Tror strutsen med hodet i sanden på julenissen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg leser om og om igjen her på DOL om personer som går i psykoterapi, og som ikke forteller behandleren om helt sentrale problemer i livet sitt.

Hva er det som gjør at dere forventer at en behandler kan hjelpe når dere fortier viktige konflikter?

Å holde tilbake opplysninger som en vet/burde vite er av betydning for de problemer en søker hjelp for, er som å lyve for terapeuten.

Pasienter, som lyver for terapeuten, kan ikke hjelpes.

[Gjest tod]

Hei du NHD.

Føler at den der var litt retta mot innleget mitt under her? I så fall må jeg si at jeg ikke føler meg særlig truffet.

Jeg går ut fra at også du har et forhold til begrepet om tillit og ser relevansen av det i en terapisituasjon. Man er i en situasjon hvor man skal si ting som man kanskje ikke har sagt til noe annet menneske før i sitt liv, ting man ofte heller ikke vil erkjenne selv. Hvilken makt får da ikke den personen du forteller det til over deg? Hvis dette er en person som faen ikke husker hva du snakka om forrige gang etc. - hvilken motivasjon får man da til å fortelle om disse tingene?

Du får det til å høres ut som alt ene og alene er pasientens ansvar. Men jeg syns faen ikke det er rart at man velger å holde tilbake ting når terapeuten f.eks. ikke skriver journal og roter sammen pasientene. En annen ting er at man da selv burde avbryte terapien, men det er heller ikke nødvendigvis så lett.

Jeg fatter ikke hvorfor du kommer med slike utspill - er det bare for å provosere eller er du virkelig så naiv som du framstår?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei du NHD.

Føler at den der var litt retta mot innleget mitt under her? I så fall må jeg si at jeg ikke føler meg særlig truffet.

Jeg går ut fra at også du har et forhold til begrepet om tillit og ser relevansen av det i en terapisituasjon. Man er i en situasjon hvor man skal si ting som man kanskje ikke har sagt til noe annet menneske før i sitt liv, ting man ofte heller ikke vil erkjenne selv. Hvilken makt får da ikke den personen du forteller det til over deg? Hvis dette er en person som faen ikke husker hva du snakka om forrige gang etc. - hvilken motivasjon får man da til å fortelle om disse tingene?

Du får det til å høres ut som alt ene og alene er pasientens ansvar. Men jeg syns faen ikke det er rart at man velger å holde tilbake ting når terapeuten f.eks. ikke skriver journal og roter sammen pasientene. En annen ting er at man da selv burde avbryte terapien, men det er heller ikke nødvendigvis så lett.

Jeg fatter ikke hvorfor du kommer med slike utspill - er det bare for å provosere eller er du virkelig så naiv som du framstår?

Om du leser innleggene for den siste uken, ser du at ditt innlegg kun er et av mange med samme tema.

Dette har vært et gjennomgående tema i de 6 årene jeg har vært på DOL.

[frosken]

Jeg er veldig enig i det du sier - men forundres over at ikke pasienter i terapi i større grad gis opplæring i hva som skal til for at terapi kan bli meningsfylt og effektivt.

Hvor mange nye pasienter har ikke blitt forundret over starten på terapitimer hvor ingenting sies - uten at det på forhånd har blitt sagt noe om hvorfor enkelte terapeuter mener at dette er den korrekte start på en terapitime?

Hvor mange pasienter har ikke sittet og ventet på at terapeuten skal komme med forslag til løsninger - men hvor terapeuten ut fra sitt ståsted mener at dette er feil å gjøre?

Hvor mange pasienter har ikke uteblitt fra terapitimer i en forventning om at terapeuten skal "gjøre et eller annet" - uten at slike fravær er blitt snakket om på forhånd?

Jeg tror jeg kunne ha kommet med utallige eksempler på uhensiktsmessig kommunikasjon mellom pasienter og behandlere som i stor grad kunne vært unngått dersom man i starten på en terapi gjennomgikk noen retningslinjer for hva som er hvems ansvar i terapisituasjonen - samt en fokusering på hva pasienten kan bidra med selv for en vellykket terapi.

