Min Alderdom...-en hypotese....

[TRISTIAN]

For å underbygge min selvmotivasjon, har jeg lagd meg noen hypotetiske forestillinger om hvordan ting vil forløpe seg dersom jeg av noen grunn aldri skulle få hjelp, eller all behandling skulle vise seg nytteløs:

Sliten, med tendenser til skjelvinger i en alder av 36 år, og et tungsinn av dimensjoner, øyner jeg ikke mange gleder i livet....:

Tror først og fremst at jeg kan glemme dette med kjærlighet...dèt toget har nok gått for min del...jeg vil aldri bli istand til elske noen med noen form for overbevisning....ganske enkelt fordi jeg ikke ser noen framtid...-hvordan skal da andre kunne se noen framtid i meg?

Nei, ...blir nok en av de tilårskomne "snålingene" som tidvis kan sees i lokale kjøpesentra; ruslende rundt, intetsigende, med diverse rare fakter og rykninger som kan tyde på at de ikke har levd noe godt liv....?

Det er nok meg, ja...

Kan tenke meg at kroppen "takker" for seg før hodet gjør det, med det resultat at jeg, om 30 / 40 år (hvis jeg lever..?) sitter skjelvende på en parkbenk og betrakter unge mennesker på sin hektiske framferd....klok av skade vil jeg sannsynligvis være istand til å "sile" ut karakterene som er iferd med å gjøre samme feil som meg....og ødelegge livene sine....selv om de kanskje ikke er klar over det selv ennå...?

Så; der sitter jeg da, lett skjelvende, litt sikkel rennende fra ene eller andre munnviken...med svar på mange spørsmål...og en sannsynligvis sterk trang til å formidle min selvpåtatte "klokskap" til alle disse menneskene som haster avgårde i sin jakt på

det jeg vil kalle for "nestenlykke".....

For det er dèt det er; De aller fleste nøyer seg med "the next best thing" , -nemlig trygghet, en god jobb, et fint hus å komme hjem til...og hvis de i tillegg kommer nogenlunde overens med sin livsledsager....ja, da er alt fryd og gammen....!

Hvor pokker ble det av kjærligheten, romantikken?

Jeg mener; -hvis jeg traff "den rette" , ville det vært det samme for meg om vi bodde i en hytte i skogen, to rom og kjøkken på Grorud, eller luksusvilla i Holmenkollåsen....ingen er fornøyd med å "bare" være lykkelig lenger...nei,lykken kan ofres for prestisjens skyld......?

Materialisme, materialisme...

Totalt ødeleggende, spør du meg....

eh...hvor var jeg? ..jo; parkbenken....min tilmålte tid i friluft nærmer seg slutten, og jeg kan tenke meg at min eldste datter er den som bruker lunsjpausen sin (farlig pliktoppfyllende som hun er..?) -til å geleide sin gamle geitebukk av en far tilbake til gamleheimen, eller hvor det nå måtte være ; -"Hei. pappa . går det bra? Har du hatt det fint?

-"Jada, det har gått så fint så.." sier jeg , og kaster mine beklagelige, rødsprengte øyne på jenta mi..som ikke burde trenge å kaste bort sin dyrebare tid på dette....?

Men hvilke valg har jeg? Jeg mener; -i den alderen er det vel ingen som bryr seg hvis jeg skulle prøve å si noe jeg oppfatter som viktig og meningsfullt?

Jeg kan levende forestille meg følelsen av å bli behandlet som barn igjen....

Et klokt sinn, innesperret i en syk ,gammel kropp....kan bli gal bare av tanken...?

Tenk da å faktisk måtte LEVE det..?

Er det noe som heter "depresjon" når man er 80? - eller er man bare en "sur, gammel grinebiter" ?

For å si det som det er:

Dette gidder jeg ikke!

Så jeg håper inderlig at det finnes et svar til meg der ute; enten i form av medisinsk og terapeutisk behandling eller en annen form for mirakuløs utvikling....ellers vil alt jeg har bare være...

...psyke framtidsutsikter...

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg leste bare første delen av innlegget ditt.... men syntes jeg måtte si: Tenk deg at denne mannen som du mente ville være deg snakket til deg idag. Hva ville han si da?

