PTSD

[tilelise]

Jeg har diagnosen PTSD. Dette har jeg levd med i 17 år uten å skjønne det. Mitt spørsmål er hvilken medisin som er best mot dette. SSRI preparatene tar noen symptomer men forsterker dissosiasjon. Dette er også en ukonsentrerthet som ikke er noe å leve med. I tilegg er bivirkningene sexuellt ikke noe å leve med i årevis. Har brukt SSRI i 4 år. Hvilken terapi er anbefalt. På meg virker ikke vanlig samtaleterapi da jeg ikke greier å huske noe av det som har skjedd. Jeg lurer selv på om ikke medisin mot ADHD er det som er effektiv for utfra det jeg har lest er symptomene perseptuellt likt ADHD. Det er en overreaksjon aurosalt som forstyrrer intrykkene og informasjonsbearbeidelsen. Det går på høygir. Beroligende hjelper men er jo ingen løsning da de er avhengighetsskapende. Føler meg dysfunksjonell på en rekke områder og i tilegg selxuellt dysfunksjonell. Dette gir lav livskvalitet. Er det noen som har gode erfaringer så vil jeg gjerne høre fra dere, og hvis det er noen og kanskje vi kunne samlet oss i en organisasjon da dette er en lidelse det er lite forsket på og vanskelig og diffus å oppdage. Gleder meg til å høre fra dere og håper nettdoltoren kan komme med et faglig utspill. SSRI virker bare på noen symptomer. Dissosiasjonen forværres for meg av disse preparatene og jeg blir bare lobotomert og utafor.

[amnesi]

Heisan.

Jeg har dessverre ingen svar på medisinspørsmålene dine, men jeg undrer litt angående diagnosen din. Er det ikke et krav til PTSD-diagnosen at man faktisk har vært gjennom en traumatisk hendelse og plages med minnene derfra? Hvordan har det seg i så fall at du har PTSD-diagnosen, men ikke husker noe av det som plager deg?

[tilelise]

Heisan.

Jeg har dessverre ingen svar på medisinspørsmålene dine, men jeg undrer litt angående diagnosen din. Er det ikke et krav til PTSD-diagnosen at man faktisk har vært gjennom en traumatisk hendelse og plages med minnene derfra? Hvordan har det seg i så fall at du har PTSD-diagnosen, men ikke husker noe av det som plager deg?

Jeg ble voldtatt og utsatt drapsforsøk når jeg var 19 år.I tilegg har jeg vokst opp med en far som var alkoholiker og levd med en voldelig mann i 10 år som jeg nå er skilt fra i 4 år. Det jeg ikke husker annet i diffuse bilder er voldekten og omstendigheten rundt det som varte en hel natt. Har vært suk i mange år men sett på det som angstproblemer bare. PTSD er mer enn det....

[tilelise]

Heisan.

Jeg har dessverre ingen svar på medisinspørsmålene dine, men jeg undrer litt angående diagnosen din. Er det ikke et krav til PTSD-diagnosen at man faktisk har vært gjennom en traumatisk hendelse og plages med minnene derfra? Hvordan har det seg i så fall at du har PTSD-diagnosen, men ikke husker noe av det som plager deg?

Diagnosen er klar og stilt etter en time av spesialist i krisepsykologi. Det som skremmer meg er at jag har levd med det i så mange år og fungert som et halvt menneske i denne tiden. Resultatet er sorg, men vil som en ressursterk person vite hvordan jeg skal fungere etter å vite at dette har begrenset meg i livsutfoldelse i lang tid. Må ha vært sterk men hvem er jeg selv..og hvem er dere nå. Livet må gå videre. Takk for svaret. klem

[ulva]

Jeg har samme diagnosen som deg - PTSD - og en rekke andre dissosiative lidelser. Det er, som du har erfart, vanskelig å medisinere. Akkurat som deg opplever jeg at SSRI sløver meg ned, jeg føler meg lobotomert og de dissosiative symptomene blir verre. Det slo meg da jeg leste om deg at dette kanskje er en reaksjon som er typisk for mennesker med PTSD - å reagere som dette på SSRI?

Dersom du vil vite mer om PTSD og dissosiative lidelser, så bør du søke på baser i USA, hvor det hippeste for tiden er nettopp dette. Det drives intensiv forskning på traumer og traumerespons, og det er mange som kan mye om det.

Tilbake til medisiner: SSRI kan være til hjelp, men ikke alene. Det demper jo angst og depresjon, så får vi heller leve med å bli sløve. Men har du forsøkt stemnings-stabiliserende medisiner i tillegg (anti-epileptika)? Jeg er ganske fornøyd med Rivotril, som jeg får for søvnforstyrrelser i tillegg. Som de fleste med PTSD, sover jeg heller dårlig, og er plaget med mye drømmer og mareritt. Rivotril forkorter REM-søvn og gjør søvnen dypere. Den virker dessuten krampestillende, slik at jeg sover roligere. Kanskje det kunne være verdt et forsøk for deg også? Vår tilnærming i det siste har blitt å løse et og et problem medisinsk ettersom jeg heller ikke reagerte særlig på samtaleterapi - akkurat som deg husker jeg lite av det jeg har opplevd.

