nå er det snart for mye..

[miamia1365380495]

Hei..er innom her engang iblandt og leser innlegg..det har ALDRI slått meg at JEG også kan skrive...eller jeg har ikke turt..ser man det..Klarer ikke ebgang å innrømme at jeg også sliter. Har nok vært mye deprimert gjennom årene, men blitt opplært til å ta meg selv i nakken og klare meg selv.Sannsynligvis verdens verste råd..skjønner jeg nå. Det smalt skikkelig da jeg ble syk for 3 år siden-irritabel tarm kom de frem til etter mye inn og ut av sykehus..var etter det sykemeldt i 2 år..og ble da helt isolert.hadde akkurat giftet meg med verdens snilleste mann, men bortsett fra det isolerte jeg meg helt.For et halvt år siden begynte jeg i attføringstiltak som har fungert bra og det er gøy og alt, men jeg merker nå at jeg egentlig ikke er blitt noe bedre..Jeg detter sammen hele tiden og går i svime..ingenting er gøy, jeg blir syk hele tiden og deppa av det..eller syk fordi jeg er deppa..hvem vet? Jeg sliter nå, og tenker at hvis dette er livet mitt, så kan det være det samme...

miamia

[miamia1365380495]

Jeg vet at det sikkert ikke var så interessant det jeg skrev, men jeg trenger et pip fra noen....!!!

[vin]

Føler med deg...

Jeg har selv hatt de samme tankene flere ganger. For 7 år siden ble jeg alvorlig syk og har etter det ligget på sykehus i nærmere 80 uker!

Har også 3 syke barn som ikke har gjort situasjonen bedre.

Ble uføretrygdet før jeg fylte 30 år og sliter med daglige smerter og vet at utsiktene for å bli frisk er dårlige.

For et år siden var det bare selvmord som var i tankene mine.

redningen ble at jeg kontaktet legen min og sa det som det var. Ble videresendt til psyk. og fikk hjelp til å sortere tankene mine...

Nå ser jeg mye lysere på tilværelsen!

Gleder meg for hver ny dag og prøver å tenke på alt det som er positivt!

Hva med å få deg en hobby du kunne trives med?

Begynne å trene ? Det hjelper på psyken!

Ta deg en tur til legen din og forklar hvordan du har det!

Ønsker deg lykke til!

Hilsner fra

[miamia1365380495]

Føler med deg...

Jeg har selv hatt de samme tankene flere ganger. For 7 år siden ble jeg alvorlig syk og har etter det ligget på sykehus i nærmere 80 uker!

Har også 3 syke barn som ikke har gjort situasjonen bedre.

Ble uføretrygdet før jeg fylte 30 år og sliter med daglige smerter og vet at utsiktene for å bli frisk er dårlige.

For et år siden var det bare selvmord som var i tankene mine.

redningen ble at jeg kontaktet legen min og sa det som det var. Ble videresendt til psyk. og fikk hjelp til å sortere tankene mine...

Nå ser jeg mye lysere på tilværelsen!

Gleder meg for hver ny dag og prøver å tenke på alt det som er positivt!

Hva med å få deg en hobby du kunne trives med?

Begynne å trene ? Det hjelper på psyken!

Ta deg en tur til legen din og forklar hvordan du har det!

Ønsker deg lykke til!

Hilsner fra

Takk for svar!! Du har sannsyneligvis hatt det mye verre enn meg...men det er godt å høre at det går bedre for deg, at du har klart å snu noen av de negative tankene.Det er det jeg forsøker nå også. Har begynt på Gestalt terapi, har foreløpig bare gått to ganger, så jeg vet ikke hvor mye det kan hjelpe. Men det er hvertfall godt å kunne få snakke om det som er vanskelig-å bli tatt seriøst. Alt er jo opp til en selv...men det er det som gjør meg redd.Skulle ønske jeg var 5 år og mamma kunne ordnet dette..Skjønner ikke at du klarer å finne ut av disse tingene når du itillegg har barn å tenke på..jeg har bare meg selv..og klarer ikke det engang..

[Gjest mamma miam]

Jeg vet at det sikkert ikke var så interessant det jeg skrev, men jeg trenger et pip fra noen....!!!

Føler meg litt slik selv. Vurderer for tiden å ta kontakt med legen for å evt. få henvisning til en psykolog. TRenger hjelp til å få orden på alle tanker og følelser. JEg er gift og har 2 barn. Føler at jeg bare gir og gir og gir, og ikke får noe tilbake. Mannen min er ikke av den kosete typen. JEg vet han er veldig glad i meg og i barna, men jeg savner å bli dullet litt med. Savner at han viser at han er glad i meg på andre måter enn helt praktiske.

Savner også det å ikke behøve å tenke på ALT. Som du sier, det å være 5 år og la mamma ordne opp hadde vært skjønt. Som det er nå, så er det jeg som er mamma, og det er jeg som må ordne opp. Det er jeg som må huske på ALT, ordne ALT, tenke på ALT.

JEg har absolutt ingen gode råd. Vil bare si at du er ikke alene!

[rodell]

Enten du nå er deprimert fordi du er syk, eller er deprimert i utgangspunktet, så kanskje du burde ta tak i akkurat dette med depresjonen. Hva med å snakke med legen din om å bli henvist til psykolog eller psykiatrisk poliklinikk? Mulig at noen samtaler hos psykolog, eller antidepressiva kunne gjøre situasjonen lettere.

Du bør også holde fast ved det at attføringen går bra. Da er ikke allt helt svart. Det er også viktig at du ikke blir isolert, men kan finne på noe der du møter andre. Er det noen hobby eller aktivitet du kunne drive litt med for å møte andre og få nye impulser?

Lykke til!

[miamia1365380495]

Enten du nå er deprimert fordi du er syk, eller er deprimert i utgangspunktet, så kanskje du burde ta tak i akkurat dette med depresjonen. Hva med å snakke med legen din om å bli henvist til psykolog eller psykiatrisk poliklinikk? Mulig at noen samtaler hos psykolog, eller antidepressiva kunne gjøre situasjonen lettere.

Du bør også holde fast ved det at attføringen går bra. Da er ikke allt helt svart. Det er også viktig at du ikke blir isolert, men kan finne på noe der du møter andre. Er det noen hobby eller aktivitet du kunne drive litt med for å møte andre og få nye impulser?

Lykke til!

Tusen takk for svar!! Jeg har gått på antidepressiva for ett år siden. Og jeg må si at det egentlig var en lettelse å slutte-så jeg kvier meg litt for å begynne på dèt igjen, selv om det kanskje trengs. Det som bekymrer meg mest av alt er at jeg er blitt så alfor god til å spille skuespill; Jeg har lurt selv mine aller nærmeste i over ett år nå..fordi jeg føler at de forventer at jeg må være ferdig med dette nå..kommet meg videre...Jeg har ikke skjønt det før nå, men den jeg lurer mest av alle er jo meg selv. Så jeg vil komme meg ut av dette, men det er mange inngrodde stier og tankemønstre å ta tak i.