Tror strutsen med hodet i sanden på julenissen?

[thinkerbell]

Men kanskje det er det som er litt av sykdommen - at man ikke klarer/vil si alt??

En psykiater er jo til for å hjelpe pasienten - for å gjøre det må man jo vite alt??

Hvis man har en annen 'vanlig' sykdom så er det jo kjempeviktig at man er åpen om hvilke symptomer/plager man har.

mitt liv er mitt problem, jeg vil gjøre det jeg kan -selv- for å komme på bena.

derimot trenger jeg noe hjelp for å takle litt småting,som angstanfall osv., det bruker jeg vedk. til.

men å blottlegge fullstendig seg for en annen er så utelukket at det kommer ikke på tale. på en annen side.. jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt før vedk. hadde sovnet!

[ftmffm]

Jeg er veldig glad for at jeg går til en svensk behandler som har tatt psykolog utdanningen sin i Sverige hvor de må gå i terapi under utdannelsen for at de skal vite hvordan det er å sitte på den andre siden som pasient.

Skulle ønske norske psykologi studenter også måtte gå i behandling selv så de fikk lære seg hvordan det føles å være pasient.

[leenie]

Tydeligvis.

Å lyve er noe man gjør med overlegg, vil jeg si. Når man holder tilbake ting fordi man ikke klarer å ta det opp med behandleren, synes jeg det er litt rått av deg som fagperson å kalle det å lyve!

Jeg holder ikke med vitende vilje tilbake ting, men det er mye jeg vet jeg BURDE ha fortalt behandleren om, men som jeg ikke klarer å sette ord på i timene hos ham. Greit å vite at du sidestiller det med lyving, lurer på om han syns det samme. Da skulle jeg ønsek at han med en gang sa i fra om at det uansett ikke går an å hjelpe meg, for de der timene er da ikke akkurat billige!

[Piraye]

Lest legebøkene dine godt har du tydeligvis gjort og all ære til deg! Men jeg mener du skulka noe alvorlig da det kom til "menneskeforståelse"....

Ting er ikke så svart/hvite som du -alltid- skal ha det til. De er ikke enkle. Grunnen til at mange går faktisk går i terapi er jo fordi ting "sitter fast" og de ikke greier få det ut. Få det ut av systemet å for å greie det er å sette ord på det vitalt. Og hadde alle greid det hadde jo omtrent ingen trengt å gå i terapi vel??

Dessuten vil jeg -sterkt- hevde at det finnes ikke -en- som ikke er -svært- betenkt med å vrenge sitt innerste for andre -uansett- hvor nær de er.. Tenke deg da hvordan det føles med en "fremmed" terapeut?

Jeg støtter sterkt et undervisningsopplegg ala' sverige som jeg leste om nedenfor der studentene går i terapi.

Prøver absolutt ikke å være spydig,men blir kanskje noe subjektiv da jeg synes å merke en hånlig og arrogant tone på innlegget til nhd...

[ulva]

Jeg er veldig glad for at jeg går til en svensk behandler som har tatt psykolog utdanningen sin i Sverige hvor de må gå i terapi under utdannelsen for at de skal vite hvordan det er å sitte på den andre siden som pasient.

Skulle ønske norske psykologi studenter også måtte gå i behandling selv så de fikk lære seg hvordan det føles å være pasient.

Jeg vet ikke om det gjelder psykologi-studenter, men psykiatere må faktisk gå i terapi selv som en del av utdanningen. Så NHD har ganske sikkert erfart å ligge der selv...

[thinkerbell]

Lest legebøkene dine godt har du tydeligvis gjort og all ære til deg! Men jeg mener du skulka noe alvorlig da det kom til "menneskeforståelse"....

Ting er ikke så svart/hvite som du -alltid- skal ha det til. De er ikke enkle. Grunnen til at mange går faktisk går i terapi er jo fordi ting "sitter fast" og de ikke greier få det ut. Få det ut av systemet å for å greie det er å sette ord på det vitalt. Og hadde alle greid det hadde jo omtrent ingen trengt å gå i terapi vel??

