rådvill vedrørende min mor

[AnonymBruker]

Jeg er litt rådvill og fortvilet angående min mor.

jeg har som voksen begynt å se at ting ikke er normalt.

når jeg vokste opp var ikke ting så greit hjemme (har jeg innsett i ettertid) jeg ble både slått og sparket, skreket til å truet. hun sa ofte at "hun ikke ville ha meg" og skulle sende meg på barnehjem.  i tillegg ble jeg alltid snakket ned til. jeg ble alltid fortalt at jeg ikke ville få til ting, at jeg var for dum, at jeg ikke var like bra som andre. min mor dukket til med opp på mitt første politiske stand (helt otdinært kjedelig parti) for å fortelle meg at jeg var for dum og latterlig til å delta.

 

Det fysiske er for lengst historie, men det som henger igjen er at hun snakker til meg på den samme måten. jeg og min ektefelle, med barn, flyttet nylig til nabokommunen (vekk fra kommunen min mor bor i) og reaksjonen har ikke latt vente på seg. hun har vært regelrett sint og ufin og kommet med lange tirader om at "dette kommer du ikke til å få til, du kommer til å kaste bort alle sparepengene dine på leie" "tenk at dere gjør slikt mot barna deres!" 

å få dette inn dag ut og dag inn har jo gjort at jeg av og til tror på det, så nå er jeg, en ellers normal og gift forelder til to  gått rundt og stresset over"tenk om hun har rett?" "tenk om jeg ikke får det til" 

 

til slutt så sprakk jeg. jeg rett og klikket. jeg ble rasende sint på henne og klarte ikke lenger holde igjen. jeg konfronterte henne med hvor giftig hun er og alt det elendige hun gjorde i min barndom. dette ble jo selvfølgelig snudd til "det går jo ikke an å snakke til deg uten at du blir sint" 

(dette var første gang jeg har blitt sint på henne synlig siden ungdommen)

så er jeg nødt til å finne meg i dette? at jeg må stå i konflikt og uro i en alder av 34 når det eneste jeg har gjort er å flytte litt lenger unna?

(jeg våger ikke å bryte helt med henne da hun flere ganger, senest over dette har truet med å sende inn falsk bekymringsmelding til barnevernet og få barna mine tatt fra meg. ja, det høres kanskje sprøtt ut, men hun samarbeider tett med det lokale barnevernet i sin jobb og kjenner alle der. utad fremståe hun som ressursterk og vellykket, så jeg er litt redd for hva som kan skje om hun blir sint nok.

 

 

 

 

Anonymkode: a5ceb...7c1

[nachnoo]

Bryt med henne evt ha minst mulig med henne å gjøre. Hun er skadelig for deg og for barna dine.

Om hun skulle sende en bekymringsmelding, er det ingen risiko for at du og mannen din skulle bli fratatt omsorgen.

Dette handler om en meget alvorlig personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Bryt med henne evt ha minst mulig med henne å gjøre. Hun er skadelig for deg og for barna dine.

Om hun skulle sende en bekymringsmelding, er det ingen risiko for at du og mannen din skulle bli fratatt omsorgen.

Dette handler om en meget alvorlig personlighetsforstyrrelse.

kan jeg spørre hvilken personlighetsforstyrrelse og hva det innebærer?

 

ts

Anonymkode: a5ceb...7c1

[Soleil70]

. 

Endret 11. juli av Soleil70
Feil

[frosken]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg er litt rådvill og fortvilet angående min mor.

jeg har som voksen begynt å se at ting ikke er normalt.

når jeg vokste opp var ikke ting så greit hjemme (har jeg innsett i ettertid) jeg ble både slått og sparket, skreket til å truet. hun sa ofte at "hun ikke ville ha meg" og skulle sende meg på barnehjem.  i tillegg ble jeg alltid snakket ned til. jeg ble alltid fortalt at jeg ikke ville få til ting, at jeg var for dum, at jeg ikke var like bra som andre. min mor dukket til med opp på mitt første politiske stand (helt otdinært kjedelig parti) for å fortelle meg at jeg var for dum og latterlig til å delta.

 

Det fysiske er for lengst historie, men det som henger igjen er at hun snakker til meg på den samme måten. jeg og min ektefelle, med barn, flyttet nylig til nabokommunen (vekk fra kommunen min mor bor i) og reaksjonen har ikke latt vente på seg. hun har vært regelrett sint og ufin og kommet med lange tirader om at "dette kommer du ikke til å få til, du kommer til å kaste bort alle sparepengene dine på leie" "tenk at dere gjør slikt mot barna deres!" 

å få dette inn dag ut og dag inn har jo gjort at jeg av og til tror på det, så nå er jeg, en ellers normal og gift forelder til to  gått rundt og stresset over"tenk om hun har rett?" "tenk om jeg ikke får det til" 

 

til slutt så sprakk jeg. jeg rett og klikket. jeg ble rasende sint på henne og klarte ikke lenger holde igjen. jeg konfronterte henne med hvor giftig hun er og alt det elendige hun gjorde i min barndom. dette ble jo selvfølgelig snudd til "det går jo ikke an å snakke til deg uten at du blir sint" 

(dette var første gang jeg har blitt sint på henne synlig siden ungdommen)

så er jeg nødt til å finne meg i dette? at jeg må stå i konflikt og uro i en alder av 34 når det eneste jeg har gjort er å flytte litt lenger unna?

