venner/ensomhet

[Gjest Lille Olina]

Jeg har så få venner. Og de jeg har bor langt unna meg. Jeg vurderer å flytte til byen der ene venninna mi bor, men jeg har gjort noe lignende før. Den gangen ble jeg plutselig "gjennomsiktig" for den venninna jeg hadde der. Alle andre var mer spennende og mer gøy å være sammen med enn meg. Jeg har vanskelig for å bli kjent med folk, så jeg endte opp med dype depresjoner fordi jeg var så ensom.

Jeg tror ikke hun venninnen jeg vurderer å flytte til nå er sånn. Men hun har samboer, og de er naturligvis veldig mye sammen. Jeg kjenner heller ingen andre i den byen fra før.

Nå bor jeg midlertidig hos en ex, og det går dårlig, for å si det mildt. Vi holdt kontakten etter det var slutt, og det gikk kjempebra. Jeg vet det ikke var særlig lurt å flytte inn hos han igjen, men jeg hadde ikke fast jobb og ingen garanti for at jeg kom til å klare å betale husleie andre steder. Jeg kommer til å flytte ut herifra så fort jeg kan.

Jeg har imidlertid fått meg en jobb, men jeg misliker sterkt å være der. Jobben er lite utfordrende, og av en eller annen grunn føler jeg at ingen liker meg der. (Ganske typisk for meg i ny jobb har jeg funnet ut. Jeg er ikke spesielt godt sosialt anlagt...)

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Flytte til venninna der jeg ikke kjenner andre enn henne? Usikkert med jobb der. Billigere å bo.

Fortsette å jobbe på et sted jeg misliker og prøve å få meg et sted å bo her, men her er det dyrt, og da må jeg dele leilighet med flere andre. Det er for såvidt greit nok det, men jeg begynner å bli såpass gammel at det ikke er så gøy å dele med flere.

Ex'en gjør meg så himla deprimert. Han er nesten den eneste jeg har kontakt med, og jeg er klar over at jeg er oppmerksomhetssyk og "krevende" for ham. Jeg er takknemlig for at han lar meg bo her, det er ikke det. Men han snakker alltid til meg i en sur tone og ja.., jeg har det ikke bra her.

Jeg er så usikker på hva jeg vil. Sånn har det alltid vært. Før, når jeg var liten, fikk jeg alltid høre at de tingene jeg hadde lyst til å gjøre var bare tull ifølge mine foreldre. Så nå har jeg ingen "ønsker" lenger.

Jeg roter bort hele livet mitt. Ingen ordentlig utdannelse, fordi jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg har begynte på flere forskjellige utdannelser, men bare endt opp med studielån og ingen eksamener.

Det syke er at de som kjenner meg ser på meg som en sterk person som vet hva hun vil.

Jeg er så avhengig av mennesker/venner rundt meg, men jeg har ingen/så få. Før hadde jeg sosial angst, men det har jeg klart å jobbe veldig med. Satt innemurt i en leilighet i 6mnd uten kontakt med andre. Var redd mennesker.

Uff, dette blir langt. Noen råd? Oppmuntring? Please..?

[Gjest snakker av erfaring]

Mitt råd må være at du må lære deg å stå på egne ben, ikke klamre deg til ekser og venninner og sånt. Det tiltrekker ikke folk akkurat.

Gå på biblioteket og lån deg noen bøker om selvtillitt, forsøk å bli kjent med folk, kanskje visualisering kan hjelpe. Det finnes bøker om alt du vil lære. Den dagen du virkelig er sterk og står på egne ben vil du merke at du ikke er ensom heller.

For at du skal trives i livet ditt må du først lære deg å trives i ditt eget selskap.

[org]

Prøv og finn på noe på egen hånd. Meld deg på et kurs i ett eller annet, eller en klubb, kanskje?

Skaff deg en hobby som du trives med, da har du noe å glede deg til når du er på jobb. Det gir deg også noe å snakke med kolleger om, og du blir straks mer interessant (jeg mener ikke at du er uinteressant, altså! :-)).

Lykke til!

[Gjest popin]

Skjønner at dette må være vanskelig for deg. Forslaget ditt om å flytte til en by for å komme nær en venninne kan i prinsippet funke, men det er samtidig også en stor fare for at denne venninnen oppfatter deg som hennes ansvar. Dersom du kun baserer ditt sosiale liv på henne, og du kanskje forteller henne det også, så vil resultatet kunne bli at hun trekker seg unna. Dette har du jo erfart en gang tidligere, ikke sant?

De svarene du har fått tidligere er jeg ganske enig i, du må først trives i ditt eget selskap før andre oppsøker det. Alle kjenner seg alene og usikre innimellom, å flytte til et nytt sted kan både være spennende og skremmende på en gang, en ny jobb det samme. Du må ta deg tid, gode venner er ikke det samme som bekjente.

