Lamictal - seponering?

[Gjest ikke undertegnet]

Noen som har brukt Lamictal over en lang periode (et par år eller mer) og har sluttet med medisinen.

Er bare interessert i om det gikk greit. Det jeg er spesielt redd for er angstproblemer og stor ubalanse og indre uro.

Jeg vurderer nemlig å begynne på Lamictal, men er så redd for hva som skjer etterpå, hvis jeg slutter med den.

Det blir jo stort sett snakket om bivirkninger her. Veldig lite om seponeringsvansker. Kanskje folk rett og slett ikke oppfatter det som relatert til medisinen, men bare som nye psykiske problemer. Som så må medisineres med en annen medisin. Det er det jeg er redd for.

Jeg gikk på Cipramil et par år. Mye bivirkninger var grunnen til at jeg sluttet. Ingen merkbare seponeringsproblemer.

Så noen år på Efexor. Ikke fullt så plagsomme bivirkninger denne gangen. Men etter seponering har jeg hatt så store problemer med angst, uro, oppfarenhet og ubalanse. Skremte meg. De fleste vil vel si at det bare er den underliggende psykdommen som melder seg igjen, men dette er noe som fra før var ukjent for meg. Var ikke slik før jeg begynte på pillene. Aldri opplevd maken. Nå nærmer det seg et år etter seponering og jeg bilr bedre for hver måned. Uten medisiner. DET synes jeg skulle borge for at det ikke var opprinnelige psykiske plager, men nettopp seponerings-problemer. Ellers ville jeg jo bare blitt dårligere uten medisiner, ikke bedre.

Grunnen til at jeg driver og surrer med denne Lamictalen, er at jeg vil være føre var. Hvis jeg skulle bli dårligere. Få gjort undersøkelsene mens jeg er i stand til det. Så jeg vet hva jeg skal gå for. For sent å begynne å udnersøke hvis psyken begynner på falle.

Så kan dere si at jeg får høre på legen min. Men han er så usikker. Han vet ikke noe i nærheten av det som jeg har lært her på DOL. Så jeg tør ikke stole blindt på han.

Så kan der si: bytt lege. Men hvilken garanti har jeg for at den neste er bedre. Orker ikke begynne på det kjøret der. Da sliter jeg meg bare ut på det.

Jeg VET jo ikke at han jeg har ikke er god nok. Jeg liker fyren, og det er da noe.

Takknemlig om noen vil dele erfaringer med meg. Hvis det er noen her som har sluttet med Laictal da.

Eller om NHD har pasienterfaringer som er relevante. Men problemet der er jo om pasientene har fortalt om disse problemene og hva disse symptomene så har blitt registrert som. Selv så har jeg, må jeg innrømme, ikke orket å nevne dette for legen min. Han vil ikke tro på min oppfattelse av at det er seponeringsproblemer. Går jeg ut fra. Av erfaring. Har aldri fått 'godskriving' for det jeg mente var bivirkninger heller. Selv om de forsvant med pillene. DET også var bare psykiske plager fikk jeg høre. Så jeg orker ikke sitte der og føle meg som en 'gærning' når jeg begynner å pukke på dette med seponeringsvansker. Orker ikke.

Derfor søker jeg hit.

[Gjest oppogned]

Det varierer vel litt av hvilken grunn du bruker Lamictal. Jeg har bipolar lidelse og regner med å kanskje måtte bruke Lamictal i årevis framover, muligens resten av livet dersom det ikke dukker opp noe bedre.

Forresten gikk en kort periode på Lamictal for noen år siden, og sluttet brått (ingen nedtrapping). Da stod jeg på 100 mg. Det eneste jeg merket var at jeg ble mer deprimert få dager etter men har ellers ikke hatt noen bivirkninger.

[Gjest ikke undertegnet]

Det varierer vel litt av hvilken grunn du bruker Lamictal. Jeg har bipolar lidelse og regner med å kanskje måtte bruke Lamictal i årevis framover, muligens resten av livet dersom det ikke dukker opp noe bedre.

Forresten gikk en kort periode på Lamictal for noen år siden, og sluttet brått (ingen nedtrapping). Da stod jeg på 100 mg. Det eneste jeg merket var at jeg ble mer deprimert få dager etter men har ellers ikke hatt noen bivirkninger.

Jeg skal bruke det pga svingninger i stemningsleiet. Psyker'n mener bestemt det ikke er noe bipolart, men jeg selv er ikke så sikker på det. Men ifølge han 'er det ihvertfall ikke farlig å prøve' Lamictal. Det var mitt eget forslag etter å ha lest om det her. Høres så greit og ufarlig ut, men det er min kropp som skal takle det.

Jeg har hele livet vært rask til både tårer og gleder. Som middelaldrende har nedstemtheten gått over til lett depresjon etter store påkjenninger og sykdom. Men fortsatt blir jeg noe som jeg oppfatter som hypoman av og til i 'gode' perioder. Da skal jeg liksom ta igjen alt, og så er det fort å bli for sliten. Og det er jo nesten det samme som å be om en ny depresjon. For meg iallefall.

Så jeg tenker og tenker på hva jeg skal gjøre.

Siden legen ikke har så mange meninger, så blir det jo mitt eget ansvar.