(jeg våger ikke å bryte helt med henne da hun flere ganger, senest over dette har truet med å sende inn falsk bekymringsmelding til barnevernet og få barna mine tatt fra meg. ja, det høres kanskje sprøtt ut, men hun samarbeider tett med det lokale barnevernet i sin jobb og kjenner alle der. utad fremståe hun som ressursterk og vellykket, så jeg er litt redd for hva som kan skje om hun blir sint nok.

 

 

 

 

Anonymkode: a5ceb...7c1

Det er ikke så ofte jeg tenker at man bør ha minst mulig med sine foreldre å gjøre, men da jeg leste din beskrivelse så tenkte jeg at jeg håper du klarer å holde deg mest mulig unna henne. Det er ingen grunn til å høre på hennes vurderinger av deg, de virker egentlig ganske ondskapsfulle. 

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

kan jeg spørre hvilken personlighetsforstyrrelse og hva det innebærer?

Anonymkode: a5ceb...7c1

Jeg er redd dette er en av de mer ondartede varianter av emosjonelt ustabil/borderline - kanskje med tillegg av noen dyssosiale trekk.

[AnonymBruker]

Minner om min "mor", snill og hyggelig utad, og et monster mot oss som står henne nærmest. Hun er utspekulert, ondskapsfull og ser bare seg selv. Jeg kunne skrevet en bok om alle de fæle tingene hun har gjort mot meg. Nå treffer jeg henne 1 gang i måneden, da jeg hjelper min far med rydding og matlaging. Skulle ønske jeg aldri noensinne trengte å treffe henne igjen. Jeg har kompleks ptsd som et resultat av oppveksten min, hun har nesten klart å ødelegge meg helt. 

Anonymkode: a8559...4d1

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

jeg våger ikke å bryte helt med henne da hun flere ganger, senest over dette har truet med å sende inn falsk bekymringsmelding til barnevernet og få barna mine tatt fra meg. ja, det høres kanskje sprøtt ut, men hun samarbeider tett med det lokale barnevernet i sin jobb og kjenner alle der. utad fremståe hun som ressursterk og vellykket, så jeg er litt redd for hva som kan skje om hun blir sint nok.

Da dokumenterer du disse truslene, lar du henne kjøre løpet sitt, og knuser henne i retten. Men hvor er barnefaren i dette bildet? Stiller han seg helt passiv til det som skjer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

jeg har som voksen begynt å se at ting ikke er normalt.

når jeg vokste opp var ikke ting så greit hjemme (har jeg innsett i ettertid) jeg ble både slått og sparket, skreket til å truet. hun sa ofte at "hun ikke ville ha meg" og skulle sende meg på barnehjem.  i tillegg ble jeg alltid snakket ned til.

Jeg har min versjon av dette. Da min terapeut første gang sa at "det du beskriver er barnemishandling", klarte jeg ikke å si noe på flere timer. Det hadde aldri slått meg.

Det jeg skal frem til, er at en oppvekst kan oppfattes som normal og riktig fordi en ikke kjenner til noe annet.

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

hun har vært regelrett sint og ufin og kommet med lange tirader om at "dette kommer du ikke til å få til, du kommer til å kaste bort alle sparepengene dine på leie" "tenk at dere gjør slikt mot barna deres!"

Hva tror du hun egentlig ønsker å oppnå?

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

jeg konfronterte henne med hvor giftig hun er og alt det elendige hun gjorde i min barndom. dette ble jo selvfølgelig snudd til "det går jo ikke an å snakke til deg uten at du blir sint"

Min erfaring er at de som er slik som din mor, ikke evner å se seg selv og selv kunne ta ansvar for de. Hennes lærte forsvar er å gå i offerposisjon: "Jeg gjør ikke noe feil her - det er du som overreagerer...".

nachnoo skrev (17 timer siden):

Bryt med henne evt ha minst mulig med henne å gjøre. Hun er skadelig for deg og for barna dine.

Jeg tenkte også det. Jeg håper at TS har støtte i sin mann, for det kan være en tøff prosess å stå i. Jeg er glad jeg bor på en annen kant av landet.

 

Min terapeut rådet meg til å bryte med egne foreldre. Etter tre år valgte jeg å gjøre det. Først gradvis. Vi snakkes overfladisk over telefon 2-4 ganger i året. Jeg kan ringe til den ene forelderen jeg ønsker å ha kontakt med, når jeg vet at den andre er oppslukt i TV-program.

 

E.S.

Anonymkode: ea4c8...9f7

[AnonymBruker]

Jeg forsto heller ikke at det var mishandling før jeg ble i tyveårene. Tidligere trodde jeg det var jeg som var så feil at jeg på en måte ba om det selv, at det var min skyld. 

