Tror strutsen med hodet i sanden på julenissen?

[Gjest ooooooooops]

Etter dette innlegget ville jeg iallefall ikke valgt deg som terapeut!

Men det er godt vi har et valg - noen av oss iallefall!

Jeg har lett en stund, byttet ut noen behandlere som kom med nedlatende kommentarer, og nå har jeg funnet en match mellom lege og psykiater som gir fremgang. Og bare for å ha sagt det, ingen av mine 'nye' jatter med meg og er enige i at jeg har rett i ting. Det er ikke DET jeg mener med godt samarbeid. Bare så du ikke tror jeg har vært på utkikk etter noen 'skulderklappere'.

[Gjest Fordi jeg har hatt negative erfaringer med det]

Jeg fikk bare opp en trådligse!

Hvilket nick brukte du, slik at jeg kan finne det aktuelle innlegget?

jeg brukte trinelisa eller victoria81 og innleggene heter

Dixi og dere andre: min nye behandler tar meg ikke alvorlig og ligger under overgrepsforumet

Det andre innlegget heter:

Hvorfor tror ingen behandlere på det som jeg forteller som ligger under psykiatriforumet.

[Gjest fordi jeg har hatt så mange negative erfaringer med det]

Linken viser ikke hvilket innlegg du sikter til.

Se på svaret som jeg la under appendix.Det er basert på tidligere erfaringer som jeg har hatt med tidligere behandlere og andre hjelpeinstanser og skoler

[Mimmy]

Dette skjønte ikke jeg helt!

Du sier du ba om hjelp og når du kom til timen så fikk du ikke den hjelpen du ventet.

Hadde du spesifisert HVA nøyaktig det var du ikke taklet og derfor måtte prate om? Hivs de ikke visste det, så kunne de jo ikkehjelpe deg _selv om_ du kom til timen. De er ikke tankelesere! Er helt klar over at det er vanskelig å prate om enkelte ting, men da må en vite at en ikke får hjelp før en greier det heller.

Et lite skritt er sikkert å si at det er ting du har behov for å prate om, men det er for vanskelig foreløpig.

Eller var det annen spesifikk hjelp du ikke fikk? Annet enn samtaleterapi mener jeg.

Jeg hadde blitt lovet at behandleren min skulle ta kontakt med noen som kunne hjelpe meg videre, men da jeg kom tilbake hadde hun ikke gjort det, og hadde visst heller ikke tenkt å gjøre det. Og dette var ikke første gangen hun ikke hadde gjort slik som hun hadde lovt. Og dette var noe hun måtte ordne, det var ikke noe jeg kunne ordne selv.

[Gjest ikke undertegnet]

Selv så har jeg problemer med å åpne meg face to face. Det er en grunn til at jeg søkte terapi.

Jeg ønsket å åpne meg ved å skrive til terapeuten. Da får jeg fram alt uen reservasjon. Så kan jeg snakke om det etterpå. Han har lest det jeg ikke kunne si pga flauhet, beskjedenhet, skam eller hva det er.

Men MIN terapeut var ikke interessert i denne måten å jobbe på.

Hva mener du, var det da MIN feil at jeg ikke var åpeni timene? Min terapeut ville mene det. Jeg mente at han ikke LOT meg være åpen - på den måten jeg klart!

Snakker dere terapeuter om slike problemstillinger?

[ftmffm]

Selv så har jeg problemer med å åpne meg face to face. Det er en grunn til at jeg søkte terapi.

Jeg ønsket å åpne meg ved å skrive til terapeuten. Da får jeg fram alt uen reservasjon. Så kan jeg snakke om det etterpå. Han har lest det jeg ikke kunne si pga flauhet, beskjedenhet, skam eller hva det er.

Men MIN terapeut var ikke interessert i denne måten å jobbe på.

Hva mener du, var det da MIN feil at jeg ikke var åpeni timene? Min terapeut ville mene det. Jeg mente at han ikke LOT meg være åpen - på den måten jeg klart!

Snakker dere terapeuter om slike problemstillinger?

