Mest knyttet til pappaen

[Gjest nei ikke i dag]

Vi kom hjem i vår med ei jente som er 18 måneder nå. Jeg er hjemme med henne hele dagen, men hun er mest knyttet til faren. Henvender seg mest til han (litt til meg og), og surer mest hos han

Jeg føler meg liksom så utenfor som mor, har ikke fått noe morsfølelse heller, selv om jeg jo er glad i henne (hun merker sikkert at jeg er litt tilbakeholdende). Det sto også i papirene at hun var mest knyttet til fosterfar, er vel generelt mest glad i menn. Det er jo mennene som leker mest med barna, raser rundt og sånt, mens jeg liksom "bare er der".

Er det unormalt? jeg får litt vond følelse i magen, selv om jeg vet jeg ikke bør det. At jeg mater, skifter bleie osv går jo helt greit, men....

Åååhh, det skal ikke være enkelt

[fei1365380229]

Skjønner godt at du er litt frustrert. Jeg har nok ikke opplevd akkurat det du skriver om, men jeg har opplevd at barna i perioder har vært mest knyttet til en av oss.

Vår yngste som er adoptert foretrakk sin pappa og avviste meg helt når vi var i Kina, men det blir jo ikke helt det samme for når vi kom hjem og det var meg som var hjemme hele dagen så var det kun mamma som gjaldt en stund.

Det vi gjorde da var at vi konsekvent delte på ting når vi var hjemme begge to, selvom det var ville protester når pappa skulle legge eller pusse tennene. Vi gjorde det konsekvent annenhver gang.

En annen ting som nok er viktig er at pappaen også gjør ting som ikke er populært, han kan ikke bare leke og være "snill".

Når det gjelder at du ikke helt har fått den store morsfølelsen for din datter så vet jeg at en av de andre her inne har skrevet noe om dette. Tror det er "ahg" som har noe om dette på sin hjemmeside, men jeg har ikke linken til den.

Jeg tror det er helt vanlig å ha sånne følelser og hvis du føler at du ikke får noe særlig positiv respons fra barnet så er det klart at tilknytningsprosessen for begge vil ta lenger tid.

Håper du får noen gode råd her på DOL og hvis du fortsatt føler at ting ikke fungerer helt så ville jeg ha tatt det opp med helsesøster hvis du føler at du har tillit til henne.

[fei1365380229]

Skjønner godt at du er litt frustrert. Jeg har nok ikke opplevd akkurat det du skriver om, men jeg har opplevd at barna i perioder har vært mest knyttet til en av oss.

Vår yngste som er adoptert foretrakk sin pappa og avviste meg helt når vi var i Kina, men det blir jo ikke helt det samme for når vi kom hjem og det var meg som var hjemme hele dagen så var det kun mamma som gjaldt en stund.

Det vi gjorde da var at vi konsekvent delte på ting når vi var hjemme begge to, selvom det var ville protester når pappa skulle legge eller pusse tennene. Vi gjorde det konsekvent annenhver gang.

En annen ting som nok er viktig er at pappaen også gjør ting som ikke er populært, han kan ikke bare leke og være "snill".

Når det gjelder at du ikke helt har fått den store morsfølelsen for din datter så vet jeg at en av de andre her inne har skrevet noe om dette. Tror det er "ahg" som har noe om dette på sin hjemmeside, men jeg har ikke linken til den.

Jeg tror det er helt vanlig å ha sånne følelser og hvis du føler at du ikke får noe særlig positiv respons fra barnet så er det klart at tilknytningsprosessen for begge vil ta lenger tid.

Håper du får noen gode råd her på DOL og hvis du fortsatt føler at ting ikke fungerer helt så ville jeg ha tatt det opp med helsesøster hvis du føler at du har tillit til henne.

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon_utfordringer_hoved.htm

[Gjest mamman til Anna]

Jeg har ikke erfaring med dette, men ville ha ringt til adopsjonsforeningen min og snakket med en fagperson der. De har sikkert erfart dette mange ganger tidligere og kan fortelle deg hva som pleier å skje og gi tips om hva du kan gjøre for å løse opp i situvasjonen.

Ikke gå lenge og vent på at det skal bli bedre, snakk med foreningen din i dag, og gjør noe aktivt for å få til en endring, dette har ikke familien godt av i lengden.

Lykke til

[PREETI]

Hei;-)

Jeg var så knyttet til mamma som mulig da jeg var yngre, men etter broren min kom ble jeg plutselig 100% pappajente. (Det er jeg forsåvidt fortsatt)

Tror nok det meste forandrer seg med tiden. Hun vokser jo og lærer dere begge å kjenne =)

Klem

[Gjest nei ikke i dag]

Skjønner godt at du er litt frustrert. Jeg har nok ikke opplevd akkurat det du skriver om, men jeg har opplevd at barna i perioder har vært mest knyttet til en av oss.

Vår yngste som er adoptert foretrakk sin pappa og avviste meg helt når vi var i Kina, men det blir jo ikke helt det samme for når vi kom hjem og det var meg som var hjemme hele dagen så var det kun mamma som gjaldt en stund.

