Gå til innhold

NHD/ andre svare? :Pappa ble en "annen" etter hjertesykdom...


firebird1365380441
 Del

Anbefalte innlegg

firebird1365380441

Faren min var alltid verdens beste pappa, som tok oss barna med på fisketurer og skiturer, lærte oss om naturen og mye annet.

Nå har han en hjertesykdom som han har hatt i mange år . Han ble bypass operert for snart 8 år siden. Allerde den gang var humøret hans begynt å svinge kraftig. En lege jeg nevnte dette for sa at det var veldig vanlig, noe jeg skjønner godt nå. Det er som at han har en veldig sterk depresjon, ikke minst angst for å dø, eller bli enda sykere. Slik det er nå, greier han ingenting av hus arbeid. Alt faller på min mor, som går i full jobb ved siden av.

Jeg er innlagt på psykiatrisk sykehus og kan dessverre ikke komme hjem - jeg ble utslitt av å ha den situasjonen så nært innpå meg. At min mor greier å hode motet oppe og hjulene i sving, er utrolig.

Pappa virker som sagt veldig deprimert , både for meg og min yngre bror( som er psykolog). Angsten for at "noe alvorlig" kan skje hvis han f.eks går en tur på 200 meter, virker som at den nesten lammer pappaen min.

I sommer ble det mange turer til ulike sykehus, både akutt her i nord og videresending til et privat sykehus sørpå.

Problemet hans er en ustabil(?) angina. Han ble som sagt bypassoperert for flere år siden. De siste 3-4 årene har det vært 4 eller 5 utblokkinger med innsettelse av stent. Problemet er at disse går tette veldig fort.

Dessuten skal han nå få satt inn pacemaker om noen dager. Men han er så langt nede at han ikke tror det vil hjelpe.

Humøret kan svinge fra "oppstemt" og optimistisk, til sur, gretten, forurettet, martyr...

Han har aldri vært flink til å gi ros, så gjennom hele oppveksten ble det fokusert mye på mitt utsende og min kropp, særlig det med vekta, som var nede i 47 kilo da jeg var 16 -17 år( er nesten 172 cm høy) og nå er vekta altfor høy, 87 kg. Han roser nesten aldri moren eller broren min heller, og nå som han er i så dårlig form er "alt" galt. Jeg tror det sårer moren min mye, men hun sier ingenting, glatter bare over. Men jeg ser at hun blir lei seg...

Slik som det er nå , kan ingen av oss ha det. Spøsmålet er bare hva vi skal/kan/bør gjøre...han er jo både voksen og intelligent,men virker veldig lite villig til å innse at han i tillegg til de fysiske problemene sine, også ganske sannsynligvis har en depresjon og mye angst. Det er liksom ikke noe "psykisk negativt" med han...å prate om det med han, er nesten håpløst.

Vet at moren min er dødssliten nå, hun har en del fysiske plager som ikke akkurat blir bedre...og jeg må ta hensyn til mitt liv nå, for å i det hele tatt komme meg videre.

Broren min har sitt liv, med jobb og samboer...vet at det blir vanskelig for han å bare dra hjem når ting skjer.

Kjære NHD - jeg vet ikke hvordan vi skal kunne hjelpe pappa'n min - vi trenger han jo, men slik det er nå er vi alle fortvilet og hjelpesløse - føler vi.

Pappa VIL jo ikke høre snakk om hverken antidepressiva eller samtaler med psykolog. Jeg er redd han skal ta livet av seg( han har kommet med kommentarer angående det tidligere,i sommer).

Hva kan vi i familien gjøre?

Situasjonen er jo , som du sikkert forstår, uholdbar.Vi sliter med dårlig samvittighet , alle sammen , fordi vi ikke kan være der hele tiden.

Kan man tvangsinnlegge han på et såpass tynt grunnlag på det jeg har nevnt ovenfor?

Kan f.eks jeg ringe legen hans og si at jeg er bekymret?

Kjære Nils Håvard eller noen andre - hva kan vi gjøre?

Venter på svar....

