Han vil fikse, jeg er ferdig. (tror jeg.)

[Gjest Surferrosa]

Jeg tror jeg er ferdig med min mann, jeg er lei av å fikse alt i huset, alt med barna og å være blid hver dag han kommer hjem fra jobb, de gangene han kommer hjem. Lei av å dekke over for han når noen i familien ringer å spør hvor han er. Jeg sier jobben, 8-9 av 10 ganger er han på fylla. Jeg vil bort og vekk, få mitt eget sted å bo, starte mitt eget liv på mine premisser. Jeg er lei av å sette mitt eget liv på hold for at han skal kunne leve sitt liv, som stort sett er like fritt som før vi hadde barn.

Jeg har liten eller ingen tro på at han kommer til å forandre seg, slik at vi blir en familie. Jeg er jo ikke perfekt jeg heller, han sliter sikkert like mye med meg. Men nå som jeg hadde tenkt at vi skulle få formalitetene i orden, så skille lag, vil han plutselig fikse ting. Nå er jeg egentlig så fedd up at jeg ikke har lyst å gi etter mer. Men så er det barna da.. jeg må vel gi enda litt til for demmes skyld? Jeg syns egentlig jeg har prøvd lenge nok, men..

Skal jeg bare call it quits eller skal jeg gi enda litt til? Jeg elsker ham ikke lenger, det vet han, men jeg er jo glad i ham, han er jo våre barns far. Vi er ikke spesielt gode venner lenger heller, men vi går overens.

[Gjest marihøne]

Hvor gamle er barna dine?

Du sier at dere ikke er gode venner lengre, men "går overens".... Det er ikke sikkert det er bedre for barna å være med to foreldre som er sure, slitne og kranglete, enn å være med en som har tid og overskudd og ikke minst er glad.....

Jeg tror ikke du kan få noen fasit på dette, men av egen erfaring, (det hørtes ut som om du fortalte om mine foreldre), så vet jeg at det var bedre for oss at foreldrene mine flyttet fra hverandre. Dette er jo mange år siden nå, og det var hardt for alle der og da, men nå ser jeg at det var mye bedre....

Lykke til uansett =)

[Gjest 5barnsmor]

jeg husker når mine foreldre skilte seg. først synes jeg det var trist for de kranglet aldri og var aldri uvenner så vi merket. men etter at de flyttet fra hverandre merket vi at det ble en annen stemning liksom. så barn merker tydelig om det er noe selv om de ikke kan sette fingeren på det. det du må spørre deg selv om er om barna tar mere skade av å bo med en mor som sliter med å skjule for barn og familie at far har et alkoholproblem, eller om de får det bedre med en mor som har overskudd og humør til å bruke energi på barna.....jeg synes du har vært både tøff og flink. men det er ikke alltid barnas beste at mor og far holder sammen....

lykke til og støtte fra meg enten du går eller blir. klem fra

[Gjest tips]

Jeg ville uansett oppsøkt profesjonell hjelp, selv om du kanskje har bestemt deg for at det er slutt, får de som mottar hjelp i prosessen ofte mye "bedre" brudd, særlig med tanke på barna. Da får begge sagt det de vil si (uten at det bare blir krangling og skriking), og man får hjelp til hvordan man skal gjøre alt det praktiske med tanke på deling av omsorg for barn, økonomi, eiendeler osv.

For barna har det veldig mye å si at bruddet skjer på en skikkelig måte, og at mor og far har fått sagt det de ville si (så slipper de å være mellomledd).

Så ta kontakt med et familekontor, familierådgivningstjeneste etc der dere bor, hvis ikke begge ønsker å delta, gå alene de første gangene.

Du finner slike tjenester ved å kontakte kommunen, eller søke i gule sider.

[Gjest Surferrosa]

Jeg ville uansett oppsøkt profesjonell hjelp, selv om du kanskje har bestemt deg for at det er slutt, får de som mottar hjelp i prosessen ofte mye "bedre" brudd, særlig med tanke på barna. Da får begge sagt det de vil si (uten at det bare blir krangling og skriking), og man får hjelp til hvordan man skal gjøre alt det praktiske med tanke på deling av omsorg for barn, økonomi, eiendeler osv.

For barna har det veldig mye å si at bruddet skjer på en skikkelig måte, og at mor og far har fått sagt det de ville si (så slipper de å være mellomledd).

