Syk eller bare dum?

[Gjest Sterk/Svak]

Jeg er en 22 år gammel jente. I dag (som på fredag) ringte jeg jobben min og sa jeg var for syk til å komme. Jeg fikk nemlig "matkick" torsdagskvelden, og følte meg for uggen til å gå på jobb på fredag. Spiste og spiste hele helgen, og i dag har jeg alt langet innpå en gedigen frokost og lunch. Alt fra is til wienerbrød til baguetter. Kommer til å drite i jobben i morgen også. Men i kveld hiver jeg innpå noen avføringspiller (som vanlig etter en ete-periode) og fra og med i morgen kommer jeg til å spise som en anoretiker. En periode, til vekten har gått ned igjen. Altså ca 4 kg, som jeg har gått opp de siste 5 dagene.

Slike perioder har jeg kontinuerlig. Spiser som en elefant i 3-5dager, og minimalt de neste 7-8dagene. Opp og ned, frem og tilbake. Selvsagt fører disse mat-periodene til en hel masse kaotiske følelser. Som oftest vonde, men også noen litt bedre når jeg går ned noen kg.

Men jeg er alvorlig talt dritt lei av å ha det slik. Dette har vel pågått siden 17-årsalderen.

Er det noe som feiler meg? Har vært hos psykolog (for 3 år siden) som sa jeg kunne prøve pulver for å stabilisere næringsinntaket eller ærneringsfysiolog. Tør ikke fortelle om dette, for det er ekkelt og barnslig. Men det har blitt en uvane. Klarer ikke. Men nå går det utover jobben, og også sosiallivet (Går ikke ut annet enn for å kjøpe mat i ete-periodene). Kan jo opplyse om at BMI'en min er 21 (litt +/-). Feiler det meg noe? Og hva kan jeg i så fall gjøre for å hjelpe meg selv? Dette tærer voldsomt på.... er slitsomt, men klarer ikke stoppe....

[frosken]

Hei!

Jeg er nesten litt overrasket over at du ikke vet betegnelsen på den type problemer du sliter med. Dette har vært mye omtalt både i medier og andre steder.

Veksling mellom overspising og faste - kombinert med ulike metoder til å forsøke å bli kvitt kaloriene på - er vel den mest typiske formen for spiseforstyrrelse som du finner?

Du kan lese om spiseforstyrrelser her : www.iks.no

Du er vel verken bare syk eller bare "dum"...

[Gjest Sterk/Svak]

Hei!

Jeg er nesten litt overrasket over at du ikke vet betegnelsen på den type problemer du sliter med. Dette har vært mye omtalt både i medier og andre steder.

Veksling mellom overspising og faste - kombinert med ulike metoder til å forsøke å bli kvitt kaloriene på - er vel den mest typiske formen for spiseforstyrrelse som du finner?

Du kan lese om spiseforstyrrelser her : www.iks.no

Du er vel verken bare syk eller bare "dum"...

Nei, for spiseforstyrrelser gjelder ikke meg.

[KaVa]

Nei, for spiseforstyrrelser gjelder ikke meg.

Hvorfor ikke? Det du beskriver er helt klart ikke et normalt forhold til mat, og spiseforstyrrelser virker veldig nærliggende.

[frosken]

Nei, for spiseforstyrrelser gjelder ikke meg.

Hvis du insisterer på det, så fristes jeg nesten til å være enig med deler av overskriften din...

Hvorfor er det du beskriver ikke en sf-problematikk?

[Gjest Sterk/Svak]

Hvis du insisterer på det, så fristes jeg nesten til å være enig med deler av overskriften din...

Hvorfor er det du beskriver ikke en sf-problematikk?

Hehe, takk for det!

Nei, men jeg vet at jeg har et unormalt forhold til mat. Men jeg kaster aldri opp, jeg er ikke overvektig, og heller ikke undervektig. Altså ikke overspiser, ikke bulimia og ikke anoreksia. Avføringstabletter er bare noe jeg har tatt siden jul. Skal slutte i dag. Men uansett, spiseforstyrrelse eller ikke, dette er altfor slitsomt til å fortsette med. Men jeg er for glad i mat (demper noen av de vonde følelsene mine) og for redd for å legge på meg. Syntes jeg blir ekker. Dessuter er det deilig å gå ned igjen, jeg føler jeg i det minst eduger til NOE da.