Dessuten vil jeg -sterkt- hevde at det finnes ikke -en- som ikke er -svært- betenkt med å vrenge sitt innerste for andre -uansett- hvor nær de er.. Tenke deg da hvordan det føles med en "fremmed" terapeut?

Jeg støtter sterkt et undervisningsopplegg ala' sverige som jeg leste om nedenfor der studentene går i terapi.

Prøver absolutt ikke å være spydig,men blir kanskje noe subjektiv da jeg synes å merke en hånlig og arrogant tone på innlegget til nhd...

de fleste fixere må da innom en eller annen form for terapi som ledd i sin utd. før de selv beg. å praktisere.

[Gjest Liza i London]

Er vel enig i innhold, om enn ikke i form, NHD.

Det er jo riktig som det er skrevet i svarene her at tillit krever gjensidighet ? Og at tillit tar tid for å bygges opp.

Det som slar meg, både i denne tråden, og i mange andre her inne - er at terapeuten svært ofte betraktes enten som en slags motstander eller som en "synsk helbreder-maskin"

Etter mitt syn er en terapeuts oppgave å være en kartleser, veiviser og et godt reisefølge gjennom vanskelig og ugjestmildt terreng - som terapeuten faktisk kjenner.

Men reisen begynner alltid der pasienten er.

Og nekter en pasient å fortelle hvor det er, ja, så blir vi gående i ring.

Startstedet er ikke der hvor det gjør vondest, det som kjennes umulig å sette ord på.

De ordene kommer når vi har gått oss varme.....

Det er uhyre sjelden jeg ville kalle det å lyve for teraputen.

Angst synes jeg er et bedre ord....hos de aller fleste.

Og den angsten mener jeg en terapeut må kunne se og forholde seg til.

Men, en terapi er et hardt arbeid, ikke minst for pasienten. Og ikke alle er istand til, eller villig til, å yte det som kreves.

[Gjest Liza i London]

Jeg vet ikke om det gjelder psykologi-studenter, men psykiatere må faktisk gå i terapi selv som en del av utdanningen. Så NHD har ganske sikkert erfart å ligge der selv...

Egenterapi er en helt nødvendig forutsetning for å kunne bli en god terapeut - iallfall etter min mening.

_Men_, en ulempe det kan medføre (om ikke alltid) er at når man har kommet seg helskinnet gjennom den, så kan man iblant tenke.."vel, jeg maktet å holde ut alle de vonde følelsene etc etc...så da kan vel andre..."

Og så blir kravene til pas iblant litt for store

[Piraye]

de fleste fixere må da innom en eller annen form for terapi som ledd i sin utd. før de selv beg. å praktisere.

Hmm. Sier du det ja..? Uten å bli altfor uforskammet føler jeg at nhd kanskje muligens har skulket disse timene.. Føler av innlegget hans at han ikke har forståelse nok for pasienten og den "svakes" side. At han rett og slett ikke -skjønner-. Medisinsk og teoretisk kan han være et geni for alt jeg vet,men det hjelper så lite om man ikke har forståelse med hvordan pasienten har det.

[Mimmy]

Du har nok fått mye hets for dette innlegget ditt her, men det var vel kanskje det du ville, å provosere fram en reaksjon. Jeg tror det er viktig å ha tillit til behandlerne, men dette går tross alt begge veier. Selv er tilliten min til de som skal hjelpe meg, blitt temmelig tynnslitt...Jeg føler ikke at jeg får så god hjelp til å få satt ord på ting heller, iom at jeg har få timer med rene samtaler. De har vel gitt meg opp, kanskje. Det har vært slik at jeg har vært nærmest desperat etter noen å snakke med, men uten at noen har skjønt dette i særlig grad. Og har hatt mye som har foregått i livet mitt som det har vært godt å snakke med noen om, selv om det har vært vanskelige ting. Så jeg er ikke med på tankegangen din. Og jeg føler at innlegget ditt har vært et direkte angrep på meg, siden du også har svart meg tidligere at jeg burde snakke med behandleren om div. problemer jeg har, som jeg innrømte at jeg syntes det var flaut å snakke med behandler om.

