Er dette tvangstanker?

[Mimmy]

Vet ikke om dette kanskje er blitt besvart godt tidligere, prøvde å se om jeg fant noe tilfredsstillende svar ved å bruke søkefunksjonen, men jeg tror ikke det stemmer så godt med det jeg har, prøver å finne ut hvorvidt dette skyldes asperger syndrom, eller om det bare er en slags tvangstanke jeg har.

Nesten hver gang jeg går ved siden av eller kjører langsmed en innsjø, elv eller havet, så får jeg en tanke/trang om å hive veska mi i vannet. Akkurat som om jeg ønsker på en måte en ny begynnelse, og at måten å oppnå dette, er å hive veska.

Så overbeviser jeg meg selv om hvor tåpelig det egentlig er, og hvor mye jeg vil savne både veska og papirene i den, og lommeboka med pengene mine i. Hva gjør man i såfall for å bli kvitt det? Har ikke snakket med behandleren min om dette, fordi jeg ganske enkelt ikke har hatt tid til det, tiden i timene har måttet blitt brukt til andre mer presserende ting. Og nå er det ikke sikkert jeg skal ha noe særlig mere behandling heller, bare hjelp til å få tilrettelagt ting.

Føler meg veldig bra for tiden, selv om jeg gruer meg veldig til å begynne på jobb igjen. Redd for å bli veldig alene, å bli behandlet som om jeg var spedalsk eller noe...eller dum. Bare fordi jeg har våget å være åpen om diagnosen min, så tror jeg de ser på meg som en slags bråkmaker eller noe, kanskje. Selv om ingen har sagt det. Men ingen i familien min, slekten min eller vennene mine ser slik på meg, ikke mannen min heller, som gjør sitt beste for å forsøke å forstå meg.

Det er ikke bare mennesker med asperger syndrom, som har vanskelig for å forstå "normale" mennesker. "Normale" mennesker har også veldig vanskelig for å skjønne mennesker med asperger. Vi tenker ganske enkelt ikke likt. Men vi må jo forsøke å leve sammen, som best vi kan, mener nå jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette er et typisk eksempel på normale "hverdags"-tvangstanker som menge har. Det skal ikke behandles.

[Gjest Greit med en oppklaring]

Ja, dette er et typisk eksempel på normale "hverdags"-tvangstanker som menge har. Det skal ikke behandles.

Så det vil med andre ord si at for Mimmy så ville det være korrekt å svare 'nei' på spørsmål fra en psykolog om hun hadde tvangstanker.

Er det det du mener, siden du sier 'hverdags'-tvangstanker?

Det skal ikke behandles sier du også, og kan da vel ikke være det psykologen spør etter når han lurer på om en pasient har tvangstanker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så det vil med andre ord si at for Mimmy så ville det være korrekt å svare 'nei' på spørsmål fra en psykolog om hun hadde tvangstanker.

Er det det du mener, siden du sier 'hverdags'-tvangstanker?

Det skal ikke behandles sier du også, og kan da vel ikke være det psykologen spør etter når han lurer på om en pasient har tvangstanker.

se innlegg:

http://www.doktoronline.no/section/nosection/?action=list_selected&Title=Nye%20innlegg%20i%20valgte%20fora

[Gjest en som har hatt det...]

Disse tvangstankene høres ut som om de er til å leve med synes nå jeg :-) Men det er ikke opp til me gå bedømme det..

Jeg har selv hatt tvangstanker i to perioder i livet mitt. Den første gangen var i pubertente og tankene var vanskelige å leve med synes jeg. Den gagen vist jeg ikke hva det var, men tankene gjorde vondt fysisk. Jeg tenkte at noen skjærte eller klippet av meg brystvortne. jeg klarte ikke å se på en skarp kniv eller at en saks lå åpen. Jeg måtte lukke igjen alle sakser, uansett hvor jeg var. Det kunne godt være i en butikk. Jeg måtte også holde meg på brystene mine, så vonde var disse tankene. Dette gikk over etter en tid, husker ikke hvor lenge.