[Gjest Sterk/Svak]

Hvorfor ikke? Det du beskriver er helt klart ikke et normalt forhold til mat, og spiseforstyrrelser virker veldig nærliggende.

Har tenkt tanken selv. Men jeg har jo ikke anoreksia, ikke bulimia og ikke er jeg overspiser, for BMI'en min midt på treet. Så hva da?? Avføringstabletter har jeg bare holdt på med siden jul. Skal slutte i dag. Men uansett, slitsomt er det, for det preger nesten hele livet mitt nå. Våkner opp og tenker "er det spisedag i dag, eller sultedag?" Er redd for å søke hjelp og ikke bli tatt på alvor. Bli sett på som ekkel, mislykket og uten viljestyrke. (

[KaVa]

Har tenkt tanken selv. Men jeg har jo ikke anoreksia, ikke bulimia og ikke er jeg overspiser, for BMI'en min midt på treet. Så hva da?? Avføringstabletter har jeg bare holdt på med siden jul. Skal slutte i dag. Men uansett, slitsomt er det, for det preger nesten hele livet mitt nå. Våkner opp og tenker "er det spisedag i dag, eller sultedag?" Er redd for å søke hjelp og ikke bli tatt på alvor. Bli sett på som ekkel, mislykket og uten viljestyrke. (

Ta kontakt med helsesøster eller fastlegen din. Print ut hva du har skrevet her og be dem om å vurdere det. Mange ganger er det lettere å uttrykke seg skriftlig, enn muntlig.

"Har tenkt tanken selv. Men jeg har jo ikke anoreksia, ikke bulimia og ikke er jeg overspiser, for BMI'en min midt på treet."

At BMIen din er midt på treet, betyr ikke at du ikke kan ha anoreksia, bulimia eller overspiser. Det virker som du har en blandet spiseforstyrrelse: Enten overspiser du eller så sulter du (jmfr. utsagnet ditt:"Våkner opp og tenker "er det spisedag i dag, eller sultedag?")

"Avføringstabletter har jeg bare holdt på med siden jul. Skal slutte i dag."

Betyr det at du IKKE kommer til å ta avføringstabeletter i dag, eller at du tar "dine siste" i dag? IKKE ta flere! Avføringstabeletter er IKKE en del av et normalt kosthold, det vet du jo godt. Så hvorfor ta dem, dersom du er frisk?

"Men uansett, slitsomt er det, for det preger nesten hele livet mitt nå."

Igjen: Maten kontrollerer livet ditt=tegn på mulig spiseforstyrrelse!

"Er redd for å søke hjelp og ikke bli tatt på alvor. Bli sett på som ekkel, mislykket og uten viljestyrke."

Hjelpeapparatet er der for å hjelpe. De har vært borti mange med lignende symptomer, og vil ikke se deg som ekkel, mislykket eller uten viljestyrke.

mvh

[frosken]

Hehe, takk for det!

Nei, men jeg vet at jeg har et unormalt forhold til mat. Men jeg kaster aldri opp, jeg er ikke overvektig, og heller ikke undervektig. Altså ikke overspiser, ikke bulimia og ikke anoreksia. Avføringstabletter er bare noe jeg har tatt siden jul. Skal slutte i dag. Men uansett, spiseforstyrrelse eller ikke, dette er altfor slitsomt til å fortsette med. Men jeg er for glad i mat (demper noen av de vonde følelsene mine) og for redd for å legge på meg. Syntes jeg blir ekker. Dessuter er det deilig å gå ned igjen, jeg føler jeg i det minst eduger til NOE da.

Men vekslingen mellom overspising og faste er vel noe av det mest typiske for mange med spiseforstyrrelser...?

Du trenger verken å kaste opp eller være overvektig for å ha en spiseforstyrrelse...

Hvilke tanker har du selv om det du sliter med? Og hvorfor er det viktig å ikke kalle det en spiseforstyrrelse?

[Goliath]

Du er syk og lider av en eller annen form for spiseforstyrrelse - uansett hva du selv måtte synes om den "diagnosen".