Beste hilsen fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

frosken

Det DU kan gjøre, er å sørge for å ta ansvar for ditt eget liv slik at han slipper å bekymre seg for deg.

Å leve med en slik sykdomssituasjon som han har, er en svær psykisk belastning, og det er rimelig at det går ut over humør osv. Moren din kan selvfølgelig nevne det for legene hans på sykehuset når han nå skal opereres, at dere synes han sliter mye - men det må være opp til ham selv hva han ønsker skal gjøres i forhold til dette.

For meg høres det ut som om det er du som sliter med å tolerere at han har det vanskelig, og at det er derfor du primært ønsker at han f.eks. skal innlegges. La han leve sitt liv - moren din får ta ansvar for seg - likeså broren din - og så får du forsøke å leve ditt.

Du har vært svært åpen her på dol, firebird - og også ved en anledning lagt ut mailadresse med fullt navn. Sannsynligvis vet en god del mennesker hvem du er i RL. Jeg håper du har spurt faren din om han synes det er ok at du utleverer han og hans evt. psykiske problemer på denne måten. Hvis ikke, synes jeg du har overskredet en grense mht andre menneskers rett til et privatliv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest piriom

Kan du ikke godta pappa'n din som han er? Syns ikke det er rart han er nedstemt. Det må være forferdelig å ha en hjertesykdom som ikke lenger kan behandles.

Du må la han få tid til å venne seg til situasjonen.

Vis han i mellomtida at du er glad i han, selv om han ikke er så sprek som før.

Du sier han sjelden roser deg og broren din. Roser dere han, da?

Så må du ta tak i ditt eget liv!

Innlegget ditt handler like mye om din situasjon som faren din sin! Du sier at situasjonen hjemme ble for mye for deg. Så du la deg inn og lot andre ta ansvaret for ditt liv. Tenk om alle kunne gjøre det når livet blir vanskelig!

Det er normalt med motgang og bekymringer. Det er en utfordring å hanskes med dem. Kanskje er det sånn mora di tenker.

Tror kanskje du overfører noen av dine tankemønster til foreldrene dine. Du har tidligere vært suicidal. Men kanskje faren din takler å være lei seg og bekymra uten å tenke på sjølmord?

Du blir deprimert av bekymringer og stress og må legges inn. Kanskje foreldrene dine vet at det går an å komme seg gjennom tunge tider uten å sykeliggjøre reaksjonene sine? Mange vokser på motgang.

Blir nesten fornærma på pappan din sine vegne når du snakker om tvangsinnleggelse!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

goliane

Pappa'n din er redd for å dø. Han ønsker å leve. Han ønsker å kunne følge utviklinga til deg og broren din i mange år framover. Tror ikke han tenker på sjølmord.

Ellers: En stiller opp for dem en er glad i. En kan bli sliten, både av praktiske gjøremål og av å være bekymra. Men det er bedre å ha noen å bekymre seg for, enn ikke å ha noen i det hele tatt!

Dessuten kan det jo hende at ting blir bedre etter hvert.

Det er lov til å være optimist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

firebird1365380441

Pappa'n din er redd for å dø. Han ønsker å leve. Han ønsker å kunne følge utviklinga til deg og broren din i mange år framover. Tror ikke han tenker på sjølmord.

Ellers: En stiller opp for dem en er glad i. En kan bli sliten, både av praktiske gjøremål og av å være bekymra. Men det er bedre å ha noen å bekymre seg for, enn ikke å ha noen i det hele tatt!

Dessuten kan det jo hende at ting blir bedre etter hvert.

Det er lov til å være optimist.

Jadda - nå ser vi jammen framover, dere!!! Jeg vet jeg er en jævla amatørpsykopat....

Bare slå og spark,fa*** loppeteppe!!!!!!!

Yerck!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

firebird1365380441

Kan du ikke godta pappa'n din som han er? Syns ikke det er rart han er nedstemt. Det må være forferdelig å ha en hjertesykdom som ikke lenger kan behandles.

Du må la han få tid til å venne seg til situasjonen.