I tillegg synes jeg også at terapeuter burde klargjøre regler for avbestilling av timer, evt. betaling ved uteblivelse, samt hvor lenge en time skal vare hver gang osv.

Jeg har enkelte ganger her på forum som fleip snakket om "terapivett-regler". Egentlig synes jeg vel i fullt alvor at det kunne vært utarbeidet et hefte med retningslinjer ol vedr. terapi som nye pasienter kunne få ved oppstart av en behandling. Hvis en ønsker at pasienter skal bruke sin rasjonalitet og voksenhet i terapirelasjonen, så bør de kanskje i større grad gis innsyn i hvordan det tenkes rundt behandlingen ?

[Gjest ikke undertegnet]

Herregud, da mann!

Du tror da vel ikke at vi er så dumme at vi ikke skjønner det - at vi BØR fortelle terapeuten alt!

Jeg har holdt mye viktig 'stoff' tilbake, Fordi jeg rett og slett ikke greier å få sagt det. Det er vanskelig å snakke om. Traumatisk. MEN det kommer litt etter litt. Og det kommer veldig an på om en føler seg trygg på terapeuten også!

Jeg LYVER ikke. Alt jeg sier er sant. Etterhvert som det kommer fram...

[Gjest appendix]

Jeg er veldig enig i det du sier - men forundres over at ikke pasienter i terapi i større grad gis opplæring i hva som skal til for at terapi kan bli meningsfylt og effektivt.

Hvor mange nye pasienter har ikke blitt forundret over starten på terapitimer hvor ingenting sies - uten at det på forhånd har blitt sagt noe om hvorfor enkelte terapeuter mener at dette er den korrekte start på en terapitime?

Hvor mange pasienter har ikke sittet og ventet på at terapeuten skal komme med forslag til løsninger - men hvor terapeuten ut fra sitt ståsted mener at dette er feil å gjøre?

Hvor mange pasienter har ikke uteblitt fra terapitimer i en forventning om at terapeuten skal "gjøre et eller annet" - uten at slike fravær er blitt snakket om på forhånd?

Jeg tror jeg kunne ha kommet med utallige eksempler på uhensiktsmessig kommunikasjon mellom pasienter og behandlere som i stor grad kunne vært unngått dersom man i starten på en terapi gjennomgikk noen retningslinjer for hva som er hvems ansvar i terapisituasjonen - samt en fokusering på hva pasienten kan bidra med selv for en vellykket terapi.

I tillegg synes jeg også at terapeuter burde klargjøre regler for avbestilling av timer, evt. betaling ved uteblivelse, samt hvor lenge en time skal vare hver gang osv.

Jeg har enkelte ganger her på forum som fleip snakket om "terapivett-regler". Egentlig synes jeg vel i fullt alvor at det kunne vært utarbeidet et hefte med retningslinjer ol vedr. terapi som nye pasienter kunne få ved oppstart av en behandling. Hvis en ønsker at pasienter skal bruke sin rasjonalitet og voksenhet i terapirelasjonen, så bør de kanskje i større grad gis innsyn i hvordan det tenkes rundt behandlingen ?

Det er det klareste og mest fornuftige og RIKTIGSTE innlegget jeg har lest på lenge!

Kan bare applaudere og si meg enig.

Hvordan skal en førstegangspaisent gjette seg til alle disse rare reglene for hvordan en skal behandle/behandles i terapi, når det er helt annerledes enn ute i RL?

Et hefte eller noe slikt var en god ide! Det burde bli tilsendt pasienten automatisk sammen med beskjed om time før første time.

Da hadde behandleren sluppen masse 'nybegynnertrøbbel' også.

[Gjest ikke undertegnet]

Om du leser innleggene for den siste uken, ser du at ditt innlegg kun er et av mange med samme tema.

Dette har vært et gjennomgående tema i de 6 årene jeg har vært på DOL.

Ja, er det så rart da? I de siste skes år og alle foregående år så har pasientene hatt vanskelig for å fortelle om det som er vondest?

Det er ikke fordi de ikke VIL!!!