At du ikke selv er enig i diagnosen gjør den bare mer sansynlig.

Du bør ta dette opp med legen din.

Lykke til!

Mvh

[Gjest Sterk/Svak]

Ta kontakt med helsesøster eller fastlegen din. Print ut hva du har skrevet her og be dem om å vurdere det. Mange ganger er det lettere å uttrykke seg skriftlig, enn muntlig.

"Har tenkt tanken selv. Men jeg har jo ikke anoreksia, ikke bulimia og ikke er jeg overspiser, for BMI'en min midt på treet."

At BMIen din er midt på treet, betyr ikke at du ikke kan ha anoreksia, bulimia eller overspiser. Det virker som du har en blandet spiseforstyrrelse: Enten overspiser du eller så sulter du (jmfr. utsagnet ditt:"Våkner opp og tenker "er det spisedag i dag, eller sultedag?")

"Avføringstabletter har jeg bare holdt på med siden jul. Skal slutte i dag."

Betyr det at du IKKE kommer til å ta avføringstabeletter i dag, eller at du tar "dine siste" i dag? IKKE ta flere! Avføringstabeletter er IKKE en del av et normalt kosthold, det vet du jo godt. Så hvorfor ta dem, dersom du er frisk?

"Men uansett, slitsomt er det, for det preger nesten hele livet mitt nå."

Igjen: Maten kontrollerer livet ditt=tegn på mulig spiseforstyrrelse!

"Er redd for å søke hjelp og ikke bli tatt på alvor. Bli sett på som ekkel, mislykket og uten viljestyrke."

Hjelpeapparatet er der for å hjelpe. De har vært borti mange med lignende symptomer, og vil ikke se deg som ekkel, mislykket eller uten viljestyrke.

mvh

Esj... innerst inne må jeg vel bare iinnse at jeg tror du har rett. Men det "hjelper" liksom litt å få høre det fra noen andre, hvis du skjønner?

Kanskje jeg skal svippe innom helsesøster i morgen, og be om å få snakke med skolelegen. Vet ikke om jeg tør, men jeg bør. Er bare så redd, for jeg har ingen å støtte meg på. Føler meg så forlatt, og d ablir maten og sulten min trøst.

[Gjest Sterk/Svak]

Men vekslingen mellom overspising og faste er vel noe av det mest typiske for mange med spiseforstyrrelser...?

Du trenger verken å kaste opp eller være overvektig for å ha en spiseforstyrrelse...

Hvilke tanker har du selv om det du sliter med? Og hvorfor er det viktig å ikke kalle det en spiseforstyrrelse?

Fordi det ligger så mye annet _bak_ en spiseforstyrrelse. Det tror jeg ikke jeg har, ihvertfall ikke i over 5 år.

Mener å huske at NHD hadde en teori at det å overspise og så sulte, bare var en form for å holde vekten i et samfunn med overflod. Tror han mente at det kunne styres av viljen, og at man bare var viljesvak, og ikke syk.

Men det er meget interessant å få andres synspunkter, for jeg har ingen andr eå spørre in real life, og nå _må_ jeg vite. Må gjøre noe, for det er slitsomt. Mer slitsomt enn man skulle tro.

[Gjest Sterk/Svak]

Du er syk og lider av en eller annen form for spiseforstyrrelse - uansett hva du selv måtte synes om den "diagnosen".

At du ikke selv er enig i diagnosen gjør den bare mer sansynlig.

Du bør ta dette opp med legen din.

Lykke til!

Mvh

Er vel bare pent nødt til det, for dette er faktisk ikke noe liv. Nekter jo å la noen ta på meg, snakke med meg eller være i nærheten av meg under spise-dagene. Bare "gå vekk og la meg være i fred" liksom. Men er redd for at legen vil se på meg som om jeg har et gi-meg-oppmerksomhet-problem, som om jeg lager en sykdom.

[frosken]

Fordi det ligger så mye annet _bak_ en spiseforstyrrelse. Det tror jeg ikke jeg har, ihvertfall ikke i over 5 år.

Mener å huske at NHD hadde en teori at det å overspise og så sulte, bare var en form for å holde vekten i et samfunn med overflod. Tror han mente at det kunne styres av viljen, og at man bare var viljesvak, og ikke syk.

