Psykisk dårlig...

[Gjest Kristine]

For ett år siden så måtte jeg henvende meg til psykolog. Hun mente etter bare noen få timer at det var samspillet med mannen min som var årsaken.

I går var vi der igjen, og hun sa at jeg hadde vært virkelig dårlig psykisk. -Fortsatt er jeg ikke bra. Jeg klarer ikke å jobbe enda. Jeg går på aktiv sykmelding og kjenner meg fortsatt satt ut av spill ift. jobb og egne kunnskaper og muligheter.

Jeg har god utdanning og har alltid vært aktiv på mange områder i samfunnet. Nå har jeg en jobb som krever veldig lite av meg og gjør ingen ting uten det aller nødvendigste ift. barn, hus og hjem.

Jeg er veldig overrasket over hvor psykisk dårlig det går ann å bli ved å leve med et menneske som ikke passer en psykisk.

Samspillet med mannen min har vært dårlig og samspillet i min opprinnelsesfamilie var forferdelig.

Hvis jeg velger å gå ut av dette ekteskapet etter denne par terapien så vil jeg aldri dra andre mennesker inn i mitt hus.

Det går ann å ha forhold uten å bo sammen. I tillegg vet jeg at vi kvinner får ansvar for å vaske klær, vaske hus, lage mat og holde orden. Det gidder jeg ikke når jeg nå kan være ferdig med det, og ungene er blitt store.

Psykologen eller ekteskapsrådgiveren vi har gått hos kan jeg ikke få fullrost. Jeg synes det var godt gjordt å forstå hva som var galt i mitt tilfelle. De reaksjonene dere møter hos mennesker i krise er vel ganske like...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for tankevekkende innlegg. Jeg synes det illustrerer godt hvordan vår psykososiale helse henger sammen med samspillet med vår samlivspartner.

[Gjest Kristine]

Hei!

Takk for tankevekkende innlegg. Jeg synes det illustrerer godt hvordan vår psykososiale helse henger sammen med samspillet med vår samlivspartner.

Det var godt å få svar, Solveig.

Det som også bekymrer meg er at jeg håper på at jeg skal klare å være i dette ekteskapet i fortsettelsen.

Mannen min har forandret seg mye etter at jeg ville flytte fra han til en leilighet jeg ville kjøpe.

Han ville ikke at jeg skulle kjøpe leilighet, men at vi skulle gjøre det sammen og jobbe med ekteskapet vårt framover. Jeg måtte i alle tilfeller fortsette hos psykologen...

Jeg ville også at han skulle forstå hvorfor jeg ville ut av ekteskapet. Men en avgjørelse i dette spørsmålet blir ikke noe lettere gjennom denne prosessen. Det skjønner jeg nå.

Han er livredd for å miste meg og er verdens snilleste. Han vil ha oppmerksomheten min hele tiden når vi er sammen. Han sier hele tiden at jeg betyr alt for han og at han er så forferdelig glad i meg.

Jeg er i den situasjonen at ikke helt klarer å følge denne endringen hos han. Jeg klarer heller ikke å glemme det som har vært han i de årene som har gått.

Jeg er så skuffet over han som far og hans raserianfall overfor meg og ungene slet forferdelig. Han slo oss aldri, men jeg opplevde han som veldig truende.

Raserianfallene fikk fram angsten hos meg og har gjordt meg dårlig.

Men jeg kjenner på avhenighet, jeg er glad i han og jeg kjenner også på at det er vanskelig å gjøre noe som helst i denne saken.

Jeg kjenner også at jeg er ustabil psykisk og det gjør at jeg ikke kan flytte. Jeg stoler ikke på mine egne følelser. De er så

motstidende..

Jeg har venner, familie og alt sosialt liv sammen med han. Vi har levd sammen i 25 år, vi har barn sammen, økonomi, hus og hjem.

Det eneste jeg ikke har i sammmen med han er en god psyke....

Jeg må bruke TID. Det er så mye som står på spill så jeg MÅ BRUKE TID. DET MÅ JEG KLARE.

[Cheata]

hei Kristine

Skjønner hvordan du har det her, har brøtet ut av et slikt ekteskap tidligere i år, mye pga at psyken ikke har vært samspilt, så om du har behov for å snakke, så finner du meg på

[email protected] (msn)