Skyldfølelse og skam

[baktus]

Jeg gikk for noen år siden i terapi etter en oppvekst med ei psykopatmor - som ga meg masse skyld og skamfølelse for alt og ingenting.

Det hjalp virkelig å gå til psykolog!

Han mente at jeg skulle fint klare meg uten hans hjelp etter at vi fant ut at det var greit å avslutte terapien.

Det trodde jeg også - og det har gått greit lenge.

Men den siste tia har jeg hatt problemer på jobb, og har prøvd å løse dem. Det har resultert i litt konflikter med min nærmeste sjef.

Han er ikke noen god leder, og har fått virkelig dårlig "score" under de siste medarbeiderundersøkelsene.

- Og under denne konflikten var han ganske urettferdig mot meg, syns jeg, og kom med noen delvis usanne/sterkt overdrevne påstander om meg.

Dette reagerte jeg kraftig på, og brast i gråt på kontoret hans.

Nå sliter jeg med skyldfølelse....igjen....

Det er som mora mi er tilbake og sier at jeg ikke skulle ha "bråka" dvs. prøvd å ordne opp i en vanskelig situasjon. Jeg skulle "ligget lavt" osv.

Bla bla - alt jeg egentlig IKKE er....Jeg er en person som er tøff og modig, og reagerer på urettferdighet - enten det gjelder meg sjøl eller andre.

Men nå går jeg konstant med en klomp i magen pga dette - føler meg halvkvalt av skyld og skam.

..sjøl om også sjefen og jeg har tilsynelatende slått en strek over det...!

Hva skal jeg gjøre? Dette er snart ei uke siden, og jeg kjenner det fortsatt ganske sterkt.

Bør jeg kontakte psykologen min fra den gangen igjen?

(og jeg som møtte ham i vår, og var så glad og fornøyd og sterk....føles som et nederlag å kontakte ham igjen)

- Eller bør jeg jobbe sjøl med tankene mine? (det går veldig sakte....)

Andre som har råd/erfaringer?

Problemet er at jeg sliter med sånn skyldfølelse!

[Kizza1365380506]

Hvor slitsomt du må ha det!

Jeg synes du skal kontakte psyken din igjen. Om ikke annet så bare for en time, det er ikke sikkert du trenger flere. Det er alltid godt å få snakke ut.

Du må huske på at andre ikke går og tenker på like mye på sakene som vi gjør. Mest sannsynlig har han glemt det allerede. Men jeg er også sånn går og tenker på det og får klump i magen så jeg skjønner deg veldig godt.

Håper denne "arbeidskonfliken" din løser seg, vi er så mange timer på jobb og det er så vondt å grue seg til å gå på jobb.

Ta kontakt med psykologen du! Lykke til.

Mvh

[Mimmy]

Det er ikke nederlag å oppsøke hjelp, dersom man føler man trenger det. Det som er nederlag, er nærmest det motsatte, synes nå jeg.

Jeg kan ofte også føle at jeg sitter igjen med "Svarteper" etter en vanskelig samtale, så det kjenner jeg meg igjen i. Det er det sikkert mange andre som også gjør. Dessverre så vil nok kanskje ikke sjefen din føle det samme, han har sikkert glemt det for lenge siden.

Det er ikke gitt å glemme sin egen fortid, og du vil sikkert også i fremtiden oppleve en del tilbakeslag, der minner fra fortiden henter deg igjen. Det tror jeg heller ikke man skal prøve på.

Fordi at selv om man har bearbeidet noe av det, så kan man ikke gjøre ting ugjorte. Gi deg selv litt forståelse og alburom, og tilgi deg selv for å ha det sånn som du har det nå. Du har ikke gjort noe galt, med å være menneskelig.

Og nyt sommeren.

Klem fra

[baktus]

Det er ikke nederlag å oppsøke hjelp, dersom man føler man trenger det. Det som er nederlag, er nærmest det motsatte, synes nå jeg.

