Han er så kostbar, atte....

[Gjest dritt lei]

Huff, huff !

Nei, jeg har ikke vært spesielt dyktig i å finne en god far til barnet.

Saken er den, at vi tok ut separasjon i desember. Selv har jeg termin om 3 uker, og min tidligere ektemann er far til barnet. Seperasjonen tok jeg ut etter at faren (etter 14 uker) angret seg fælt, og ønsket ikke barnet likevel etter flere års planlegging. Truende var han også, og ville være abortlege selv om ikke jeg fikk "ordnet" det selv. (Akkurat som om det var så enkelt 14 uker gravid). Nok om det.

Likevel er det saker jeg ønsker å snakke med han om.

1. At han blir med på fødselen/sykehuset, har han utelukket seg selv fra.

2. Det som er viktig for meg er å få en diskusjon på følgende: Ansvaret for barnet blir automatisk delt mellom oss, hvis ikke annet er avtalt.

Og det vil ikke jeg, ha delt ansvar altså. Jeg vil ha ansvaret alene.

Problemet her er at jeg ikke får tak i han, og dermed blir det vanskelig å diskutere med seg selv.

Det er det jeg mener med at han er så kostbar. Han tar ikke mobiltelefonen når jeg ringer (jeg nekter å skjule nr. mitt). Når han engang tar telefonen, sier han at han er opptatt. Jeg ber han om å ringe meg tilbake når han får tid, men jeg hører ikke et kvidder fra han.

Mao så er mannen utilgjengelig. Jeg har spurt om jeg kan få betillle time hos han, men det lar seg dessverre ikke gjøre, da han ikke har tid.

Likevel driver jeg ikke terrror heller, men har prøvd å ringe en gang i uken, i løpet av de siste 2 måneder.

Når man har det så travelt, og man er så utilgjengelig - så kan det vel ikke være helt enkelt med delt ansvar/omsorg for det kommende barnet ????? MEN! jeg skal være glad, for han har gitt meg en begrunnelse -> Han kan ikke snakkke med meg på telefonen fordi han har ikke TID. Han har aldri tid!

Skulle bare ønske han kunne komme å signere papirene på at jeg får omsorgen for barnet alene.

Etter det, er jeg enig i at han kan bruke tiden sin som han vil. Da skal ikke jeg/vi forstyrre.....

Hadde det ikke vært enklere for han/oss å få signert papirene, istedet for at jeg må mase...

Tenk hvor enkelt det hadde vært....

[Atene]

Jeg kjenner ikke reglene når man er separert. Men er du helt sikker på at utgangspunktet for problemet ditt er riktig ? At dere automatisk får felles foreldreansvar, når dere ikke er gift lenger ?

Mener du forresten foreldreansvar eller daglig omsorg ?

Jeg ville kontaktet familievernkontoret. Du kan godt gå dit alene, og der kjenner de reglene. De har sikkert vært borti lignende situasjoner før, og har forhåpentligvis forslag til løsning.

Prøv å ikke la det gå inn på deg. Det oppnår du ingenting ved likevel - bortsett fra at det muligens gir ham følelsen av å ha "tak" på deg.

[Gjest tuvali]

Send brev rekommandert, og ta kopi av brevet. Da har du håndfast bevis på at du har forsøkt å ta kontakt, lage avtaler og være den ansvarlige i forhold til barnet, i tilfelle han ombestemmer seg igjen og plutselig vil ha delt omsorg senere.

Telefonsamtaler kan dessverre ikke dokumenteres.

[Gjest Martin]

Jeg kjenner ikke reglene når man er separert. Men er du helt sikker på at utgangspunktet for problemet ditt er riktig ? At dere automatisk får felles foreldreansvar, når dere ikke er gift lenger ?

Mener du forresten foreldreansvar eller daglig omsorg ?

Jeg ville kontaktet familievernkontoret. Du kan godt gå dit alene, og der kjenner de reglene. De har sikkert vært borti lignende situasjoner før, og har forhåpentligvis forslag til løsning.

Prøv å ikke la det gå inn på deg. Det oppnår du ingenting ved likevel - bortsett fra at det muligens gir ham følelsen av å ha "tak" på deg.

Så vidt jeg vet får han foreldreansvaret uansett - dere er jo formelt sett gifte. Og uansett vil han i en framtidig rettssak få dette ansvaret automatisk.

At du er sinna på han nå, gir deg så visst ingen rett i å gjøre barnet deres farløs. Det er moralsk forkastlig uansett vinkling på saken - SÅ FREMT han er i stand til å utøve omsorg overfor barnet i en samværssituasjon.

