Vil ha han tilbake...

[Gjest trist jente]

Var sammen med en kjempeherlig gutt i 3 år, og vi har bodd sammen omtrent like lenge.(For de som interreserer: jeg var 18 og han 19 da vi ble sammen) Nå er det 11 uker siden det ble slutt, og jeg elsker han fortsatt, og vil gjøre alt for å få han tilbake. Han gjorde det slutt selv om han var utrolig glad i meg, men han visste ikke om han elsket meg lengre, og hadde lyst å være alene for å finne ut av seg selv, for følelseslivet hans var kaotisk akkurat da. Vi er kjempegode venner, og treffes ofte og finner på ting. Men jeg har så lyst å ha han ordentlig i livet mitt igjen, jeg klare ikke tanken på ett liv uten han. Er ofte deprimert og gråter nesten hver dag, har ingen matlyst eller energi. Har gått ned 12 kilo i løpet av sommeren, så dette går inn på meg. Han sier at han har det ganske ok nå når han er alene, men jeg håper så på at han en dag finner ut at han ikke ønsker å være alene lenger, og vil tilbake til meg siden han fortsatt er glad i meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Må jo gi han tid, men det er ikke så lett. Har egentlig ingen tro på at han noengang skal komme tilbake til meg, men det er jo lov å håpe?? Han har begynt å studere igjen og er mye ute å fester, jeg tror på en måte han tar igjen litt av festinga han har gått glipp av mens vi var sammen. Håpet mitt er at han skal gå lei av festinga, og plutselig finne ut at livet har andre verdier også. Ikke det at festing gjør meg noe, men... Noen som kan gi meg noen råd?? Bør jeg gi opp helt, eller gi han tid, og så sette inn sjarmen...?? Jeg er takknemlig for alt utenom teite kommentarer...

[Belgariad]

Ikke en lett situasjon du er i.

Det finnes mange svar på dette, og det er ikke sikkert at de passer til deg.

Det skal sies, at de som gir deg råd ikke trenger å stå til ansvar for konsekvensene. Det er ditt liv og du som skal leve det.

Når det er sagt, kan jeg begynne å si hva jeg mener.

Hvor langt kan han strekke seg uten at du blir for sint, kan han ha sex med andre???

Det jeg prøver å si (på en dårlig måte) er at du ikke burde være så passiv hengivende som du er nå, enten burde du være mer sjamerende, som du sier eller så gir du ham opp.

Det du gjør nå, slik jeg ser det, er at du gir "forholdet" som dere faktisk enda har, en sakte og pinefull død.

[Gjest trist jente]

Ikke en lett situasjon du er i.

Det finnes mange svar på dette, og det er ikke sikkert at de passer til deg.

Det skal sies, at de som gir deg råd ikke trenger å stå til ansvar for konsekvensene. Det er ditt liv og du som skal leve det.

Når det er sagt, kan jeg begynne å si hva jeg mener.

Hvor langt kan han strekke seg uten at du blir for sint, kan han ha sex med andre???

Det jeg prøver å si (på en dårlig måte) er at du ikke burde være så passiv hengivende som du er nå, enten burde du være mer sjamerende, som du sier eller så gir du ham opp.

Det du gjør nå, slik jeg ser det, er at du gir "forholdet" som dere faktisk enda har, en sakte og pinefull død.

Takk for tilbakemeldingen! Det er vel sant som du sier at jeg gir "forholdet" en sakte og pinefull død. Vi er jo ikke sammen, men jeg føler fortsatt at vi har "noe", siden vi tilbringer tid sammen innimellom. Jeg klarer ikke tanken på at han skal finne noen andre, da vet jeg ikke hva jeg gjør. Tror jeg er blitt veldig sjalu etter at det ble slutt, det stikker bare han sier "hei" til en annen jente. Men jeg føler ikke at jeg kan sette inn noe sjarmoffensiv for å få han tilbake heller, for han har jo valgt å flytte fra meg, og jeg føler at hvis jeg setter all min energi på det nå, så blir det feil. Da blir han kanskje så lei av meg at jeg mister vennskapet også... Mange tanker svirrer i hodet.

Tenker også sånn at han burde kanskje prøve ett forhold med en annen, for da skjønner han kanskje hvor godt han hadde det hos meg... Men på den andre siden hadde jeg aldri klart å bodd i samme by som han, om han fant en annen... For i sinnet mitt er han jo fortsatt min på en måte... Og han vet jo hvor gla jeg er i han, og hvor jeg savner han, så han vet jo hvor jeg står liksom.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å vinne han tilbake heller, tror nok det er en håpløs oppgave som ikke bringer noe godt ut av det...

[Gjest brokenheart]

Takk for tilbakemeldingen! Det er vel sant som du sier at jeg gir "forholdet" en sakte og pinefull død. Vi er jo ikke sammen, men jeg føler fortsatt at vi har "noe", siden vi tilbringer tid sammen innimellom. Jeg klarer ikke tanken på at han skal finne noen andre, da vet jeg ikke hva jeg gjør. Tror jeg er blitt veldig sjalu etter at det ble slutt, det stikker bare han sier "hei" til en annen jente. Men jeg føler ikke at jeg kan sette inn noe sjarmoffensiv for å få han tilbake heller, for han har jo valgt å flytte fra meg, og jeg føler at hvis jeg setter all min energi på det nå, så blir det feil. Da blir han kanskje så lei av meg at jeg mister vennskapet også... Mange tanker svirrer i hodet.

Tenker også sånn at han burde kanskje prøve ett forhold med en annen, for da skjønner han kanskje hvor godt han hadde det hos meg... Men på den andre siden hadde jeg aldri klart å bodd i samme by som han, om han fant en annen... For i sinnet mitt er han jo fortsatt min på en måte... Og han vet jo hvor gla jeg er i han, og hvor jeg savner han, så han vet jo hvor jeg står liksom.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å vinne han tilbake heller, tror nok det er en håpløs oppgave som ikke bringer noe godt ut av det...

Det er riktig at du piner deg selv ved å holde det slik. Jeg kjenner meg igjen i det håpet du bærer om at han skal forstå at dere hadde det fint sammen.

Men jeg har slitt i over et år med å komme meg over ei jente jeg var veldig glad i. Håpet er bært på det samme du forteller om. Nå har hun funnet seg en kjæreste og det stikker fremdeles. Merkelig nok sier håpet mitt at hun vil lære at han fyren ikke er noe å samle på. Som du forstår har jeg samme problem og jobber med å endre tankene så jeg kan komme meg videre.

Rådet mitt er å gi han og deg selv et ultimatum. Si at du er veldig glad i han, men at du ikke kan vente på han i all evighet. Deretter bør du kutte kontakten totalt. Alt etter hvor sterk du er så kommer du til å slite med sorgen i lang tid fremover, ja kanskje et helt år som meg. Men pass på å ta vare på deg selv. Gi deg selv mye, utvikle deg selv. Du vil bli sterkere slik.

Da lar du det være opp til han om forholdet skal fortsette, for dere må begge ville det for at det skal skje. Jeg lover deg at håp vil bare gjøre livet ditt ille og ikke gjøre det mer sannsynlig at han kommer tilbake til deg.

Så forbered deg på det værste og gled deg heller over det du har, hvis han velger å komme tilbake vil det bli en ekstra bonus. Men nå gav jeg deg sikkert håp igjen og av erfaring (alle venner fortalte at hun vil komme tilbake) vet jeg hvor mye lengre smerten varer når håpet ikke oppfylles.

Lykke til videre, og ta vare på deg selv!