Jeg ser ikke noe håp-kan noen svare meg

[jjohnsen]

jeg føler meg ensom og forlatt, ingen ser til meg og jeg føler at ingen bryr seg om meg. Dette er en vond følelse å bære. Å være ensom for meg gir meg en tristhet. Jeg lever i mørket bak lukkete gardiner så ingen skal se meg. jeg er totalt isolert.

jeg merker at jeg har en sterk depresjon nå, er ikke rart siden jeg tilbringer livet mitt i sengen, og da kommer de vonde tankene hva er meningen med livet? jeg klarer ikke å se at det skal være noe meningsfullt liv å ligge innestengt i en seng hele dagen, jeg orker ikke aktiviteter er for sliten til det vil bare hvile.jeg har skrevet et brev til psykiateren min om at jeg ikke ser noe håp lenger og at jeg ikke orker å kjempe imot sykdommen lenger. jeg har schizofreni.jeg føler meg på en måte som om psykiateren min truer meg eller bruker tvang mot meg og dette liker jeg ikke. han har sagt jeg skal ha risperdal depot sprøyte hver 14 dag. jeg fikk sprøyten igår. har følt meg ekkel innvendig siden, fordi kroppen min ikke har lyst på sprøyte. jeg føler på en måte at hvorfor skal legene holde liv i meg på en kunstig måte med medisiner og sprøyter? når jeg ikke selv vil?

Er dette riktig av legene? føler det blir en slags tvang og trussel om å bli innlagt hvis jeg nekter å ta medisinene.

Er det noen som har et godt håp å gi meg?

[ulva]

Jeg vet ikke om jeg kan gi deg så mye trøst - jeg kunne like gjerne ha skrevet innlegget selv! Føler det akkurat som deg, og blir også "tvangsmedisinert" med Risperdal depot. Jeg tror ensomheten følger med sykdommen. Det er ensomt å leve i en egen verden, isolert fra andre gjennom følelser, hørsel- og synsinntrykk. Første gang jeg prøvde Risperdal depot hjalp det en hel del - men ikke denne gangen. Jeg er ikke så sikker på om virkeligheten min kan medisineres bort. Psykiateren min sier bare det er fryktelig trist, og vil jeg skal innlegges. Nå er han på ferie i USA, og jeg er ikke sikker på at jeg er i live når han kommer tilbake. Jeg ser heller ikke noe håp, og det eneste råd jeg kan gi deg er å bryte den vonde sirkelen: Stå opp, gjør noe ut av dagen. Skjønt, jeg føler meg isåfall som en hykler, for jeg klarer det ikke selv. Kanskje trenger bare medisinen mer tid - men hvor lenge skal vi orke å lide? Jeg har lenge tenkt at det burde finnes et forum eller en støttegruppe for schizofrene, for det virker som om vi er temmelig ensomme. Og psykiaterne våre forstår oss i hjel mens vi sakte dør...

Nei, jeg vet ikke hva du trenger. Det finnes så få tilbud. Kanskje du kunne bli dagpasient, slik at du måtte stå opp hver dag og hadde noe å gjøre? De arrangerer jo turer og aktiviserer på andre måter. Og så finnes det psykiatriske sykepleiere som kan komme hjem til deg fra sykehuset og se til at du kommer deg opp og har noen å snakke med. Hvor ofte går du i terapi? Kanskje du kunne gå oftere i en periode? Dette er iallefall de tilbudene jeg kjenner til. Tror ikke det finnes støttegrupper for schizofrene. Vet det finnes psykoseteam, men ikke hvor og hva de gjør. Har du snakket med psykiateren din om noe av dette? Håper noen andre vil svare deg, for jeg føler meg like fastlåst som deg.

[Gjest LIkerLivet]

Jeg vet ikke om jeg kan gi deg så mye trøst - jeg kunne like gjerne ha skrevet innlegget selv! Føler det akkurat som deg, og blir også "tvangsmedisinert" med Risperdal depot. Jeg tror ensomheten følger med sykdommen. Det er ensomt å leve i en egen verden, isolert fra andre gjennom følelser, hørsel- og synsinntrykk. Første gang jeg prøvde Risperdal depot hjalp det en hel del - men ikke denne gangen. Jeg er ikke så sikker på om virkeligheten min kan medisineres bort. Psykiateren min sier bare det er fryktelig trist, og vil jeg skal innlegges. Nå er han på ferie i USA, og jeg er ikke sikker på at jeg er i live når han kommer tilbake. Jeg ser heller ikke noe håp, og det eneste råd jeg kan gi deg er å bryte den vonde sirkelen: Stå opp, gjør noe ut av dagen. Skjønt, jeg føler meg isåfall som en hykler, for jeg klarer det ikke selv. Kanskje trenger bare medisinen mer tid - men hvor lenge skal vi orke å lide? Jeg har lenge tenkt at det burde finnes et forum eller en støttegruppe for schizofrene, for det virker som om vi er temmelig ensomme. Og psykiaterne våre forstår oss i hjel mens vi sakte dør...

