Når sorgen og angsten blir for stor

[Gjest Liza i London]

Jeg skriver på dette forum nå - fordi jeg vet at angsten er velkjent her hos dere.

Når angsten for fremtiden, sorgen i nåtiden, fortvilelsen som forsøker å fortelle meg at dette makter jeg ikke....når alt dette innhenter meg, da føler jeg meg hjelpeløs.

Jeg vet...VET....og forsøker å huske at dette er normalt, at det er ikke hele virkeligheten.

Jeg forsøker å være stille i angsten, la den få vokse, inntil jeg når et sentrum i den,...der jeg kan lytte.

Min eneste og viktigste oppgave er å ikke la meg skremme av den. Ikke tro på på håpløsheten. Jeg er mer enn følelsene mine...mye mer....men de er en viktig del av meg. Jeg kan ikke fornekte dem, ikke løpe vekk fra dem....men jeg må være den som styrer dem.

Men når alt er stille rundt meg, når all avledning er borte fordi det er natt...da innhenter den nakne virekligheten meg. jeg er liten og redd og sårbar....og så forferdelig alene - midt i all kjærlighet som egentlig omgir meg.

Mange av dere lever med angst....hvordan mestrer dere?

[Sør]

Kjære Liza,

Jeg har ikke noe godt svar på dette spørsmålet (det andre i kveld ;-) ), men jeg vil ihvertfall si at jeg er så glad at du ser den kjærligheten og vennskapsbåndene som er rundt deg! (Det forekommer meg at slikt kan være vanskelig å "oppfatte" når man gjennomgår det du gjør.)

At man kan se hvordan du analyserer, og forsøker "å forstå", og at du (på tross av at begge vi to har "intellektuelle" approximations to reality) ser (som jeg) at vi er mennesker. Mennesker på godt og vondt.

Du mestrer det på din måte, Liza. Tro meg, du klarer det! Du har dine "survival strategies", og de er sunne fordi de lar deg klare det. Ikke uten smerte (selvsagt), men med klokskap og menneskelighet.

Mange har fortalt deg at du "er et godt eksempel" (noe jeg forsåvidt er enig i), men for meg blir det litt feil fokus. Nå handler det ikke om hva du kan gjøre for andre, men om hvordan du selv kan få det bedre.

Du har en evne til både og føle smerten, og samtidig "analysere" både den og deg selv. Det tror jeg er et veldig viktig verktøy du kan bruke.

Men mest av alt - du er et menneske, og du har venner. Husk det!

*klemmer lenge*

[Gjest Geir]

Hei Kjære Liza.

Skjønner godt åssen du har det, og ka du må streve med i hverdagen !

Eg har en god/nær kamerat som opplevde mye av det samme som du nå har gjort.

Her for endel år siden ringte eg sporenstreks til han (av glede) da eg hørte på lokalradioen att han var innvilga en erstattning, etter å ha først blitt nedkjørt av en bil (for mange år siden) slik att han fikk store skader.

Han virka ikkje spesiellt lykkelig, å kunne fortelle att de samme dag hadde fått beskjed om att kona hadde fått kreft og hadde liten tid igjen å leve (ho var vel da ca.25+ år) og de hadde tre små barn sammen.

Siden den gang har vi hatt mye kontakt (han bor ca.3 timer herfra), og har klart å slite seg gjennom savn, sorg, egne skader etter ulykka og sine barns savn etter mamma.

Men det går bra no heldigvis, og eg våger den påstand att han aldri før har vært mer full av kjærlighet til sine barn og sine venner og bekjente !

Føler med deg, og skulle gjerne vært deg til hjelp og støtte om det trengs !

Mvh

[Gjest Liza i London]

Hei Kjære Liza.

Skjønner godt åssen du har det, og ka du må streve med i hverdagen !

Eg har en god/nær kamerat som opplevde mye av det samme som du nå har gjort.

Her for endel år siden ringte eg sporenstreks til han (av glede) da eg hørte på lokalradioen att han var innvilga en erstattning, etter å ha først blitt nedkjørt av en bil (for mange år siden) slik att han fikk store skader.