Har du interesser, så kan du melde deg inn i en klubb eller et kurs der du får kontakt med andre og ikke bare er en tilskuer. Velg noe der du vil være aktiv. Lagspill er et forslag om du liker å være aktiv, KRIK f.eks er forening som driver med lagspill. De har kristne grunnprinsipper, det betyr ikke at du må være kristen for å bli med, men du må tolerere en kort andakt pr trening.

Plei vennskapet med de vennene du har, gi og ta tilbake.

Lykke til ;-)

[Gjest Lille Olina]

Skjønner at dette må være vanskelig for deg. Forslaget ditt om å flytte til en by for å komme nær en venninne kan i prinsippet funke, men det er samtidig også en stor fare for at denne venninnen oppfatter deg som hennes ansvar. Dersom du kun baserer ditt sosiale liv på henne, og du kanskje forteller henne det også, så vil resultatet kunne bli at hun trekker seg unna. Dette har du jo erfart en gang tidligere, ikke sant?

De svarene du har fått tidligere er jeg ganske enig i, du må først trives i ditt eget selskap før andre oppsøker det. Alle kjenner seg alene og usikre innimellom, å flytte til et nytt sted kan både være spennende og skremmende på en gang, en ny jobb det samme. Du må ta deg tid, gode venner er ikke det samme som bekjente.

Har du interesser, så kan du melde deg inn i en klubb eller et kurs der du får kontakt med andre og ikke bare er en tilskuer. Velg noe der du vil være aktiv. Lagspill er et forslag om du liker å være aktiv, KRIK f.eks er forening som driver med lagspill. De har kristne grunnprinsipper, det betyr ikke at du må være kristen for å bli med, men du må tolerere en kort andakt pr trening.

Plei vennskapet med de vennene du har, gi og ta tilbake.

Lykke til ;-)

Takk for svar.

Ja, jeg vet. Jeg mangler selvtillitt totalt. Jeg har bodd for meg selv flere ganger, men blir så mye aleine at jeg kontakter ex'er og venner som er "dårlige" for meg, fordi jeg ikke har andre.

Jeg har vurdert å begynne på et kurs e.l flere ganger, men har så dårlige erfaringer med å gå alene på sånne ting. Hadde jo sosial angst, og rømte fra de fleste situasjoner. (Var helt forferdelig!!) Jeg er helt syk på det med blikk og tisking og hvisking. Er sikker på at det er meg de snakker om med en gang. Jeg er helt avhengig av å vite at folk liker meg. (Opphengt, ja.)

Jeg har gått til psykolog og brukt medisiner, så jeg VET jeg ikke er helt bra på det området her...men..

Blir jo ultrafrustrert..

[Gjest Lille Olina]

Mitt råd må være at du må lære deg å stå på egne ben, ikke klamre deg til ekser og venninner og sånt. Det tiltrekker ikke folk akkurat.

Gå på biblioteket og lån deg noen bøker om selvtillitt, forsøk å bli kjent med folk, kanskje visualisering kan hjelpe. Det finnes bøker om alt du vil lære. Den dagen du virkelig er sterk og står på egne ben vil du merke at du ikke er ensom heller.

For at du skal trives i livet ditt må du først lære deg å trives i ditt eget selskap.

Jeg trives utmerket i mitt eget selskap. Det er ikke det. Men med en gang det blir flere som jeg ikke kjenner..Det er DA det blir vanskelig! Jeg føler at jeg alltid blir vurdert. Det blir man jo også. Men jeg føler at jeg aldri er bra nok.

Det er ikke det samme å lese en bok, som å gå ut og bli kjent med folk. Få GODE venner. Jeg er kresen på det. Det er jo så mange falske folk over alt. (Det verste med å bli voksen er den oppdagelsen.)

Men, helt klart. Jeg mangler selvtillit. Men hvordan får man det? Fort?

[SandyCat]

Jeg trives utmerket i mitt eget selskap. Det er ikke det. Men med en gang det blir flere som jeg ikke kjenner..Det er DA det blir vanskelig! Jeg føler at jeg alltid blir vurdert. Det blir man jo også. Men jeg føler at jeg aldri er bra nok.

Det er ikke det samme å lese en bok, som å gå ut og bli kjent med folk. Få GODE venner. Jeg er kresen på det. Det er jo så mange falske folk over alt. (Det verste med å bli voksen er den oppdagelsen.)

Men, helt klart. Jeg mangler selvtillit. Men hvordan får man det? Fort?

Hei Lille Olina,

Jeg vil bare takke deg for at du tok bladet fra munnen og skrev innlegget. Det er mange som føler som du. Lykke til!