Enda et normalitetsspoersmaal...

[mira]

Fikk et lite sjokk da jeg fikk paapekt under en forelesning at podens oppfoersel - som jeg etterhvert har akseptert med "han er jo gutt!" - ikke ER normal!

Han er 7 aar, og da jeg var gravid med ham ble svangerskapsjournalen paaskrevet "vitalt foster!" etter at hjertelyden stadig var oppunder 200 pga enorm aktivitet. Det var ellers et svaert ukomplisert og greit svangerskap og foedsel, og han hadde rel. hoey foedselsvekt.

De foerste ukene etter foedselen sov han aldri paa dagtid, bare blundet av noen minutter ved brystet. Han var ogsaa utrolig sutrete. Etter refleksologbehandling ble begge deler noe bedre. Selv under brystmaaltidene slappet han ikke av - hendene aapnet og lukket seg naermest manisk.

Allerede under svangerskapet hadde et familiemedlem med ADHD-soenn utbrutt ofte "det er akkurat som med min soenn!".

Tassen utviklet seg etterhvert kjempebra, han var god og rund og kjempeblid - og med et utrolig aktivitetsnivaa! Han har aldri hoppet ut av vinduer i 2. etasje eller klatret opp paa hoeye skap, men er i bevegelse konstant! Tidligere satt han f.eks. og "dibbet" hele tiden mens han saa paa tv.

Fysisk, intellektuelt, spraaklig og mentalt har han alltid vaert "langt fremme". Han har alltid hatt god balanse og kroppskontroll, og ogsaa god finmotorikk.

Faglig ligger han naa langt foran det som forventes, og sosialkompetansen er - i hvert fall i gode oeyeblikk! - hoey.

Paa besoek hos venner og i skolen oppfattes han som hoeflig, blid og hensynsfull, ja til og med diplomatisk, men laererne sier han maser mye (noe kan vel forklares med at han kjeder seg).

Hoeres ut som et droemme-eksemplar, hva?

Det ER han ogsaa, naar han er innstilt paa det!

MEN: han har de vanvittigste raserianfall, til tider flere ganger i uken, der han helt mister kontroll, gaar til angrep paa foreldre og storesoestre, kaster moebler og raserer.

Som regel er det omtrent umulig aa forutsi hva som vil utloese dem.

Han har store problemer med aa lye, eller foelge vanlige regler, som aa spise middag, sitte til bords, vaske seg, ha paa nok klaer osv. (Selv om han faar tilbud om hjelp)

Aa be ham komme inn til middag -eller gjoere lekser, eller slaa av tv#en etter avtalt tid(forsiktig, forsiktig!) kan f.eks. vaere nok til at han "gaar amok".

Det gaar rett og slett ikke an aa snakke med eller til ham naar han er saann - og det gaar ikke an aa vite naar han vil bli saann paa forhaand.

Naar han er blid, men normal - altsaa ikke anstrenger seg for aa vaere "snill" - snakker han konstant, avbryter hele tiden. Det er ikke mulig for andre aa foere en samtale.

Ellers er han saann som alltid stikker av , ute paa tur, paa kjoepesentre, hjemme - naar han er uenig med det vi vil, eller bare finner ut at vi er dumme.

Alle problemene er kun i fh til foreldre og soesken, men andre familiemedlemmer har sett dem naar de har bodd hos oss, og reagert.

Forrige skoleaar fikk han flere ganger melding med hjem etter det jeg mener var misforstaaelser ifh t andre elever.

Vi ser helt klar bedring i oppfoerselen hans etter at vi begynte aa redusere sukkerinntaket hans.

"Anfallene" kommer mye sjeldnere, og det er lett aa merke naar han har faatt f.eks. saft hos andre! Brus ser ut til aa virke saerlig fort og sterkt!

I flere aar har jeg hoert fra mange - naar jeg har bekymret meg over oppfoerselen hans - at det er normalt, "gutter er annerledes enn jenter, vet du!". Selv har jeg pleid aa si at han er "overaktiv, men han har i hvert fall ikke noen konsentrasjonsproblemer!". Jeg er ikke en gang sikker paa det siste lenger, for det har gaatt opp for meg hvor faa ting han gidder aa konsentrere seg om - det er stort sett bare gameboy, pc og tv, altsaa ting som "holder fast" paa oppmerksomheten.

I helgen fikk jeg altsaa hoere at saa kraftige raserianfall som kommer hyppig, er atferdsavvik, og at uroligheten helt fra begynnelsen bekreftet problemet. Barnevernspedagogen jeg snakket med, sa han burde utredes ettersom problemene kunne oeke i skolesammenheng fremover, og burde forebygges.

Mannen min mener jeg ikke skal gjoere noe, vi har vennet oss til at det er saann som det er.

Men hvis det kan bli verre? (har en narkoman ADHD-nevoe med forferdelig barndom bak seg, i bakhodet - skjoent mitt barn er uansett ikke plaget i samme grad som han var)

Uff, hva mener dere? Skal jeg gjoere noe med det? Er dette i det hele noe aa klage over, og er det risiko for at det vil gaa ut over skolen etterhvert?

Er det noen grunn til aa tro at han er et "bokstavbarn".

De av dere som har barn med alvorlige problemer, vennligst ha meg unnskyldt for at jeg klager, og ja, jeg vet jeg har skrevet for langt!

[chanti]

Hei . Jeg las ikke så mye før det ringte en bjelle hos meg . Husk at et adhd barn ikke trenger å ha all problematikk som er beskrevet . Du bør nok søke om utredning , da det er mye som tilsier at det er noe . Problematikk kan også bli verre , det er ikke så gøy når en stor gutt får raserianfall , og det tar tid å lære seg å mestre dette for gutten . Søk hjelp du , så får du ta det derifra . Husk å spille på de mange gode sidene ved gutten din .

[Zippi]

Jeg er enig med chanti. Søk hjelp nå og ikke vent for å "se om det går over". Ingenting ved en utredning vil gjøre situasjonen verre.

Lykke til !

[hulda]

Hei,

Du kan jo få ham utredet.

Det var en historie ganske lik vår, han holdt meg bla våken om natten da jeg var 20 uker på vei med ham.

Nå er han 13, og fikk diagnosen AD/HD i 3 klasse

Ettersom han var mitt første barn tok det lengre tid å finne det ut, jeg visste jo nesten ikke hvordan"normale" barn oppførte seg.

Veien har vært lang og skremmende, men nå fungerer han ganske bra.