Så ta kontakt med et familekontor, familierådgivningstjeneste etc der dere bor, hvis ikke begge ønsker å delta, gå alene de første gangene.

Du finner slike tjenester ved å kontakte kommunen, eller søke i gule sider.

Tusen takk, det som er det fine nå er at vi ikke krangler lenger. Vi har fine diskusjoner og er konstuktive i kritikken vi kommer med begge to. Vi snakket faktisk senest i går om familivernkontor e.l

Nå som jeg egentlig syns det er for sent er han villig til å være med på alt. Trist på en måte siden jeg har sett behovet for hjelp i lang tid og til og med nevnt det for ham. Godt fordi jeg ser at han egentlig er klar for å kjempe litt, skulle bare ønske han hadde vist det litt tidligere.

[Gjest Surferrosa]

jeg husker når mine foreldre skilte seg. først synes jeg det var trist for de kranglet aldri og var aldri uvenner så vi merket. men etter at de flyttet fra hverandre merket vi at det ble en annen stemning liksom. så barn merker tydelig om det er noe selv om de ikke kan sette fingeren på det. det du må spørre deg selv om er om barna tar mere skade av å bo med en mor som sliter med å skjule for barn og familie at far har et alkoholproblem, eller om de får det bedre med en mor som har overskudd og humør til å bruke energi på barna.....jeg synes du har vært både tøff og flink. men det er ikke alltid barnas beste at mor og far holder sammen....

lykke til og støtte fra meg enten du går eller blir. klem fra

Han er ikke alkoholiker, han liker bare å ta seg en øl eller tre sammen med gutta etter jobben ;o)

Takk for svar, håper vi finner den beste løsningen, det er trist at vi har 2 barn sammen, de er 1 og 3 år gamle. Så de er vel egentlig i den mest tilpassningsdyktige alderen. Og det er jo godt at de i det minste har hverandre.

[Gjest Surferrosa]

Hvor gamle er barna dine?

Du sier at dere ikke er gode venner lengre, men "går overens".... Det er ikke sikkert det er bedre for barna å være med to foreldre som er sure, slitne og kranglete, enn å være med en som har tid og overskudd og ikke minst er glad.....

Jeg tror ikke du kan få noen fasit på dette, men av egen erfaring, (det hørtes ut som om du fortalte om mine foreldre), så vet jeg at det var bedre for oss at foreldrene mine flyttet fra hverandre. Dette er jo mange år siden nå, og det var hardt for alle der og da, men nå ser jeg at det var mye bedre....

Lykke til uansett =)

De er 1 og 3 år gamle. Vi er iallefall enige om de mest fundamentale tingene i oppdragelsen og jeg tror faktisk vi kommer til å kunne fikse dette på en god måte om vi velger å flytte fra hverandre da.

[Gjest marihøne]

De er 1 og 3 år gamle. Vi er iallefall enige om de mest fundamentale tingene i oppdragelsen og jeg tror faktisk vi kommer til å kunne fikse dette på en god måte om vi velger å flytte fra hverandre da.

Ikke lett det der.....

Det viktigste må være at dere klarer å være så voksne at dere blir enige om det som omhandler barna....

I og med at de er så små, tror jeg at jeg vil anbefale at du sier til ham at han ikke har noen flere sjanser. Enten blir det orden i tingene, ellers drar du. I stedet for å dra med en gang. Det virker jo som om dere har hatt noen diskusjoner om dette allerede....

Sett en tidsfrist, kanskje på to måneder. På de to månedene, skal dere ikke krangle, han skal ikke dra på fylla, og alt annet dere er uenige om...

Usj, det er så vanskelig å råde til noe i sånne saker, for det er jo alltid flere sider av sakene, og det er tross alt små barn involvert.... Det viktigste er jo at de har det bra.

Om du mener du klarer å gi dem alt de trenger på egenhånd, og at det vil være bedre for dem enn å leve med dere begge to sånn som det er nå, så er det jo greit å flytte ut litt. Hvis du ikke er 100% sikker på dette, får du nesten bare prøve å holde ut litt til. De er vel verdt å "lide" litt for.

Kanskje dere skulle prøve å være litt fra hverandre en stund, en uke eller to. Be ham bo en uke hos familien sin, så du kan komme litt til hektene, så kan dere snakkes når dere begge har tenkt etter hva dere virkelig vil....

Håper det ordner seg for deg, og at du kommer frem til en løsning som fungerer