Gravid - med definitivt feil mann...

[Gjest fortvilet situasjon]

Jeg aner ikke hvilket forum dette hører hjemme under, så jeg prøver her...

Saken er at jeg har en - hva skal man kalle det - bekjent tror jeg er det nærmeste man kommer... En fyr jeg vet hvem er, har møtt litt av og til, men egentlig ikke kjenner sånn kjempegodt. For noen uker siden havnet vi i sengen sammen. Det var overhodet ikke gjennomtenkt, og til vanlig kunne jeg overhodet ikke tenke meg å ha sex med ham. Men han var tydelig tent på meg, jeg tok det som et kompliment, en stund siden sist jeg hadde sex osv... Bare patetiske forklaringer egentlig...

Vi brukte kondom, og jeg merket ikke noe galt...

MEN: nå er jeg gravid... 6 uker på vei, den eneste mulige faren er ham... Det er ikke så veldig mange måneder siden samboerforholdet mitt tok slutt, og vi prøvde å få barn en stund uten å lykkes. Og nå sitter jeg altså her...

Dette er en mann jeg overhodet ikke kan tenke meg et forhold med. Vi er forskjellige både når det gjelder holdninger, menninger, ja alt!

Jeg har selv sagt at "man aldri bør ha sex med noen man aldri kan tenke seg barn med" - for "alt" kan skje... Så mye for DET liksom...

Jeg blir 29 år senere i år, han er like gammel. Dette er altså ingen "fjortis-problematikk"...... Han vet det ikke enda, jeg ANER ikke hvordan jeg skal fortelle det (jeg har visst det i en uke selv).

Abort er i utgangspunktet utenkelig, men det er også å få et barn med denne mannen..

Har noen noe som helst slags råd? Jeg trenger ikke moralprekner og kjeft, jeg vet godt hva jeg har gjort, og vi prøvde å unngå det... Kondomen var på hele tiden osv...

Jeg kjenner at jeg begynner å nærmest bli desperat nå...

[MaikenK]

Tror du og han mannen burde sette dere ned å prate skikkelig sammen.

Jeg fikk barn med en fyr jeg var sammen med i knappe 3 månder. Etter 1 måned ønsket jeg å gjøre det slutt, men utsatte og utsatte det og etter 2 månder var jeg gravid og så prøvde jeg å få forholdet til å fungere men det gikk ikke.

Det er ikke noe problem å ha barn med folk en ikke liker egentlig, tror nesten det blir mindre krangling og rot fordi en da ikke har noen såre følelser i forhold til hverandre. Jeg må innrømme at det hadde vært deilig å slippe å ha han i livet mitt men nå er ungen snart 8 så det er ikke så mange flere år jeg trenger å forholde meg til han.

[Carisma1365380365]

Du har min fulle empati. Jeg vet ærlig talt ikke hva du bør gjøre, men mannen har rett til å vite at du bærer hans frø. Du kommer kanskje til å skremme han helt bort, men det er en risk du må ta. Prat med AAN, en lege eller ei god venninne. På en eller annen måte ordner det seg. Du har minst to muligheter som jeg ser det: føder barnet, eller tar abort. Ingen av valgene er lette. Jeg ønsker deg lykke til.

*Klem*

[Babette]

Hvorfor er abort utenkelig?

[flisa]

Man kan fint ha barn med en mann man ikke er kjæreste med. ER han vilig til å samarbeide om barnet, så hadde jeg ikke vært i tvil. Behold barnet, det største som du noengang vil oppleve. :-)

[flisa]

Tror du og han mannen burde sette dere ned å prate skikkelig sammen.

Jeg fikk barn med en fyr jeg var sammen med i knappe 3 månder. Etter 1 måned ønsket jeg å gjøre det slutt, men utsatte og utsatte det og etter 2 månder var jeg gravid og så prøvde jeg å få forholdet til å fungere men det gikk ikke.

Det er ikke noe problem å ha barn med folk en ikke liker egentlig, tror nesten det blir mindre krangling og rot fordi en da ikke har noen såre følelser i forhold til hverandre. Jeg må innrømme at det hadde vært deilig å slippe å ha han i livet mitt men nå er ungen snart 8 så det er ikke så mange flere år jeg trenger å forholde meg til han.

Ja, det kan være "bitrere" å "dra på dem" etter man er skilt. :-)

[Gjest fortvilet situasjon]

Tror du og han mannen burde sette dere ned å prate skikkelig sammen.

Jeg fikk barn med en fyr jeg var sammen med i knappe 3 månder. Etter 1 måned ønsket jeg å gjøre det slutt, men utsatte og utsatte det og etter 2 månder var jeg gravid og så prøvde jeg å få forholdet til å fungere men det gikk ikke.

Det er ikke noe problem å ha barn med folk en ikke liker egentlig, tror nesten det blir mindre krangling og rot fordi en da ikke har noen såre følelser i forhold til hverandre. Jeg må innrømme at det hadde vært deilig å slippe å ha han i livet mitt men nå er ungen snart 8 så det er ikke så mange flere år jeg trenger å forholde meg til han.