Skjønner du det virkelig ikke?

Nå blir jeg alvorlig bekymra her: Dette kan du bare ikke mene. JEG er pasient og vet hvordan det er. DU er på den andre sida av bordet. Da kan jo ikke du vite hvor vanskelig det kan være, hvis ikke DU hører på hva vi forteller.

[Gjest tod]

Om du leser innleggene for den siste uken, ser du at ditt innlegg kun er et av mange med samme tema.

Dette har vært et gjennomgående tema i de 6 årene jeg har vært på DOL.

Greit. Men jeg reagerte på det jeg oppfatta som en dulgt aggresjon i innlegget ditt, jeg følte at du like så godt kunne skrevet: tod er en struts med hodet i sanda som tror på julenissen og dessuten en løgner.

Jeg går ut fra at du også syns at behnadlerne bør skrive journal og ikke ta telefonen hele tida i timen?

[frosken]

Greit. Men jeg reagerte på det jeg oppfatta som en dulgt aggresjon i innlegget ditt, jeg følte at du like så godt kunne skrevet: tod er en struts med hodet i sanda som tror på julenissen og dessuten en løgner.

Jeg går ut fra at du også syns at behnadlerne bør skrive journal og ikke ta telefonen hele tida i timen?

Hvis du leser gjennom de siste ukers innlegg, vil du finne minst 10 som har fått som respons fra andre at "Dette må du fortelle behandleren din". Dette er jo det store gjengangersvaret fra andre her inne - nettopp fordi manglende åpenhet i behandling ser ut til å være et stort problem for mange.

Du hadde nettopp skrevet et innlegg som sikkert var med å sktualiserte nhd's innlegg - men det er flere av samme slag nettopp skrevet. (Og så er det noen som representerer motsatsen, som feks. ulvas hvor hun beskriver at hun nå er kommet så langt i sin behandling at hun klarer å si fra når ting blir vanskelig...)

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis du leser gjennom de siste ukers innlegg, vil du finne minst 10 som har fått som respons fra andre at "Dette må du fortelle behandleren din". Dette er jo det store gjengangersvaret fra andre her inne - nettopp fordi manglende åpenhet i behandling ser ut til å være et stort problem for mange.

Du hadde nettopp skrevet et innlegg som sikkert var med å sktualiserte nhd's innlegg - men det er flere av samme slag nettopp skrevet. (Og så er det noen som representerer motsatsen, som feks. ulvas hvor hun beskriver at hun nå er kommet så langt i sin behandling at hun klarer å si fra når ting blir vanskelig...)

Enig med frosken. En annen kjent gjenganger er : ta utskrift av dette og ta det med til behandleren din.....

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis du leser gjennom de siste ukers innlegg, vil du finne minst 10 som har fått som respons fra andre at "Dette må du fortelle behandleren din". Dette er jo det store gjengangersvaret fra andre her inne - nettopp fordi manglende åpenhet i behandling ser ut til å være et stort problem for mange.

Du hadde nettopp skrevet et innlegg som sikkert var med å sktualiserte nhd's innlegg - men det er flere av samme slag nettopp skrevet. (Og så er det noen som representerer motsatsen, som feks. ulvas hvor hun beskriver at hun nå er kommet så langt i sin behandling at hun klarer å si fra når ting blir vanskelig...)

Det er jo mye lettere å skrive om det her enn å fortelle behandleren det. Det er jo derfor de skriver _her_.

Så _kanskje_ åpner det opp for at de tør fortelle behandleren også.

Behandlere burde være mye flinkere (jeg har aldri opplevd at de har sagt noe om det!) til å understreke hvor viktig det er å fortelle så mye som mulig og være så ærlig en greier om egen situasjon.

Synes de skulle oppmunter pasienter til å skrive også jeg. mange har mye lettere for det, meg inklusiv.

Menjeg gikk hos en dust av en behandler (unnskyld uttrykket) som ikke 'orket' å lese mer en ei halv side før han akket og uffet seg.

[Mistera]

Er så innmari enig med deg NHD!