Jo, at du må slutte å la jobben gå foran helsa. Det er en grense du må over. Si nei. Tenk slik: blir jeg enda dårlgiere (noe jeg kan bli hvis jeg sliter meg ut i jobben) så går det ut over ungene mine til slutt.

Kan den tanken kanskje få deg til å ta det første skrittet på veien mot å forlange litt mindre av deg selv?

Jeg har selv vært en 'ener' i arbeidslivet, og vet hvor vanskelig det er når en ikke lenger fungerer. Men det er vel bedre å ha et litt godt privatliv enn et helvete begge steder tilslutt.

Ta hensyn til deg selv. Mer til deg og barna. Minst til jobben. Ihvertfall på dette punktet av ditt liv.

Det er mitt råd! Sikker ville det vært den gamle mannens også....

[Gjest ikke undertegnet]

Nå leste jeg resten....

Når det gjelder det med 'halvgod' lykke som de fleste slår seg til ro med, så er vel grunnen til det at den lykken du leser om, romantisk kjærlighet forever, den finnes så og si bare på film.

De som har opplevd noen år, eller om ikke mer enn en uke av virkelig lykke, får bruke dette som en trøst i hverdagen. Det viktigste er å lage lykke for seg selv. Være fornøyd med det kjedelige livet, livsledsageren, foreldrene og barna en måtte ha. Så sant de ikke behandler deg jævlig da. Men da kan du jo gå ut og lete etter noen andre. Hvis en har det virkelig fælt, mener jeg.

Ellers så må en satse mer på å være noe for andre. Besøke syke og gamle. De blir takknemlig for så lite. Det får deg til å føle at du har en verdi.

Få deg en hund. DET er evig kjærlighet fra hundens side ihvertfall. Da MÅ du komme deg ut å gå tur iallefall.

Men det viktigste for deg NÅ er å komme til legen å få enten samtalehjelp eller om du må, piller til å komme ut av den tilstand du er i. Og kanskje trenger du litt ro, en sykmelding kanskje?

Lykke til!

[TRISTIAN]

Nå leste jeg resten....

Når det gjelder det med 'halvgod' lykke som de fleste slår seg til ro med, så er vel grunnen til det at den lykken du leser om, romantisk kjærlighet forever, den finnes så og si bare på film.

De som har opplevd noen år, eller om ikke mer enn en uke av virkelig lykke, får bruke dette som en trøst i hverdagen. Det viktigste er å lage lykke for seg selv. Være fornøyd med det kjedelige livet, livsledsageren, foreldrene og barna en måtte ha. Så sant de ikke behandler deg jævlig da. Men da kan du jo gå ut og lete etter noen andre. Hvis en har det virkelig fælt, mener jeg.

Ellers så må en satse mer på å være noe for andre. Besøke syke og gamle. De blir takknemlig for så lite. Det får deg til å føle at du har en verdi.

Få deg en hund. DET er evig kjærlighet fra hundens side ihvertfall. Da MÅ du komme deg ut å gå tur iallefall.

Men det viktigste for deg NÅ er å komme til legen å få enten samtalehjelp eller om du må, piller til å komme ut av den tilstand du er i. Og kanskje trenger du litt ro, en sykmelding kanskje?

Lykke til!

...klarer likom ikke stoppe når jeg først setter igang..:-) blir liksom litt "bursting out" -hvis du skjønner..`?

Joda, rådet er nok fornuftig..-det er vel igrunn det jeg kom fram til selv også....visste det vel fra før av...må bare "understreke" det når ting "skjærer" seg....

Ellers må jeg si at det å kunne skrive her på forum har vært god simulert "samtaleterapi" for meg...føler meg 10kg lettere hver gang....:-) Ikke minst takket være engasjementet og responsen fra alle dere...:-)

Takk!

[Gjest ikke undertegnet]

...klarer likom ikke stoppe når jeg først setter igang..:-) blir liksom litt "bursting out" -hvis du skjønner..`?

Joda, rådet er nok fornuftig..-det er vel igrunn det jeg kom fram til selv også....visste det vel fra før av...må bare "understreke" det når ting "skjærer" seg....

Ellers må jeg si at det å kunne skrive her på forum har vært god simulert "samtaleterapi" for meg...føler meg 10kg lettere hver gang....:-) Ikke minst takket være engasjementet og responsen fra alle dere...:-)

Takk!

