rådløs

[Gjest calestia]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Psyken mener noe har skjedd, en eller flere ganger, noe har gjort meg slik jeg er nå, bare vet ikke hva.

men jeg har jo hatt det bra! jeg mener .. ingen har slått eller kjeftet hele tida..

Men så sier han at jeg kan ikke ha hatt det bra, fordi et barn skal ikke normalt skade seg selv.

også sier han at jeg skyver det vonde fremfor meg, jeg gjemmer det bort, med unnskyldningen om at oppveksten min var bra, så jeg kan ikke ha det så vondt.

Men ingenting har hendt!

jeg er bare helt skrudd i hodet. Må da gå an å være ren skjære biologisk skrudd i hodet?

Hvorfor må det ha skjedd noe?

fordi jeg dissosierer? fordi det er noen ord jeg ikke bruker, ..

kanskje det bare er snakk om å finne rette meds for å fiks hjernen min?

ikke snakke om alt det vonde som jeg ikke vet hva er, for det er ingenting. Men jeg fornekter visst. er jeg vrang også??

DET HAR JO IKKE SKJEDD EN DRITT

hvem har rett? hva gjør jeg nå?

jeg blir forvirra!

Jeg vil bare ha det bra, men får det ikke til. selv nå når jeg har det tålig bra , er jeg deppa, tiltaksløs, energiløs, tung i tankene, destruktiv..

Det må da være noen biologiske forklaringer??

[goliane]

Du skriver: "jeg fornekter visst"---- altså er du ikke helt sikker selv på om noe i barndommen din kan være årsaken til problemene dine.

Om ingen har slått eller kjeftet hele tida, så kan episoder og traumatiske enkelthendelser ha satt dype spor.

Om biologisk ubalanse i hjernen så vet vel psyk'en din noe om det?

Syns ellers det er fint at du reflekterer over årsaker selv, og ikke blindt godtar alt det psyk'en foreslår. Det er fins eksempler på behandlere som omtrent dytter diagnoser på pasientene sine.

Likevel - tenk tilbake. For mange er det smertefullt å skulle nøste opp årsaken til angst/depresjon/sjølskading, men det kan være veien til bearbeiding og til bedring.

Ikke gi opp, calestia. Tror du har funnet en behandler som du kan stole på og som du kan samarbeide med.

[Lingus]

Jeg tror ikke det nødvendigvis er noe som har skjedd med deg i barndommen som er skyld i problemene.

Det går fint an å surre seg inn i skikkelige mentale blindgater senere i livet, selv om man har hatt gode forutsetninger.

Men jeg tror det er sånn at det er veldig viktig å være ærlig mot seg selv. Hvis man ikke lever det livet man ønsker å leve, og hvis man beveger seg lenger og lenger bort fra dette, så kan man gå på en skikkelig smell senere.

Det er mulig det er dette som har skjedd med deg. At du et eller annet sted på veien "mistet deg selv" og nå greier du ikke å forholde deg til situasjonen. Fordi du ikke er der du ønsker å være. Det som kan skje da er at man blir redd, binder seg, orker ingenting, og er ute av stand til å komme seg inn på sporet igjen. Livet blir en ond sirkel.

Men det er fullt mulig å komme seg på fote igjen. Jeg tror du vil gjøre lurt i å se fremover i stedet for bakover. Det er bra at du reflekterer og gjør deg slike tanker som du gjør. Det er langtfra alle som klarer det.

Rådet mitt til deg er at du må komme deg ut og møte folk. Bli mer sosial og prat med folk. Vend tankene ut av hodet i stedet for innover. Det kan være tøft, men det kan hjelpe deg mer enn du aner.

Hilsen en som har vært nede men kommet seg opp igjen.

[Gjest trrrish]

Hei hå. Kjære deg.....vet ikke helt hva jeg skal si..kjenner meg igjen.. Legene spørr stadig om pappa også forgrep seg og slo meg i tillegg til mamma. Men det gjorde han ikke! Eller om kjærestene jeg har hatt har slått meg. Det har de ikke!!! Ingen har noen sinne gjort meg noe! Jeg har hatt en fantastisk barndom osv. Og jeg er lei av det spørsmålet.

