Kan ikke snakke med mamma

[Gjest den voksne datteren]

Mamma og jeg mistet evnen til å snakke sammen da jeg var omtrent 8, da jeg oppdaget hvor trangsynt og lite tolerant hun egentlig er.

Det som irriterer meg mest nå er at hun gjør _veldig_ forskjell i forhold ungene mine (gaver og oppmerksomhet), og blir svært fornærmet når jeg insisterer på at det skal være likt for alle. Yndlingsbarnet til mormor blir ofte veldig forandret når hun kommer hjem derfra. Da er hun frekk, sur og gnåler fordi jeg gjør ting annerledes enn mormor - som helt til for et par år siden (ungen er 8) gikk og bar på henne og matet henne når hun ikke gadd å spise selv. Enda kjøper mormor alt hun peker på, lar ungen bestemme ALT som skal foregå de dagene hun er på besøk, og står på datteren min sin side mot meg når jeg setter grenser osv osv.

Jeg har forsøkt å snakke med mamma om dette veldig mange ganger og på flere ulike måter, men det går ikke inn. Jeg har mest lyst til å nekte ungene (det er jo bare den eldste som er der...) å være der, men det er kanskje dårlig gjort det også.

Jeg trenger litt råd her.

[petter smart]

Du bør nekte barna dine å besøke mormor så lenge hun skjemmer bort en av dem. Ellers risikerer du et meget anstrengt forhold til dine barn i framtiden. Barn er ikke gamle før de skjønner at en av dem blir foretrukket. Og når du ikke gjør noe med det så vil de i alle fall delvis skylde på deg.

Har opplevd noe av det samme selv med en farmor som foretrakk enkelte barnebarn (ikke meg) framfor andre. At voksne mennesker er så korttenkte er rart. En ting er å faktisk foretrekke noen (noe de fleste gjerne gjør), men har du litt vett så behandler du alle likt.

Når datteren din i tillegg blir bortskjemt og umulig av besøkene har du ikke noe valg. Kanskje mormor endelig tar til vettet hvis du nekter barna dine å besøke henne.

[Chloe]

Hei.

Kjenner meg litt igjen, her.

Ikke i dette med stor forskjell på hva som er lov der kontra her hjemme, men dette med forskjellsbehandling.

Mine foreldre har alltid hatt god kontakt med meg og barna mine, men favoriserer de største fra mitt første ekteskap.

Minstemann blir aldri invitert på overnatting, hyttetur og lignende. Han har i sitt fireårige liv vært hos dem to ganger uten meg. Til sammenligning; hver skoleferie/fridag ringer mine foreldre og spør om å få "låne" en eller to av de største.

Jeg har unnskyldt mine foreldre med at minsten har vært liten, men nå synes jeg den unnskyldningen begynner bli noe tynnslitt. Jeg har tvillinger som har vært med dem på hytta siden to-års alderen.

Det er så sårt for minsten å alltid være igjen når de andre skal på tur, så jeg har nå sagt nei til forskjellsbehandlingen.

Min mor har hatt slag og det har gjort det vanskelig å si klart ifra før. Hun virker fornuftig, men er emosjonellt som et barn.

Hun "synes synd" på ungene mine når jeg sier nei til hyttetur med min foreldre, men allikevel gjelder ikke det minsten. Han var jo ikke invitert.

Jeg føler sterkt at dersom besteforeldre skal være aktive besteforeldre, får det gjelde alle barna i familien.

Hvis du synes ting blir vanskelig av at datteren din er hos mormor, synes jeg du skal si det klart og tydelig. Selv om jeg mener at besteforeldre "har lov" til å flytte grensene litt i hverdagen. Alle barn lærer at det "er ikke sånn hjemme". Det gjør ikke noe for oppdragelsen at de får lov til mer hos mormor.

Uansett synes jeg du har en kanskje bedre grunn til å si nei enn at mormor gjør ting anderledes enn deg. Favorisering og forskjellsbehandling er mer skadelig for barna. Om ikke din mor innser det, får _du_ ta ansvar.

Vi kan ikke vente på at andre voksne skal ta til vett. Det gjelder _våre barn_.

Jeg tror at barn takler skuffelser bedre ("Å! Jeg som hadde så lyst!") enn å stadig bli utelatt eller ikke tatt med i fellesskapet.

Det er vår oppgave å verne om barna våre. Så får heller noen voksne mennesker være fornærmet.

Lykke til!

Vennlig hilsen