Dermed blir det å behandle symptomatisk, og være fornøyd med det. Medisiner for å sove bedre, SSRI mot angst og depresjon, anti-psykotika mot fremmedfølelse og hallusinasjoner/påtrengende minner og anti-epileptika for å stabilisere ytterligere. I tillegg går jeg nå til kognitiv terapi for å lære mestring av vanskelige livssituasjoner. Når det gjelder PTSD, tror jeg på særlig to ting når det gjelder terapi: Kognitiv terapi for å lære å bryte ut av døsen, og intensiv opplæring. Når du forstår hva som skjer, er det også lettere å gjenkjenne det når det skjer med deg og dermed få kontroll over det. Selv ble jeg bedre først etter å ha gjennomgått en slik bevisstgjøring, som tok meg noen år med lesing og samtaleterapi.

PTSD er som å skrelle en løk: Når man først er kvitt et symptom, kommer det neste opp! Så bak de umiddelbare dissosiative symptomene, lå den tunge depresjonen og psykosene. Av og til lurer jeg på om vi noensinne blir ferdig. Du kan iallefall huske at en endring i tilstanden som kan synes å være til det verre - at du reagerer mer voldsomt - faktisk er en bedring.

Dessverre finnes det få terapeuter som er flinke med PTSD eller dissosiative lidelser. Og det er som sagt vanskelig å medisinere. Men du får ha lykke til - .

[Gjest Miss Saigon]

Jeg har også fått denne diagnosen sammen med en annen diagnose. Jeg har prøvd flere medisiner, men ingen har hjulpet meg. Det som hjelper meg er samtaleterapi. Det å lære om sin egen diagnose og lære hvordan den skal behandles.

[tilelise]

Jeg har samme diagnosen som deg - PTSD - og en rekke andre dissosiative lidelser. Det er, som du har erfart, vanskelig å medisinere. Akkurat som deg opplever jeg at SSRI sløver meg ned, jeg føler meg lobotomert og de dissosiative symptomene blir verre. Det slo meg da jeg leste om deg at dette kanskje er en reaksjon som er typisk for mennesker med PTSD - å reagere som dette på SSRI?

Dersom du vil vite mer om PTSD og dissosiative lidelser, så bør du søke på baser i USA, hvor det hippeste for tiden er nettopp dette. Det drives intensiv forskning på traumer og traumerespons, og det er mange som kan mye om det.

Tilbake til medisiner: SSRI kan være til hjelp, men ikke alene. Det demper jo angst og depresjon, så får vi heller leve med å bli sløve. Men har du forsøkt stemnings-stabiliserende medisiner i tillegg (anti-epileptika)? Jeg er ganske fornøyd med Rivotril, som jeg får for søvnforstyrrelser i tillegg. Som de fleste med PTSD, sover jeg heller dårlig, og er plaget med mye drømmer og mareritt. Rivotril forkorter REM-søvn og gjør søvnen dypere. Den virker dessuten krampestillende, slik at jeg sover roligere. Kanskje det kunne være verdt et forsøk for deg også? Vår tilnærming i det siste har blitt å løse et og et problem medisinsk ettersom jeg heller ikke reagerte særlig på samtaleterapi - akkurat som deg husker jeg lite av det jeg har opplevd.

Dermed blir det å behandle symptomatisk, og være fornøyd med det. Medisiner for å sove bedre, SSRI mot angst og depresjon, anti-psykotika mot fremmedfølelse og hallusinasjoner/påtrengende minner og anti-epileptika for å stabilisere ytterligere. I tillegg går jeg nå til kognitiv terapi for å lære mestring av vanskelige livssituasjoner. Når det gjelder PTSD, tror jeg på særlig to ting når det gjelder terapi: Kognitiv terapi for å lære å bryte ut av døsen, og intensiv opplæring. Når du forstår hva som skjer, er det også lettere å gjenkjenne det når det skjer med deg og dermed få kontroll over det. Selv ble jeg bedre først etter å ha gjennomgått en slik bevisstgjøring, som tok meg noen år med lesing og samtaleterapi.

PTSD er som å skrelle en løk: Når man først er kvitt et symptom, kommer det neste opp! Så bak de umiddelbare dissosiative symptomene, lå den tunge depresjonen og psykosene. Av og til lurer jeg på om vi noensinne blir ferdig. Du kan iallefall huske at en endring i tilstanden som kan synes å være til det verre - at du reagerer mer voldsomt - faktisk er en bedring.