Det vi gjorde da var at vi konsekvent delte på ting når vi var hjemme begge to, selvom det var ville protester når pappa skulle legge eller pusse tennene. Vi gjorde det konsekvent annenhver gang.

En annen ting som nok er viktig er at pappaen også gjør ting som ikke er populært, han kan ikke bare leke og være "snill".

Når det gjelder at du ikke helt har fått den store morsfølelsen for din datter så vet jeg at en av de andre her inne har skrevet noe om dette. Tror det er "ahg" som har noe om dette på sin hjemmeside, men jeg har ikke linken til den.

Jeg tror det er helt vanlig å ha sånne følelser og hvis du føler at du ikke får noe særlig positiv respons fra barnet så er det klart at tilknytningsprosessen for begge vil ta lenger tid.

Håper du får noen gode råd her på DOL og hvis du fortsatt føler at ting ikke fungerer helt så ville jeg ha tatt det opp med helsesøster hvis du føler at du har tillit til henne.

Takk for linken fei, jeg er 99,99% sikker på at jeg har en slags fødselsdepresjon. Jeg merker at det går bedre, men det går saaakte.

Å ringe adoptivforeningen er en god ide, for de bør jo kjenne til fagfolk, men det er så vanskelig. Jeg kan ikke ringe noen steder å forklare hvordan det er, for da blir jeg bare sittende å grine i telefonen

Jeg føler meg så utenfor, og får enda mindre selvtillit hvis andre ser hvor godt knyttet til pappaen hun er (det er ikke så rart at hun er det så).

Det er ikke meningen å syte å klage sånn her :-/ men litt godt å få det ut, og godt å lese andre steder at det ikke er helt unormalt at man føler seg litt fæl og utenfor...

[Gjest kinamamsen]

Takk for linken fei, jeg er 99,99% sikker på at jeg har en slags fødselsdepresjon. Jeg merker at det går bedre, men det går saaakte.

Å ringe adoptivforeningen er en god ide, for de bør jo kjenne til fagfolk, men det er så vanskelig. Jeg kan ikke ringe noen steder å forklare hvordan det er, for da blir jeg bare sittende å grine i telefonen

Jeg føler meg så utenfor, og får enda mindre selvtillit hvis andre ser hvor godt knyttet til pappaen hun er (det er ikke så rart at hun er det så).

Det er ikke meningen å syte å klage sånn her :-/ men litt godt å få det ut, og godt å lese andre steder at det ikke er helt unormalt at man føler seg litt fæl og utenfor...

I forb. med begge våre adopsjoner har jeg ikke hatt problemer med tilknytning til barna, men problemer med en slags type adopsjonsdepresjon etterpå. Jeg føler at det har tatt lang tid å komme seg; men jeg hadde stor nytte av å snakke med vår fastlege.

Ønsker du kontakt kan du gjerne skrive til meg på [email protected]

[ahg]

Takk for linken fei, jeg er 99,99% sikker på at jeg har en slags fødselsdepresjon. Jeg merker at det går bedre, men det går saaakte.

Å ringe adoptivforeningen er en god ide, for de bør jo kjenne til fagfolk, men det er så vanskelig. Jeg kan ikke ringe noen steder å forklare hvordan det er, for da blir jeg bare sittende å grine i telefonen

Jeg føler meg så utenfor, og får enda mindre selvtillit hvis andre ser hvor godt knyttet til pappaen hun er (det er ikke så rart at hun er det så).

Det er ikke meningen å syte å klage sånn her :-/ men litt godt å få det ut, og godt å lese andre steder at det ikke er helt unormalt at man føler seg litt fæl og utenfor...

Du er slett ikke alene om å oppleve det du gjør nå. Ta den tiden du trenger. Et halvt år er ikke unormalt lenge. Jeg leste et sted at en fagperson uttalte at man må regne med en 'justeringstid' på 1 - 1,5 år når det kommer et nytt barn i familien.

Depresjonen vil ganske sikkert slippe taket etter hvert. Det kan være en god hjelp om du finner noen du kan snakke åpent med om dine tanker og følelser, en som vil møte deg på en forståelsesfull og aksepterende måte. Å få snakket ut og grått ut i trygge omgivelser vil for de fleste oppleves som en stor lettelse. Det er fryktelig tungt å gå og bære slikt alene.

Jeg tror det er veldig sannsynlig at tilknytningen til barnet ditt vil styrkes gradvis etter hvert som du får det bedre med deg selv.

Føler med deg og håper du snart vil kjenne at det går riktig vei.

[Gjest ikke undertegnet nå]

Sånn var det med vår datter også, men det endret seg når vi kom hjem. Vi var blitt advart på forhånd om at dette skjer, så jeg rakk ikke å bli så veldig bekymret heldigvis, selvom jeg følte meg nokså utelatt i begynnelsen. Heldigvis var det jeg som skulle være hjemme med henne, og nå er hun absolutt blitt en mammajente, selvom pappa er kjempekuul!!!