hva syns dere om terapi?

[Gjest trrrrragisk]

Hva synes dere andre om å gå i terapi? Jeg hater tanken på det, synes det er forferdelig selvopptatt og sitte der å snakke om seg selv! Jeg hater det!!!!!!!!!

Hvorfor kan jeg ikke bare få en pille som alle andre?? NEIDA..sitte der å prate shit...blææææææææh

[Gjest Miss Saigon]

Synes det er både vanskelig og veldig tungt å gå i terapi, men jeg vet at det er det eneste som hjelper på sikt. Piller hjelper ikke alene og de hjelper ikke på sikt. Har også noen gode timer i terapien. Det er ikke bare vondt å gå i terapi

[Gjest Z@pvir]

Synes det er både vanskelig og veldig tungt å gå i terapi, men jeg vet at det er det eneste som hjelper på sikt. Piller hjelper ikke alene og de hjelper ikke på sikt. Har også noen gode timer i terapien. Det er ikke bare vondt å gå i terapi

Vi er jo heldige vi som har fått innpass da. Høres ut som det er mange som venter og venter.

Er en stor kilde til selvutvikling. Men det tar tid. Har oppdaget noen sannheter om meg selv som overrasket meg. Reaksjonsmønstre jeg har hatt store deler av livet; som jeg nå har fått en forklaring på.

Deilig å skjønne at det ikke bare er jeg som er "dum", det var en ubevisst grunn til måten jeg reagerte på. Det var ikke min "skyld", så nå er det lettere å gjøre noe med det.

Mulig du må ha en viss styrke for å gå i terapi. Du må ikke være redd for å se sannheten i hvitøyet. Bare det kan være tøft noen ganger. Alt er ikke like idyllisk.

Har venninner som sier at de aldri hadde turt å gå i terapi. De vet det ligger noe der, men de orker rett og slett ikke ta tak i det. Velger heller å leve med den fortrengte smerten (eller hva det er).

For mitt vedkommende, så var det meg som tryglet og ba om samtaleterapi. kom opp i en krise og skjønte at det ville bli problemer etterhvert. Så jeg var føre var. Men jeg måtte bruke alle mine overtalelseskunster for å få slippe til. Så på en måte føler jeg at jeg opptar plassen for de som (kanskje) trenger det bedre.

Men noe som er rart. Når du først begynner å pirke på alt som har skjedd deg, så er det bestandig noe å ta tak i. Har du først funnet noe, så popper det opp mer. Lurer på om det i det hele tatt finnes noen som ikke kunne gravd fram noe dritt i en slik terapisituasjon?

Så jeg har jo tenkt tanken; at kanskje de venninnene som ikke ville begynne å pirke i dritten, egentlig er de lureste. Men jeg har alltid vært så nysjerrig av meg, så jeg kan ikke la være. Nå har jeg sjansen, ikke godt å vite om jeg slipper til en gang til hvis jeg gir meg nå.

[Gjest nattsvart]

Jeg føler meg svært priviligert som får gå i terapi. Jeg har behov for å snakke om meg selv, og er glad jeg kan gjøre det hos terapeuten, så slipper jeg å overbelaste andre. Godt å få hjelp til å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i gitte situasjoner, og hjelp til å finne ut hvordan jeg kan forandre reaksjonsmønsteret. Det er utrolig selvutviklende å gå i terapi - til stor glede for meg selv og andre. Det betyr ikke alltid at det føles godt mens jeg er der. Noen ganger griner jeg det meste av tiden og går gråtende derfra. Selvom det gjør vondt å rive opp gamle sår osv., gjør det godt på sikt.

[Gjest bipoline]

Jeg kom i en akutt krise for 5 år siden. Piller hjalp ikke alene og min dyktige fastlege forsto at her måtte det mer til. Fikk raskt innpass i DPS og har siden gått i terapi. Har også nå bak meg mange innleggelser.

Men da korthuset først raste kom alt det vonde frem og det er og har vært utrolig tøft. Jeg møter meg selv i døren gang på gang og har langt på vei mistet håpet på at det noen gang blir bra igjen. Mange ganger har jeg tenkt at det beste hadde vært om alt hadde vært som før, men jeg hadde jo ikke noe valg. Lurer også på å bare avslutte all terapi - late somom at alt bare er bra...... Men har desverre ikke så bra erfaring med det heller - jeg vet jo at jeg trenger den støtten som terapien gir.

Jeg tror det er forskjell på å grave mye opp i gamle sår og støtteterapi. Jeg har gjort det første (men det er fremdeles vondt) og får nå mest støtteterapi.

Terapi er vel for de fleste av oss en frivillig sak. Hvis du mener at det er så negativt, så trenger du vel ikke å gå?

[Gjest trrragisk]

Jeg kom i en akutt krise for 5 år siden. Piller hjalp ikke alene og min dyktige fastlege forsto at her måtte det mer til. Fikk raskt innpass i DPS og har siden gått i terapi. Har også nå bak meg mange innleggelser.

Men da korthuset først raste kom alt det vonde frem og det er og har vært utrolig tøft. Jeg møter meg selv i døren gang på gang og har langt på vei mistet håpet på at det noen gang blir bra igjen. Mange ganger har jeg tenkt at det beste hadde vært om alt hadde vært som før, men jeg hadde jo ikke noe valg. Lurer også på å bare avslutte all terapi - late somom at alt bare er bra...... Men har desverre ikke så bra erfaring med det heller - jeg vet jo at jeg trenger den støtten som terapien gir.

Jeg tror det er forskjell på å grave mye opp i gamle sår og støtteterapi. Jeg har gjort det første (men det er fremdeles vondt) og får nå mest støtteterapi.

Terapi er vel for de fleste av oss en frivillig sak. Hvis du mener at det er så negativt, så trenger du vel ikke å gå?

poenget er ikke om jeg trenger å gå, poenget er at jeg personlig ville foretrukket piller framfor samtaler. men får det ikke. og jeg skjønner ikke hva som gjør at noen får cipramil mens andre går til samtaler. hva er dealen, utfører du de vondene tankene om å skade deg får du samtaler. tenker du bare på dem, men uten å ta fram kniven, får du cipramil? virker sånn.

venner jeg har på cipramil, VIL til psykolog men får ikke timer. jeg fikk time til psykiater med en gang, men jeg vil ikke, jeg vil bare ha piller, men får ikke.

så jeg tenker jeg heller bare vil kutte ut hele greia, men det går ikke for da blir folk rundt meg så jævla sinte. men men får nå seeeeeeeee daaaaaaa

bare litt forvirra jeg.