konstant uro

[Gjest ikke undertegnet]

Tør ikke - kommer ikke til det punktet jeg må komme for å ikke være "psyk" lenger. Alle sier jeg er ei intelligent jente og at jeg derfor kommer dit snart, men dessverre har det ikke noe å gjøre med det for meg. For meg er det en stor terskel å komme dit. Jeg er avhengig av uroen inne i meg. Jeg er avhengig av å skape uro. Stadig går jeg rundt med en vond uro inne i meg og får aldri ro og fred.

Lengter etter meg selv - å få leve ut meg selv, men så mye sperrer inne i meg. Det er bare jeg selv som sperrer meg jeg tør ikke, rett og slett vil ikke ha det bra. Kan ikke huske så langt tilbake til da jeg hadde fred med meg selv. Hadde jeg noen gang det? Kanskje da jeg var helt liten?