Jeg har brukt metoden med å skrive til behandler om det jeg ikke har klart å fortelle face to face. Det har funket veldig fint. Jeg har også vist behandleren min en del av innleggene jeg har skrevet her på DOL for at han skal forstå meg bedre. Behandleren min synes dette er en helt grei måte å gjøre det på og det er jeg veldig glad for.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg hadde blitt lovet at behandleren min skulle ta kontakt med noen som kunne hjelpe meg videre, men da jeg kom tilbake hadde hun ikke gjort det, og hadde visst heller ikke tenkt å gjøre det. Og dette var ikke første gangen hun ikke hadde gjort slik som hun hadde lovt. Og dette var noe hun måtte ordne, det var ikke noe jeg kunne ordne selv.

Ja, DA er jeg enig med deg at de ikke holdt ord!

Slikt er utilgivelig av en profesjonell som jobber med psyke folk, mener jeg!

DE godtar jo ikke at pasienter ikke holder det de lover, kommer til timene (da må vi betale, uansett grunn) eller ringer når vi skal.

Behandleren kan dobbeltbooke, la være å ringe, og ikke ordne andre ting vedk. har lvoet, uten at det i det hele tatt får konsekvenser for dem selv. Og ofte uten å si unnskyld.

DET er et tankekors.

[Gjest Fordi jeg har negative erfaringer med det]

Selv så har jeg problemer med å åpne meg face to face. Det er en grunn til at jeg søkte terapi.

Jeg ønsket å åpne meg ved å skrive til terapeuten. Da får jeg fram alt uen reservasjon. Så kan jeg snakke om det etterpå. Han har lest det jeg ikke kunne si pga flauhet, beskjedenhet, skam eller hva det er.

Men MIN terapeut var ikke interessert i denne måten å jobbe på.

Hva mener du, var det da MIN feil at jeg ikke var åpeni timene? Min terapeut ville mene det. Jeg mente at han ikke LOT meg være åpen - på den måten jeg klart!

Snakker dere terapeuter om slike problemstillinger?

Skrev en selv del brev til den tidligere behandleren min som jeg hadde, og han tok vare på dem,men jeg fant straks ut at han fortalte min mor via en telefonsamtale at jeg ikke var sosial av meg når det gjaldt å snakke om mine problemer og at jeg ikke klarte å kommunisere.Hadde også problemer i forhold til sosiale relasjoner hos folk.

Etter det så forlangte jeg å få alle papirene mine tilbake slik at han ikke skulle ha noen papirer om mine nedskrevende tanker og følelser.

Det endte bare negativt,men han "dekket" over det og sa at det var fint at jeg kunne sette ned noen ord på papir og ønsket at jeg skulle skrive mye mer.

Hvis du ønsker å prøve,så good luck i fra meg,men det er jo også inviduelt om hvordan terapeut reagerer.Alle terapeuter reagerer forskjellig

[Gjest Liza i London]

Det er STOR forskjell på å være psykisk syk og gå i terapi, og være en oppegående, studerende, frisk NHD (eller hvilken som helst annet student) og gå i terapi.

Om en ikke har noe vanskelig å prate om, så er det heller ikke vanskelig å prate om det, om du skjønner!

Derfor så lærer EGENTLIG ikke studenter akkurat hvordan det er å gå i terapi når en virkelig trenger det og livet er veldig utrygt.

De _leker_ på en måte terapi, og får på den måten en anelse. Har de ikke empati i bagasjen sin, så kan de allikevel ikke skjønne pasienten og ha medfølelse med han. DET catcher de fleste pasienter ganske så raskt. Og lukker seg som en østers.

Skillet melleom det som er frisk og (p)sykt er svært så glidende....En behandler vil også ha med seg vanskelige og slitsomme ting i bagasjen...ting som ikke er lette å snakke om. Eller som føles helt umulige å snakke om.

Tror du ikke at ethvert menneske, behandler eller ikke,har opplevet angst eller håpløshet, lav selvfølelse etc etc ??

Kanskje de som går i terapi fordi de er/ skal bli behandlere bare har vært litt heldigere, slik at disse følelsene ikke går utover den vanlige livskvaliteten i slik grad at det er ødeleggende?

Jeg skal love deg, i en skikkelig terapi er alle like hudløse!