Jeg fikk tvangstanker igjen etter en traumatisk opplevelse i begynnelsen av tyveårene. Da tenkte jeg på at hodet til et spebarn ble knust mot et fjell, eller å dette å slå hodet mot is eller noe annet hardt. Jeg brukte mye tid på å forsøke å ikke tenke på dette. Jeg ble nesten fysisk kvalm og opplevde også å få metallsmak i munnen og nesten besvime. Det var en forferdelig opplevelse!

Jeg oppsøkte en psykolog via PP-tjenesten, gikk på skole den gangen. Tror iallefall hun var psykolog, men hun mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Hun mente at jeg var veldig ømtåelig for filmer osv. og at det var fra dette tankene kom fra. Hun sa rett ut at jeg virket så oppegående at jeg ikke trengte å gå til henne! Hordan kan man se det på folk spør jeg om...........

Jeg har gått til psykolog senere i livet og fått vite at dette er tvangstanker.

Det jeg ikke vet er hvilke type behandling man kan få for det og hvorfor de kommer...?

Noen som kan svare...?

[Mimmy]

Disse tvangstankene høres ut som om de er til å leve med synes nå jeg :-) Men det er ikke opp til me gå bedømme det..

Jeg har selv hatt tvangstanker i to perioder i livet mitt. Den første gangen var i pubertente og tankene var vanskelige å leve med synes jeg. Den gagen vist jeg ikke hva det var, men tankene gjorde vondt fysisk. Jeg tenkte at noen skjærte eller klippet av meg brystvortne. jeg klarte ikke å se på en skarp kniv eller at en saks lå åpen. Jeg måtte lukke igjen alle sakser, uansett hvor jeg var. Det kunne godt være i en butikk. Jeg måtte også holde meg på brystene mine, så vonde var disse tankene. Dette gikk over etter en tid, husker ikke hvor lenge.

Jeg fikk tvangstanker igjen etter en traumatisk opplevelse i begynnelsen av tyveårene. Da tenkte jeg på at hodet til et spebarn ble knust mot et fjell, eller å dette å slå hodet mot is eller noe annet hardt. Jeg brukte mye tid på å forsøke å ikke tenke på dette. Jeg ble nesten fysisk kvalm og opplevde også å få metallsmak i munnen og nesten besvime. Det var en forferdelig opplevelse!

Jeg oppsøkte en psykolog via PP-tjenesten, gikk på skole den gangen. Tror iallefall hun var psykolog, men hun mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Hun mente at jeg var veldig ømtåelig for filmer osv. og at det var fra dette tankene kom fra. Hun sa rett ut at jeg virket så oppegående at jeg ikke trengte å gå til henne! Hordan kan man se det på folk spør jeg om...........

Jeg har gått til psykolog senere i livet og fått vite at dette er tvangstanker.

Det jeg ikke vet er hvilke type behandling man kan få for det og hvorfor de kommer...?

Noen som kan svare...?

Ja, "tvangstankene" mine er så absolutt til å leve med, jeg sa jo at jeg har det ualminnelig bra for tiden. Så jeg tror nok dette er veldig vanlig, og NHD sa jo at dette ikke skulle behandles.

Det er den andre angsten jeg har, som er verst i så måte. Og som jeg har prøvd å få behandlet, men tror egentlig at det er noe jeg bare må finne meg i å leve med, og vite at det vil gå litt opp og ned her i livet. Og den asperger lidelsen jeg har, som faktisk er regnet som en alvorlig psykisk lidelse. Derfor har jeg heller ikke opptatt tiden i terapi med å snakke om sånne uvesentligheter. Men jeg var litt nysgjerrig på hva det var, bare....!

Angående tvangstankene dine (eller hva det nå er)....har hørt at det kan være vanskelig å behandle, men at medisiner kombinert med terapi nok skal fungere. Ei jeg vet om, gikk i kognitiv terapi, og hun hadde ganske heftige tvangshandlinger også, med daglige rutiner som hun gjentok gang etter gang, og jeg tror faktisk det hjalp henne, ihvertfall i den perioden som terapien varte.

