hvordan er det å være innlagt?

[Gjest nariana 0 0]

på psykehus altså... skal kanskje legges inn der på grunn av depresjoner. Men jeg lurer fælt på hva som skjer der... Er det så bra å være omgitt av folk som er like eller mer psyke enn deg??

Blir veldig takknemlig for eventuelle synspunkt.

[Gjest trrrish 0 0]

Det er kjedelig i begynnelsen, så venner du deg til det og vil ikke dra hjem.

[Gjest Saigon 0 0]

Det er ren oppbevaring å være innlagt. Det skjer fint lite på avdelinga. Man har en samtale eller to i uka med legen og så går man rundt der og kjeder seg, spiser og legger på seg.

Det er bedre å gå i poliklinisk behandling å få hjelp der, spør du meg.

[Camilla 233 0]

Det er kjedelig i begynnelsen, så venner du deg til det og vil ikke dra hjem.

Det kommer helt ann på hvor du blir innlagt. Forskjellige psykehus og forskjellige avdelinger har forskjellige tilbud. Et sted kan man sitte i en krok mesteparten av dagen, når man ikke spiser. mens andre steder legger man opp dagen annerledes, med trim, kanskje noen lette arbeidsøkter, forskjellige turer, terapi ++

[Gjest Windsong 0 0]

Det kommer helt ann på hvor du blir innlagt. Forskjellige psykehus og forskjellige avdelinger har forskjellige tilbud. Et sted kan man sitte i en krok mesteparten av dagen, når man ikke spiser. mens andre steder legger man opp dagen annerledes, med trim, kanskje noen lette arbeidsøkter, forskjellige turer, terapi ++

Det kommer helt an på hvilken type avdeling du havner på. Akuttavdeling, særlig skjermet, er utrolig kjedelig. Fint lite å ta seg til utover å lese om man orker, røyke for mye, spise, tenke, snakke med medpasienter om man finner noen en går overens med.

På åpne avdelinger har man større frihet, og kan gå ut som man selv ønsker. Men min erfaring er at det også her er lite å fordrive tiden med. Der jeg var innlagt fantes det en fritidsseksjon som arrangerte noen aktiviteter, men langt på vei nok til å fylle tiden.

På den annen side syntes jeg det var godt å kunne ta det helt med ro, i alle fall i starten av innleggelsestida mi. Da var jeg så utkjørt at jeg ikke orket noe særlig. Men etter hvert som jeg kom meg litt mer ovenpå ble jeg lei av all dødtiden. Men på den annen side igjen følte jeg en veldig stor trygghet ved å være innlagt. Var tidvis suicidal, og da var det godt å ha folk som tok vare på meg.