Vis han i mellomtida at du er glad i han, selv om han ikke er så sprek som før.

Du sier han sjelden roser deg og broren din. Roser dere han, da?

Så må du ta tak i ditt eget liv!

Innlegget ditt handler like mye om din situasjon som faren din sin! Du sier at situasjonen hjemme ble for mye for deg. Så du la deg inn og lot andre ta ansvaret for ditt liv. Tenk om alle kunne gjøre det når livet blir vanskelig!

Det er normalt med motgang og bekymringer. Det er en utfordring å hanskes med dem. Kanskje er det sånn mora di tenker.

Tror kanskje du overfører noen av dine tankemønster til foreldrene dine. Du har tidligere vært suicidal. Men kanskje faren din takler å være lei seg og bekymra uten å tenke på sjølmord?

Du blir deprimert av bekymringer og stress og må legges inn. Kanskje foreldrene dine vet at det går an å komme seg gjennom tunge tider uten å sykeliggjøre reaksjonene sine? Mange vokser på motgang.

Blir nesten fornærma på pappan din sine vegne når du snakker om tvangsinnleggelse!

Jeg må faktisk ta ansvar her inne også - det har de latt meg gjøre fra dag 1...så jeg har altså ikke bare ligget under dyna og syntes synd på meg selv.Jeg vet at jeg er slem og manipulativ og vanskelig, så det er kanskje derfor jeg bør bli tvunget til å ta ansvar. Jeg vil ha ansvar også, ikke bare sitte i en stol og sløve. Nå er jeg tilbudt en leilighet her i byen( hvis de finner en) fram til jeg vet noe mer om hva slags opplegg KIF , Psykiatrien m.fl. kan lage for meg.

Som jeg sa - 13 år av livet mitt har vært totalt ansvarsløst, men både legene og jeg tar ansvar nå - sammen.

Hvis ikke det er bra , så vet ikke jeg....

Men spiller det noen rolle hva andre synes, sånn egentlig?

Tja...JAAA - for meg betyr det mye, men jeg må sikkert og helt klart lære meg å se at det ikke er alfa og omega.

Akkurat nå er jeg bare sinna og forbanna , vet ikke helt hvorfor. Skal dra ut å gå noen kilometer etterpå , og kanskje ta en prøvetime på sats senere i kveld. Det kan bli spennende.

Men nå skal jeg skrive brev til pappan og mamman min.

Skjønner jo at det å ta opp slike ting som det jeg har gjort her ikke er helt populært, så jeg skal forsøke å holde meg til de vanlige spørsmålene, eller bare holde meg unna. Jeg er jo egentlig frisk , men likevel sytete som en hoppetusse!

Kaste noen steiner på sjøen ville kanskje hjelpe - har over en time til rådighet.

Sorry at jeg syter og er selvmedlidende og lite empatisk og bare tenker på meg selv. Jeg er ikke psyk , bare frisk. Det er sannheten.Men sannheten er ikke alltid helt sann. Or whatever....

#"!§?)&GF#%/

Grinete og bitende hisner fra en sur og rødglødende

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

firebird1365380441

Det DU kan gjøre, er å sørge for å ta ansvar for ditt eget liv slik at han slipper å bekymre seg for deg.

Å leve med en slik sykdomssituasjon som han har, er en svær psykisk belastning, og det er rimelig at det går ut over humør osv. Moren din kan selvfølgelig nevne det for legene hans på sykehuset når han nå skal opereres, at dere synes han sliter mye - men det må være opp til ham selv hva han ønsker skal gjøres i forhold til dette.

For meg høres det ut som om det er du som sliter med å tolerere at han har det vanskelig, og at det er derfor du primært ønsker at han f.eks. skal innlegges. La han leve sitt liv - moren din får ta ansvar for seg - likeså broren din - og så får du forsøke å leve ditt.

