Ekspertsvar Han reagerer ikke normalt....

[Gjest LiseLotta]

Hallo!

For noen dager siden tok lillesøsteren til en ganske god venn av meg sitt eget liv.. Moren hennes oppdaget det, men det var ingenting som kunne gjøres.. En helt forferdelig tragedie. Men han reagerer ikke i det hele tatt! de første dagene gråt han ganske mye, men nå er han helt fin igjen, er på jobb og alting.. det virker ikke som om han sørger i det hele tatt!

Hva skal jeg gjøre? Jeg prøver jo så godt jeg kan å trøste, men når han ikke sørger....??

Kan noen gi meg et råd eller to om hva jeg kan gjøre for han?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hans måte å reagere på kan være like normalt som en hvilken som helst annen måte.

Det er flott at han er på jobb igjen. Det tilsier sannsynligvis at det vil gå bra med han.

Kanskje det ikke er trøst han har behov for?

Kankje dette er et større problem for deg enn for han?

[naiv]

Mennesker sørger på forskjellig måter. Han er kanskje inne i sjokkfasen enda. Jeg ville ikke ha trengt meg for mye på ham enda, men "puslet" litt rundt ham og sagt på en forsiktig måte at du er der hvis han har behov for å snakke om det.

[vida]

Det finnes ingen oppskrift for hvordan sorg arter seg for forskjellige mennesker. Jeg tror du kan være ganske sikker på at vennen din fortsatt er i sorg, men kanskje ikke hele tida.

Det å sørge er så slitsomt, og de tingene som fortsatt er normalt (jobb, skole osv) kan bli viktige fristeder for mange - resten av tilværelsen har jo på mange måter blitt snudd på hodet.

Det tar også litt tid før det virkelig går opp for en at tapet er endelig. I den første kaotiske tiden er det mange praktiske ting å ta seg av, og man får ofte mye oppmerksomhet fra mennesker rundt seg.

Da vi mistet barn, dro vi av og til ut telefonkontakten, fordi det aldri var stille hos oss. Det var godt å vite at vi hadde mange som brydde seg om oss, men det var viktig å kunne velge å ikke snakke om sorg hele tida.

Jeg vil tro at det viktigste for vennen din er å vite at du er der, og at du anerkjenner at han sørger på sin egen måte. Det kan jo være at det han synes er fint med deg nettopp er å få fri fra sorgen.

[Alja]

Det finnes ingen oppskrift for hvordan sorg arter seg for forskjellige mennesker. Jeg tror du kan være ganske sikker på at vennen din fortsatt er i sorg, men kanskje ikke hele tida.

Det å sørge er så slitsomt, og de tingene som fortsatt er normalt (jobb, skole osv) kan bli viktige fristeder for mange - resten av tilværelsen har jo på mange måter blitt snudd på hodet.

Det tar også litt tid før det virkelig går opp for en at tapet er endelig. I den første kaotiske tiden er det mange praktiske ting å ta seg av, og man får ofte mye oppmerksomhet fra mennesker rundt seg.

Da vi mistet barn, dro vi av og til ut telefonkontakten, fordi det aldri var stille hos oss. Det var godt å vite at vi hadde mange som brydde seg om oss, men det var viktig å kunne velge å ikke snakke om sorg hele tida.

Jeg vil tro at det viktigste for vennen din er å vite at du er der, og at du anerkjenner at han sørger på sin egen måte. Det kan jo være at det han synes er fint med deg nettopp er å få fri fra sorgen.

Her var det mye fornuftig å tygge på.

mvh

[Gjest ikke undertegnet]

'Når han ikke sørger'!

Hva vet DU om det, hvis han ikke sier noe. Han gråt jomye, da har han fått ut en del sorg der.

Du virker ikke veldig forståelsesfull, kanskej det er det han senser, og derfor ikke føler for å betro seg til deg.

Vi er alle forskjellige.

De fleste har (virker det som) bare godt av å komme seg i jobb så fort som mulig. Det gjør sorgen lettere å bære.

Ingen kan fortelle hva som er riktig for andre i slike situasjoner.

Selv så gråt jeg svært lite så andre så det da jeg mistet mine foreldre. Men ikke kom og si at jeg ikke sørget.

Barna mine sørget over besteforeldrene på høyst forskjellig måte. Han yngste spurte og grov, men felte ikke en tåre (så jeg så det ihvertfall), han eldste gråt mye, men ville ikke snakke så mye.

La folk få ha sorgen sin som det passer for dem!