NHD, jeg trenger sårt hjelpen din nå!(Om psykopat-eks)

[Hope]

Kjære psykiater, jeg håper du kan hjelpe meg nå. Mine venninner har nettopp gått herfra. De tilbød seg å overnatte, men jeg trengte faktisk å bevise overformeg selv at dette fikser jeg.

I kveld ringte eksen min til meg. Jeg har display på telefonen, men tok den litt for raskt enda jeg så det var ukjent nr. Jeg pleier ikke ta dem telefonene...

Så var det min eks. Psykopaten. Psykopaten som i den tiden vi var et par, mishandlet meg - psykisk og fysisk.

Det er ett og et halvt år siden det ble slutt, og jeg har brukt mye tid hos en psykiater. Og brukt mye tid på å "finne meg selv" igjen. Det har gått, og for et halvt års tid siden kjente jeg at livet begynte å bli greit igjen....

Da det var slutt med oss (jeg kom meg endelig ut av det og dro fra ham) brukte han flere av de neste mnd på å ringe meg, elske meg, hate meg om hverandre. Men alt i alt ville han ha meg tilbake.

Så stilnet det. Og han ringte i kveld. Jeg frøs til da jeg hørte stemmen hans. Jeg sa det var uaktuellt å snakke med ham. Han ba om å få to minutter fordi han MÅTTE fortelle meg noe. Så kom det: Han ønsket min tilgivelse. Han innså nå hvordan han hadde vært mot meg, og i den siste tiden hadde han fått et ønske om å gjøre opp for seg, samt fortelle meg hvordan fantastisk kjæreste jeg var for ham den gangen. Han sa han hadde så mye omsorg for meg og min familie og ba om tilgivelse for at han også hadde påført dem mye vondt. han håpte alle kunne tilgi ham.

Jeg svarte ikke. Sa bare "Jeg hører hva du sier"...Han spurte flere ganger om jeg kunne tilgi og la ut om hvor viktig det var å tilgi og fortalte et eksempel om en mann som hadde fått tilgivelse av sin kone etter flere ås og alt var så bra nå..

Så blander han inn Gud og sier at "Jammen, Gud sier jo at vi skal tilgi..."...(Jeg er en kristen, derfor er det klart han brukte det med Gud mot meg!)...

Så sier han også at han savnet å prate med meg, jeg var så snill og god og hadde alltid vært så perfekt. Så han angret på alt han hadde gjort,han ville ha fred og forsoning mellom oss. Jeg sa høyt og skarpt : "Kommer du her og mer meg om tilgivelse?"...Han svarte da "Jah?! det gjør jeg", og det var i et ampert tonefall. Et tonefall jeg kjenner så altfor godt...og jeg visste nok en gang at "han er som før...alltid som før".

Han blir aldri tilgitt. Samtalen endte med at jeg sa jeg ikke ville snakke med ham mer. Han sa da "jeg hører du ikke er helt ferdig med alt som skjedde mellom oss. jeg vil du skal ha det bra jeg, men du er ikke over dette..". Jeg svarte ikke. Ville ikke at han skulle vite at jeg enda sliter - innimellom.

Jeg VET det var dumt å høre på ham, jeg VEt jeg ikke skulle tatt telefonen, men jeg gjorde det.

Jeg har lest masse bøker om psykopati, og vet en del. Men plutselig er det så fjernt for meg, oig jeg håper du nå kan hjelpe meg Nils Håvard...

HVA kan jeg nå forvente videre? Er det sannsynlig at han tar kontakt igjen?

Er det slik at all kontakt er god kontakt - for psykopatene?

Bør jeg være redd for at han oppsøker meg hjemme?

Hvordan få meg selv til å ikke tvile på mine egne erfaringer...jeg kjenner at jeg er tilbøyelig til å havne der jeg var før, i at "kanskje han nå er forandret"...det var jo det han sa. Men jeg hater ham.Han har ødelagt så mye i meg, og skal aldri få mer makt over meg.

Men hva kan jeg altså forvente videre? Og hva vil han oppnå?

Jeg VET det er noe han ønsker oppnå ...fred og forsoning er ukjente ord for ham, de brukes for å oppnå noe. Og forandret er han ikke. Det har jeg trodd på 597 ganger før...og blitt skuffet.

Jeg håper og ber deg fortelle meg litt om hvordan jeg nå bør forholde meg. Både i fht min egen psyke som jeg kjenner nå er svak, men også i fht om hva han kan finne på neste gang. Hva tror du var hensikten med dette? Gir psykopater seg aldri?

Er veldig langt nede nå.

Hilsen Hope...

[Gjest undrende_far]

Hei!

Forstår hva du sliter med. Tvilen sliter i deg. Er han forandret nå?