Dessverre finnes det få terapeuter som er flinke med PTSD eller dissosiative lidelser. Og det er som sagt vanskelig å medisinere. Men du får ha lykke til - .

Tusen takk for et informativt svar og det er godt å høre at responsen på medisinen SSRI er lik for, jeg har prøvd flere typer med akkurat samme effekt. Det er jo en slitsom prosess i seg selv å prøve og slutte med medisiner.

Jeg sluttet med seroxat i fjor da jeg ble veldig dissosiativ og hørte stemmer.

Etter to år med disse fant legen ut ved å ta prøver at det var ingen antidepressiv effekt overhode, jeg ble bare dissosiativ. Var i full jobb med gikk på siden av meg selv var svimmel og uopplagt, inni meg selv og apatisk.

Etter at jeg sluttet med seroxat ble jeg kjempedårlig med panikkangst og forferdelige mareritt. Nettene var grumsomme og marerittene satt i hele dagen og forstyrret meg. Var oversensitiv på alle og alt. Posten åpnet jeg ikke på tre måneder.

Så prøvde legen kun Fluanxol, et lavdose antipsykotisk medikament som skulle være til god hjelp. Jeg ble enda værre. Måtte da slutte og jobbe da jeg ikke greide møte folk på jobben og husket ingenting.Siden da har jeg vært sykemeldt.

Jeg har bestemt meg for å ikke begynne å jobbe før jeg har en viss kontroll over symptomene og målet er å finne en jobb jeg kan fungerer i uten ytterligere press.

Så om terapien.

Det som er problematisk med terapien er at jeg ikke har kontakt med følelsene mine mens jeg går på SSRI for jeg er jo avflatet følelsesmessig. Familien merker likegyldigheten og lite interesse for ting. Det blir et robotliv.De følelsmessige reaksjoner jeg får er relatert til ting som ikke har med her og nå å gjøre og det blir problematisk. Det er bare en smerte som er vanskelig å få tak i og det som skjer her og nå blir på en måte underordnet og ubetydelig. Ting skjærer seg lett og behovet for bare å ha fred kommer. Å ta del i livet her og nå er vanskelig.

Du skriver at det ligger mye sorg under dissosiasjonene. Ja, jeg var uten medisin fouten sobril i noen måneder etter fluanxolforsøket.Det var et helvete og selvmordstankene strømmet på. Depresjonen kom kastene over meg og en ekstrem redsel og angst og antageligvis hallusinasjoner for jeg trodde alt skulle gå galt hele tiden. Tok ikke telefonen i denne tiden.

Som alenemor med to barn fikk jeg panikk.Terapien ble en graut der det bare var en stor utilgjengelig smerte jeg ikke greide å ta tak i. Jeg greide ikke det rett og slett og måtte ha store doser sobril og en ny runde med SSRI, nå efexor. Måtte opp i max dose for at den skulle virke først etter 4 mnd. Det er lang tid når en er syk.

Terapien uten medisin måtte vært lang og vond og beskyttet. Kanskje en innleggelse kunne hjulpet meg gjennom dette. Det ligger enormt mange tap der under utover selve den traumatiske hendelsen som bare er noen diffuse bilder hos meg.

Det er også et tap over selve livet som ligger der.

Jeg gjorde som deg. Fordypet meg i litteratur og ville ta tak i dette på egen hånd.Å forstå lidelsen er nok grunnleggende som du sier så ligger ting der lagvis.Tar du et symtom kommer et nytt.Angsten gir følelser mens SSRI gir dissosiasjon og resignasjon.

Jeg er glad jeg har fått diagnosen. Diagnosen er meg og har foarmet personligheten min og det må jeg bare forholde meg til. Dette har medført at jeg stiller mindre strenge krav til meg selv og ting som har skjedd og formet meg. Dette kan redusere ytterligere tapsopplevelser så hjelp og diagnose er viktig tidligst mulig.

Det jeg har lest meg til er at vi mennesker reagerer ulikt på traumatiske hendelser. Dissosiasjon er en flexibilitet hjernen har hos enkelte mennesker og er en medfødt egenskap og en enorm tilpasningsdyktighet til traumatiske hendelser. Har også lest at det er ettegn på intelligens og stor hjernekapasitet. Det må vi ta med oss videre. Men nederlagene kan derfor også bli større jo større forventninger en har til seg selv og utøvelse av sine evner når en har tilpasset seg et normalt liv med stor kostnad og kanskje nederlag.

Hukommelsen svekkes, kanskje pga. dårlig søvnkvalitet men også pga. måten traumer lagres på i minnet og gjør gjenhenting vanskeligere.Spesiellt det språkelige materialet som stiller krav til arbeidshukommelsen. Men ingen blir dissosiative uten traumatiske opplevelser langt over vanlige stresspåkjenninger.