Han virka ikkje spesiellt lykkelig, å kunne fortelle att de samme dag hadde fått beskjed om att kona hadde fått kreft og hadde liten tid igjen å leve (ho var vel da ca.25+ år) og de hadde tre små barn sammen.

Siden den gang har vi hatt mye kontakt (han bor ca.3 timer herfra), og har klart å slite seg gjennom savn, sorg, egne skader etter ulykka og sine barns savn etter mamma.

Men det går bra no heldigvis, og eg våger den påstand att han aldri før har vært mer full av kjærlighet til sine barn og sine venner og bekjente !

Føler med deg, og skulle gjerne vært deg til hjelp og støtte om det trengs !

Mvh

Takk skal du ha, geir!

jeg tror nok ....vet....at fremtiden vil bli bra. En gang. men ikke i natt, i natt er det nåtid...og den er vond!

[ulva]

En dag av gangen - holde fast - og vente på morgendagen.

[Serafia]

Kjære Liza!

Jeg har mine greier. Og jeg lærer om å være i angsten, i smerten. Du vet det selvfølgelig selv.

Det er "bare" følelser. Det er vondt. Uendelig vondt, og man vet ikke hvordan man skal komme seg gjennom det hele. Men det er ikke farlig. Og man kommer seg gjennom...

Sender over en varm klem og mange styrketanker. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre...

[Gjest Magna]

Takk skal du ha, geir!

jeg tror nok ....vet....at fremtiden vil bli bra. En gang. men ikke i natt, i natt er det nåtid...og den er vond!

Jeg har slitt med angst fra jeg var 16 år og nå er jeg 50. Jeg har ikke villet vedkjenne meg angsten, men den har etterhvert tatt mer og mer av meg og livet mitt.

Jeg har ikke før nå forstått hva jeg har vært så livende redd for. Det vet jeg heldigvis nå, men nå spørs det om jeg klarer å tenke slik jeg bør og være litt fornuftig.....

Angsten har satt meg ut av spill ift. min utdanning, i øyeblikket jobben min, kostet meg nesten ekteskapet og ønske om et langt og godt liv er helt blåst bort.

Jeg er stolt og glad i barna mine, venner, familien ellers og katten. Jeg er takknemlig for at jeg er så frisk som jeg er og har god økonomi. Jeg bor nydelig til og har alt jeg kan ønske meg her i verden. Ungene mine skikker seg bra.

Jeg er veldig glad for at den teraputen jeg går hos har fokus på samspillsvansker. Det har ikke gått bra før i behandling når jeg er blitt sett på som psyk. og utgangspunktet har vært min angst/depresjon og dermed basta.

Jeg vil så gjerne være flink på alle områder i livet, men får ikke til. Men jeg ser positivt på fremtiden tross alt, jeg har en fast jobb og vet at jeg klarer dette SNART.

Du klarer deg LIza, og den holdningen vil jeg ha også og den vil jeg formidle til mine barn.

[goliane]

Syns du har fått mange gode svar.

Jeg lider ikke av angst - heldigvis.

Men har opplevd å være redd og engstelig. Har ei datter som har vært psykiatrisk pasient. Den tida hun var dårlig, ønsket hun ofte å ta livet av seg. Hun hadde en fæl, tom følelse inni seg som hun ikke holdt ut. Da satt jeg ofte hos henne om natta. Holdt rundt henne. Prøvde å hjelpe henne å få bort følelsen. Da var jeg alltid redd. Det var fælt! Tenkte: "Dette holder jeg ikke ut".

Men så satte jeg meg kortsiktige mål. "Hvor er jeg om to timer? Sikkert i seng. Anfallet til datteren min varer kanskje ikke lenger enn det? Om ti timer? På jobb! Da har jeg annet å tenke på enn syk datter. Jobber med barn. De krever hele meg!

Hva gjør du om ti timer? Får unger avgårde til skolen? Da er du i hverdagen igjen.

Min teknikk hjalp meg.

Datteren min er forresten frisk nå. Etter mer enn 10 år med overdoser, sjølskading og utageringsepisoder har hun funnet tilbake til livet. I dag gler hun seg til resten av livet!

Skjønner at du, Liza, har mistet den som sto deg nærmest i livet. Det må være mer enn tøft.

Sender deg mange varme tanker.