Bare fortsett med de lange innlegga dine du, Tristian!

Det at jeg ikke leste hele med en gang, betydde ikke at det var noe galt med lengden.

De som ikke orker lese hele, velger jo selv ikke å gjøre det.

Mitt 'problem' denne gangen var at hvis jeg leste hele så ville min 'korte' hukommelse ikke greie å holde fast ved det jeg ville svare på først. Derfor måtte jeg ta det i flere omganger. Hehe. Blir innlegga lengre så blir det bare flere svarinnlegg pr innlegg. Hvis jeg er i det humøret da...

Ha det bra!

[Rosita1365380427]

Sitter faktisk å smiler nå, for på en måte så kan jeg se deg litt for meg. På den annen side, så tror jeg ikke det kommer til å skje. Vet godt hvordan det er å se for seg et scenario av livet. For min del er igrunnen ingenting blitt som jeg verken trodde eller håpet, men masse annet.

Uansett, det jeg vil frem til er at jeg tror, at siden du nå kan se det for deg, og samtidig ikke liker det du ser så har du muligheten til å gjøre noe med det.

Selv satt jeg her i helgen og leste et annet innlegg her inne da det slo meg at selv om jeg føler at jeg har stått i stampe de siste årene, så har det gått fremover....heldigvis for meg så var det noen som tvang meg til å se realiteten i øynene, at jeg trengte hjelp, og at jeg ikke var umenneskelig av den grunn. Joda, tviler i ny og ne idag også. Scenariet mitt går mye på det at ingen vil vel ansette meg, en tidligere psykisk tilfelle (som jeg kaller meg selv i de verste periodene).

Når det gjelder kjærligheten, så tror jeg ikke at løpet ditt er kjørt, hvis du ikke vil at det skal være det da. En ting med kjærlighetens som mange glemmer tror jeg, spesielt når man ikke har det bra, er at det kan være like vanskelig å ta imot kjærlighet som å gi. Man får ikke mer enn man gir heter det vel, men man må kunne ta imot også.

En tanke som slo meg akkurat nå. Kanskje det faktisk er litt sånn at andre gir deg ikke opp før du faktisk har gitt opp deg selv.Mulig! Må tenke litt mer på den:c)

Kom deg til legen, Tristian.Ingen har godt av å gå gjennom det du går igjennom alene.

[Gjest rota]

Du skriver utrolig bra, jeg har lest alle dine innlegg, men har ikke svart på noen før nå.

Jeg kjenner meg litt igjen i deg. Veldig bevisst på tingene, men får liksom ikke gjort noe. Og så galgenhumoren da, den er god og ha. Jeg også har laget meg et slikt bilde av min alderdom, som jeg bruker til hverdagshumor til venner og kollegaer.

Selv om det kanskje ikke er så lurt og visualisere et så dystert bilde, så har jeg jo hatt en del morro med det.

Jeg har passert de 40, og har ikke klart å få til det A4 livet som de fleste tilsynelatende har. Så jeg ser for meg min alderdom som en bitter kjerring, som er fryktelig vanskelig å ha med og gjøre. Skikkelig bitch på gamlehjemmet. Jeg har ikke en gang greid å skaffe barn til å følge meg inn igjen fra benken i parken, så det må noen offentlig ansatte ta seg av. hehe. Så jeg misunner deg, som ihvertfall kan ha noen avkom til den jobben... Du har til og med arvinger, jeg må testamentere min formue til noe, og det er ikke enkelt å finne på noe. For man vil jo gi til noe man bryr seg om. Har tenkt på sønnen til en venninne av meg, som jeg har hatt veldig god kontakt med. Jeg blir nemlig veldig rik som død, med salg av leilighet osv.

Men det er nå vi lever og skal ha det bra da. Så jeg har fått en ny livsstil i det siste som har vært veldig bra for meg. Kanskje det er noe for deg også. Jeg glemmer alle håp og alt det jeg ikke har, som f.eks livsledsager og arvinger, og setter heller fokus på det jeg har.