Hennes rutiner var veldig tidkrevende. Hun måtte f.eks. beregne seg ekstra tid hver dag (i gjennomsnitt en time) på å gå på jobb, pga disse tvangshandlingene. Har du det slik også?

[Gjest en som har hatt det.....]

Ja, "tvangstankene" mine er så absolutt til å leve med, jeg sa jo at jeg har det ualminnelig bra for tiden. Så jeg tror nok dette er veldig vanlig, og NHD sa jo at dette ikke skulle behandles.

Det er den andre angsten jeg har, som er verst i så måte. Og som jeg har prøvd å få behandlet, men tror egentlig at det er noe jeg bare må finne meg i å leve med, og vite at det vil gå litt opp og ned her i livet. Og den asperger lidelsen jeg har, som faktisk er regnet som en alvorlig psykisk lidelse. Derfor har jeg heller ikke opptatt tiden i terapi med å snakke om sånne uvesentligheter. Men jeg var litt nysgjerrig på hva det var, bare....!

Angående tvangstankene dine (eller hva det nå er)....har hørt at det kan være vanskelig å behandle, men at medisiner kombinert med terapi nok skal fungere. Ei jeg vet om, gikk i kognitiv terapi, og hun hadde ganske heftige tvangshandlinger også, med daglige rutiner som hun gjentok gang etter gang, og jeg tror faktisk det hjalp henne, ihvertfall i den perioden som terapien varte.

Hennes rutiner var veldig tidkrevende. Hun måtte f.eks. beregne seg ekstra tid hver dag (i gjennomsnitt en time) på å gå på jobb, pga disse tvangshandlingene. Har du det slik også?

Nei, jeg har det ikke sånn. Jeg har ikke disse tankene lenger - heldigvis! Det kan se ut som om disse tankene "dukker opp" når livet blir vanskelig for meg. Jeg har som sagt bare hatt de i to perioder av livet mitt.

Jeg sliter litt med sosial angst, men ikke mye. Hva er foresten mye..? Jeg er i fulljobb, en krevende jobb og jeg har mange venner. Men jeg kan kjenne angst sammen med vennene mine, spesielt hvis vi er sammen som par. Aner ikke hvorfor og derfor prøver jeg å unngå dette. Det er jo egentlig litt trist....

Jeg har tidligere ikke tatt telefonen når den ringer eller åpnet døra når det har ringt på. Da fikk jeg totalt hjerteklapp! Men dette har bedret seg, selv om jeg ikke "elsker" å prate i telefonen. Blir sliten og lei av "alle" som vil prate og prate :-)

Men det virker jo som om du takler din hverdag godt nå - kjempebra....

[Mimmy]

Nei, jeg har det ikke sånn. Jeg har ikke disse tankene lenger - heldigvis! Det kan se ut som om disse tankene "dukker opp" når livet blir vanskelig for meg. Jeg har som sagt bare hatt de i to perioder av livet mitt.

Jeg sliter litt med sosial angst, men ikke mye. Hva er foresten mye..? Jeg er i fulljobb, en krevende jobb og jeg har mange venner. Men jeg kan kjenne angst sammen med vennene mine, spesielt hvis vi er sammen som par. Aner ikke hvorfor og derfor prøver jeg å unngå dette. Det er jo egentlig litt trist....

Jeg har tidligere ikke tatt telefonen når den ringer eller åpnet døra når det har ringt på. Da fikk jeg totalt hjerteklapp! Men dette har bedret seg, selv om jeg ikke "elsker" å prate i telefonen. Blir sliten og lei av "alle" som vil prate og prate :-)

Men det virker jo som om du takler din hverdag godt nå - kjempebra....

Ja, jeg har vel endelig akseptert at jeg har et handikapp, og da er det enklere å leve med, men det er ikke det samme som at det ikke kan være slitsomt, og fortsatt vil være endel slit for å få ting til å fungere. Men jeg har det godt med meg selv, faktisk!