Du har vært svært åpen her på dol, firebird - og også ved en anledning lagt ut mailadresse med fullt navn. Sannsynligvis vet en god del mennesker hvem du er i RL. Jeg håper du har spurt faren din om han synes det er ok at du utleverer han og hans evt. psykiske problemer på denne måten. Hvis ikke, synes jeg du har overskredet en grense mht andre menneskers rett til et privatliv.

Beklager...Jeg er en drittunge, legen sa det til meg i dag også. Så der fikk jeg den!!!Eller rettere sagt;en "egoistisk drittunge".

Nå skal jeg gå en tur og så skrive det pokkers brevet.

Mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Jeg må faktisk ta ansvar her inne også - det har de latt meg gjøre fra dag 1...så jeg har altså ikke bare ligget under dyna og syntes synd på meg selv.Jeg vet at jeg er slem og manipulativ og vanskelig, så det er kanskje derfor jeg bør bli tvunget til å ta ansvar. Jeg vil ha ansvar også, ikke bare sitte i en stol og sløve. Nå er jeg tilbudt en leilighet her i byen( hvis de finner en) fram til jeg vet noe mer om hva slags opplegg KIF , Psykiatrien m.fl. kan lage for meg.

Som jeg sa - 13 år av livet mitt har vært totalt ansvarsløst, men både legene og jeg tar ansvar nå - sammen.

Hvis ikke det er bra , så vet ikke jeg....

Men spiller det noen rolle hva andre synes, sånn egentlig?

Tja...JAAA - for meg betyr det mye, men jeg må sikkert og helt klart lære meg å se at det ikke er alfa og omega.

Akkurat nå er jeg bare sinna og forbanna , vet ikke helt hvorfor. Skal dra ut å gå noen kilometer etterpå , og kanskje ta en prøvetime på sats senere i kveld. Det kan bli spennende.

Men nå skal jeg skrive brev til pappan og mamman min.

Skjønner jo at det å ta opp slike ting som det jeg har gjort her ikke er helt populært, så jeg skal forsøke å holde meg til de vanlige spørsmålene, eller bare holde meg unna. Jeg er jo egentlig frisk , men likevel sytete som en hoppetusse!

Kaste noen steiner på sjøen ville kanskje hjelpe - har over en time til rådighet.

Sorry at jeg syter og er selvmedlidende og lite empatisk og bare tenker på meg selv. Jeg er ikke psyk , bare frisk. Det er sannheten.Men sannheten er ikke alltid helt sann. Or whatever....

#"!§?)&GF#%/

Grinete og bitende hisner fra en sur og rødglødende

Jeg må tilstå at jeg ler litt når jeg leser innlegget ditt. Håper du ikke tar det ille opp:-)

Jeg synes ambivalensen lyser av det du skriver - kanskje mest rundt dette med friskhet kontra psykdom. Jeg tror forøvrig at du verken er helt frisk eller veldig psyk...

En annen ting er selvfølgelig om psykdom er noen god betegnelse på de problemer du har.

Temperamentet ditt tror jeg kan komme deg til nytte etterhvert som du klarer å kanalisere denne energien på en måte som er god for deg! Mens jeg skriver dette, så begynte jeg plutselig å lure på om du ikke burde hatt en jobb dette året i stedetfor skole. Det er lettere å kanalisere energi på en god måte ut i en jobb enn til å disiplinere seg selv til å sitte foran bøkene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Pappa'n din er redd for å dø. Han ønsker å leve. Han ønsker å kunne følge utviklinga til deg og broren din i mange år framover. Tror ikke han tenker på sjølmord.

Ellers: En stiller opp for dem en er glad i. En kan bli sliten, både av praktiske gjøremål og av å være bekymra. Men det er bedre å ha noen å bekymre seg for, enn ikke å ha noen i det hele tatt!

Dessuten kan det jo hende at ting blir bedre etter hvert.

Det er lov til å være optimist.

Det er lov å være optimist - og ofte kan man jo ha god grunn til å være det også :-)

Håper at mannen din vil ha nytte av pacemakeren - og at den snille bråkebøtta di finner gode måter å bruke energien sin på.