Gjør som jeg, skriv ned alle de hendelser som du føler forteller noe om han, Vonde episoder. Det du ikke forstår. Når tvilen kommer, les det du har skrevet. For meg var det medisin mot sjelens tvil. En tvil jeg vil tro han klarer å frembringe i deg.

Normale søker alltid å tro det beste i andre mennesker. Det utnytter psykopaten.

Hans bønn om tilgivelser ligner på de Freud beskrev fra sin venn, der vennen i brev til Freud skrev følgende : "Jeg tilgir deg alt jeg har gjort mot deg"!

At din ex blander inn gud er bare for å trykke på dine "svake sider".

Lytt til din egen samvittighet og ikke vær naiv. En psykopat (om det er det han er) gir seg ikke før han møter veggen! Slik litteraturen ofte beskriver dem som barnslige, så må de grensesettes som om de var barn. En fast ikke-kompromissende holdning er det eneste som nytter. Det går ikke an å kompromisse med en psykopat. For han er det et nederlag. Å ikke få viljen sin helt og fullt betyr at deres ego ikke er perfekt.

begynn ikke å diskutere. Vær klar og kontant. Forskere har prøvd alle mulige dikkedarier av psykoanalyser. Lite virker. ved at du er fast og bestemt, sender du også ut et signal om at du ikke er svak og mottagelig for hans suggesjon. Du lar deg ikke rive med.

Avbryt han gjerne midt i en setning og si : jeg fikk ikke med meg det siste du har sagt, kan du si det omigjen! dette skaper sånn forvirring hos slike menensker at det nesten er en fryd å se reaksjonen. Som oftest husker de lite av det de har sagt. Alt han "sender" mot deg må du sende tilbake.

Be han utdype det han påstår om du må snakke med han. Få han til å gå i dybden. Hvordan vil du forbedre forholdet? på hvilken måte? Hvorfor skal jeg tro deg nå når du ikke har holdt ord tidligere? I det hele tatt projiser tilbake alt han kommer med mot deg. det skaper forvirring og det er min erfaring fra flere slike tilfeller at da trekker de seg vekk.

de innser de ikke kommer noen vei, og forstår at å fortsette vil bety nederlag. I det hele tatt må du legge opp en strategi som blir avslørerende for dem selv. de hater å tape, hater å bli avslørt. bruk den kunskapen til å stanse ham.

Jeg vil tro at det du kan forvente videre, så lenge du innlater deg på en diskusjon med han, er standard prosedyre. Han vil manipulere de rundt deg, sette deg i forlegenhet, sette opp forventninger som han vil du skal innfri! Er du svak, utnytter han det. Blir du i tvil, så les det du har skrevet. Forhold deg til dine nedtegnede notater. Og blir du i tvil, for det blir du, så spør deg selv : alle de vonde episoder du har notert, var de et tegn på at han var glad i deg! Riv deg selv tilbake til virkeligheten.

Bruk notatene for å komme tilbake til virkeligheten. Ikke la deg lure av den illusjon han setter opp i et forsøk på å få deg tilbake. Å få deg tilbake er bare et middel til tilfredstillelse av hans eget ego!

Hadde han virkelig elsket deg, hadde han ikke gjort deg så mye vondt! Forhold deg til realiteter og ikke til følelser. Han har neppe følelser. Det er andre drifter og behov han vil ha dekket. Og alle samles i hans ego.

At du tviler på dine erfaringer, er et typisk trekk mange i din situasjon sliter med. Forhold deg til dine notater. De lyver ikke. Dine følelser kan lyve. De dannes ut i fra dine indre behov og kan lett være et resultat av savn. Ikke nødvendigvis for ham, men for noen som kan vise at de er glad i deg. Om det er noen trøst, så føler vi alle på samme måten.

Alle trenger vi noen som bryr seg om oss. Forskjellen mellom deg og han er at han trenger noen for egen bekreftelse av et sykt overjeg, den manglende samvittighten! Tenk heller at han prøver å fp deg tilbake for å bevise for seg selv at han er deg overlegen. Han lurte deg igjen. Han kan gjøre alt han vil.

Ut i fra det du skriver spiller han på dine følelser, spør deg selv om han har vist følelser!

Om det hjelper er det mye stoff på www.psykopat.no med hundrevis av linker og beskrivelser som kan hjelpe til med forklaring av hva du opplever.

Og du, psykopater har ikke noe ønske å gjøre opp for seg. det strider fullstendig mot deres egen "natur"! Hvordan kan noen som anser seg for å være perfekte, gjøre feil de vil gjøre godt igjen???

Lytt til den reaksjonen du følte når du hørte stemmen hans. Ble du glad? tror ikke det! Hans prat er til for å senke "garden" din, ikke for å hjelpe deg, men for å få egen bekreftelse.