Det er også viktig å vite at det er forskjell på PTSD og BPD, borderline personlighetsforstyrrelse og ikke minst schizofreni.

Ved PTSD fortrenges minner i underbevistheten og forstyrrer livskvaliteten mens en kan leve tilsynelatende normalt rendt intellektuellt og i teorien. Fornuften bevares og de konstruktive problemløsende ferdighetene er intakte,men hemmet av dårlig konsentrasjon og hukommelsen der de er lagret utilgjengelige.

Ved BPD er hele personligheten organisert rundt traumene og gir affektive lidelser der følelsmessige reaksjoner bryter gjennom impusivt og overstyrer fornuften med mye konflikter i mellommenneskelige forhold og i arbeidslivet som resultat. Kanskje greier de ikke dissosiere dem vekk men lever dem ut i større grad.

De som har BPD er ofte påført traumer i barndom og påvirket personlighetsutviklingen i større grad.

Ved scizofreni er den kognitive svikten mye større med hjernedysfunksjoner som ofte er medfødt. Dette kan påvises ved CT bla. og har en klar genetisk komponent.

Så til dissosiasjon igjen.

Ved dissosiasjon under tramuet problematiserer lidelsen seg og gjør traumet mindre tilgjengelig.livet kan gå videre som ingenting har hendt med en apatifølelse bare.Alt spaltes vekk fra bevisstheten. Vær på vakt dere som opplever dette og oppsøk lege og politi fortest mulig. Også foreldre med barn som opplever alvorlige traumatiske ting som det virker ikke går innpå dem.

Så over til PTSD igjen. Jeg spurte legen min om hun var sikker på at jeg ikke hadde en splittet personlighet. Det er et amerikansk fenomen fikk jeg til svar. Jeg er ikke i tvil om at jeg til en viss grad er splittet. Dette merker jeg kun i intime forhold. Så lenge jeg har tillit og trygghet til et menneske har jeg gode følelser, men godheten blir fort til hat ved mistillitog avreagerer ved å være utrolig destruktiv. Den destruktive siden er skremmende og går mest ut over meg selv. det er jeg bevisst på. Det er vel en form for selvskading som jeg egentlig ikke identifiserer meg med som person. Det er sinnet som ligger langt der inne og kommer ut. Dette må jeg jobbe med, men jeg blir en annen person med et annet sett av følelser. De gode og vonde følelsene er lite integrerte. Jeg greier likevel å forklare personen hva jeg sliter med og da går det bedre. Må innrømme at jeg har brukt alkohol til å dempe smerte med i perioder.

Kanskje kan stemningsstabiliserende medikamenter som du ulva har hjelpe på dette for jeg sliter med dette i forholdet til menn. Ikke til venner eller jobb. De kjenner den konstruktive fornuftige personen og jeg unnlater å fortelle om hva jeg gjør i de destruktive periodene. Det er vondt når dette skjer men der har jeg lite styring.

Menn blir fort overgripere i mine øyne og jeg føler meg misbrukt. Kan da si at jeg har falt for kalde menn som viser lite følelser så realiteten er kanskje at jeg faller for feil menn.

PTSD virker mer sammmensatt enn de fleste psykiatriske diagnosene jeg har lest om. En er både syk og frisk på en gang.Det er vi selv som lider og det er lett å trekke seg tilbake til tryggheten i sin egen sofa og seng og resignere ved hjelp av medisiner.

Kombinasjonen av medisiner som du ulva bruker er jo kompleks i seg selv og skremmer meg, men hvis det kan hjelpe vil jeg prøve det.Jeg skal ta med meg ditt brev til legen min på torsdag og vise henne det for det virker som hun famler litt med tanke på medisineringen.

En stor klem til deg fra meg og dagen min i dag har vært veldig bra takket være deg! Kjenner ingen med denne diagnosen og endres erfaringen vil jeg gjerne høre om.

[tilelise]

Jeg har også fått denne diagnosen sammen med en annen diagnose. Jeg har prøvd flere medisiner, men ingen har hjulpet meg. Det som hjelper meg er samtaleterapi. Det å lære om sin egen diagnose og lære hvordan den skal behandles.

Takk for ditt svar!

Det må være en flink terapeut du har. Hvilken type terapi bruker hun/ham, har du gått lenge til terapi og er det spesialist du bruker.

[ulva]

Tusen takk for et informativt svar og det er godt å høre at responsen på medisinen SSRI er lik for, jeg har prøvd flere typer med akkurat samme effekt. Det er jo en slitsom prosess i seg selv å prøve og slutte med medisiner.

Jeg sluttet med seroxat i fjor da jeg ble veldig dissosiativ og hørte stemmer.