_EN_ stor forskjell tror jeg riktignok at det er : Maktforholdet kjennes ikke så skjevt om man selv er under utdanning, man er på en måte nesten kollegaer.

På den annen side: I enkelte egenterapier vet "paienten" at terapeuten har makt til å avbryte vedkommendes utdannelse, f.eks ved å konkludere med hat h*n er uegnet som terapeut. Og da kan det være vanskelig å blottstille seg........

[Gjest ikke undertegnet]

Skillet melleom det som er frisk og (p)sykt er svært så glidende....En behandler vil også ha med seg vanskelige og slitsomme ting i bagasjen...ting som ikke er lette å snakke om. Eller som føles helt umulige å snakke om.

Tror du ikke at ethvert menneske, behandler eller ikke,har opplevet angst eller håpløshet, lav selvfølelse etc etc ??

Kanskje de som går i terapi fordi de er/ skal bli behandlere bare har vært litt heldigere, slik at disse følelsene ikke går utover den vanlige livskvaliteten i slik grad at det er ødeleggende?

Jeg skal love deg, i en skikkelig terapi er alle like hudløse!

_EN_ stor forskjell tror jeg riktignok at det er : Maktforholdet kjennes ikke så skjevt om man selv er under utdanning, man er på en måte nesten kollegaer.

På den annen side: I enkelte egenterapier vet "paienten" at terapeuten har makt til å avbryte vedkommendes utdannelse, f.eks ved å konkludere med hat h*n er uegnet som terapeut. Og da kan det være vanskelig å blottstille seg........

Ja, noen kan miste en utdannelsesmulighet, andre trygderettigheter eller et rykte eller et plettfritt rulleblad - hvis en forteller ALT.

Det kan altså, hvis en er uheldig bli brukt mot en senere hvis en er åpen.

Det er derfor mange, studenter eller 'vanlige' pasienter nøler med full åpenhet.

[Gjest Liza i London]

Ja, noen kan miste en utdannelsesmulighet, andre trygderettigheter eller et rykte eller et plettfritt rulleblad - hvis en forteller ALT.

Det kan altså, hvis en er uheldig bli brukt mot en senere hvis en er åpen.

Det er derfor mange, studenter eller 'vanlige' pasienter nøler med full åpenhet.

Enig med deg, det er et reellt dilemma.

Men, jeg tror at veien frem mot full åpenhet er såpass lang og avhenig av tillit at når man beveger seg inn på "farlige" områder så vil man vite hvordan behandleren vil reagere. Og ikke minst at h*n ikke vil misbruke det som snakkes om.

Ingen fonuftig terapeut vil forvente total åpenhet fra første stund, det er rett og slett ikke normalt.

men at pas. viser en grunnleggende vilje til samarbeide / ærlighet er nok rimelig vesentlig ja.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er svært tilfreds med den respons jeg har fått på dette innlegget.

Jeg har følgende kommentarer:

1. Selvsagt skal terapitimen ikke fylles av forstyrrende telefonsamtaler, og selvsagt skal behandleren føre journal.

2. Alle pasienter skal ved behandlingens begynnelse få orientering, helst også skriftelig, om rammene for psykoterapi. Helst bør dette være samme ukedag og klokkeslett hver uke. Varighet av hver time (45 eller 50 min). At det er begges ansvar å passe tiden. Forventninger som behandler har til pasienten, og hva pasienten kan forvente av terapeuten. Om betalingen. Om avbestillinger. Om å komme presis. Om å forberede seg. osv osv.

En skal "lære" å gå i psykoterapi før selve terapien begynner.

2. Alle terapeuter vet hvor vanskelig det kan være å ta opp enkelte problemer. Til mange saker er det knyttet vonde følelser, skyld og skam. Forestillingene om terapeutens reaksjon er også en hindring.

3. Men uavhengig av alle gode og forståelige grunner til å ikke ta opp "Det Vanskelige", står en igjen med det faktum at en ikke kan forvente bedring om en ikke greier å komme inn på nettopp dette kjerneområdet.

Det er fullt mulig å antyde eller si klart til en behandler at en ennå ikke har kommet til "Det Vanskelige", og at en ber om hjelp til at en sammen kan finne en vei inn i det.