Tusen takk for svar.

Du har sikkert rett i at det er mye enklere å samarbeide når følelsene ikke er i veien.

Problemet er jo at jeg innerst inne ikke har noe særlig til overs for ham. Stygt sagt kanskje, men det er sannheten... Jeg ville aldri valgt ham som far til mine barn, hvis jeg hadde hatt noe valg da...

Men det er nok sånn det blir... *kvinner meg opp*

[Gjest fortvilet situasjon]

Du har min fulle empati. Jeg vet ærlig talt ikke hva du bør gjøre, men mannen har rett til å vite at du bærer hans frø. Du kommer kanskje til å skremme han helt bort, men det er en risk du må ta. Prat med AAN, en lege eller ei god venninne. På en eller annen måte ordner det seg. Du har minst to muligheter som jeg ser det: føder barnet, eller tar abort. Ingen av valgene er lette. Jeg ønsker deg lykke til.

*Klem*

Tusen takk

Selvfølgelig skal han få vite det, selvfølgelig har han krav på det. Jeg måtte bare ha tid til å fordøye det selv først...

Han er en ok fyr, selv om jeg egentlig ikke har noe særlig til overs for ham (slem nå ja!), og han kommer garantert til å ta ansvaret tror jeg. Men jeg ville så gjerne hatt barn i en helt annen situasjon, og med en helt annen mann...

Litt seint å tenke på det nå, ja...

[Gjest fortvilet situasjon]

Hvorfor er abort utenkelig?

Det føles bare helt feil...

Jeg er snart 29 år. Hadde jeg vært 18, hadde saken vært annerledes...

Jeg har jo forsåvidt ønsket meg barn lenge, med eks-sambo, men det ble aldri sånn (vi prøvde i nesten ett år). Og vips, så satt innertieren med denne andre fyren selvom vi brukte kondom. Barnet er forsåvidt ønsket fra min side, det er bare under helt feil omstendigheter og med fullstendig feil mann...

[Gjest fortvilet situasjon]

Man kan fint ha barn med en mann man ikke er kjæreste med. ER han vilig til å samarbeide om barnet, så hadde jeg ikke vært i tvil. Behold barnet, det største som du noengang vil oppleve. :-)

Tusen takk for oppmuntring

Jeg tror nok han tar sitt ansvar ja... 100% sikker kan man ikke være, men han gjør nok det. Problemet er vel egentlig ikke bare det at vi ikke er kjærester, men at jeg faktisk ikke kan si at jeg ubetinget _liker_ denne personen... Vi er altfor forskjellige...

Uff, for ei suppe...

[MaikenK]

Tusen takk for svar.

Du har sikkert rett i at det er mye enklere å samarbeide når følelsene ikke er i veien.

Problemet er jo at jeg innerst inne ikke har noe særlig til overs for ham. Stygt sagt kanskje, men det er sannheten... Jeg ville aldri valgt ham som far til mine barn, hvis jeg hadde hatt noe valg da...

Men det er nok sånn det blir... *kvinner meg opp*

Helt ærlig så er faren til datteren min det mest patetiske, frastøtende og ufyselige individet jeg vet om.

Men han er faren til datteren min og jeg vet at hun er like glad i han som hun er i meg.

[Gjest fortvilet situasjon]

Helt ærlig så er faren til datteren min det mest patetiske, frastøtende og ufyselige individet jeg vet om.

Men han er faren til datteren min og jeg vet at hun er like glad i han som hun er i meg.

Tusen takk!

Da går det altså an....

*ringer til fyren og ber om å få treffe ham idag*

[Gjest carlina]

Prøver å sette meg i dine sko...

Hadde jeg vært 20 så hadde nok abort vært løsningen.

Men når man er tredve tenker man litt annerledes...Jeg ville nok beholdt barnet.

Jeg tror du kommer til å beholde barnet,og jeg tror du aldri vil angre!

Lykke lykke til!

=o)

[Carisma1365380365]

Tusen takk

Selvfølgelig skal han få vite det, selvfølgelig har han krav på det. Jeg måtte bare ha tid til å fordøye det selv først...

Han er en ok fyr, selv om jeg egentlig ikke har noe særlig til overs for ham (slem nå ja!), og han kommer garantert til å ta ansvaret tror jeg. Men jeg ville så gjerne hatt barn i en helt annen situasjon, og med en helt annen mann...

Litt seint å tenke på det nå, ja...

Det er for sent å snu, men det er alltid en mulighet til å gjøre det beste ut av alle situasjoner. Jeg tenker alltid "what dosen't kill you, only makes you stronger" når jeg sliter med vanskelige tanker i mitt liv. Du blir garantert mye sterkere etter dette, og jeg har lyst til å si:

Det er en mening med alt som skjer. You'll b alright girl.

*KLEM*

[Carisma1365380365]

Tusen takk!

Da går det altså an....

*ringer til fyren og ber om å få treffe ham idag*

La oss vite hva som skjer med deg da!