Jeg tror at det som skjer nå er at hun mister grepet om meg og mine, mister makten. Jeg tror det eneste måten hun kan ha en relasjon til andre på er å tviholde på dem. Hun oppfører seg jo som om mine egne barn er hennes og jeg har nærmest måtte spurt om tillatelse for å få ta valg på vegne av dem eller finne på aktiviteter med dem. Jeg har jo selvsagt fremdeles gjort disse tingene, men det har vært slitsomt. Jeg tror hun forsøker å skremme meg til å bli. 

Jeg kunne gjerne tenke meg å bryte helt, slik som du har gjort. Når jeg ser tilbake har de fleste store vanskelige ting i mitt liv hatt med min mor å gjøre og jeg ser hvor mye hun har holdt meg tilbake. Alt jeg har prøvd meg på av litt "store" Ting har jeg trekket meg fra, fordi hun fikk meg til å tvile på at jeg ville få det til. 

Trist, men litt godt å høre at jeg ikke er alene 

 

Anonymkode: a5ceb...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Minner om min "mor", snill og hyggelig utad, og et monster mot oss som står henne nærmest. Hun er utspekulert, ondskapsfull og ser bare seg selv. Jeg kunne skrevet en bok om alle de fæle tingene hun har gjort mot meg. Nå treffer jeg henne 1 gang i måneden, da jeg hjelper min far med rydding og matlaging. Skulle ønske jeg aldri noensinne trengte å treffe henne igjen. Jeg har kompleks ptsd som et resultat av oppveksten min, hun har nesten klart å ødelegge meg helt. 

Anonymkode: a8559...4d1

Jeg fikk og kompleks ptsd av oppveksten min, mange traumer og mye vondt. Men har jobbet meg gjennom traumene og blitt mye friskere og bedre. Hadde tidligere emosjonell ustabil pf, den ligner og på kompleks ptsd skrev psykolog spesialisten som utredet meg, men har ikke den diagnosen lenger. Mange som har eupf har opplevd traumer i barndom og oppveksten og, men og i voksen alder. 

Anonymkode: 93d48...c46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg forsto heller ikke at det var mishandling før jeg ble i tyveårene. Tidligere trodde jeg det var jeg som var så feil at jeg på en måte ba om det selv, at det var min skyld.

Jeg håper du i dag klarer å se at det ikke var du som ba om noe som helst. Det vanskelige er at en som barn er lojal overfor sin(e) foreldre.

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg kunne gjerne tenke meg å bryte helt, slik som du har gjort.

Legg merke til at jeg IKKE har brutt helt, men jeg har begrenset kontakten ned til et minimum. Når vi snakkes noen ganger i året, forteller jeg om hverdagen uten å si noe konkret.

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Når jeg ser tilbake har de fleste store vanskelige ting i mitt liv hatt med min mor å gjøre og jeg ser hvor mye hun har holdt meg tilbake. Alt jeg har prøvd meg på av litt "store" Ting har jeg trekket meg fra, fordi hun fikk meg til å tvile på at jeg ville få det til.

Ja - hva tenker du at en mor og en mormor kan bistå med?

 

Om du tenker på å redusere/bryte kontakten, anbefaler jeg å gjøre det når du har godt med støtte rundt deg.

 

E.S.

Anonymkode: ea4c8...9f7

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg kunne gjerne tenke meg å bryte helt, slik som du har gjort.

Det holder ikke å tenke på det. Sørg for at det ikke finnes noen måte hun kan kontakte deg på uten at det kan dokumenteres eller bevitnes hva som blir sagt. Så samler du opp all dokumentasjonen i en egen mappe. Ikke svar på telefon eller videoanrop, ignorér henne hvis dere møtes på gaten. Samtidig må du øve deg på grensesetting og konfrontasjoner. Lær deg metodene hennes og bruk dem mot henne i offentlighet. Besvar trusler med en "sett i gang, jeg er klar" - holdning, det ødelegger momentumet hennes. Tving henne til argumentere rasjonelt for sitt syn, og plukk argumentene hennes i småbiter.

[FjellOgDalar]

Det sinnet er vel så berettiget som det kan få blitt akkurat her! Slike mennesker vet dessverre akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å undertrykke andre (som å true med bekymringsmelding til barnevernet). Så lenge man ikke har noe å skjule, er det imidlertid noe man trenger å frykte. Det skal ganske mye til før de flytter barn ut av hjemmet. 

[AnonymBruker]

FjellOgDalar skrev (7 minutter siden):

Det sinnet er vel så berettiget som det kan få blitt akkurat her! Slike mennesker vet dessverre akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å undertrykke andre (som å true med bekymringsmelding til barnevernet). Så lenge man ikke har noe å skjule, er det imidlertid noe man trenger å frykte. Det skal ganske mye til før de flytter barn ut av hjemmet. 

Takk

Vi har ingenting å skjule, så helt sånn realistisk sett har vi jo ingenting å frykte

men det er ekkelt og slitsomt

ts

Anonymkode: a5ceb...7c1

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

men det er ekkelt og slitsomt

Det tar dere opp med fastlegen.