[Mimmy]

Jeg er svært tilfreds med den respons jeg har fått på dette innlegget.

Jeg har følgende kommentarer:

1. Selvsagt skal terapitimen ikke fylles av forstyrrende telefonsamtaler, og selvsagt skal behandleren føre journal.

2. Alle pasienter skal ved behandlingens begynnelse få orientering, helst også skriftelig, om rammene for psykoterapi. Helst bør dette være samme ukedag og klokkeslett hver uke. Varighet av hver time (45 eller 50 min). At det er begges ansvar å passe tiden. Forventninger som behandler har til pasienten, og hva pasienten kan forvente av terapeuten. Om betalingen. Om avbestillinger. Om å komme presis. Om å forberede seg. osv osv.

En skal "lære" å gå i psykoterapi før selve terapien begynner.

2. Alle terapeuter vet hvor vanskelig det kan være å ta opp enkelte problemer. Til mange saker er det knyttet vonde følelser, skyld og skam. Forestillingene om terapeutens reaksjon er også en hindring.

3. Men uavhengig av alle gode og forståelige grunner til å ikke ta opp "Det Vanskelige", står en igjen med det faktum at en ikke kan forvente bedring om en ikke greier å komme inn på nettopp dette kjerneområdet.

Det er fullt mulig å antyde eller si klart til en behandler at en ennå ikke har kommet til "Det Vanskelige", og at en ber om hjelp til at en sammen kan finne en vei inn i det.

Mine vanskeligheter er litt vanskelige å forklare og å sette ord på, og jeg har ofte syntes at jeg ikke har fått nok tid til det.

Og så har jeg trodd at terapeuten ikke tror på meg. Denne skepsisen gjelder forsåvidt ikke bare terapeuten, men også andre som jeg har betrodd meg til. Jeg har skjønt at de ikke har skjønt meg, og så har jeg prøvd å forklare det nærmere, men heller ikke da nådd frem. Og til slutt så blir en så sliten av å prøve å forklare ting også...

[vicca]

Jeg tror kanskje det siste du skriver, om at pasienter som lyver ikke kan hjelpes, er skrevet slik for å provosere litt.

Jeg innrømmer at jeg ble litt provosert, men aller mest fikk det meg til å tenke.

I går kveld var det forferdelig. Jeg bor for tiden hos min mor, hun sov; jeg kunne vekket henne. Men jeg klarer det ikke. Hadde hun kommet bort til meg hadde jeg sikkert automatisk satt på meg "dette går bra"-masken.

Det samme skjer ofte i samtale med behandlere. Jeg klarer ikke si noe om det som er vondest, selv om jeg vil! Det begynner å ule inni hodet, så blir alt svart, som en blackout. Om jeg så ville si noe, så er med ett alt glemt.

Jeg tør ikke/klarer ikke skrive heller, gir bare en mild versjon av sannheten. Det er voldsomt frustrerende.

Jeg klarer ikke å komme til sakens kjerne, men lyver jeg? Jeg gjør det hvertfall ikke med vilje!

Bra du startet denne tråden, veldig interessant!

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er svært tilfreds med den respons jeg har fått på dette innlegget.

Jeg har følgende kommentarer:

1. Selvsagt skal terapitimen ikke fylles av forstyrrende telefonsamtaler, og selvsagt skal behandleren føre journal.

2. Alle pasienter skal ved behandlingens begynnelse få orientering, helst også skriftelig, om rammene for psykoterapi. Helst bør dette være samme ukedag og klokkeslett hver uke. Varighet av hver time (45 eller 50 min). At det er begges ansvar å passe tiden. Forventninger som behandler har til pasienten, og hva pasienten kan forvente av terapeuten. Om betalingen. Om avbestillinger. Om å komme presis. Om å forberede seg. osv osv.

En skal "lære" å gå i psykoterapi før selve terapien begynner.

2. Alle terapeuter vet hvor vanskelig det kan være å ta opp enkelte problemer. Til mange saker er det knyttet vonde følelser, skyld og skam. Forestillingene om terapeutens reaksjon er også en hindring.

3. Men uavhengig av alle gode og forståelige grunner til å ikke ta opp "Det Vanskelige", står en igjen med det faktum at en ikke kan forvente bedring om en ikke greier å komme inn på nettopp dette kjerneområdet.