I år har jeg kjøpt meg en ny leilighet som jeg trives veldig godt i. Den forrige var også bra, men jeg visste hele tiden at der ville jeg ikke bo forever, så jeg slo meg aldri helt til ro. Jeg håpet jo at jeg skulle finne en mann som jeg kunne kjøpe leilighet sammen med, men når det ikke skjedde, så kjøpte jeg en for meg selv. I et område som jeg trives veldig godt i. At jeg ikke har gjort det før tenkte jeg da. For nå har jeg fått et hjem på en måte. Jeg pleier å si at her skal jeg bo til de bærer meg ut.

Så gleder jeg meg over de små ting og de store ting. Jeg er fri og kan gjøre som jeg vil når jeg vil. Jeg har god økonomi og kan dra til utlandet, og f.eks kjøpe en dyr konsertbillett uten å måtte diskutere med noen.

Jeg har en nakkeskade som jeg vil slite med resten av livet antageligvis siden ingen leger kan gjøre noe her i Norge. Legen min sier jeg må til utlandet, for der er de mye bedre på slike ting. Men jeg gleder meg over at det tross alt ikke er dødelig, det kunne vært verre liksom.

Jeg gleder meg over at jeg har jobb og er istand til å jobbe tross skaden. Har fått et fint tilbud på jobben, at jeg ikke behøver å komme presis om morgenen forda er nakken verst, men at jeg tar det igjen om ettermiddagen. Vi har ikke fleksitid her, men jeg har altså fått det, det er noe å glede seg over.

Jeg er med i en dansegruppe en gang i uka, og det gleder jeg meg også over at jeg har muligheten til. Jeg kan glede meg over så små detaljer som at NRK sender de fleste skirenn nå i vinter, så slipper jeg reklamepausene. Jeg elsker å sitte og se på sportsendingen og høre på Rike og Carlsen. Og det kan jeg gjøre hele helga, uten at noen sier noe på det. Herlig!

Det hele går ut på og finne lykken i sitt eget liv, slik man har det til enhver tid. Med fokus på det man ikke har, vil man lide og lide. Jeg kunne skrevet side opp og side ned med detaljer som jeg gleder meg over i hverdagen. Og mange ganger får jeg en følelse av 100% indre lykke som varer i noen minutter eller sekunder, og det er fint. Selvfølgelig har jeg dager da alt virker håpløst og jeg begynner og fokusere på det jeg mangler igjen, men da er det bare og akseptere at man har slike dager, og være i den nedturen med hele seg, så går den over. Det nytter ikke og bli deppa fordi man er deppa liksom, hvis du skjønner hva jeg mener.

Aksept er nøkkelordet. Akseptere sitt liv slik det er akkurat nå, men huske på at alt er foranderlig, alt sirkulerer, så det vil si at vår livssituasjon kan snu i løpet av no time. Og det gjelder alle andre også som vi ser rundt oss. Så det er ingen vits i se på andre og ønske seg deres tilværelse, for den kan også snu. Det er det som er livet.

Så kanskje både du og jeg ender opp som lykkelige gamle, etter at livet har levert oss det som er på lager for oss.

Vi kan glede oss over at fremtiden er spennende uansett hva som er status idag.

Ha en fortreffelig kveld, og kos deg, for plutselig kan det dukke opp en partner, og da er det slutt på friheten...hehe.

Med optimistisk hilsen

[Ulv I Faarikaal]

Du skriver utrolig bra, jeg har lest alle dine innlegg, men har ikke svart på noen før nå.

Jeg kjenner meg litt igjen i deg. Veldig bevisst på tingene, men får liksom ikke gjort noe. Og så galgenhumoren da, den er god og ha. Jeg også har laget meg et slikt bilde av min alderdom, som jeg bruker til hverdagshumor til venner og kollegaer.

Selv om det kanskje ikke er så lurt og visualisere et så dystert bilde, så har jeg jo hatt en del morro med det.

Jeg har passert de 40, og har ikke klart å få til det A4 livet som de fleste tilsynelatende har. Så jeg ser for meg min alderdom som en bitter kjerring, som er fryktelig vanskelig å ha med og gjøre. Skikkelig bitch på gamlehjemmet. Jeg har ikke en gang greid å skaffe barn til å følge meg inn igjen fra benken i parken, så det må noen offentlig ansatte ta seg av. hehe. Så jeg misunner deg, som ihvertfall kan ha noen avkom til den jobben... Du har til og med arvinger, jeg må testamentere min formue til noe, og det er ikke enkelt å finne på noe. For man vil jo gi til noe man bryr seg om. Har tenkt på sønnen til en venninne av meg, som jeg har hatt veldig god kontakt med. Jeg blir nemlig veldig rik som død, med salg av leilighet osv.