[Babette]

Det føles bare helt feil...

Jeg er snart 29 år. Hadde jeg vært 18, hadde saken vært annerledes...

Jeg har jo forsåvidt ønsket meg barn lenge, med eks-sambo, men det ble aldri sånn (vi prøvde i nesten ett år). Og vips, så satt innertieren med denne andre fyren selvom vi brukte kondom. Barnet er forsåvidt ønsket fra min side, det er bare under helt feil omstendigheter og med fullstendig feil mann...

I så fall er jeg enig med deg. Med et slikt utgangspunkt ville abort være et meget uklokt alternativ.

[Gjest anonym i denne saken]

Jeg kjenner meg godt igjen. Men jeg var noen år eldre enn deg, og jeg ble tilfeldigvis gravid med rett mann. Men det er en annen historie.

Utgangspunktet var at jeg var singel. Jeg ønsket meg egentlig barn. Og jeg hadde diverse forhold til menn jeg egentlig ikke ville hatt barn med. (Uff, det høres litt voldsomt ut, det handlet vel om 4-5 menn i en periode på 4-5 år!).Derfor har jeg tenkt litt over hvordan jeg skulle ha taklet en sånn situasjon.

Jeg visste jeg ville klare å ha et barn alene. Jeg ville ha fortalt mannen om barnet og farsskapet, og så latt det være opp til ham. Hvis han ikke ville stilt opp, ok, så hadde jeg fiksa situasjonen fint aleine. Hvis han ville stilt opp, ville jeg forsøkt å gjøre det beste ut av det.

Du ønsker deg jo åpenbart egentlig barn. Du greier det - alene! Du vil neppe kunne leve med å ha tatt abort. Du angrer ikke på et barn! Snakk med ham. Nå, hvis du orker! Eller vent, hvis du ikke orker. Innstill deg på at du greier dette, uansett hva han mener!

Lykke til! Fortell gjerne hvordan det går!

[Gjest anonym mamma]

Hei,

Vil først si at jeg virkelig kunne sette meg inn i situasjonen din. Var i den samme for noen få år siden.

Som for deg var abort nesten utenkelig for meg. Jeg valgte derfor å få barnet. Selv var jeg 25 da jeg ble gravid, og i ferd med å fullføre utdannelsen min. Men jeg visste allikevel hva jeg ville.

Hadde jeg vært i samme situasjon igjen hadde jeg fortsatt valgt å få barnet. Kunne ikke tenke meg en dag uten lille pjokken i huset.

Velg barnet. Men tenk over om du vil velge pappaen. La barnet være det dere har felles eventuelt, og ikke gå inn i noe forhold bare pga. barnet.

Om han ikke vil involvere seg i graviditeten har du det nok bedre uten.

Lykke til og husk at barnet blir til stor glede (og noen frustrasjoner) etter som årene går.

[Gjest fortvilet situasjon]

Prøver å sette meg i dine sko...

Hadde jeg vært 20 så hadde nok abort vært løsningen.

Men når man er tredve tenker man litt annerledes...Jeg ville nok beholdt barnet.

Jeg tror du kommer til å beholde barnet,og jeg tror du aldri vil angre!

Lykke lykke til!

=o)

Du har nok rett...

Jeg kommer til å beholde barnet - og jeg skal faktisk bli mamma...

Hjelp

[Gjest fortvilet situasjon]

Jeg kjenner meg godt igjen. Men jeg var noen år eldre enn deg, og jeg ble tilfeldigvis gravid med rett mann. Men det er en annen historie.

Utgangspunktet var at jeg var singel. Jeg ønsket meg egentlig barn. Og jeg hadde diverse forhold til menn jeg egentlig ikke ville hatt barn med. (Uff, det høres litt voldsomt ut, det handlet vel om 4-5 menn i en periode på 4-5 år!).Derfor har jeg tenkt litt over hvordan jeg skulle ha taklet en sånn situasjon.

Jeg visste jeg ville klare å ha et barn alene. Jeg ville ha fortalt mannen om barnet og farsskapet, og så latt det være opp til ham. Hvis han ikke ville stilt opp, ok, så hadde jeg fiksa situasjonen fint aleine. Hvis han ville stilt opp, ville jeg forsøkt å gjøre det beste ut av det.

Du ønsker deg jo åpenbart egentlig barn. Du greier det - alene! Du vil neppe kunne leve med å ha tatt abort. Du angrer ikke på et barn! Snakk med ham. Nå, hvis du orker! Eller vent, hvis du ikke orker. Innstill deg på at du greier dette, uansett hva han mener!

Lykke til! Fortell gjerne hvordan det går!

Takk for svar

Jeg er ikke i tvil om at jeg greier det alene. Jeg vet bare ikke om jeg orker å måtte forholde meg til denne fyren i all evighet (mange år virker som en evighet nå)... Det er absolutt ikke noe galt med ham, sånn sett - men vi er bare totalt ulike.

Men det går nok det også... Han skal få vite om dette etterpå, så får vi se hva han sier.