Men det er meget interessant å få andres synspunkter, for jeg har ingen andr eå spørre in real life, og nå _må_ jeg vite. Må gjøre noe, for det er slitsomt. Mer slitsomt enn man skulle tro.

Problemet rundt spiseforstyrrelser er vel at det er en del uenighet mht hva dette egentlig er...

Ved å klassifisere noe som som sykdom er man av og til med på å sørge for at individer mener de selv ikke kan påvirke sin atferd. Derfor er nicket ditt ganske godt - for du er vel både sterk og svak... Du beskriver en atferd som vanligvis betegnes som en spiseforstyrrelse - men det betyr ikke at du nødvendigvis trenger å være helt uten kontroll i forhold til din egen atferd. Det er også bra at du innser at det er noe ved denne atferden du liker - ellers hadde det jo vært helt uforståelig at du holder på sånn. Ved å innse de positive fordelene og så veie dem opp mot det negative, kan det bli lettere å foreta valg som kan bevege deg i riktig retning...

Så du er sannsynligvis både sterk og svak, og kanskje litt syk og litt "dum" (i betydningen at du velger atferd du vet er irrasjonell)... Bra motsetninger du har satt opp:-)

[Gjest ikke undertegnet]

Ta kontakt med helsesøster eller fastlegen din. Print ut hva du har skrevet her og be dem om å vurdere det. Mange ganger er det lettere å uttrykke seg skriftlig, enn muntlig.

"Har tenkt tanken selv. Men jeg har jo ikke anoreksia, ikke bulimia og ikke er jeg overspiser, for BMI'en min midt på treet."

At BMIen din er midt på treet, betyr ikke at du ikke kan ha anoreksia, bulimia eller overspiser. Det virker som du har en blandet spiseforstyrrelse: Enten overspiser du eller så sulter du (jmfr. utsagnet ditt:"Våkner opp og tenker "er det spisedag i dag, eller sultedag?")

"Avføringstabletter har jeg bare holdt på med siden jul. Skal slutte i dag."

Betyr det at du IKKE kommer til å ta avføringstabeletter i dag, eller at du tar "dine siste" i dag? IKKE ta flere! Avføringstabeletter er IKKE en del av et normalt kosthold, det vet du jo godt. Så hvorfor ta dem, dersom du er frisk?

"Men uansett, slitsomt er det, for det preger nesten hele livet mitt nå."

Igjen: Maten kontrollerer livet ditt=tegn på mulig spiseforstyrrelse!

"Er redd for å søke hjelp og ikke bli tatt på alvor. Bli sett på som ekkel, mislykket og uten viljestyrke."

Hjelpeapparatet er der for å hjelpe. De har vært borti mange med lignende symptomer, og vil ikke se deg som ekkel, mislykket eller uten viljestyrke.

mvh

Dette er som å lese min selvbiografi for 25 år siden. Helt likt. På den tiden hadde vi hørt om anoreksia , men ingen ting annet. Jeg innså selv at jeg hadde et problem, men ble ikke hørt av noen. Det er klart at dette er en spiseforstyrrelse, hva annet kan det være?

For egen del mener jeg min tilstand var å sammenligne med bulimi. Jeg prøvde nemlig å kaste opp, men greide det ikke. Så "sprø"var jeg enkelte ganger at jeg dro på båttur i ekstremt dårlig vær for å få kaste opp. (Er ekstrem sjøsyk)

I fravær av å få kaste opp ble også min rednng avføringspiller. De holdt på å ødelegge meg fullstendig. De virker nemlig slik at man må ha mer og mer for å få dem til å virke. Jeg var oppi 8-10 sykker pr. etegilde til slutt. Jeg hadde etegilder 3-4 ganger i uka og så sultet jeg meg de andre dagene. slik ble vekten normal.Av og til kunne det gå en hel uke uten , da hadde jeg vært ekstrem "flink".

Jeg innser i ettertid at årsaken hadde nøye sammnheng med lav selvfølelse og mistrivsel, men selv om disse forholdene ble bedre , så fortsatte mønsteret.