Nei, jeg vet ikke hva du trenger. Det finnes så få tilbud. Kanskje du kunne bli dagpasient, slik at du måtte stå opp hver dag og hadde noe å gjøre? De arrangerer jo turer og aktiviserer på andre måter. Og så finnes det psykiatriske sykepleiere som kan komme hjem til deg fra sykehuset og se til at du kommer deg opp og har noen å snakke med. Hvor ofte går du i terapi? Kanskje du kunne gå oftere i en periode? Dette er iallefall de tilbudene jeg kjenner til. Tror ikke det finnes støttegrupper for schizofrene. Vet det finnes psykoseteam, men ikke hvor og hva de gjør. Har du snakket med psykiateren din om noe av dette? Håper noen andre vil svare deg, for jeg føler meg like fastlåst som deg.

hva skal jeg si til deg? ikke er jeg psykolog og ikke en lege. men som et medmenneske kan jeg si såpass mye at du må ikke gi opp. jeg er selv muslim. jeg skal fortelle deg noe. jeg har i løpet mitt liv nesten aldri fått det jeg har ønsket meg. joda, jeg har husly, jeg har mat, jeg har foreldre og et fint land å bo i der jeg er trygg. men det var ikke nok.

bare for liksom å ta førerkortet som eksempel. etter å ha strøket bortimot 7 ganger ga jeg rett og slett opp. jeg mistet troen på Allah og jeg hånet han, jeg hadde ikke noe respekt for han og jeg ga faen i alt. men plutselig en dag så slo en tanke i meg at kanskje kunne jeg klare det likevel så jeg gav det et siste forsøk. dagen før jeg skulle ha oppkjløring leste jeg et kapittel i koranen og lovte at hvis jeg sto så skulle jeg etter ramadan gi 1000 kroner til enten moskeen eller frelsesarmeen. jeg klarte å få lappen utrolig nok.

nå er jeg sterkere enn noensinne i troen på at Han hjalp meg da jeg trengtre han mest.

bare stå på. livet er altfor kort. begynn å gå ut, bli kjent med andre mennesker og få tak i samtaleterapi.

STÅ PÅ!

[jjohnsen]

Jeg vet ikke om jeg kan gi deg så mye trøst - jeg kunne like gjerne ha skrevet innlegget selv! Føler det akkurat som deg, og blir også "tvangsmedisinert" med Risperdal depot. Jeg tror ensomheten følger med sykdommen. Det er ensomt å leve i en egen verden, isolert fra andre gjennom følelser, hørsel- og synsinntrykk. Første gang jeg prøvde Risperdal depot hjalp det en hel del - men ikke denne gangen. Jeg er ikke så sikker på om virkeligheten min kan medisineres bort. Psykiateren min sier bare det er fryktelig trist, og vil jeg skal innlegges. Nå er han på ferie i USA, og jeg er ikke sikker på at jeg er i live når han kommer tilbake. Jeg ser heller ikke noe håp, og det eneste råd jeg kan gi deg er å bryte den vonde sirkelen: Stå opp, gjør noe ut av dagen. Skjønt, jeg føler meg isåfall som en hykler, for jeg klarer det ikke selv. Kanskje trenger bare medisinen mer tid - men hvor lenge skal vi orke å lide? Jeg har lenge tenkt at det burde finnes et forum eller en støttegruppe for schizofrene, for det virker som om vi er temmelig ensomme. Og psykiaterne våre forstår oss i hjel mens vi sakte dør...

Nei, jeg vet ikke hva du trenger. Det finnes så få tilbud. Kanskje du kunne bli dagpasient, slik at du måtte stå opp hver dag og hadde noe å gjøre? De arrangerer jo turer og aktiviserer på andre måter. Og så finnes det psykiatriske sykepleiere som kan komme hjem til deg fra sykehuset og se til at du kommer deg opp og har noen å snakke med. Hvor ofte går du i terapi? Kanskje du kunne gå oftere i en periode? Dette er iallefall de tilbudene jeg kjenner til. Tror ikke det finnes støttegrupper for schizofrene. Vet det finnes psykoseteam, men ikke hvor og hva de gjør. Har du snakket med psykiateren din om noe av dette? Håper noen andre vil svare deg, for jeg føler meg like fastlåst som deg.