Mitt råd: Tenk deg nøye om før du prøver å frata ham sine farsrettigheter - men viktigst: Før du fratar barnet en far.

[Bård]

Ta kontakt med et familievernkontor. Dette er IKKE saker du klarer å rydde opp i alene. De vil evt. også kunne gi deg råd om hvorvidt du bør få hjelp av en advokat.

[Atene]

Så vidt jeg vet får han foreldreansvaret uansett - dere er jo formelt sett gifte. Og uansett vil han i en framtidig rettssak få dette ansvaret automatisk.

At du er sinna på han nå, gir deg så visst ingen rett i å gjøre barnet deres farløs. Det er moralsk forkastlig uansett vinkling på saken - SÅ FREMT han er i stand til å utøve omsorg overfor barnet i en samværssituasjon.

Mitt råd: Tenk deg nøye om før du prøver å frata ham sine farsrettigheter - men viktigst: Før du fratar barnet en far.

At hun har foreldreansvaret alene, hindrer vel ikke samvær mellom far og barn ? Det har vel heller ingenting å si for hvordan barnet oppfatter sin far.

Derimot kan det være veldig vanskelig å dele foreldreansvaret med en far som oppfører seg slik som det er beskrevet her. Hvis han ikke har "tid" til å snakke om foreldreansvaret for barnet idag, tror du han har "tid" til f.eks. å skrive under på en søknad om pass ?

Venninnen min holdt på i flere år hun, faren til barnet hennes svarte "ja, jeg skal skrive under", hver gang hun spurte, men når hun sendte skjemaet, fikk hun det aldri tilbake.

Jeg synes det må være helt greit å ønske ansvaret alene i den situasjonen "dritt lei" er i. Det er ikke det samme som å frata barnet faren. Skulle han komme på andre tanker, er det ikke noe iveien for å endre på ting da, og så lenge han fortsetter som idag, er det _hans_ ansvar om forholdet mellom ham og barnet ikke blir noe av.

[Gjest Martinole]

At hun har foreldreansvaret alene, hindrer vel ikke samvær mellom far og barn ? Det har vel heller ingenting å si for hvordan barnet oppfatter sin far.

Derimot kan det være veldig vanskelig å dele foreldreansvaret med en far som oppfører seg slik som det er beskrevet her. Hvis han ikke har "tid" til å snakke om foreldreansvaret for barnet idag, tror du han har "tid" til f.eks. å skrive under på en søknad om pass ?

Venninnen min holdt på i flere år hun, faren til barnet hennes svarte "ja, jeg skal skrive under", hver gang hun spurte, men når hun sendte skjemaet, fikk hun det aldri tilbake.

Jeg synes det må være helt greit å ønske ansvaret alene i den situasjonen "dritt lei" er i. Det er ikke det samme som å frata barnet faren. Skulle han komme på andre tanker, er det ikke noe iveien for å endre på ting da, og så lenge han fortsetter som idag, er det _hans_ ansvar om forholdet mellom ham og barnet ikke blir noe av.

Slutt å tro du noen gang vil kunne samarbeide med denne faren. Glem han.

Skulle han likevel ønske kontakt med barnet, får han vise selvstendig intitiativ. I ditt tilfelle burde han ligge "flat" en god stund for å vinne din tillit igjen. Et samarbeid har to parter, og han oppfyller ikke sin del. Her har han mye å ta igjen.

En far bør være villig til å gjøre ALT for sitt barn, som de fleste foreldre er. Han burde absolutt ikke behandle verken deg eller sitt ufødte barn på en så elendig måte.

Tror du han kan ha en depresjon? Blivende fedre får noen ganger det. Det hørse merkelig ut at han plutselig ikke ønsker å få et etterlengtet barn.

Gi han for all del verken daglig omsorg eller foreldreansvar. Da må du spørre han om tillatelse til f.eks. å flytte til utlandet, får problemer med pass, i bank etc. fordi hans underskrift kreves. Selv om jeg mener fedre bør ha foreldreansvar selv om de ikke har daglig omsorg gjelder det ikke i tilfeller hvor far bare vil lage kvalme og vanskeligheter for deg (og dermed også barnet ditt).

Det krever enorme krefter å ta seg av en unge alene, du har rett og slett ikke nok energi igjen til å sloss med en slem og umoden barnefar i tillegg. Dessuten vil den sorgen du føler over å å se ditt barn bli ignorert/behandlet dårlig av sin far knuse deg.

Tenk på deg selv, du fortjener det beste i tiden framover. Men tillgi han dersom han viser sann vilje til forbedring over en halvårsperiode.

Gode ønsker fra