Jeg har slitt med psyken siden barndommen, og har gått til psykolog i 5 år tilsammen.. litt av og på og skifting av terapauter...

Jeg har alltid vært ærlig med problemene mine til mine psykologer, men jeg hadde masse strev med å finne de som hvirkelig gadd og høre på hva jeg sa...

Jeg har siden 17 års alderen vært misbruker av narkotika og andre rusmidler noe som jeg er på vei ut av idag, det går opp og det går ned men jeg gir ikke opp!

Det jeg opplevde da jeg var ærlig å sa til den første psykriateren min at jeg var misbruker, reagerte hun med å sende meg rett over i ruspsykriatrien... Jeg prøvde og fortelle henne at joda rusen var et problem, men problemene startet lenge før jeg begynnte å ruse meg, mitt første panikkannfall fikk jeg i 13års alderen...

Men hun sendte meg bare videre...

Da slet jeg, fordi alt ruspsykologen ville prate om var rus, og ikke grunnen til rusmisbruket og hva jeg slet med ellers der og da, om det å klare å nøste opp barndommen og ungdomsåra og hvordan jeg skulle takle hverdagen når angsten kom, fordi det var da jeg fikk mest lyst til å ruse meg for å glemme de små uhyggelige glimtene....

Han konkluderte med at jeg ikke ville slutte og skjønnte ikke grunnen til at jeg i det hele tatt gadd og gå til psykolog...

Så prøvde jeg med apparatet i en annen kommune og samme skjedde der...

Over på rusen, samme behandling.. opp til flere ganger, menst jeg stevde med å prøve å forklare dem...

Da jeg bestemte meg for å prøve en siste gang med en anne på teamet var planene klar...

Det første jeg gjorde var å fortelle om at jeg hadde blitt sendt rundt hit og dit og sa at rusen var en del av hele opplegget, og visst han hadde tenkt å sende meg videre så gjikk jeg NÅ.

Da sa han at jeg bestemte over hva som skulle bli tatt opp, og ville gi meg noen tester som viste aspekter på rusmisbruk og angs... en slags graf... Grafen for angst og depresjoner var over halvparten så stor som rus grafen, og han foreslo selv at det var bunnen til problemene som måtte løses først om jeg skulle takle å møte hverdagen uten rus... han skjønnte meg faktisk... og jeg fikk hjelp inntil han desverre sluttet i teamet...

Men jeg tror ikke du får noe hjelp om du sitter å lyver til terapauten din, skal ikke det være en open samtale da?

For å kunne gi råd og nøste i ting så nytter det ikke å være uærlig....

Mne jeg mener også at man lett blir sendt til andre innstanser før man har fått inn pointet sitt til behandleren....

Mne ærlighet varer lengst!!!

[forbrenner]

Du har gode synspunkter og rett.Man skal være ærlig.

Men hva med alle de som ikke ønsker hjelp?De som ikke føler de fortjener det?De som tror de hjelper seg selv med å la vær å si alt?

Som er redd for hva terapauten vil tenke/si/gjøre?

Jeg har selv erfaring med at jeg ikke vil si hvordan jeg har det.Det gjør vondt.

Og ofte vil man ikke si hvis man har destruktive tanker/planer.Ja,jeg vet alt hva jeg burde gjøre osv...

Men du har gode synspunkter der.Ja,men det er ikke alltid så lett.

Mener ikke komme med noen kritik mot det innlegget ditt.Bare noen spørsmål,eller tanker kan man vel kalle det.

Og jeg må si at frosken har en god ide om "terapivett-regler".

Lest om mange som kunne trengt litt veiledning der ..

[Mimmy]

Hei igjen...Jeg har ikke løyet for terapeuten min, jeg har alltid prøvd å fortelle ting så langt som jeg har kunnet, og alltid prøvd å svare så sannferdig som jeg har kunnet også. Men enkelte ting er det veldig vanskelig for meg å snakke om, av en eller annen grunn. Det med husarbeid og å få i meg sunn og god mat, det er for meg en slik ting, fordi der jeg kommer fra, så er det alltid så fint, og jeg skammer meg veldig over ikke å få til det heller. Det er også mange andre ting i livet mitt jeg heller ikke har fått til, og dette har jeg fortalt terapeuten alt om. Jeg har også fortalt at jeg er veldig sliten, og at jeg ikke har noen energi igjen etter at jeg er ferdig med jobben, og også at jeg har hatt søvnproblemer. Så hun må jo kunne legge to og to sammen hun også...

