Skikkelig i villrede, jeg nå..?

[TRISTIAN]

....hva søren skal jeg gjøre nå?

Jeg har store problemer med å bestemme meg....skal jeg prøve å begynne med Remeron igjen om et par dager..?

Jeg la faktisk en liten "felle" for meg selv når jeg tok akupunkturbehandlingen her om dagen.....nå vet jeg jo ikke om øresusen ble redusert som en direkte effekt av at jeg sluttet med pillen eller ikke..? Eller om det er en sum av begge deler..?

Vet bare at jeg er livredd for å provosere fram en øresus som kan bli vanskelig å leve med....vet jo at man kan bli invalidisert av sånt...fikk en god forståelse av hvorfor de siste par dagene....

Torsdag var første arbeidsdag etter nyttår, sov dårlig natten før...og fikk ikke gått hjem før kl. 23....14 timers arbeidsdag....

Forsov meg til jobben på Fredag...sovnet ikke ordentlig før vekkerklokken slo seg på kl. 06.30, og overdøvet øresusen. (skulle ha slått den på før...) Måtte deretter jobbe til kl 21.

Det blir 26 timer arbeid på to dager....også sier de at arbeidet "adler" mannen...?

Tja..ikke vet jeg...føler meg ikke særlig "adlet" , akkurat...:-)

hmm..så nå hva klokken er...nei; jeg sitter ikke søvnløs nå p.g.a øresus eller depping....jeg har faktisk nettopp kommet hjem...vært UTE (!) ..spilt litt bowling..tatt et par pils....

Tok opp "tipset" fra NHD om ikke å sitte hjemme fokusere på ting og tang...det stemte nok, dèt og.....

Men likevel; jeg må finne ut hva jeg skal gjøre...kjenner på kroppen at "noe" er iferd med å slippe taket i meg....jeg ser tilbake på julen , og tenker: Jøsses, jeg har jo gått rundt her som den rene zombien....!

Vel, "zombie"-følelsen er iferd med å slippe taket...hvis det var Remeron-effekt....da kjennes ikke det "riktig" ut for meg....?

Er litt redd for at denne "zombie"-følelsen skal gi meg nye holdninger til div. forpliktelser....at det å komme seg på jobb skal bli en "lystbetont" affære....betale regninger?

Jeg vil ikke bli "sløv".....!

Tror jeg er litt lenger unna en endelig løsning enn det jeg hadde håpet på....

For jeg vet at jeg antagligvis kommer til å få et kraftig tilbakefall hvis jeg dropper pillen....

Kanskje jeg bare må komme meg til psykolog så fort som overhodet mulig...begynne der, og se hva som skjer....?

I just don`t know....?

[TRISTIAN]

-er det mulig at den omtalte "zombie"-følelsen bare var en bivirkning.....og at det positive tankemønsteret som drev meg ut i kveld , faktisk var en effekt av Remeron....?

Akk, ja...hvem sa at det skulle være lett...?

[Gjest ikke undertegnet]

Det er ikke noen lettvint vei ut av det, tror jeg.

Jeg er også som deg at jeg surrer med for mye på en gang. Og så blir jeg totalt forvirra av meg selv og mine egne tanker.

Kjenner godt igjen den med at du sluttet med Remeron -samtidig- med at du tok akupunktur, slik at du nå ikke kan være sikker på hva som hjalp, eller om det var en kombinasjon. Kunne vært meg...

Jeg blir også overivrig etter å finne ut av ting. Popper opp en masse mulige løsninger i hue, og så er jeg i gang med å prøve dem ut. Og så greier jeg ikke sortere resultatene. Tror vi er for utålmodige.

Nå har jeg på en måte resignert. Og det er litt deilig. Men jeg ligger nok noen år foran deg i løypa. En må bare regne med at det tar tid. Særlig hvis en begynner å rote i psyken, finner noe der kanskje, og så er det i gang. Men det må til også skal en komme ut på andre sida med et mindre kaotisk tankeliv.

Så sårbar som du er nå, så synes jeg det er dumt av deg å jobbe så mye. Er det ikke mulig å forklare arbeidsgiver at du sliter helsemessig, slik at du må ta endel hensyn til deg selv da?

[Gjest ikke undertegnet]

-er det mulig at den omtalte "zombie"-følelsen bare var en bivirkning.....og at det positive tankemønsteret som drev meg ut i kveld , faktisk var en effekt av Remeron....?

Akk, ja...hvem sa at det skulle være lett...?

Alle forslaga dine er mulig.

Men er får aldri noe sikkert svar.

Får nesten vondt av å se hvor mye du 'filosoferer' rundt hvordan du har det. Akkurat slik holdt/holder jeg på også. Det er ikke sunt. En driver seg selv til vanvidd. For en får jo aldri noe svar.

Det er grunnen til at jeg sitter her nå midt på natta. Har hatt en evig lang diskusjon med meg selv om min situasjon, mitt forholdt til familien, terapeuten, legen, vennene. Er det min skyld, ingens skyld, skjebnens skyld eller de andres skyld. Til slutt måtte jeg gi opp å sove. Tankekjør er noe dritt. Særlig hvis en begynner med selvdiagnostisering og tanker om medisinering og terapiformer og om en kan stole på legene eller ikke. Har ødelagt mange timers nattesøvn for meg.

Men jeg har ikke noen jobb. Heldigvis - eller dessverre.

Tendensen til å filosofere, tenke, bekymre meg var ikke så fremtredende når jeg gikk på SSRI. Savner virkningen, men ikke bivirkningene. Men de virker forskjellig på oss alle, så en må bare prøve seg fram. Får jeg ikke 'fred' i løpet av et års tid, så skal jeg ikke se bort fra at jeg må prøve noe pillestyr igjen. Selv om jeg helst vil slippe.

Hadde noen bare kunne gitt oss et svar på alle spørsmålene. Mend et finnes ingen fasitsvar...