Should I stay or should I go?

[Gjest Er veldig fortvilet....]

Jeg er et hunnkjønn på 24 år som har vært gift i 2 år, og har to herlige unger. Saken er den at jeg ikke vet lenger hva jeg føler for mannen min. Sånn har det vært i flere mnd nå, og jeg har sagt at jeg vil flytte et par ganger, men da ber han på sine knær om en ny sjanse som jeg også har gitt ham. Men den siste uken (siden torsdag) har jeg ikke hatt det bra. Jeg vet ikke om jeg orker dette mer. Sa til ham på fredag at jeg vurderte å flytte ut. Han sa ikke så mye, bare at om det absolutt var det jeg ville så kunne han ikke nekte meg. Lørdagen kom om jeg var på jobb da han kom innom i lunsjen og spurte om jeg ville være med på fest. Ok, tenkte jeg...det er en stund siden sist. Gjett om jeg angrer bittert på det i dag. for det første så ville han bare snakke om oss. Men jeg hadde på forhånd sagt at jeg gikk ut for å koble av, ikke diskutere oss. så ble han sur og sint fordi jeg pratet med noen gamle kompiser av meg. Så gikk vi på en annen fest, og der reiste han videre på nachspiel. Greit nok det. Da jeg kom dit senere sammen med noen felles kompiser (visste egentlig ikke at han var der) så ble det krangling. Prøvde å forklare ham at jeg ikke var intr. i å krangle med ham der og da og ba ham vente til vi kom hjem. Da eksploderte han og sa noen stygge ting. Det gjorde forsåvidt ingenting helt til han nevnte barna. Da var han ikke fornøyd med jobben jeg gjorde med dem. (Og det kan han si som reiser ute og er leeeenge vekke og lite hjemme). Det var så utrolig sårende...for jeg vet at jeg er en god mor.

Da reiste jeg rett og slett hjem. Dagen etter angret han seg og ba om tilgivelse. Men kan jeg tilgi noe sånt. At han bruker barna mot meg når han er såret? Jeg har vært sint og forbannet på ham mang en gang, men å bruke barna mot han. Nei det kunne jeg ALDRI ha klart.

Så de siste dagene har jeg ikke hatt matlyst, klarer ikke å sove eller noe ting. Det eneste som holder meg oppe er nettopp ungene, som er det mest dyrebare jeg har!

Så nå har jeg bare lyst til å pakke kofferten min å komme meg vekk...

Hva mener dere?

[Gjest Blablablaa]

Er du helt sikker på at dere ikke bare er inne i en veldig dårlig periode?

Jeg har aldri skjønt hvorfor folk gidder å gifte seg når de er klar til å pakke kofferten så snart det kommer noen gråværsdager.

[Gjest carlina]

Det faktum at du kommer med flytte melding på fredag og ikke aksepterer at han vil prate om det på lørdag(selv på fest)vitner om stor egoisme fra din side syns jeg.

klart folk kan si mye sårende i en krangel,men det er ofte for å få respons fra partneren sin.Kan forstå at det var det han vil oppnå med bemerkningene!

Hva med å prøve familie terapi?

[afytos]

Forstår at det er veldig fortvilende at forholdet hangler, men det virker ikke som du har så veldig mye å utsette på ham..... Dessuten, hans reaksjon på lørdagen er jo temmelig forstålig.... Du har annonsert flere ganger at du kanskje kommer til å flytte ut og så blir du!! Fyren føler seg sikkert umåtelig presset inn i et hjørne, men gir du ham noen "tips" om hva som er problemene? Jobber dere sammen for å løse det?

Familie terapi høres ut som en god ide, sjekk det ut før du stikker. Samt SNAKK med ham.... 2 års ekteskap er ingenting, men det lå jo noe i bunn siden dere giftet dere.Prøv å finne ut av det!! Gråværsdager kommer det mange av, men gå igjennom dem sammen. Jeg vet at det kan være en påkjenning når han jobber mye ute, ihvertfall hvis han da "klager" på din håndtering av barna. Men samtidig, når vi mennesker blir såret så sier vi de mest teite ting ;-)

Snakk med hverandre og evt. en tredje person..

Lykke til..

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har det litt på samme måte som deg.

Har vært samboende i 6 år,og har to barn.

Har prøvd å finne ut hva jeg egentlig er misfornøyd med,og her kommer dette med jobb og arb.fordeling inn.

Min samboer er borte hele uken,og er kun hjemme i helgene.