Og så har jeg ikke alltid fått tid nok sammen med terapeuten heller, til å få fortalt om disse tingene, fordi hun har vært interessert i å høre om helt andre ting. Og så er timen plutselig over, og neste time er ikke før om 2 eller 3 uker.

Og nå er det dessuten svært lenge siden jeg har hatt rene terapitimer, det har vært testing hos nevropsykolog som har vært viktig å få gjort, og som har gitt meg en diagnose, som heller ikke har vært så enkel å fordøye. Det er ikke så moro å være funksjonshemmet, selv om den funksjonshemmingen er av liten grad.

[Mimmy]

En annen ting er også den, som også andre har vært inne på her, at det er ikke så godt å vite hvor mye det blir forventet at en skal si under behandling. Jeg har også fått høre av behandler at jeg repeterer meg selv, at jeg er opphengt i noe osv., men det jeg har ment, var å skulle forklare hvordan ting hang sammen, fordi jeg følte at han/hun misforsto meg. Blant annet så var det en del ting som hendte da jeg var lita, som jeg var opphengt i, fordi jeg følte at jeg ikke hadde fått forklart det nøye nok, og at mor og far fikk skylden for noe de ikke hadde noen skyld i. Dette ble veldig problematisk for meg, jeg har fremdeles skyldfølelse fordi jeg kanskje enda ikke har fått forklart det godt nok.

[ulva]

Av og til høres det ut som om man må være frisk for å få lov til å gå i terapi - er det ikke nettopp ting som dette: Problemer med tillit, kommunikasjon og sosiale situasjoner som bringer en pasient til en behandler?

Ja, selvsagt burde man ramle inn på kontoret og snakke hull i hodet på terapeuten, men slik er det ikke alltid. Emnene er jo ting som man helst ikke vil snakke om, og som frosken skriver, kjenner de færreste til hvordan terapi skal utføres av PASIENTEN for å oppnå best resultat.

Et typisk eksempel, er frustrerte pasienter som føler de ikke blir hørt, og ikke får den hjelpen de trenger. Det de imidlertid ikke gjør, er å klargjøre hva de faktisk ønsker - men det er jo slettes ikke så merkelig, for de har heller ikke i utgangspunktet fått vite hvilke alternativer de har. Slik er det hele veien i terapien - en person som møter psykiatrien for første gang, må sette seg inn i en helt ny verden av normer, faguttrykk og forventninger, og ikke minst anta en ny sosial rolle.

Ideelt sett, NHD, skal terapeuten inngi en tillit og ro som innbyr pasienten til å åpne seg og være ærlig. Det er og forblir en toveis-kommunikasjon, og jeg kan ikke være helt enig i at det bare er pasientens skyld at han/hun ikke klarer å fortelle alt. DETTE er kanskje kjernen i en terapeuts arbeid: Å inneha kunnskaper og kompetanse som gjør dem særlig flinke til å få folk til å snakke - jfr. SAMTALEterapi - og hva er den uten samtalen?

[Mimmy]

Av og til høres det ut som om man må være frisk for å få lov til å gå i terapi - er det ikke nettopp ting som dette: Problemer med tillit, kommunikasjon og sosiale situasjoner som bringer en pasient til en behandler?

Ja, selvsagt burde man ramle inn på kontoret og snakke hull i hodet på terapeuten, men slik er det ikke alltid. Emnene er jo ting som man helst ikke vil snakke om, og som frosken skriver, kjenner de færreste til hvordan terapi skal utføres av PASIENTEN for å oppnå best resultat.