Etter to år med disse fant legen ut ved å ta prøver at det var ingen antidepressiv effekt overhode, jeg ble bare dissosiativ. Var i full jobb med gikk på siden av meg selv var svimmel og uopplagt, inni meg selv og apatisk.

Etter at jeg sluttet med seroxat ble jeg kjempedårlig med panikkangst og forferdelige mareritt. Nettene var grumsomme og marerittene satt i hele dagen og forstyrret meg. Var oversensitiv på alle og alt. Posten åpnet jeg ikke på tre måneder.

Så prøvde legen kun Fluanxol, et lavdose antipsykotisk medikament som skulle være til god hjelp. Jeg ble enda værre. Måtte da slutte og jobbe da jeg ikke greide møte folk på jobben og husket ingenting.Siden da har jeg vært sykemeldt.

Jeg har bestemt meg for å ikke begynne å jobbe før jeg har en viss kontroll over symptomene og målet er å finne en jobb jeg kan fungerer i uten ytterligere press.

Så om terapien.

Det som er problematisk med terapien er at jeg ikke har kontakt med følelsene mine mens jeg går på SSRI for jeg er jo avflatet følelsesmessig. Familien merker likegyldigheten og lite interesse for ting. Det blir et robotliv.De følelsmessige reaksjoner jeg får er relatert til ting som ikke har med her og nå å gjøre og det blir problematisk. Det er bare en smerte som er vanskelig å få tak i og det som skjer her og nå blir på en måte underordnet og ubetydelig. Ting skjærer seg lett og behovet for bare å ha fred kommer. Å ta del i livet her og nå er vanskelig.

Du skriver at det ligger mye sorg under dissosiasjonene. Ja, jeg var uten medisin fouten sobril i noen måneder etter fluanxolforsøket.Det var et helvete og selvmordstankene strømmet på. Depresjonen kom kastene over meg og en ekstrem redsel og angst og antageligvis hallusinasjoner for jeg trodde alt skulle gå galt hele tiden. Tok ikke telefonen i denne tiden.

Som alenemor med to barn fikk jeg panikk.Terapien ble en graut der det bare var en stor utilgjengelig smerte jeg ikke greide å ta tak i. Jeg greide ikke det rett og slett og måtte ha store doser sobril og en ny runde med SSRI, nå efexor. Måtte opp i max dose for at den skulle virke først etter 4 mnd. Det er lang tid når en er syk.

Terapien uten medisin måtte vært lang og vond og beskyttet. Kanskje en innleggelse kunne hjulpet meg gjennom dette. Det ligger enormt mange tap der under utover selve den traumatiske hendelsen som bare er noen diffuse bilder hos meg.

Det er også et tap over selve livet som ligger der.

Jeg gjorde som deg. Fordypet meg i litteratur og ville ta tak i dette på egen hånd.Å forstå lidelsen er nok grunnleggende som du sier så ligger ting der lagvis.Tar du et symtom kommer et nytt.Angsten gir følelser mens SSRI gir dissosiasjon og resignasjon.

Jeg er glad jeg har fått diagnosen. Diagnosen er meg og har foarmet personligheten min og det må jeg bare forholde meg til. Dette har medført at jeg stiller mindre strenge krav til meg selv og ting som har skjedd og formet meg. Dette kan redusere ytterligere tapsopplevelser så hjelp og diagnose er viktig tidligst mulig.

Det jeg har lest meg til er at vi mennesker reagerer ulikt på traumatiske hendelser. Dissosiasjon er en flexibilitet hjernen har hos enkelte mennesker og er en medfødt egenskap og en enorm tilpasningsdyktighet til traumatiske hendelser. Har også lest at det er ettegn på intelligens og stor hjernekapasitet. Det må vi ta med oss videre. Men nederlagene kan derfor også bli større jo større forventninger en har til seg selv og utøvelse av sine evner når en har tilpasset seg et normalt liv med stor kostnad og kanskje nederlag.

Hukommelsen svekkes, kanskje pga. dårlig søvnkvalitet men også pga. måten traumer lagres på i minnet og gjør gjenhenting vanskeligere.Spesiellt det språkelige materialet som stiller krav til arbeidshukommelsen. Men ingen blir dissosiative uten traumatiske opplevelser langt over vanlige stresspåkjenninger.

Det er også viktig å vite at det er forskjell på PTSD og BPD, borderline personlighetsforstyrrelse og ikke minst schizofreni.

Ved PTSD fortrenges minner i underbevistheten og forstyrrer livskvaliteten mens en kan leve tilsynelatende normalt rendt intellektuellt og i teorien. Fornuften bevares og de konstruktive problemløsende ferdighetene er intakte,men hemmet av dårlig konsentrasjon og hukommelsen der de er lagret utilgjengelige.