Det er fullt mulig å antyde eller si klart til en behandler at en ennå ikke har kommet til "Det Vanskelige", og at en ber om hjelp til at en sammen kan finne en vei inn i det.

Det gjelder de øverste pkt 1 og 2. Dette er det mange terapeuter som ikke følger. Jeg har aldri opplevd det, og ingen jeg har snakket med heller.

At DU kanskje følger det hjelper svært få pasienter.

Kunne du da være så snill og på en eller annen måte få formidlet pasientenes frustrasjn til dine kolleger, slik at de kan begynne å følge disse punktene?

Noe så selvsagt burde ikke måtte fortelles en så høyt utdannet profesjonsstand, men det ser jo ut til at det er nødvendig.

Du får lære det til dem du!

Og si samtidig at de må trene på å ta imot kritikk fra 'oss'. Veldig viktig! Har selv opplevd en fornærmet terapeut når jeg sa jeg ikke godtok flere avbrytelser hver time. Veldig lite hyggelig, kan jeg fortelle deg.

DERFOR velger mange pasienter å tie.

Og hvem sin skyld er manglende åpenhet da?

[Mimmy]

Jeg har allerede svart på dette innlegget ditt, men fikk lyst til å svare mer. Det er etterhvert pga mange ting som er skjedd, blitt vanskeligere og vanskeligere for meg å stole på at personen i den andre stolen faktisk bryr seg om hvordan jeg har det, og ønsker å hjelpe meg, fordi vedkommende synes at jeg er et menneske som det er verdt å bevare. Jeg er så sliten av å spørre om noe, og enten ikke få svar eller at timen plutselig er over, og det er lenge til neste gang, og neste gang så klarer jeg heller ikke, enten fordi jeg ikke får hodet mitt til å fungere i forhold til det å kunne konsentrere meg, og holde oppmerksomheten, eller at jeg er så sliten av livet generelt at jeg ikke klarer å spørre. Det er noe galt med måten jeg spør på, også, tror jeg. Det er liksom ingen vits med noe lenger. Jeg kan kanskje få uføretrygd, men hva så. Det er ikke noe som hjelper meg til å bli noe lykkelig. Jeg klarer ikke dette livet her, det hadde kanskje allikevel vært best om jeg var død. For meg selv, så hadde det vært det aller beste, føler jeg nå.

Problemet er at jeg ikke kan gjøre det mot de som står meg nære. Men selv så hender det at jeg har dødsønsker, så jeg lurer av og til på om jeg kan klare å finne en metode, slik at ingen vil dra mistanke til at det er selvmord, og at ingen dermed får skyldfølelser. Men når jeg tenker slik, så tenker jeg også ofte at det må være mulig, også for meg, å kunne innrette livet slik at jeg ikke blir så sliten og motløs. Så ble jeg så glad da psykologen sa hun skulle hjelpe meg med å få tilrettelagt arbeidet mitt, slik at jeg ikke ble så sliten. Men så skjer det ikke noe, og så blir jeg så sliten igjen. Og nå har jeg ingen muligheter til å få hvilt meg egentlig. Livet mitt er blitt så strevsomt, bare. Jeg fungerer mekanisk, jeg klarer alt som man må klare, med veldig god hjelp av han jeg er gift med, som ordner det slik at vi har det noenlunde ryddig hjemme, slik at vi ikke skal bli ekstra syke av å bo i et for dårlig miljø. Men har alltid dårlig samvittighet for alle de tingene jeg ikke får til. Og det dreier seg ikke bare om maten.

