden):

Psykiateren jeg gikk til var avtalespesialist via dps. Ble henvist tilbake til vanlig dps når alt gikk galt, så tror ikke de har noen kommunikasjon.

Høres ut som psykolog/psykiater tenker at samtaleterapi er 1. valget her. Hvor ofte får du timer?

Anonymkode: 3880d...a08

[k.r.i.s.t.i.n.e]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ut som psykolog/psykiater tenker at samtaleterapi er 1. valget her. Hvor ofte får du timer?

Anonymkode: 3880d...a08

Etter at jeg ble henvist tilbake til dps har jeg gått en gang i uken til utredning. Vet ikke hva som skjer etter ferien og nå som utredningen er ferdig. 

Jeg forstår tanken bak at samtaleterapi er best, men jeg klarer ikke mer.

[AnonymBruker]

k.r.i.s.t.i.n.e skrev (3 minutter siden):

Etter at jeg ble henvist tilbake til dps har jeg gått en gang i uken til utredning. Vet ikke hva som skjer etter ferien og nå som utredningen er ferdig. 

Jeg forstår tanken bak at samtaleterapi er best, men jeg klarer ikke mer.

Hva spesifikt er det du ikke klarer mer av?

Anonymkode: 3880d...a08

[k.r.i.s.t.i.n.e]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva spesifikt er det du ikke klarer mer av?

Anonymkode: 3880d...a08

Vanskelig å være helt spesifikk. Føles som jeg ikke klarer mer av noenting. 
Tidligere har depresjonene vært mer håndterlige og har fungert greit mellom de. Men har de siste årene blitt mye dårligere, spesielt siste 1,5 år hvor jeg i perioder ikke klart å jobbe, stå opp, dusje, ta vare på megselv, isolert meg fra venner og familie, lagt meg selv fullstendig for hat, vært deprimert, ustabil, mistet håp og lysten til å leve.(kort forklart)

Har liksom nettopp begynt å se litt lys, og får panikk av å kjenne at jeg er på vei ned igjen. Orker ikke at barna skal se meg sånn igjen. Vet at det ikke nødvendigvis betyr at jeg kommer til å bli like dårlig, men jeg er bare helt brukt opp og desperat føles det som.

 

[AnonymBruker]

k.r.i.s.t.i.n.e skrev (36 minutter siden):

Vanskelig å være helt spesifikk. Føles som jeg ikke klarer mer av noenting. 
Tidligere har depresjonene vært mer håndterlige og har fungert greit mellom de. Men har de siste årene blitt mye dårligere, spesielt siste 1,5 år hvor jeg i perioder ikke klart å jobbe, stå opp, dusje, ta vare på megselv, isolert meg fra venner og familie, lagt meg selv fullstendig for hat, vært deprimert, ustabil, mistet håp og lysten til å leve.(kort forklart)

Har liksom nettopp begynt å se litt lys, og får panikk av å kjenne at jeg er på vei ned igjen. Orker ikke at barna skal se meg sånn igjen. Vet at det ikke nødvendigvis betyr at jeg kommer til å bli like dårlig, men jeg er bare helt brukt opp og desperat føles det som.

 

Skjønner godt at du blir redd for å havne i dypet igjen! Det blir nok helst å stole på fagfolkene og deres råd? Jobbe knallhardt i og utenfor timene for å få det bedre.

Anonymkode: 3880d...a08