Også håper jeg det finnes rom til at du får tatt vare på deg selv også:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

goliane

Jadda - nå ser vi jammen framover, dere!!! Jeg vet jeg er en jævla amatørpsykopat....

Bare slå og spark,fa*** loppeteppe!!!!!!!

Yerck!

Misforsto du meg, siden du ble så sint?

Du er jo en av dem jeg bekymrer meg for i blant, men jeg er jo veldig glad for at jeg har deg!

Du krydrer tilværelsen min. Av og til er du som cayennepepper, men du kan også være som honning!

Stor klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

firebird1365380441

Misforsto du meg, siden du ble så sint?

Du er jo en av dem jeg bekymrer meg for i blant, men jeg er jo veldig glad for at jeg har deg!

Du krydrer tilværelsen min. Av og til er du som cayennepepper, men du kan også være som honning!

Stor klem!

Til tider blir jeg nok en veldig heftig cayennepepper!!!!

Beklager alt jeg har sagt og gjort både ute og inne...

Ja, jeg er sliten - det har blitt for mye. Men jeg er ikke så flink til å si i fra til de riktige personene, heller da...nok et sykdomssymtom, som de er flinke til å fortelle meg på akuttposten.

Skal forresten over på en rehab/korttidspost til ting roer seg litt mer. Tror det blir mer ok for både personalet på akutt posten og meg.

Sånn er situasjonen nå, i hvertfall...og den er lysere enn før....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

firebird1365380441

Jeg må tilstå at jeg ler litt når jeg leser innlegget ditt. Håper du ikke tar det ille opp:-)

Jeg synes ambivalensen lyser av det du skriver - kanskje mest rundt dette med friskhet kontra psykdom. Jeg tror forøvrig at du verken er helt frisk eller veldig psyk...

En annen ting er selvfølgelig om psykdom er noen god betegnelse på de problemer du har.

Temperamentet ditt tror jeg kan komme deg til nytte etterhvert som du klarer å kanalisere denne energien på en måte som er god for deg! Mens jeg skriver dette, så begynte jeg plutselig å lure på om du ikke burde hatt en jobb dette året i stedetfor skole. Det er lettere å kanalisere energi på en god måte ut i en jobb enn til å disiplinere seg selv til å sitte foran bøkene.

Er nok litt sinnasinna. Men i dag var legen min "sinnablid" og DA BLE FIREBIRD FORBANNA!!!Men , jeg slo ikke og truet ikke,bare skrek" dåkk e' heilt sprengt i haue alle sammen" , og smelte døra bak meg. Jeg ba selvsagt om unnskyldning etterpå, uten at det hjalp så veldig mye...virket det som...

Jeg maler mye for tida - og har fått tilbud om å stille ut maleriene mine , det vil si ; stille ut følelsene mine. Tror at jeg tør å gjøre det - tror det kan bli ok ...så får jeg kanskje solgt noen av dem også.

Det kan bli ok, eller hva.....

Må avslutte nå - jeg har fått mosjonsdilla, men dropper innom her av og til. Trasker og går både ute og inne.Personalet er redd for at jeg går for mye...like that's just another problem "we have to take care of"....

Til sist - anbefaler deg og alle andre å lese boka "Girl.Interrupted" av Susanna Kaysen - den beskriver min situasjon veldig bra nå - tankemessig, altså...så se bort i fra den "blow joben" , vær så snill...:=)))

Mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

goliane

Det er lov å være optimist - og ofte kan man jo ha god grunn til å være det også :-)

Håper at mannen din vil ha nytte av pacemakeren - og at den snille bråkebøtta di finner gode måter å bruke energien sin på.

Også håper jeg det finnes rom til at du får tatt vare på deg selv også:-)

Takk for omtanken!

Rom for meg selv får jeg på jobben. Der er jeg MEG, og der glemmer jeg både firebirder og hjertesyk mann.

Har akkurat tatt brød ut av ovnen, forresten (god lukt i huset), og har et glass rødvin ved min side enda det er midt i uka.Livet er ikke så verst. Men skulle gjerne ha utvidet døgnet med noen timer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...