Jeg kan ofte også føle at jeg sitter igjen med "Svarteper" etter en vanskelig samtale, så det kjenner jeg meg igjen i. Det er det sikkert mange andre som også gjør. Dessverre så vil nok kanskje ikke sjefen din føle det samme, han har sikkert glemt det for lenge siden.

Det er ikke gitt å glemme sin egen fortid, og du vil sikkert også i fremtiden oppleve en del tilbakeslag, der minner fra fortiden henter deg igjen. Det tror jeg heller ikke man skal prøve på.

Fordi at selv om man har bearbeidet noe av det, så kan man ikke gjøre ting ugjorte. Gi deg selv litt forståelse og alburom, og tilgi deg selv for å ha det sånn som du har det nå. Du har ikke gjort noe galt, med å være menneskelig.

Og nyt sommeren.

Klem fra

Tusen takk for svar. Det var ord som varma. Jeg var så redd for å få "kjeft" her også.....! Huff, det sier nok litt om hvordan jeg har det for tida. Jeg sliter ja.

- Og rett etter at jeg skrev innlegget syns jeg at jeg skrev det altfor detaljert - feil det også.

Når jeg er oppi slike slitsomme greier har jeg problemer med å forklare på en enkel måte.

Nei...det er nok ikke vanlig å være så plaga. Det føles som jeg burde ta kontakt igjen med psykologen min, ja.

Det er utmattende å ha det sånn - og jeg trenger kreftene - ikke minst til familien min.

[baktus]

Hvor slitsomt du må ha det!

Jeg synes du skal kontakte psyken din igjen. Om ikke annet så bare for en time, det er ikke sikkert du trenger flere. Det er alltid godt å få snakke ut.

Du må huske på at andre ikke går og tenker på like mye på sakene som vi gjør. Mest sannsynlig har han glemt det allerede. Men jeg er også sånn går og tenker på det og får klump i magen så jeg skjønner deg veldig godt.

Håper denne "arbeidskonfliken" din løser seg, vi er så mange timer på jobb og det er så vondt å grue seg til å gå på jobb.

Ta kontakt med psykologen du! Lykke til.

Mvh

Takk, Kizza.

Jeg kjenner at jeg savner veldig godt en som kan hjelpe meg å rydde opp i alle disse tankene mine, ja.

Sjøl om jeg føler det som et nederlag personlig å trenge hjelp fra psykologen igjen - så vet jeg også at det er slett ikke noe å skjemmes over, nei. Det er tvert imot en styrke å erkjenne at man trenger hjelp.

Det er bare fortida mi som kverner som et spøkelse i hodet mitt......

Jeg setter utrolig stor pris på svar fra dere. - Og lette litt etter innlegg fra likesinnede uten "hell". (det er ikke noe hell å være så nervøs/bekymra som meg, altså)

[Mimmy]

Tusen takk for svar. Det var ord som varma. Jeg var så redd for å få "kjeft" her også.....! Huff, det sier nok litt om hvordan jeg har det for tida. Jeg sliter ja.

- Og rett etter at jeg skrev innlegget syns jeg at jeg skrev det altfor detaljert - feil det også.

Når jeg er oppi slike slitsomme greier har jeg problemer med å forklare på en enkel måte.

Nei...det er nok ikke vanlig å være så plaga. Det føles som jeg burde ta kontakt igjen med psykologen min, ja.

Det er utmattende å ha det sånn - og jeg trenger kreftene - ikke minst til familien min.

Tror heller ikke at du får kjeft av psykologen din....! Han eller hun er der for å hjelpe deg å få det bedre med deg selv og omgivelsene, og komme ovenpå igjen. Det krever arbeide fra din side, men belønningen er jo et bedre liv!

[Kizza1365380506]

Takk, Kizza.

Jeg kjenner at jeg savner veldig godt en som kan hjelpe meg å rydde opp i alle disse tankene mine, ja.