Et typisk eksempel, er frustrerte pasienter som føler de ikke blir hørt, og ikke får den hjelpen de trenger. Det de imidlertid ikke gjør, er å klargjøre hva de faktisk ønsker - men det er jo slettes ikke så merkelig, for de har heller ikke i utgangspunktet fått vite hvilke alternativer de har. Slik er det hele veien i terapien - en person som møter psykiatrien for første gang, må sette seg inn i en helt ny verden av normer, faguttrykk og forventninger, og ikke minst anta en ny sosial rolle.

Ideelt sett, NHD, skal terapeuten inngi en tillit og ro som innbyr pasienten til å åpne seg og være ærlig. Det er og forblir en toveis-kommunikasjon, og jeg kan ikke være helt enig i at det bare er pasientens skyld at han/hun ikke klarer å fortelle alt. DETTE er kanskje kjernen i en terapeuts arbeid: Å inneha kunnskaper og kompetanse som gjør dem særlig flinke til å få folk til å snakke - jfr. SAMTALEterapi - og hva er den uten samtalen?

Hadde så lyst til å berømme deg for å ha skrevet dette svarinnlegget, og skrevet det så godt...man skulle av og til tro at det (som andre også har sagt noe om) kunne vært en god idé å ha laget manual på hvordan forholdet skal være mellom pasient og terapeut. Tilliten skal gå begge veier. Syns ikke psykiater Nils Håvard Dahl i sitt innlegg om det viste særlig tillit til pasientene, iom at han slo fast at de løy, når de kanskje ofte hverken har tid eller ork til å fortelle alt. De kan heller ikke alltid vite hva som er viktig å fortelle.

[forbrenner]

Av og til høres det ut som om man må være frisk for å få lov til å gå i terapi - er det ikke nettopp ting som dette: Problemer med tillit, kommunikasjon og sosiale situasjoner som bringer en pasient til en behandler?

Ja, selvsagt burde man ramle inn på kontoret og snakke hull i hodet på terapeuten, men slik er det ikke alltid. Emnene er jo ting som man helst ikke vil snakke om, og som frosken skriver, kjenner de færreste til hvordan terapi skal utføres av PASIENTEN for å oppnå best resultat.

Et typisk eksempel, er frustrerte pasienter som føler de ikke blir hørt, og ikke får den hjelpen de trenger. Det de imidlertid ikke gjør, er å klargjøre hva de faktisk ønsker - men det er jo slettes ikke så merkelig, for de har heller ikke i utgangspunktet fått vite hvilke alternativer de har. Slik er det hele veien i terapien - en person som møter psykiatrien for første gang, må sette seg inn i en helt ny verden av normer, faguttrykk og forventninger, og ikke minst anta en ny sosial rolle.

Ideelt sett, NHD, skal terapeuten inngi en tillit og ro som innbyr pasienten til å åpne seg og være ærlig. Det er og forblir en toveis-kommunikasjon, og jeg kan ikke være helt enig i at det bare er pasientens skyld at han/hun ikke klarer å fortelle alt. DETTE er kanskje kjernen i en terapeuts arbeid: Å inneha kunnskaper og kompetanse som gjør dem særlig flinke til å få folk til å snakke - jfr. SAMTALEterapi - og hva er den uten samtalen?

Godt sagt!

[thinkerbell]

Jeg er langt på vei enig med deg, men jeg blir litt forundret over hvor enkelt du tilsynelatende mener alt er.

Å holde tilbake er ikke det samme som å lyve. Jeg ville aldri funnet på å lyve for min terapeut, jeg ville heller aldri funnet på å vrenge sjelen min for vedkommende.

[punkyB]

Jeg er langt på vei enig med deg, men jeg blir litt forundret over hvor enkelt du tilsynelatende mener alt er.

Å holde tilbake er ikke det samme som å lyve. Jeg ville aldri funnet på å lyve for min terapeut, jeg ville heller aldri funnet på å vrenge sjelen min for vedkommende.

Men kanskje det er det som er litt av sykdommen - at man ikke klarer/vil si alt??

En psykiater er jo til for å hjelpe pasienten - for å gjøre det må man jo vite alt??

Hvis man har en annen 'vanlig' sykdom så er det jo kjempeviktig at man er åpen om hvilke symptomer/plager man har.