Livet er ett helvete

[Gjest 25 år og mann]

Jeg er 25 men jeg tror jeg døde psykisk sett for 10-20 år siden, tross min alder føler jeg meg som om jeg er 80 år. Jeg er ett lik i en levende kropp. Er i konstant konflikt med meg selv om jeg skal ta hagla og gjøre ferdig jobben eller om jeg skal fortsette å leve for mora mi sin skyld.

Jeg ruser meg på narkotika for å holde ut dagene. Sitter isolert fra folk i krypinnet mitt som jeg har gjort siden jeg var liten og låste meg inne hele dagen på gutterommet. Når jeg var liten var jeg spinkel og lett å tråkke på og gjøre narr av så jeg fant etterhvert ut at det beste var å unngå folk, si minst mulig og trekke meg tilbake. Jeg har blitt banket opp og slått ned, frastjålet tusenvis av kroner av "kamerater" jeg stolte på som jeg hadde brukt årevis på å spare opp, angrepet midt på lyse dagen i mitt eget hjem av folk som vil rane meg med våpen osv, rett og slett fordi folk har sett på meg som en liten dritt de kan true til taushet og behandle som de vil.

Det som for noen år tilbake ga meg litt livshåp var at jeg har forandret meg utseendemessig mye og blitt stor og sterk, så jeg får respekt fra folk nå og får faktisk noen ganger inntrykk av at folk ser opp til meg, før måtte jeg omtrent be om unnskyldning for at jeg eksisterte. Ingen som ikke har sett meg på 5-10 år kjenner meg igjen, men jeg er den samme personen inni meg som "døde" for 10-20 år siden og klarer ikke forandre meg.

Dere synes sikkert jeg er en patetisk taper som bare sitter her og synes synd på meg selv. Men det er ikke derfor jeg skriver dette. Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg fortsatt klamrer meg til ett lite håp om at ting kan bli bedre, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Jeg går i behandling og er på såkalt rehabilitering nå som jeg har vært de siste 5 årene, men medisiner hjelper ikke på meg. Psykolog har heller ikke hjulpet på meg. Innleggelse på 2 steder har heller ikke hjulpet. Jeg er den samme gamle meg. Finnes det noe annet jeg kan gjøre? Noe som kan forandre personligheten min, så jeg fikk trening til å takle sosiale sammenhenger og fikk tilbake humor og livslyst som jeg hadde en gang i tiden?

[Gjest veilederen]

Ja, kjære deg. det finnes håp for deg. så lenge det er liv er det håp er det noe som heter. Ikke vær så dum å ta hagla... da er det for sent, og det er ikke håp lenger.

Du har prøvd både medikament og samtale behandling og det har ikke hjulpet. Sannsynlig vis er du ikke psykisk syk. Du er ensom og bitter på de som har gjort deg vondt tidligere. Du er ulykkelig. Kan du komme ut av den situasjonen? JA! Det kan du!

Du kan jobbe med deg selv for å få et bedre selvbilde. Du må forstå at du er myyyye bedre enn det du selv går rundt og tror du er. Du har blitt mobbet og plaget ja, men det har mange andre også. Hvis du gir opp, så lar du plageåndene dine "vinne"

Mobbing er noe veldig mange har blitt utsatt for, og det kan gjøre ubotelig skade på et menneske. Heldigvis for dagens barn og unge så er mobbing blitt forbudt ved lov, det er straffbart. og foreldre/lærere som ikke gjør noe for å få satt en stopper for det kan bli straffet med fengsel.

Dette hjelper jo ikke de som allerede er blitt skadet av systematisk mobbing opp igjennom barndommen. Men det er mange, veldig mange over det ganske land, og utland.

Jeg ble selv mobbet verbalt på ungdomskolen. Det har satt spor i meg også. Spesielt var det en plageånd som gjorde de tre årene et helvete for meg. Jeg hater han enda, og vil nok alltid gjøre det. Jeg har også slitt med dårlig selvtillitt, men jeg VET at jeg er 100 ganger mer verdt enn han!

Jeg er nå 35,og siden jeg gikk ut av ungdomskolen har jeg forandret meg fra den stygge andungen til en svane. Jeg har også jobbet som modell.Jeg er lykkelig gift, har tre vakre barn og et vakkert hjem.

Hva har han? Ingenting! det er han som er taperen, ikke jeg. Han er også 35, bor hjemme hos sin mor og har meget få venner, hvis noen. Han prøvde å ødelegge mitt liv, men endte opp å ødelegge sitt eget istedet. ha!

Husk at de som mobber som regel selv sliter med enten dårlig selvtillitt eller et dårlig hjem. De takler det med å hevde seg på de som virker svake, sånn at de på den måten føler at de selv betyr noe. Ta det til ettertanke...

Vær stolt av deg selv for det menneske du er. Du er enda veldig ung og har all verdens med muligheter foran deg i livet ditt.Utnytt de mulighetene istedet for å grave deg ned i din egen selvmedlidenhet fordi du var en av de mange tusen som tilfeldigvis ble et mobbeoffer pga andres usikkerhet.

Jeg er sikker på at du har mange ressurser som du kan utvikle. Kan du ikke vurdere å begynne på skole å få deg en skikkelig utdannelse og en megabra jobb? Så legger du den gamle dritten bak deg og tenker at det er historie, og at nå er det fremtiden som gjelder. Fordi det fortjener du... Da vil du også komme i et nytt miljø, få nye venner og bli behandlet med respekt.

riktig lykke til!

klem