Jeg aner ikke hva dissosiering er eller hva du mener med det..

Men de trenger vel ikke ha slått og kjeftet hele tiden, for at man skal ta skade av det?

Jeg tenker ofte at jeg har hatt en fantastisk godt liv og fatter ikke hvorfor jeg skal ha samtalebeh for alt må da være noe biologisk feil i hjernen min. Men andre ganger husker jeg alle de som har brukt meg til å være sin egen lille boksesekk. Barnevernet,lærere,helsesøstre mamma i perioder, elever på skolen etc. Men ikke noe alvorlig. ikke noe ofte. Ikke noe jeg burde ha tatt skade av. Pluss to ganger har jeg opplevd noe som kunne blitt voldtektsforsøk, men jeg kom meg unna. Men det er ikke noe jeg tenker ofte på. Men så lurer jeg på om ting hadde blitt annerledes om jeg hadde hatt en perfekt oppvekst bla bla, da hadde jeg isåfall vært ferdig med skolen da!

Men jeg tror nok jeg ville ha laget meg problemer selv, for å fylle tomheten, uansett hvor godt jeg har det.. eller kunne hatt det. Så det er min skyld.

Jeg har ikke noe imot å se kroppen min bli maltraktert av arr og sår, jeg liker det. Den er bare tom og føles ikke som en del av meg uansett. Når jeg ser meg i speilet vaske hendene, så blir de helt gummi og rare, føles ikke som mine hender i det hele tatt. En litt merkelig opplevelse. Så jeg har ikke noe problem med sår og skader på kroppen min, jeg nyter det synet. Men jeg er lei av å skade meg da!! Men øh, likevel er jeg helt hysterisk på at jeg må se bra ut i klærne og håret og ansiktet og sminken. Det minste lille hårstrå på avveier ødelegger utseendet mitt totalt, så der er jeg nøye. Mens med kroppen, den kan bare bli så maltraktert som bare det. Det er mine arr og mitt verk. Bedre å ødelegge seg selv, enn at alle andre tror de kan trenge seg inn i mitt liv og ødelegge det. Det b le jo sånn uten at masse forferdelige ting har skjedd. Men mer enn hva som er normalt.

Men uansett tror jeg det samme hadde skjedd om jeg hadde vokst opp normalt, bare for å fylle tomheten. Øh vet ikke om du ble noe klokere av mine funderinger. Tenker på deg.

Adios amiga,

[Gjest calestia]

Hei hå. Kjære deg.....vet ikke helt hva jeg skal si..kjenner meg igjen.. Legene spørr stadig om pappa også forgrep seg og slo meg i tillegg til mamma. Men det gjorde han ikke! Eller om kjærestene jeg har hatt har slått meg. Det har de ikke!!! Ingen har noen sinne gjort meg noe! Jeg har hatt en fantastisk barndom osv. Og jeg er lei av det spørsmålet.

Jeg aner ikke hva dissosiering er eller hva du mener med det..

Men de trenger vel ikke ha slått og kjeftet hele tiden, for at man skal ta skade av det?

Jeg tenker ofte at jeg har hatt en fantastisk godt liv og fatter ikke hvorfor jeg skal ha samtalebeh for alt må da være noe biologisk feil i hjernen min. Men andre ganger husker jeg alle de som har brukt meg til å være sin egen lille boksesekk. Barnevernet,lærere,helsesøstre mamma i perioder, elever på skolen etc. Men ikke noe alvorlig. ikke noe ofte. Ikke noe jeg burde ha tatt skade av. Pluss to ganger har jeg opplevd noe som kunne blitt voldtektsforsøk, men jeg kom meg unna. Men det er ikke noe jeg tenker ofte på. Men så lurer jeg på om ting hadde blitt annerledes om jeg hadde hatt en perfekt oppvekst bla bla, da hadde jeg isåfall vært ferdig med skolen da!