[Gemini]

Jeg har allerede svart på dette innlegget ditt, men fikk lyst til å svare mer. Det er etterhvert pga mange ting som er skjedd, blitt vanskeligere og vanskeligere for meg å stole på at personen i den andre stolen faktisk bryr seg om hvordan jeg har det, og ønsker å hjelpe meg, fordi vedkommende synes at jeg er et menneske som det er verdt å bevare. Jeg er så sliten av å spørre om noe, og enten ikke få svar eller at timen plutselig er over, og det er lenge til neste gang, og neste gang så klarer jeg heller ikke, enten fordi jeg ikke får hodet mitt til å fungere i forhold til det å kunne konsentrere meg, og holde oppmerksomheten, eller at jeg er så sliten av livet generelt at jeg ikke klarer å spørre. Det er noe galt med måten jeg spør på, også, tror jeg. Det er liksom ingen vits med noe lenger. Jeg kan kanskje få uføretrygd, men hva så. Det er ikke noe som hjelper meg til å bli noe lykkelig. Jeg klarer ikke dette livet her, det hadde kanskje allikevel vært best om jeg var død. For meg selv, så hadde det vært det aller beste, føler jeg nå.

Problemet er at jeg ikke kan gjøre det mot de som står meg nære. Men selv så hender det at jeg har dødsønsker, så jeg lurer av og til på om jeg kan klare å finne en metode, slik at ingen vil dra mistanke til at det er selvmord, og at ingen dermed får skyldfølelser. Men når jeg tenker slik, så tenker jeg også ofte at det må være mulig, også for meg, å kunne innrette livet slik at jeg ikke blir så sliten og motløs. Så ble jeg så glad da psykologen sa hun skulle hjelpe meg med å få tilrettelagt arbeidet mitt, slik at jeg ikke ble så sliten. Men så skjer det ikke noe, og så blir jeg så sliten igjen. Og nå har jeg ingen muligheter til å få hvilt meg egentlig. Livet mitt er blitt så strevsomt, bare. Jeg fungerer mekanisk, jeg klarer alt som man må klare, med veldig god hjelp av han jeg er gift med, som ordner det slik at vi har det noenlunde ryddig hjemme, slik at vi ikke skal bli ekstra syke av å bo i et for dårlig miljø. Men har alltid dårlig samvittighet for alle de tingene jeg ikke får til. Og det dreier seg ikke bare om maten.

Kanskje du burde få en sykemelding for en periode, slik at du får hentet krefter, et par-tre uker kanskje, eller inntil du kan få en mer tilrettelagt hverdag på jobb?

[Mimmy]

Kanskje du burde få en sykemelding for en periode, slik at du får hentet krefter, et par-tre uker kanskje, eller inntil du kan få en mer tilrettelagt hverdag på jobb?

Ja, man skulle lett tro det var løsningen, men så får jeg dårlig samvittighet for å ikke gå på jobb, og jeg blir gående hjemme og bekymre meg over ting, og føle at husets fire vegger kommer mot meg.

Og tilbringer dagene med å glo på TV. Jeg vet det finnes et tilbud nære der jeg bor, på dagtid, for psykiatriske pasienter. Så jeg kan eventuelt gå dit. Men uansett, så er jeg like sliten. Jeg tror jeg skal be om å få snakke med en psykiater istedet for psykolog. Kanskje det ville vært bedre om jeg gikk på noen slags medisiner, for å komme gjennom en tung periode.

[Mimmy]

Kanskje du burde få en sykemelding for en periode, slik at du får hentet krefter, et par-tre uker kanskje, eller inntil du kan få en mer tilrettelagt hverdag på jobb?

Vet du om det finnes noen slags medisiner, som man kan bruke, og kanskje være nærmest i koma en 2 -3 uker eller noe sånt noe, og dermed kunne komme tilbake på jobb? Har allerede bedt om innleggelse, men det får ikke jeg, for jeg er ikke syk nok til det. Jeg kunne virkelig desperat trengt å hvile meg, men det får jeg ikke til hjemme. Så jeg ser snart ingen utveier, jeg klarer ikke dette.

[Gemini]

Vet du om det finnes noen slags medisiner, som man kan bruke, og kanskje være nærmest i koma en 2 -3 uker eller noe sånt noe, og dermed kunne komme tilbake på jobb? Har allerede bedt om innleggelse, men det får ikke jeg, for jeg er ikke syk nok til det. Jeg kunne virkelig desperat trengt å hvile meg, men det får jeg ikke til hjemme. Så jeg ser snart ingen utveier, jeg klarer ikke dette.

Hva med en mellomløsning da - med delvis sykemelding (fx 50%), slik at du jobber halve dager. Da går du ikke bare hjemme, samtidig som du ikke sliter deg helt ut?