Å "lirke seg ut" av et venneforhold.

[Melaisa]

Jeg pleier ikke vikle meg inn i venneforhold som jeg ikke har lyst til å være i.

Men man kan jo vokse fra hverandre, utvikle forskjellige interesser osv. og da er det vel naturlig at det blir mindre tid til hverandre.

Jeg har i alle fall mange venner som jeg ikke snakker så ofte med, men jeg tror på ingen måte at noen av dem unngår meg. Og jeg tror nok ingen av dem tror at jeg unngår dem heller.

Hvorfor i alle dager vil du bryte med en venn da???

[kie]

Jeg pleier ikke vikle meg inn i venneforhold som jeg ikke har lyst til å være i.

Men man kan jo vokse fra hverandre, utvikle forskjellige interesser osv. og da er det vel naturlig at det blir mindre tid til hverandre.

Jeg har i alle fall mange venner som jeg ikke snakker så ofte med, men jeg tror på ingen måte at noen av dem unngår meg. Og jeg tror nok ingen av dem tror at jeg unngår dem heller.

Hvorfor i alle dager vil du bryte med en venn da???

Du har PM på mingle ;-)

[kie]

Jeg lirker ikke. ;-)

Hva gjør du da?

[Gjest retvizan]

Hva gjør du da?

Har bare én erfaring av denne typen når det gjelder venninner. Da sa jeg at jeg syntes ikke vi hadde så mye til felles lenger, og at det av den grunn ikke hadde noe for seg å opprettholde kontakten.

Har hatt en del situasjoner i forhold til kolleger som vil inn i privatlivet mitt, da bruker jeg noe hardere skyts. ;-)

[kie]

Jeg har ikke noe erfaring i å lirke meg ut av noe vennskapsforhold, bare en gang jeg kuttet tvert helt i starten fordi vedkommende skremte meg med oppførselen sin.

Ellers har jeg selv god erfaring i å bli skviset ut, frosset ut og blitt holdt utenfor, og det er jævlig! Helt siden skoledagene har jeg vært den som har blitt satt utenfor alt sosialt. Etterhvert var det jeg selv som holdt meg utenfor, for jeg visste jo at det kom til å skje likevel. Jeg har aldri skjønt hvorfor, det er aldri noen som har sagt noe til meg. Jeg har aldri oppført meg innpåslitent heller.

Helt til ifjor var jeg uten nære venner. I november ifjor fikk jeg min første venninne i livet, da var jeg 33. Henne og samboeren er de eneste jeg kan regne som mine venner. Det at jeg har gått hele livet uten venner, gjør at jeg har vanskeligheter med å vite hvordan jeg skal oppføre meg.

Ellers kan det gå uker mellom hver gang telefonen ringer her. De få gangene enten jeg ringer til en bekjent eller en kollega, eller de ringer meg, har de sjelden tid til å prate. Jeg liker godt å snakke med folk (jeg er ikke noen skravlebøtte), men mange ganger føler jeg meg bare til bryderi og det er jævlig sårt.

Nå har jeg egentlig skrevet meg helt bort her, men jeg håper at du kanskje fikk et innblikk i hvordan det kan oppleves å være den som blir skviset ut. Jeg hadde heller satt pris på om de hadde vært ærlige mot meg, de som har holdt meg utenfor. Kanskje jeg da hadde hatt en sjanse til å rette opp det de ikke likte ved meg.

Skjønner hva du mener.

Her er det mer i stil med vedkommende som skremte deg og som du brøt med fort.

Ellers er jeg enig i at det ikke er en god metode alltid å "lirke" seg ut. :-)