Sjøl om jeg føler det som et nederlag personlig å trenge hjelp fra psykologen igjen - så vet jeg også at det er slett ikke noe å skjemmes over, nei. Det er tvert imot en styrke å erkjenne at man trenger hjelp.

Det er bare fortida mi som kverner som et spøkelse i hodet mitt......

Jeg setter utrolig stor pris på svar fra dere. - Og lette litt etter innlegg fra likesinnede uten "hell". (det er ikke noe hell å være så nervøs/bekymra som meg, altså)

Det er jo merkelig hvordan vi føler det som ett nederlag når vi må ha hjelp, må sykemelde oss eller begynne med medisin. Så ser vi rundt oss på jobben på dem som utnytter systemet og er borte fra jobb om de nyser eller hoster. Vel kanskje de også har mer dyptliggende problemer som de ikke vil vise oss. Nå rotet jeg meg bort fra hva jeg skulle si.

Vi som har vært med på denne runddansen før bør vite at det er best å oppsøke hjelp før vi synker så dypt ned i gjørmen at vi må bruke alle våre krefter og vel så det for å komme oss ovenpå igjen.

Så la oss gjøre det fornuftige og bite i oss stoltheten og oppsøke lege eller psyker før problemene vokser oss over hodet.

Mvh

[Gjest Liza i London]

Dette er jo egentlig en enestående sjanse du har gitt deg selv!

Du havner i en situasjon der "mora di" sier alt dette negative til deg, det du har vokst opp med - og du våger å trosse henne! Det er sterkt og modig gjort, det!

Og så er det ikke rart at "hun",

dvs den indre representasjonen av henne, kommer enda sterke tilbake og setter seg som en klump i magen din og herjer i følelsene dine.

Du har vært utrolig tøff som ikke skygget unna.

Reaksjonen din er normal - og den er et trappetrinn videre til uavhengighet og styrke.

Kontakt psykologen din, du!

For det kan være nyttig å få litt støtte på dette var en seier og ikke et nederlag.

Det er jo slik terapi fungerer - i det rommet møter vi gamle spøkelser og følelser og bearbeider dem.

Og så - ute i den daglige verden - møter vi "speilbilder" av fortiden, - og det er da vi settes på prøve.

[baktus]

Dette er jo egentlig en enestående sjanse du har gitt deg selv!

Du havner i en situasjon der "mora di" sier alt dette negative til deg, det du har vokst opp med - og du våger å trosse henne! Det er sterkt og modig gjort, det!

Og så er det ikke rart at "hun",

dvs den indre representasjonen av henne, kommer enda sterke tilbake og setter seg som en klump i magen din og herjer i følelsene dine.

Du har vært utrolig tøff som ikke skygget unna.

Reaksjonen din er normal - og den er et trappetrinn videre til uavhengighet og styrke.

Kontakt psykologen din, du!

For det kan være nyttig å få litt støtte på dette var en seier og ikke et nederlag.

Det er jo slik terapi fungerer - i det rommet møter vi gamle spøkelser og følelser og bearbeider dem.

Og så - ute i den daglige verden - møter vi "speilbilder" av fortiden, - og det er da vi settes på prøve.

Takk for svar, Liza!

Ja, jeg prøver å tenke at når jeg gjør feil eller noe anna som gjør at jeg må stå for det jeg har sagt eller gjort, så er det god trening.

Jeg trenger å øve meg i å gjøre feil.

I min fortid var det overhodet ikke rom for feil. Det forfølger meg ennå.

Nå som det er gått 1 uke siden denne episoden, har jeg kommet meg delvis ovenpå igjen. Men det hjalp virkelig å få støtte herfra også, så det er kanskje like mye deres innlegg som at tida har gått?

Jeg må liksom ha bekreftelse fra alle hold....tør ikke stole på min egen vurdering.

Jeg tør ikke gjøre feil - det er så fatalt.

- Men man er jo ikke menneske hvis man ikke gjør feil!