Ved BPD er hele personligheten organisert rundt traumene og gir affektive lidelser der følelsmessige reaksjoner bryter gjennom impusivt og overstyrer fornuften med mye konflikter i mellommenneskelige forhold og i arbeidslivet som resultat. Kanskje greier de ikke dissosiere dem vekk men lever dem ut i større grad.

De som har BPD er ofte påført traumer i barndom og påvirket personlighetsutviklingen i større grad.

Ved scizofreni er den kognitive svikten mye større med hjernedysfunksjoner som ofte er medfødt. Dette kan påvises ved CT bla. og har en klar genetisk komponent.

Så til dissosiasjon igjen.

Ved dissosiasjon under tramuet problematiserer lidelsen seg og gjør traumet mindre tilgjengelig.livet kan gå videre som ingenting har hendt med en apatifølelse bare.Alt spaltes vekk fra bevisstheten. Vær på vakt dere som opplever dette og oppsøk lege og politi fortest mulig. Også foreldre med barn som opplever alvorlige traumatiske ting som det virker ikke går innpå dem.

Så over til PTSD igjen. Jeg spurte legen min om hun var sikker på at jeg ikke hadde en splittet personlighet. Det er et amerikansk fenomen fikk jeg til svar. Jeg er ikke i tvil om at jeg til en viss grad er splittet. Dette merker jeg kun i intime forhold. Så lenge jeg har tillit og trygghet til et menneske har jeg gode følelser, men godheten blir fort til hat ved mistillitog avreagerer ved å være utrolig destruktiv. Den destruktive siden er skremmende og går mest ut over meg selv. det er jeg bevisst på. Det er vel en form for selvskading som jeg egentlig ikke identifiserer meg med som person. Det er sinnet som ligger langt der inne og kommer ut. Dette må jeg jobbe med, men jeg blir en annen person med et annet sett av følelser. De gode og vonde følelsene er lite integrerte. Jeg greier likevel å forklare personen hva jeg sliter med og da går det bedre. Må innrømme at jeg har brukt alkohol til å dempe smerte med i perioder.

Kanskje kan stemningsstabiliserende medikamenter som du ulva har hjelpe på dette for jeg sliter med dette i forholdet til menn. Ikke til venner eller jobb. De kjenner den konstruktive fornuftige personen og jeg unnlater å fortelle om hva jeg gjør i de destruktive periodene. Det er vondt når dette skjer men der har jeg lite styring.

Menn blir fort overgripere i mine øyne og jeg føler meg misbrukt. Kan da si at jeg har falt for kalde menn som viser lite følelser så realiteten er kanskje at jeg faller for feil menn.

PTSD virker mer sammmensatt enn de fleste psykiatriske diagnosene jeg har lest om. En er både syk og frisk på en gang.Det er vi selv som lider og det er lett å trekke seg tilbake til tryggheten i sin egen sofa og seng og resignere ved hjelp av medisiner.

Kombinasjonen av medisiner som du ulva bruker er jo kompleks i seg selv og skremmer meg, men hvis det kan hjelpe vil jeg prøve det.Jeg skal ta med meg ditt brev til legen min på torsdag og vise henne det for det virker som hun famler litt med tanke på medisineringen.

En stor klem til deg fra meg og dagen min i dag har vært veldig bra takket være deg! Kjenner ingen med denne diagnosen og endres erfaringen vil jeg gjerne høre om.

Er enig i så mye av det du skriver... PTSD er en svært kompleks diagnose, og mange med dissosiasjoner får faktisk diagnosen BPD - og tidligere også schizofreni. Det verste er kanskje som du skriver at man virker så normal, at lidelsen og smerten ikke synes, så alle tror man er frisk - ingen ser, ingen forstår.

Psykiateren min tenkte faktisk lenge på schizofreni, men innså etterhvert at det skyldtes hans manglende kunnskaper om dissosiative lidelser. Symptomene kan minne om psykose, men er det ikke. Han måtte etterhvert finne andre forklaringer på symptomene mine, blant annet at jeg hører stemmer og ser og hører dyr, mennesker osv.