Man er veldig sårbar i en slik situasjon som jeg har vært i. Når jeg har spurt om hjelp til noe, så har de sagt at de vil hjelpe meg med det, men etter at jeg har kommet tilbake til time, så har de ikke gjort det de har lovet, og som det var så viktig for meg å få hjelp til, og som gjør at jeg har dårligere helse enn det jeg hadde behøvd å hatt, hadde de bare gjort slik som de hadde lovet meg.

[Gjest ikke undertegnet]

Du har nok fått mye hets for dette innlegget ditt her, men det var vel kanskje det du ville, å provosere fram en reaksjon. Jeg tror det er viktig å ha tillit til behandlerne, men dette går tross alt begge veier. Selv er tilliten min til de som skal hjelpe meg, blitt temmelig tynnslitt...Jeg føler ikke at jeg får så god hjelp til å få satt ord på ting heller, iom at jeg har få timer med rene samtaler. De har vel gitt meg opp, kanskje. Det har vært slik at jeg har vært nærmest desperat etter noen å snakke med, men uten at noen har skjønt dette i særlig grad. Og har hatt mye som har foregått i livet mitt som det har vært godt å snakke med noen om, selv om det har vært vanskelige ting. Så jeg er ikke med på tankegangen din. Og jeg føler at innlegget ditt har vært et direkte angrep på meg, siden du også har svart meg tidligere at jeg burde snakke med behandleren om div. problemer jeg har, som jeg innrømte at jeg syntes det var flaut å snakke med behandler om.

Man er veldig sårbar i en slik situasjon som jeg har vært i. Når jeg har spurt om hjelp til noe, så har de sagt at de vil hjelpe meg med det, men etter at jeg har kommet tilbake til time, så har de ikke gjort det de har lovet, og som det var så viktig for meg å få hjelp til, og som gjør at jeg har dårligere helse enn det jeg hadde behøvd å hatt, hadde de bare gjort slik som de hadde lovet meg.

Dette skjønte ikke jeg helt!

Du sier du ba om hjelp og når du kom til timen så fikk du ikke den hjelpen du ventet.

Hadde du spesifisert HVA nøyaktig det var du ikke taklet og derfor måtte prate om? Hivs de ikke visste det, så kunne de jo ikkehjelpe deg _selv om_ du kom til timen. De er ikke tankelesere! Er helt klar over at det er vanskelig å prate om enkelte ting, men da må en vite at en ikke får hjelp før en greier det heller.

Et lite skritt er sikkert å si at det er ting du har behov for å prate om, men det er for vanskelig foreløpig.

Eller var det annen spesifikk hjelp du ikke fikk? Annet enn samtaleterapi mener jeg.

[Gjest ikke undertegnet]

Egenterapi er en helt nødvendig forutsetning for å kunne bli en god terapeut - iallfall etter min mening.

_Men_, en ulempe det kan medføre (om ikke alltid) er at når man har kommet seg helskinnet gjennom den, så kan man iblant tenke.."vel, jeg maktet å holde ut alle de vonde følelsene etc etc...så da kan vel andre..."

Og så blir kravene til pas iblant litt for store

Det er STOR forskjell på å være psykisk syk og gå i terapi, og være en oppegående, studerende, frisk NHD (eller hvilken som helst annet student) og gå i terapi.

Om en ikke har noe vanskelig å prate om, så er det heller ikke vanskelig å prate om det, om du skjønner!

Derfor så lærer EGENTLIG ikke studenter akkurat hvordan det er å gå i terapi når en virkelig trenger det og livet er veldig utrygt.