Men jeg tror nok jeg ville ha laget meg problemer selv, for å fylle tomheten, uansett hvor godt jeg har det.. eller kunne hatt det. Så det er min skyld.

Jeg har ikke noe imot å se kroppen min bli maltraktert av arr og sår, jeg liker det. Den er bare tom og føles ikke som en del av meg uansett. Når jeg ser meg i speilet vaske hendene, så blir de helt gummi og rare, føles ikke som mine hender i det hele tatt. En litt merkelig opplevelse. Så jeg har ikke noe problem med sår og skader på kroppen min, jeg nyter det synet. Men jeg er lei av å skade meg da!! Men øh, likevel er jeg helt hysterisk på at jeg må se bra ut i klærne og håret og ansiktet og sminken. Det minste lille hårstrå på avveier ødelegger utseendet mitt totalt, så der er jeg nøye. Mens med kroppen, den kan bare bli så maltraktert som bare det. Det er mine arr og mitt verk. Bedre å ødelegge seg selv, enn at alle andre tror de kan trenge seg inn i mitt liv og ødelegge det. Det b le jo sånn uten at masse forferdelige ting har skjedd. Men mer enn hva som er normalt.

Men uansett tror jeg det samme hadde skjedd om jeg hadde vokst opp normalt, bare for å fylle tomheten. Øh vet ikke om du ble noe klokere av mine funderinger. Tenker på deg.

Adios amiga,

tusen takk trrrish!

tenker på deg også.

klems

[Gjest calestia]

Jeg tror ikke det nødvendigvis er noe som har skjedd med deg i barndommen som er skyld i problemene.

Det går fint an å surre seg inn i skikkelige mentale blindgater senere i livet, selv om man har hatt gode forutsetninger.

Men jeg tror det er sånn at det er veldig viktig å være ærlig mot seg selv. Hvis man ikke lever det livet man ønsker å leve, og hvis man beveger seg lenger og lenger bort fra dette, så kan man gå på en skikkelig smell senere.

Det er mulig det er dette som har skjedd med deg. At du et eller annet sted på veien "mistet deg selv" og nå greier du ikke å forholde deg til situasjonen. Fordi du ikke er der du ønsker å være. Det som kan skje da er at man blir redd, binder seg, orker ingenting, og er ute av stand til å komme seg inn på sporet igjen. Livet blir en ond sirkel.

Men det er fullt mulig å komme seg på fote igjen. Jeg tror du vil gjøre lurt i å se fremover i stedet for bakover. Det er bra at du reflekterer og gjør deg slike tanker som du gjør. Det er langtfra alle som klarer det.

Rådet mitt til deg er at du må komme deg ut og møte folk. Bli mer sosial og prat med folk. Vend tankene ut av hodet i stedet for innover. Det kan være tøft, men det kan hjelpe deg mer enn du aner.

Hilsen en som har vært nede men kommet seg opp igjen.

tusen takk for kloke ord!

Skal forsøke...

klems fra

[Gjest calestia]

Du skriver: "jeg fornekter visst"---- altså er du ikke helt sikker selv på om noe i barndommen din kan være årsaken til problemene dine.

Om ingen har slått eller kjeftet hele tida, så kan episoder og traumatiske enkelthendelser ha satt dype spor.

Om biologisk ubalanse i hjernen så vet vel psyk'en din noe om det?

Syns ellers det er fint at du reflekterer over årsaker selv, og ikke blindt godtar alt det psyk'en foreslår. Det er fins eksempler på behandlere som omtrent dytter diagnoser på pasientene sine.

Likevel - tenk tilbake. For mange er det smertefullt å skulle nøste opp årsaken til angst/depresjon/sjølskading, men det kan være veien til bearbeiding og til bedring.

Ikke gi opp, calestia. Tror du har funnet en behandler som du kan stole på og som du kan samarbeide med.

hva skulle jeg gjort uten deg..??

mange klemmer