Jeg har faktisk fått stilt diagnosen splittet personlighet - eller dissosiativ personlighetsfortyrrelse, som det egentlig heter nå. Og jeg er helt enig med terapeuten din: Det er et amerikansk fenomen. Jeg har lest MYE om det, og mailet andre i USA med diagnosen, og kommet frem til følgende: Splittet personlighet finnes, men ikke i den form som den fremkommer i USA. Du har neppe 15 personligeheter, med snekkeren Bernt og nonnen Sofie Maria - ingen har det, som ikke har gått lenge i terapi hos en som "kan" multippel personlighet...og det er jo rart, ikke sant? At noen terapeuter har hundrevis av pasienter med MPD, mens andre ikke har noen? Slik jeg ser det, er det akkurat som du skriver, snakk om en måte å organisere det indre på. Følelser er splittet opp, og lever på sett og vis sitt eget liv. Personligheten blir dermed også splittet, selv om de ulike delene kanskje ikke har egne navn og lever egne liv på egne adr. I Amerika tror jeg mange terapeuter tar tak i denne predisposisjonen for lidelsen, som er den EGENTLIGE personlighetsspaltningen, og som har en mening, en funksjon: Å skåne deg for alle de sterke og kanskje uutholdelige følelsene. Det er terapeutene som utvikler de ulike personene, ikke pasienten, som kun blir manipulert inn i det. Men predisposisjonen er der, som et spaltet sinn. Kanskje har du også svært vanskelig for å nå enkelte følelser? Som sinne, sorg, frykt? Og når de først kommer, tar de helt over, og gjør deg til "en annen"? Det er slik jeg tror det egentlig arter seg. Kanskje ser du hvor lett det kunne være å få dette til å utvikle seg til egne personligheter? Dissosiativ personlighetsforstyrrelse er en måte å organisere det indre følelseslivet og bevissthetslivet på, og tar man dette som utgangspunkt, tror jeg flere har det også i Norge.

Når det gjelder medisinering: Anti-psykotika pleier ikke å virke på personer med PTSD eller DID. Jeg fikk det fordi jeg hele tiden glir over i det som kan synes som psykoser, også. Personligheten min er så splittet at jeg tidvis bare går i oppløsning, og får et fullstendig indre kaos. Det er bl.a. dette som fikk psykiateren min til å tror jeg var schizofren... Og det finnes flere ulike stemningsstabiliserende medisiner. Det burde du tenke på, ettersom BPD-pasienter gjerne reagerer positivt på det, og at BPD ligger nærme PTSD som diagnose. Mange får, som meg, begge.

Du får ha lykke til - selv har jeg kommet så langt at jeg er villig til å prøve alt for å bli bedre. Selv om det er, som du sier, slitsomt å prøve ut medisner hele tiden...

[tilelise]

Er enig i så mye av det du skriver... PTSD er en svært kompleks diagnose, og mange med dissosiasjoner får faktisk diagnosen BPD - og tidligere også schizofreni. Det verste er kanskje som du skriver at man virker så normal, at lidelsen og smerten ikke synes, så alle tror man er frisk - ingen ser, ingen forstår.

Psykiateren min tenkte faktisk lenge på schizofreni, men innså etterhvert at det skyldtes hans manglende kunnskaper om dissosiative lidelser. Symptomene kan minne om psykose, men er det ikke. Han måtte etterhvert finne andre forklaringer på symptomene mine, blant annet at jeg hører stemmer og ser og hører dyr, mennesker osv.

Jeg har faktisk fått stilt diagnosen splittet personlighet - eller dissosiativ personlighetsfortyrrelse, som det egentlig heter nå. Og jeg er helt enig med terapeuten din: Det er et amerikansk fenomen. Jeg har lest MYE om det, og mailet andre i USA med diagnosen, og kommet frem til følgende: Splittet personlighet finnes, men ikke i den form som den fremkommer i USA. Du har neppe 15 personligeheter, med snekkeren Bernt og nonnen Sofie Maria - ingen har det, som ikke har gått lenge i terapi hos en som "kan" multippel personlighet...og det er jo rart, ikke sant? At noen terapeuter har hundrevis av pasienter med MPD, mens andre ikke har noen? Slik jeg ser det, er det akkurat som du skriver, snakk om en måte å organisere det indre på. Følelser er splittet opp, og lever på sett og vis sitt eget liv. Personligheten blir dermed også splittet, selv om de ulike delene kanskje ikke har egne navn og lever egne liv på egne adr. I Amerika tror jeg mange terapeuter tar tak i denne predisposisjonen for lidelsen, som er den EGENTLIGE personlighetsspaltningen, og som har en mening, en funksjon: Å skåne deg for alle de sterke og kanskje uutholdelige følelsene. Det er terapeutene som utvikler de ulike personene, ikke pasienten, som kun blir manipulert inn i det. Men predisposisjonen er der, som et spaltet sinn. Kanskje har du også svært vanskelig for å nå enkelte følelser? Som sinne, sorg, frykt? Og når de først kommer, tar de helt over, og gjør deg til "en annen"? Det er slik jeg tror det egentlig arter seg. Kanskje ser du hvor lett det kunne være å få dette til å utvikle seg til egne personligheter? Dissosiativ personlighetsforstyrrelse er en måte å organisere det indre følelseslivet og bevissthetslivet på, og tar man dette som utgangspunkt, tror jeg flere har det også i Norge.