Jeg hadde ikke lenger normal metthetsfølelse. Jeg måtte på forhånd bestemme meg hvor mye jeg skulle spise, ellers så bar det galt av sted. En kjøttkake for mye til middag f.eks. kunne bidra til et "kick"og så var hele den dagen ødelagt.

Jeg slet med dette i 4 - 5år.Ble gradvis bedre etter jobbskifte og miljøfornadring (og forelskelse) Mitt råd til deg er: Dette er en spiseforstyrrelse og søk hjelp før du ødelegger deg både fysisk og psykisk.

[Gjest Sterk/Svak]

Dette er som å lese min selvbiografi for 25 år siden. Helt likt. På den tiden hadde vi hørt om anoreksia , men ingen ting annet. Jeg innså selv at jeg hadde et problem, men ble ikke hørt av noen. Det er klart at dette er en spiseforstyrrelse, hva annet kan det være?

For egen del mener jeg min tilstand var å sammenligne med bulimi. Jeg prøvde nemlig å kaste opp, men greide det ikke. Så "sprø"var jeg enkelte ganger at jeg dro på båttur i ekstremt dårlig vær for å få kaste opp. (Er ekstrem sjøsyk)

I fravær av å få kaste opp ble også min rednng avføringspiller. De holdt på å ødelegge meg fullstendig. De virker nemlig slik at man må ha mer og mer for å få dem til å virke. Jeg var oppi 8-10 sykker pr. etegilde til slutt. Jeg hadde etegilder 3-4 ganger i uka og så sultet jeg meg de andre dagene. slik ble vekten normal.Av og til kunne det gå en hel uke uten , da hadde jeg vært ekstrem "flink".

Jeg innser i ettertid at årsaken hadde nøye sammnheng med lav selvfølelse og mistrivsel, men selv om disse forholdene ble bedre , så fortsatte mønsteret.

Jeg hadde ikke lenger normal metthetsfølelse. Jeg måtte på forhånd bestemme meg hvor mye jeg skulle spise, ellers så bar det galt av sted. En kjøttkake for mye til middag f.eks. kunne bidra til et "kick"og så var hele den dagen ødelagt.

Jeg slet med dette i 4 - 5år.Ble gradvis bedre etter jobbskifte og miljøfornadring (og forelskelse) Mitt råd til deg er: Dette er en spiseforstyrrelse og søk hjelp før du ødelegger deg både fysisk og psykisk.

Jeg tar en 7-8 (sterke) tabletter etter hver spiserunde. Nå er det slik at selv en ussel liten appelsinbåt kan utløse et enormt matkick, som varer i flere dager. Det er fordi de dagene jeg "sulter" skal alt være strengt og overskrider jeg det med bare en liten skje med youghurt, ja, da er runddansen i gang igjen.

Så du klarte å slutte ved egenhjelp?

[Gjest ikke undertegnet]

Dette er som å lese min selvbiografi for 25 år siden. Helt likt. På den tiden hadde vi hørt om anoreksia , men ingen ting annet. Jeg innså selv at jeg hadde et problem, men ble ikke hørt av noen. Det er klart at dette er en spiseforstyrrelse, hva annet kan det være?

For egen del mener jeg min tilstand var å sammenligne med bulimi. Jeg prøvde nemlig å kaste opp, men greide det ikke. Så "sprø"var jeg enkelte ganger at jeg dro på båttur i ekstremt dårlig vær for å få kaste opp. (Er ekstrem sjøsyk)

I fravær av å få kaste opp ble også min rednng avføringspiller. De holdt på å ødelegge meg fullstendig. De virker nemlig slik at man må ha mer og mer for å få dem til å virke. Jeg var oppi 8-10 sykker pr. etegilde til slutt. Jeg hadde etegilder 3-4 ganger i uka og så sultet jeg meg de andre dagene. slik ble vekten normal.Av og til kunne det gå en hel uke uten , da hadde jeg vært ekstrem "flink".

Jeg innser i ettertid at årsaken hadde nøye sammnheng med lav selvfølelse og mistrivsel, men selv om disse forholdene ble bedre , så fortsatte mønsteret.

Jeg hadde ikke lenger normal metthetsfølelse. Jeg måtte på forhånd bestemme meg hvor mye jeg skulle spise, ellers så bar det galt av sted. En kjøttkake for mye til middag f.eks. kunne bidra til et "kick"og så var hele den dagen ødelagt.