Takk for ditt svar, jeg tror vi to er i samme båt jeg, kanske like med andre ord i tanker og slikt.

nei jeg har ikke snakket med psykiateren min om dette, og jeg har grått mye i kveld over det vonde livet jeg har.

får besøk i morgen av psykiatrisk sykepleier, da må jeg virkelig ta meg sammen. er så redd for at hun skal tolke ting i negativ retning, som medfører hemmelige tlf. samtaler til psykiateren min, og dermed så planlegger de å få meg innlagt. jeg føler meg overvåket av en del mennesker og med dette mener jeg i en negativ retning. føler menneskene kontrollerer meg og dessuten vil jeg ikke tvangsmedisineres sånn som nå. dette er forferdelig

[ulva]

Takk for ditt svar, jeg tror vi to er i samme båt jeg, kanske like med andre ord i tanker og slikt.

nei jeg har ikke snakket med psykiateren min om dette, og jeg har grått mye i kveld over det vonde livet jeg har.

får besøk i morgen av psykiatrisk sykepleier, da må jeg virkelig ta meg sammen. er så redd for at hun skal tolke ting i negativ retning, som medfører hemmelige tlf. samtaler til psykiateren min, og dermed så planlegger de å få meg innlagt. jeg føler meg overvåket av en del mennesker og med dette mener jeg i en negativ retning. føler menneskene kontrollerer meg og dessuten vil jeg ikke tvangsmedisineres sånn som nå. dette er forferdelig

Jeg forstår deg så inderlig godt! Det er ikke godt å bli overvåket, og behandlet med tvang. Men uansett syns jeg ikke de skal gå bak ryggen din og planlegge innleggelser uten at du er informert - det er temmelig dårlig gjort! Kan de virkelig gjøre det? Psykiateren min er alltid så nøye på at jeg skal være informert om det som skjer, og leser alle papirer om meg høyt for meg (epikriser, prøvesvar m.m.). Det er jo ikke rart at du har dårlig tillit til disse menneskene dersom de med vilje holder ting skjult for deg.

Men samtidig må jeg oppfordre deg til å være ærlig. Kanskje kan en innleggelse være nyttig for deg akkurat nå? Dersom det er en del av den schizofrene tilbaketrekningen, trenger kanskje medisinene mer tid til å virke? Minst tre sprøyter, sa psykiateren min. Og dersom det er depresjon, finner de kanskje riktigere medisin for deg? Dessverre tror jeg ikke det er depresjon du beskriver. Det høres merkelig kjent ut, og ingen behandling med AD har hjulpet meg. Vi søkte om ECT, men schizofrene kan ikke få den behandlingen.

Du får i det minste noen som kommer hjem til deg og snakker med deg i morgen. Jeg er helt alene. Forsøker å få mannen min til å forstå, men jeg kunne like gjerne ha snakket gresk. Jeg innser jo at dette ikke går. Kommer aldri til å klare meg til neste torsdag og neste time hos psykiateren min. Vil bare vekk. Ha hvile. Ro. Slippe mer syner og stemmer og vonde tanker. Smerte. Hvorfor blir vi overlatt til oss selv når vi ikke klarer oss??? Vurderer innleggelse selv, men da kommer de bare til å bli rasende. Har lovet at jeg skal dø, og føler det ikke er noen vei tilbake for meg nå. Lykke til i morgen!

[jjohnsen]

Jeg forstår deg så inderlig godt! Det er ikke godt å bli overvåket, og behandlet med tvang. Men uansett syns jeg ikke de skal gå bak ryggen din og planlegge innleggelser uten at du er informert - det er temmelig dårlig gjort! Kan de virkelig gjøre det? Psykiateren min er alltid så nøye på at jeg skal være informert om det som skjer, og leser alle papirer om meg høyt for meg (epikriser, prøvesvar m.m.). Det er jo ikke rart at du har dårlig tillit til disse menneskene dersom de med vilje holder ting skjult for deg.

Men samtidig må jeg oppfordre deg til å være ærlig. Kanskje kan en innleggelse være nyttig for deg akkurat nå? Dersom det er en del av den schizofrene tilbaketrekningen, trenger kanskje medisinene mer tid til å virke? Minst tre sprøyter, sa psykiateren min. Og dersom det er depresjon, finner de kanskje riktigere medisin for deg? Dessverre tror jeg ikke det er depresjon du beskriver. Det høres merkelig kjent ut, og ingen behandling med AD har hjulpet meg. Vi søkte om ECT, men schizofrene kan ikke få den behandlingen.

Du får i det minste noen som kommer hjem til deg og snakker med deg i morgen. Jeg er helt alene. Forsøker å få mannen min til å forstå, men jeg kunne like gjerne ha snakket gresk. Jeg innser jo at dette ikke går. Kommer aldri til å klare meg til neste torsdag og neste time hos psykiateren min. Vil bare vekk. Ha hvile. Ro. Slippe mer syner og stemmer og vonde tanker. Smerte. Hvorfor blir vi overlatt til oss selv når vi ikke klarer oss??? Vurderer innleggelse selv, men da kommer de bare til å bli rasende. Har lovet at jeg skal dø, og føler det ikke er noen vei tilbake for meg nå. Lykke til i morgen!

du har det ikke så lett du heller når du snakker om å dø, har du snakket med psykiateren din om dette, det må du love meg å gjøre, vær ærlig med han og fortell hvordan du har det og føler det. skal selv til psykiateren min i morgen og skal prøve å legge kortene på bordet for han, men er da redd for innleggelse. god bedring til deg og lykke til