Når det gjelder medisinering: Anti-psykotika pleier ikke å virke på personer med PTSD eller DID. Jeg fikk det fordi jeg hele tiden glir over i det som kan synes som psykoser, også. Personligheten min er så splittet at jeg tidvis bare går i oppløsning, og får et fullstendig indre kaos. Det er bl.a. dette som fikk psykiateren min til å tror jeg var schizofren... Og det finnes flere ulike stemningsstabiliserende medisiner. Det burde du tenke på, ettersom BPD-pasienter gjerne reagerer positivt på det, og at BPD ligger nærme PTSD som diagnose. Mange får, som meg, begge.

Du får ha lykke til - selv har jeg kommet så langt at jeg er villig til å prøve alt for å bli bedre. Selv om det er, som du sier, slitsomt å prøve ut medisner hele tiden...

Kjære Ulva.

Takk for svaret ditt! Det virker som vi tenker likt om hva vi sliter med. Ved påkjenninger sklir jeg inn i dissosiasjon.Som sagt var jeg i full jobb da jeg kom for første gang til psykiateren min, sterkt dissosiativ uten å vite hva som feilte meg.Hun forklarte meg at jeg har en grensepsykose og jeg leste meg jo fort til at dette er BPD. Jeg har ikke spurt henne om dette men har vel BPD i tilegg.Følelsene mine er ambivalente selv om jeg skjuler dette godt, men blir totalt forvirret ved følelsmessige påkjenninger og har problemer med å gjøre meg ferdig med ting.Sorg, frykt og sinne blir et sammensurium og jeg vekseler veldig mellom hva jeg føler fra time til time og dag til dag. Jeg blander fortid og nåtid og det blir kaos. Derfor er terapi vanskelig. Hva føler jeg egentlig konkret. Det blir fort intellektuellt og teoretisk og kanskje slik jeg burde ha følt og tenkt. Men jeg er sikker på at jeg dissosierer mye mer med SSRI og liker ikke dette. Jeg kobler ut verden og er i min egen drømme og tankeverden og ting bare flyter forbi. Ikke greier jeg å lese, engasjere meg eller føle livet.

Jeg leste om rivotril i dag. Har brukt sobril i perioder og det fungerer veldig godt. Jeg blir mer produktiv og sover godt, og blir mindre ubalansert. Har faktisk tenkt tanken at det hadde vært bedre å gå på dette å få en mer normal livskvalitet og heller ta problemene med avhengighet. Jeg har forespurt meg til en forskergruppe i Bergen som har et stort forskningsprosjekt på gang om kognitive vansker/forstyrrelser ved PTSD om ikke medisin mot ADHD kunne vært forsøkt. Symptomene er like og de har jo god effekt på ADHD. BPD og ADHD forveksles ofte, og mange med ADHD får diagnosen BPD eller manisk depressiv lidelse i mild variant. Ved å spise SSRI behandles primært en depresjon med har vel aldri følt meg direkte deprimert. Men sterk angst over tid gir ofte depresjon pga. slitenhet og søvnvansker og begrensninger i livsutfoldelsen. Så hvor starter problemet.

Legene er så redde for beroligende midler, men de må også se konsekvensene av å gå rundt i vakum, ha sexuelle dysfunksjoner og ingen følelser i flere år. Det er ikke noe liv det heller.

At jeg i mange år har hatt dissosiasjoner vet jeg nå. Også som barn, og mange har spøkt med fjernheten min men jeg fullførte da en lang universitetsutdannelse med dette. SSRI forværrer dette veldig og jeg melder meg ut og hører stemmer. Akkurat nå er jeg i en presset livssituasjon og er ikke medisinert tilstrekkelig til å kunne jobbe.

Angst har jeg hatt siden tidlig barndom og denne har vært mer slitsom enn fjernheten og drømmeverden min. Jeg følte ihvertfall og visste når jeg hadde angst og ikke.

Legen min fokuserer på at SSRI tar angsten min og da skal vi være fornøyd. Jeg er ikke enig etter 4 år i strekk med diverse SSRI.

Sobril tar angsten effektivt uten for store doser og kanskje dissosiasjonene hadde blitt mildere.

Jeg har lest den boken om emosjonell intelligens som var så populær for noen år siden. Der stod et avsnitt om PTSD og de komplikasjoner det gir. Den eneste hjelpen som der var forespeilet var å oppleve nye positive, trygghetsskapende erfaringer som kunne lagres på nytt i hjernen. Det er ikke lett å få til dette når en er lobotomert.

Tilbake til ADHD. Det er ved ADHD også et overaktivert sentralnervesystem som forstyrrer informasjonsbearbeidelsen og da spesiellt hukommelse og arbeidshukommelse. Dette er likt PTSD og BPD på mange måter og sentralstimulerende midler kan være den rette medisinen. Jeg får se hva jeg får som svar fra forskerne.

Kanskje tar jeg helt feil.

En stortakk til deg Ulva og skal ta en diskusjon med legen min i morgen.

Klem...