De _leker_ på en måte terapi, og får på den måten en anelse. Har de ikke empati i bagasjen sin, så kan de allikevel ikke skjønne pasienten og ha medfølelse med han. DET catcher de fleste pasienter ganske så raskt. Og lukker seg som en østers.

[Gjest ooooooooops]

Men kanskje det er det som er litt av sykdommen - at man ikke klarer/vil si alt??

En psykiater er jo til for å hjelpe pasienten - for å gjøre det må man jo vite alt??

Hvis man har en annen 'vanlig' sykdom så er det jo kjempeviktig at man er åpen om hvilke symptomer/plager man har.

Ofte vet en ikke selv hva som er viktig å fortelle. Små detlajer kan være viktige sett i psykiaterns øyne, men selv aner en ikke det, og forteller det derfor ikke. En har ikke kunnskap til å forstå det. Er DET å lyve.

Det er jo det samme innenfor somatisk medisin. Legen lurer på om du har en kreftform, og bewr deg fortelle om alle symptomer. Du har kanskje et par symptomer som ville vært viktige for legen, men som du ikke tenker på som symptomer i denne forbindelse, derfor forteller du det ikke. Du hadde ikke legens kunnskap i dette tilfellet heller. Hvis legen finner uta v dette i ettertid så skulle han altså beksylde deg for å ha løyet. Du hadde jo ikke fortalt ALT.

Du har vel ikke bedre hukommelse for alle detaljer når det gjelder din psykiske helse enn den fysiske.

Det er faktisk også pasienter som udnerslår opplysninger om kroppslige sykdommer. Og derfor ikke får hjelp der heller.

Så IKKE gjør dette til noe spesielt for psykiatriske pasienter.

NHD, du gir oss dårlig samvittighet. Vi har grunn til å skamme oss høres det ut som. De to tinga greier vi veldig godt å føle uten din hjelp! Hvorfor gjøre det verre for oss.

Nå ble jeg skuffet og litt sjokkert.

[Gjest tod]

Jeg er veldig glad for at jeg går til en svensk behandler som har tatt psykolog utdanningen sin i Sverige hvor de må gå i terapi under utdannelsen for at de skal vite hvordan det er å sitte på den andre siden som pasient.

Skulle ønske norske psykologi studenter også måtte gå i behandling selv så de fikk lære seg hvordan det føles å være pasient.

Også norske psykologistudenter har en for for egenterapi under utdanningen. Mer enn om terapeuten er norsk eller svensk, psykiater eller psykolg, tror jeg det som er viktig er at det er en person som pasienten føler han kan stole på - og at det er en viss 'match' mellom personlighetstypene til terapeuten og pasienten.

NHD snakker om pasienter som løgnere. Man kan like så enkelt snu det på hodet og bemerke hvor mange terapeuter det er som kan virke uekte, som kommer med 'typisk psykologpreik' og sier hm hm. Det er i hvert fall min erfaring - jeg har opplevd en vanvittig forskjell i hvor stor grad jeg har klart å stole på forskjellige behandlere. Hun jeg går til nå er pisspreikfri og får meg til å føle meg ærlig. Et problem for meg har vært at jeg ofte kan føle at jeg lyver selv om jeg kanskje snakker sant. Da blir innspill a la NHDs alt alt for enkle.

[Gjest Fordi jeg har negative erfaringer med det]

Har alltid vært åpen mot mine tidligere terapeuter som jeg har hatt og fortalt alt,men hva hjelper deg når du forteller at du har blitt mobbet tidligere på grunn av din negative atferd og behandleren ikke tar deg alvorlig og sier at det er bare noe du tror på og innbiller deg.

Det er viktig å kunne være åpen og fortelle og gi informasjon om din livssituasjon til din terapeut slik at han vet hvordan han kan hjelpe deg best mulig,men hva hvis man har hatt negative erfaringer med gamle behandlere tidligere og har vanskelig for å stole på nye behandlere.

Hva om den informasjonen som du gir til dem angående ditt liv, brukt brukt mot deg via at dem ikke tar deg alvorlig eller går til såkalt angrep mot din personlighet og ut i fra det?