Men det er nå vi lever og skal ha det bra da. Så jeg har fått en ny livsstil i det siste som har vært veldig bra for meg. Kanskje det er noe for deg også. Jeg glemmer alle håp og alt det jeg ikke har, som f.eks livsledsager og arvinger, og setter heller fokus på det jeg har.

I år har jeg kjøpt meg en ny leilighet som jeg trives veldig godt i. Den forrige var også bra, men jeg visste hele tiden at der ville jeg ikke bo forever, så jeg slo meg aldri helt til ro. Jeg håpet jo at jeg skulle finne en mann som jeg kunne kjøpe leilighet sammen med, men når det ikke skjedde, så kjøpte jeg en for meg selv. I et område som jeg trives veldig godt i. At jeg ikke har gjort det før tenkte jeg da. For nå har jeg fått et hjem på en måte. Jeg pleier å si at her skal jeg bo til de bærer meg ut.

Så gleder jeg meg over de små ting og de store ting. Jeg er fri og kan gjøre som jeg vil når jeg vil. Jeg har god økonomi og kan dra til utlandet, og f.eks kjøpe en dyr konsertbillett uten å måtte diskutere med noen.

Jeg har en nakkeskade som jeg vil slite med resten av livet antageligvis siden ingen leger kan gjøre noe her i Norge. Legen min sier jeg må til utlandet, for der er de mye bedre på slike ting. Men jeg gleder meg over at det tross alt ikke er dødelig, det kunne vært verre liksom.

Jeg gleder meg over at jeg har jobb og er istand til å jobbe tross skaden. Har fått et fint tilbud på jobben, at jeg ikke behøver å komme presis om morgenen forda er nakken verst, men at jeg tar det igjen om ettermiddagen. Vi har ikke fleksitid her, men jeg har altså fått det, det er noe å glede seg over.

Jeg er med i en dansegruppe en gang i uka, og det gleder jeg meg også over at jeg har muligheten til. Jeg kan glede meg over så små detaljer som at NRK sender de fleste skirenn nå i vinter, så slipper jeg reklamepausene. Jeg elsker å sitte og se på sportsendingen og høre på Rike og Carlsen. Og det kan jeg gjøre hele helga, uten at noen sier noe på det. Herlig!

Det hele går ut på og finne lykken i sitt eget liv, slik man har det til enhver tid. Med fokus på det man ikke har, vil man lide og lide. Jeg kunne skrevet side opp og side ned med detaljer som jeg gleder meg over i hverdagen. Og mange ganger får jeg en følelse av 100% indre lykke som varer i noen minutter eller sekunder, og det er fint. Selvfølgelig har jeg dager da alt virker håpløst og jeg begynner og fokusere på det jeg mangler igjen, men da er det bare og akseptere at man har slike dager, og være i den nedturen med hele seg, så går den over. Det nytter ikke og bli deppa fordi man er deppa liksom, hvis du skjønner hva jeg mener.

Aksept er nøkkelordet. Akseptere sitt liv slik det er akkurat nå, men huske på at alt er foranderlig, alt sirkulerer, så det vil si at vår livssituasjon kan snu i løpet av no time. Og det gjelder alle andre også som vi ser rundt oss. Så det er ingen vits i se på andre og ønske seg deres tilværelse, for den kan også snu. Det er det som er livet.

Så kanskje både du og jeg ender opp som lykkelige gamle, etter at livet har levert oss det som er på lager for oss.

Vi kan glede oss over at fremtiden er spennende uansett hva som er status idag.

Ha en fortreffelig kveld, og kos deg, for plutselig kan det dukke opp en partner, og da er det slutt på friheten...hehe.

Med optimistisk hilsen

Jeg kjenner meg igjen i mange ting også, og har det vel på samme måten.Jeg er overalt og ingensteder, lokalpolitikk og egen bisninss, men ingen barn og ikke samboer.

Det kommer penger i februar og da blir det leilighet og vesntlig bedre plass, ser fram til det da.