Jeg slet med dette i 4 - 5år.Ble gradvis bedre etter jobbskifte og miljøfornadring (og forelskelse) Mitt råd til deg er: Dette er en spiseforstyrrelse og søk hjelp før du ødelegger deg både fysisk og psykisk.

Tillegg til det jeg skrev.

Kan ikek denne tilstanden sammenlignes med en "periodedranker" Han er også både sterk og svak. Jeg pldeide å sammenligne meg med en slik da det sto på som verst. Er en periodedranker alkoholiker ?. Ikke nødvendigvis, fordi kroppen hans kan klare seg i lange perioder uten alkohol, men når han først får en sprekk så er det en "fyllekule". For oss er det etegilde i stedet.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tar en 7-8 (sterke) tabletter etter hver spiserunde. Nå er det slik at selv en ussel liten appelsinbåt kan utløse et enormt matkick, som varer i flere dager. Det er fordi de dagene jeg "sulter" skal alt være strengt og overskrider jeg det med bare en liten skje med youghurt, ja, da er runddansen i gang igjen.

Så du klarte å slutte ved egenhjelp?

Ja jeg gjorde det, og var vel ekremt heldig antar jeg. Ved at en ny tilværelse oppsto, ble fokusen rettet mot noe annet enn mat.Det skjedde ikke over natten, men "kickene" ble skjeldnere og skjeldnere og ikke fullt så voldsomme. 'Etterhvert kunne jeg spise ett stykke bløtkake når jeg var i selskap og så slutte når jeg var kommet hjem. Og det var uvant og en stor overvinnelse skal jeg si deg.

I tilelgg var jeg sykelig opptatt av egen og andres vekt. Kunne ikke gå inn på et bad hvor jeg var på besøk, uten å veie meg.Og måtte hele tiden sammenligne meg med andre, hvem var tjukkest osv.

Vær glad for at det er hjelp å få på det området. At jeg kom meg ut av det på egen hånd er nok mange tilfeldigheter. Slå deg ikke til ro meg at dette vil skje for deg også.Vær glad det finnes et hjelpetilbud og benytt degt av det. Jeg ville ha hjelp på den tiden, men dessverre så var det ingen hjelp å få. ble bare ledd av og kjeftet på når jeg antydet at dette var et problem.

[Goliath]

Er vel bare pent nødt til det, for dette er faktisk ikke noe liv. Nekter jo å la noen ta på meg, snakke med meg eller være i nærheten av meg under spise-dagene. Bare "gå vekk og la meg være i fred" liksom. Men er redd for at legen vil se på meg som om jeg har et gi-meg-oppmerksomhet-problem, som om jeg lager en sykdom.

Det tror jeg ikke du behøver å bekymre deg for.

Det er svært mange som lider av forskjellige former for spiseproblemer, og den beste (eneste?) måten å gjøre noe med det på er å ta tak i problemet med profesjonell bistand.

Og du har kommet langt i en bedringsprosess bare ved det skrittet å be om legekyndig hjelp. For da har du også innrømmet for deg selv at dette er blitt/vil bli et alvorlig problem for deg.

Jeg har selv venninner som har hatt tilsvarende problemer, og vet hvor viktig det er å kunne diskutere dette med fagpersoner innen helsevesenet.

Ønsker deg nok en gang lykke til, og er sikker på at dette klarer du med litt hjelp:-)

Mvh

[Gjest appendix]

Esj... innerst inne må jeg vel bare iinnse at jeg tror du har rett. Men det "hjelper" liksom litt å få høre det fra noen andre, hvis du skjønner?

Kanskje jeg skal svippe innom helsesøster i morgen, og be om å få snakke med skolelegen. Vet ikke om jeg tør, men jeg bør. Er bare så redd, for jeg har ingen å støtte meg på. Føler meg så forlatt, og d ablir maten og sulten min trøst.

Ta kontakt med IKS. Foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser. De har sikkert et lokallag i nærheten av deg. De har nettsider. Der kan du lese om hva de driver med. De pleier også å ha brosjyrer utlagt hos leger, sikkert også hos helsesøster.