Er det noe rart i at jeg kvier meg for å fortelle min nye behandler noe da på bakgrunn av disse grunnene som jeg nevnte over.

her kan du lese et eksempel på det jeg opplevde da jeg fortalte da jeg ble mobbet:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/index.wa?ForumId=5

Problemet er at de fleste behandlere vrir og vrenger alt ting ved en pasients personlighet over til det mer negative enn det egentlig er i virkelgheten.

[Gjest Fordi jeg har hatt negative erfaringer med det]

Har alltid vært åpen mot mine tidligere terapeuter som jeg har hatt og fortalt alt,men hva hjelper deg når du forteller at du har blitt mobbet tidligere på grunn av din negative atferd og behandleren ikke tar deg alvorlig og sier at det er bare noe du tror på og innbiller deg.

Det er viktig å kunne være åpen og fortelle og gi informasjon om din livssituasjon til din terapeut slik at han vet hvordan han kan hjelpe deg best mulig,men hva hvis man har hatt negative erfaringer med gamle behandlere tidligere og har vanskelig for å stole på nye behandlere.

Hva om den informasjonen som du gir til dem angående ditt liv, brukt brukt mot deg via at dem ikke tar deg alvorlig eller går til såkalt angrep mot din personlighet og ut i fra det?

Er det noe rart i at jeg kvier meg for å fortelle min nye behandler noe da på bakgrunn av disse grunnene som jeg nevnte over.

her kan du lese et eksempel på det jeg opplevde da jeg fortalte da jeg ble mobbet:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/index.wa?ForumId=5

Problemet er at de fleste behandlere vrir og vrenger alt ting ved en pasients personlighet over til det mer negative enn det egentlig er i virkelgheten.

Dessuten så er det ofte sånn at behandlere forsvarer hverandre og står på sin side, mens de psykiatriske pasientene står på en annen side.

Her er et enda eksempel på en negativ erfaring som jeg har hatt med en behandler:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/index.wa?ForumId=10

[frosken]

Dessuten så er det ofte sånn at behandlere forsvarer hverandre og står på sin side, mens de psykiatriske pasientene står på en annen side.

Her er et enda eksempel på en negativ erfaring som jeg har hatt med en behandler:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/index.wa?ForumId=10

Linken viser ikke hvilket innlegg du sikter til.

[Gjest ikke undertegnet]

Siden dette er en så utrolig viktig ting i terapien; HVORDAN kan det da ha seg at så få (om noen) terapeuter klargjør dette overfor sine pasienter?

Regner de med at pasienten er utlært i terapimetodene når de møter til første time?

Hvordan kan en behandler etter mange års studie ta det for gitt at det bare er for en pasient _å velge_ å fortelle alt?

Hadde vi vært så avbalanserte, modige og trygge på oss selv, så hadde vi ihvertfall ikke giddet å bruke tid og penger på å sitte i terapistolen.

[Gjest appendix]

Dessuten så er det ofte sånn at behandlere forsvarer hverandre og står på sin side, mens de psykiatriske pasientene står på en annen side.

Her er et enda eksempel på en negativ erfaring som jeg har hatt med en behandler:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/index.wa?ForumId=10

Jeg fikk bare opp en trådligse!

Hvilket nick brukte du, slik at jeg kan finne det aktuelle innlegget?

[Gjest appendix]

Trener dere på å takle friske pasienter under utdannelsen eller noe? Høres slik ut?

HVORFOR tror dere vi søker hjelp hos dere da?

Fordi vi har så lett for å prate om våre problemer med alle vi møter, uansett kjemi med tilhølreren?

Dere brude begynne å lære om hvordan det ER å være pasient, istedenfor hvorden det ideelt sett _burde_ være for at dere terapeuter kunne gjøre en best mulig jobb!!!

En fotballtrener kan også bare skylde på spillerne når det går dårlig med kampen!