Han ber om tilgivelse og tar det for gitt at du gir ham det! Se selv hva du skriver når du nekter han tilgivelse. Husk hans reaksjon da!

køyer nå, men skal kikke innom deg i morgen! Lyke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror han ønsker å oppnå at dere skal ha et forhold igjen. Det spørsmålet vil komme opp med en gang dersom du sier at du tilgir han.

Jeg er nesten sikker på at han prøver å ta kontakt igjen. Ikke ta telefonen. Skulle det likevel skje at du tar den, så legg på med en gang.

Du kan håpe på at han finner et annet offer/partner. Da bruker trykket å avta.

[Gjest jfgh]

Å herregud, det der var som å lese egen situasjon for en stund siden... husker så alt for godt det der: han sier alt mulig, du begynner å vurdere om han kanskje HAR skjerpet seg, og så kommer en sånn amper setning og du skjønner at ingen ting er forandret...

Tilgir du, kommer det straks krav fra hans side; "hvorfor kan vi ikke bli sammen da, hvis du har tilgitt meg?" og er han som min, svitsjer han vel også utrolig fort til "hat-modus" når han ikke får det som han vil etter at han har fått en fot "innom" hos deg (tilgivelse).

Du har vel opplevd mang en gang at gir du han fingeren, glefser han over hele handa (og skylder på deg etterpå...)

Selvfølgelig er det aller aller smarteste å gjøre, å aldri ta tlf og å legge på, sånn som NHD sier.

Jeg som derimot ikke er så smart av meg (dvs jeg klarte å avvise i 1-2 mnd på det lengste), gjorde noe annet som tydeligvis funket; jeg satte tydelige krav om at han skulle gå skikkelig i terapi, lenge, og fortelle til terapeuten hva han hadde gjort mot meg. Så han begynte. Og dumme meg trodde at "puh, nå ordner det seg", og vi tok opp kontakten etter ganske kort tid. Da det viste seg at han ikke tok denne terapien seriøst for fem flate øre men heller brukte det som en slags måte å få taket på meg igjen (inkl bruke det terapeuten visstnok hadde sagt, mot meg), kuttet jeg. Dette gikk jeg på et par ganger, så var det nok. Når han merket at kravet mitt stod vedlike, og at jeg ikke lenger lot meg snakkes rundt eller at det ikke holdt med LITT terapi, så gikk han rett og slett lei. Han går ikke i terapi nå i dag, og har ikke tatt kontakt på lenge. Men hadde jeg fått velge om igjen, ville jeg valgt å ignorere alle henvendelser fra han.

[PieLill]

Ikke la han bruke din kristne tro til å gi deg dårlig samvittighet.

Å tilgi betyr å ikke lengre bære nag, å gi opp sitt rettferdige krav om revansj. Å tilgi er å slippe bitterhet, eller å slippe å ha bitterhet.

Å tilgi betyr ikke at det som var galt ikke var så galt likevel. Tilgivelse innebærer heller ikke automatisk fornyet tillit. Å tilgi betyr ikke at man legger hodet på blokka for å få det hugget av en gang til. Å tilgi betyr ikke at den vi tilgir fortjener tilgivelse.

I et godt vennskap ber man om tilgivelse og gir tilgivelse. Da baserer vi oss på oppriktig anger og forståelse av at noe har blitt feil og noen har blitt såret.

Så finnes det de som bryr seg katta om at de har gjort noe galt. De kan endog grådig forlange tilgivelse. Da tilgir man på en annen måte og det er en mye tøffere og lengre prosess. Jeg tenker på den type tilgivelse som å innse at jeg aldri kommer til å få tilbake pengene noen stjal fra meg. Derfor gir jeg opp å drive dem inn, etter som jeg bare sløser bort tid og krefter på å prøve. Jeg kan endog lide et enda større tap ved å prøve. Derfor avskriver jeg pengene som tapt. Det er den eneste måten jeg kan bli ferdig med tyveriet på.

Når man har blitt såret og krenket så dypt som du har, kan man ofte ha et sterkt ønske om å få oppreisning fra den som gjorde det. Tenker man seg om, innser man gjerne hvor fåfengt dette er. Likevel kan lengselen gjøre at man fortsatt forsøker. Problemet er at så lenge man har denne lengselen og ikke har greid å slukke håpet om en oppreisning fra den kanten, er man forsatt i et avhengighetsforhold til den som har skadet oss. Når vi greier å slippe det, både lengselen om oppreisning og trangen til hevn, blir vi mye mer fri og hel. Jeg sier ikke at dette er enkelt, eller gjort i en håndvending. Heller ikke at det ikke koster noe. Men det fører fram til slutt.

