AD/HD??

[SMSO]

Hei!

Noen som kan svare på dette??

Jeg traff en mann for et par uker siden som "tok meg med storm".. Dilemmaet er da.. Han har (som også meg) fått påvist ad/hd i voksen alder. Forskjellen er at han har aldri hatt familie og trygghet rundt seg på lik linje med meg, og har da falt på "skråplanet". Han er nå innlagt til avrusning og terapi og skal begynne med ritalin ved siden av terapi nå snart. Jeg har brukt ritalin i ca 6 mndr, og er veldig fornøyd. Han gleder seg til å begynne med ritalin og håper jo at ting ska bedre seg og er veldig innstilt på å få orden i livet.

Mine spørsmål:

Er jeg "gal" hvis jeg ønsker å følge mine følelser og prøve å satse på han, med problemer og alt sammen?? Vet jo at det ikke er en dans på roser, men fortjener man ikke en ny sjangse?(har jo ad/hd selv, og vet jo hvor tøft ting kan være og følgene av det..)

Hva hvis alt går greit med oss, og vi skulle få barn sammen etterhvert, hvor stor % er det for at det barnet vil få ad/hd??

Jeg har en liten sønn som jeg har litt mistanker til ang ad/hd, men når er det mulig å fastslå dette? Han er ikke mer enn 1,5 år.

Er det noen som kan hjelpe meg med dette og som vet mye om ad/hd???

Jeg har aldri kjent en sånn følelse for noen mann i mine "10-15" år som "voksen", og må innrømme at jeg ønsker ikke å bare kaste de følesene ut vinduet fordi "fornuften" sier man kanskje bør gjøre noe annet..

Dette sliter veldig på psyken min omdagen og blir veldig glad for råd og litt hjelp!!

[Gjest ikke undertegnet]

Høres ut som om du tror det er enten å bestemme deg for å satse på ekteskap med denne typen eller å kutte han ut!

Det er jo mange mellomstadier da! Hvorfor ikke bare nyte forelskelsen. Alle synes den utvalgte er 'det beste som har skjedd meg' på det stadiet der. Kos deg med det. Du finner jo fort ut om det er noe å satse på etterhvert som dere blir mer vant til hverandre. Da er det lettere å bestemme seg for hva dere skal gjøre.

Ellers så har jeg sett at det lett blir mye problemer når tp psyke skal støtte hverandre. Det høres veldig fint ut at en forstår hverandre, men det er vanskelig nok å takle at en enb or sammen med er psyk når en er frisk selv. Når selv 'hjelperen' er dårlig, så sier det selg selv at det er god sjanse for at dette ikke går så bra.

Vent for all del med å dra flere barn inn i dette. Forplikt deg heller ikke økonomisk.

Ta tiden til hjelp.

[SMSO]

Høres ut som om du tror det er enten å bestemme deg for å satse på ekteskap med denne typen eller å kutte han ut!

Det er jo mange mellomstadier da! Hvorfor ikke bare nyte forelskelsen. Alle synes den utvalgte er 'det beste som har skjedd meg' på det stadiet der. Kos deg med det. Du finner jo fort ut om det er noe å satse på etterhvert som dere blir mer vant til hverandre. Da er det lettere å bestemme seg for hva dere skal gjøre.

Ellers så har jeg sett at det lett blir mye problemer når tp psyke skal støtte hverandre. Det høres veldig fint ut at en forstår hverandre, men det er vanskelig nok å takle at en enb or sammen med er psyk når en er frisk selv. Når selv 'hjelperen' er dårlig, så sier det selg selv at det er god sjanse for at dette ikke går så bra.

Vent for all del med å dra flere barn inn i dette. Forplikt deg heller ikke økonomisk.

Ta tiden til hjelp.

Joda.. jeg vet jo det du skriver.. Jeg bare tenker litt på fremtiden, da dette er så nytt at det ikke "er noe" enda.. Og ønsker ikke å rote til hverken for han eller meg.. Og jeg har jo vært forelska før, men ikke sånn som dette. Fornuften sier jo at jeg ikke bør gjøre mye ut av dette. Men følelsen sier liksom "den rette"!! Nå er ikke jeg veldig plaget med "psykiske problemer" da, etter jeg begynte med ritalin og terapi osv så plages ikke jeg særlig. Han har det helt sikkert værre. Mitt problem er vel at jeg gjerne skulle hatt råd/opplysninger som ikke går på det du skriver. Jeg har ikke lyst å innvolvere meg med noen, hvis det er helt "dødfødt" fra starten, og jeg er redd for å ødelegge for han hvis jeg "finner ut" at jeg ikke vil mer osv..

Jeg tror ikke jeg kommer til å finne en "normal" person noen gang som jeg vil komme til å bli sammen med. Mitt liv har for mange "ting" fra fortiden og såkalt "normale" mennesker har problemer med "å bry seg for mye" med dette. Noe jeg ikke vil ha! Men vet ikke jeg.. Jeg er jo over 30, høyere utdannet og har ganske høy iq, men dette går litt over styr i hodet mitt. Vet alt om å ikke lage barn i utide eller økonomiske forpliktelser.. Er ikke dum..

En såkalt normal person har ikke mulighet for å forstå meg og mitt, så da får jeg kanskje heller være alene resten av livet.. Jeg klarer ikke å nyte dette før jeg vet litt mer om hva som kan gå galt.. Tenker egentlig mest på hans rusproblem osv.. i forhold til ad/hd behandlingen osv.. Fortjener man ikke en sjangse fordet om man har feilet "bigtime"????

[Gjest ikke undertegnet]

Joda.. jeg vet jo det du skriver.. Jeg bare tenker litt på fremtiden, da dette er så nytt at det ikke "er noe" enda.. Og ønsker ikke å rote til hverken for han eller meg.. Og jeg har jo vært forelska før, men ikke sånn som dette. Fornuften sier jo at jeg ikke bør gjøre mye ut av dette. Men følelsen sier liksom "den rette"!! Nå er ikke jeg veldig plaget med "psykiske problemer" da, etter jeg begynte med ritalin og terapi osv så plages ikke jeg særlig. Han har det helt sikkert værre. Mitt problem er vel at jeg gjerne skulle hatt råd/opplysninger som ikke går på det du skriver. Jeg har ikke lyst å innvolvere meg med noen, hvis det er helt "dødfødt" fra starten, og jeg er redd for å ødelegge for han hvis jeg "finner ut" at jeg ikke vil mer osv..

Jeg tror ikke jeg kommer til å finne en "normal" person noen gang som jeg vil komme til å bli sammen med. Mitt liv har for mange "ting" fra fortiden og såkalt "normale" mennesker har problemer med "å bry seg for mye" med dette. Noe jeg ikke vil ha! Men vet ikke jeg.. Jeg er jo over 30, høyere utdannet og har ganske høy iq, men dette går litt over styr i hodet mitt. Vet alt om å ikke lage barn i utide eller økonomiske forpliktelser.. Er ikke dum..

En såkalt normal person har ikke mulighet for å forstå meg og mitt, så da får jeg kanskje heller være alene resten av livet.. Jeg klarer ikke å nyte dette før jeg vet litt mer om hva som kan gå galt.. Tenker egentlig mest på hans rusproblem osv.. i forhold til ad/hd behandlingen osv.. Fortjener man ikke en sjangse fordet om man har feilet "bigtime"????

Jo, alle fortjener en sjanse. Både du og han. Hadde jo vært fint om dere kunne få det fint sammen.

Det beste er nok å snakke med en som kjenner til den slags problematikk (rus-AD/HD). Som kan veilede dere.

Lykke til!