Jeg må tilpasse meg etter han med tanke på min jobb.

Jeg har ungene alene hele uken.

Denne livsstilen gjør at jeg blir veldig bundet til hjemmet,jeg får ikke benytte meg av det sosiale nettverket gjennom jobben.

Sitter mye alene om kveldene,og har mye aleneansvar.

Vi får heller ikke noen tid til å pleie vårt forhold.

I tillegg føler jeg ikke alltid at jeg blir verdsatt for det jeg gjør,og mister litt motet.

Kan det være at du egetlig ikke trives i hverdagen p.g.a hvordan forholdene er med ansvarsdeling,og at han jobber mye?

Jeg tror det grunnleggende er å finne en løsning hvor begge trives med det dere gjør i hverdagen og i jobbsammenheng.

Går en over lengre tid uten å føle seg verdsatt,og uten å få bruke tiden slik en selv ønsker,kan en bli frustrert.

Du er vel i jobb selv,men føler kanskje at du i tillegg har mest ansvar i hjemmet?

Jeg har følt meg ganske ensom i forholdet,fordi jeg er såppass mye alene.

At du ikke føler det rette for han lenger ,har nok helt sikkert med andre problemer i samlivet å gjøre.

Dette bør dere ordne opp i,slik at begge blir fornøyd.

[favn]

Synd å høre om din fortvilelse.

Men nå synes jeg du utviser liten forståelse for at mannen din må være minst like fortvilet og derfor vil snakke om dere - selv på fest. At han 'bruker' barna i en opphetet diskusjon og med dommen svevende over hodet synes jeg ærlig talt du skal bære over med. Din 'trussel' om å flytte er sannsynligvis bortimot det samme som å rive vekk avgrunnen under bena hans.

Foreslår at dere tar kontakt med familievernkontoret (heter det ikke det, da?) for time snarest.

Du er vel også klar over at det å gå lei, miste følelser, slite tungt i et forhold nærmest er obligatorisk for småbarnsforeldre?

[Zirine]

Jeg reagerer på et par ting:

"Men den siste uken (siden torsdag) har jeg ikke hatt det bra...."

Helt siden torsdag altså? Du kan da umulig legge mye innsats i dette forholdet når du allerede har truet med å flytte ut - og denne gangen på nytt etter ikke å ha hatt det bra i EN HEL UKE!

"Lørdagen kom om jeg var på jobb da han kom innom i lunsjen og spurte om jeg ville være med på fest. Ok, tenkte jeg...det er en stund siden sist. Gjett om jeg angrer bittert på det i dag. for det første så ville han bare snakke om oss."

Hva er dette for noe?

Din samboer tar initiativet til samtale - til å snakke, det burde du møte. Og hva så om det var på fest? Hvis du virkelig var interessert i å få forholdet til å funke, så hadde du benyttet sjansen da den bød seg, gått på et stille sted og snakket med han. Jeg forstår godt hans frustrasjon.

Min mening? Du har hatt for lite motgang i forhold til mengde syt. Gjør en innsats som kommer fra hjertet - og når du har mislykkes gang på gang - ikke etter en ukes dårlig humør - da kan du komme hit og si at det ikke går.

Makan.

[Gjest suntea]

Jeg reagerer på et par ting:

"Men den siste uken (siden torsdag) har jeg ikke hatt det bra...."

Helt siden torsdag altså? Du kan da umulig legge mye innsats i dette forholdet når du allerede har truet med å flytte ut - og denne gangen på nytt etter ikke å ha hatt det bra i EN HEL UKE!

"Lørdagen kom om jeg var på jobb da han kom innom i lunsjen og spurte om jeg ville være med på fest. Ok, tenkte jeg...det er en stund siden sist. Gjett om jeg angrer bittert på det i dag. for det første så ville han bare snakke om oss."

Hva er dette for noe?

Din samboer tar initiativet til samtale - til å snakke, det burde du møte. Og hva så om det var på fest? Hvis du virkelig var interessert i å få forholdet til å funke, så hadde du benyttet sjansen da den bød seg, gått på et stille sted og snakket med han. Jeg forstår godt hans frustrasjon.

Min mening? Du har hatt for lite motgang i forhold til mengde syt. Gjør en innsats som kommer fra hjertet - og når du har mislykkes gang på gang - ikke etter en ukes dårlig humør - da kan du komme hit og si at det ikke går.

Makan.

Enig med deg Zirine, Makan!!