Jeg kan ikke forestille at Gud bebreider deg fordi du er sint på den mannen og det han har gjort mot deg. Gud missliker den type oppførsel mer enn du og jeg til sammen. Men jeg tror også Gud vil hjelpe deg til å bit for bit slippe sinne, bitterheten og skammen. Ikke fordi eksen fortjener det, men for at du skal slippe å slepe på det for all framtid.

Du kan med verdens beste samvittighet legge på røret om det er eksen som ringer. Du kan med verdens beste samvittighet la være å svare på spørsmålet om du tilgir ham. Han ber egentlig ikke om tilgivelse, men om å få makt over deg igjen. Han vet ikke hva tilgivelse innebærer, han bare bruker ordet fordi han vet det kan gi ham ny makt over deg. Han prøver å få deg til å føle at du skylder han noe i stedet for at det er han som står i gjeld til deg.

Prøv også å luke ut det desperate håpet om at det kan finnes noe godt for deg når han tar kontakt. Han utnytter nettopp det. Jo før du klarer å gi han opp som et håpløst tilfelle, jo bedre for deg. Da blir det lettere å slenge på røret. (Har du tenkt på å skaffe hemmelig nummer?)

Tilgivelse er noe som Gud gir oss rundhåndet. Han vil også at vi skal lære av Ham å bli raus med tilgivelse. Men Gud forstår også når følelsene våre ikke alltid henger med.

Tillit er ikke noe vi kan avkreves. Tillit må vinnes å bygges. Tillit må man gjøre seg fortjent til. Iblant blir den så totalt ødelagt at det kan være direkte galt å prøve å bygge den opp igjen.

Slik du beskriver din eks kan jeg ikke komme på en eneste ting ved ham som fortjener din tillit.

Ønsker deg alt godt videre.

Klem

[Hope]

Ikke la han bruke din kristne tro til å gi deg dårlig samvittighet.

Å tilgi betyr å ikke lengre bære nag, å gi opp sitt rettferdige krav om revansj. Å tilgi er å slippe bitterhet, eller å slippe å ha bitterhet.

Å tilgi betyr ikke at det som var galt ikke var så galt likevel. Tilgivelse innebærer heller ikke automatisk fornyet tillit. Å tilgi betyr ikke at man legger hodet på blokka for å få det hugget av en gang til. Å tilgi betyr ikke at den vi tilgir fortjener tilgivelse.

I et godt vennskap ber man om tilgivelse og gir tilgivelse. Da baserer vi oss på oppriktig anger og forståelse av at noe har blitt feil og noen har blitt såret.

Så finnes det de som bryr seg katta om at de har gjort noe galt. De kan endog grådig forlange tilgivelse. Da tilgir man på en annen måte og det er en mye tøffere og lengre prosess. Jeg tenker på den type tilgivelse som å innse at jeg aldri kommer til å få tilbake pengene noen stjal fra meg. Derfor gir jeg opp å drive dem inn, etter som jeg bare sløser bort tid og krefter på å prøve. Jeg kan endog lide et enda større tap ved å prøve. Derfor avskriver jeg pengene som tapt. Det er den eneste måten jeg kan bli ferdig med tyveriet på.

Når man har blitt såret og krenket så dypt som du har, kan man ofte ha et sterkt ønske om å få oppreisning fra den som gjorde det. Tenker man seg om, innser man gjerne hvor fåfengt dette er. Likevel kan lengselen gjøre at man fortsatt forsøker. Problemet er at så lenge man har denne lengselen og ikke har greid å slukke håpet om en oppreisning fra den kanten, er man forsatt i et avhengighetsforhold til den som har skadet oss. Når vi greier å slippe det, både lengselen om oppreisning og trangen til hevn, blir vi mye mer fri og hel. Jeg sier ikke at dette er enkelt, eller gjort i en håndvending. Heller ikke at det ikke koster noe. Men det fører fram til slutt.

Jeg kan ikke forestille at Gud bebreider deg fordi du er sint på den mannen og det han har gjort mot deg. Gud missliker den type oppførsel mer enn du og jeg til sammen. Men jeg tror også Gud vil hjelpe deg til å bit for bit slippe sinne, bitterheten og skammen. Ikke fordi eksen fortjener det, men for at du skal slippe å slepe på det for all framtid.

Du kan med verdens beste samvittighet legge på røret om det er eksen som ringer. Du kan med verdens beste samvittighet la være å svare på spørsmålet om du tilgir ham. Han ber egentlig ikke om tilgivelse, men om å få makt over deg igjen. Han vet ikke hva tilgivelse innebærer, han bare bruker ordet fordi han vet det kan gi ham ny makt over deg. Han prøver å få deg til å føle at du skylder han noe i stedet for at det er han som står i gjeld til deg.

Prøv også å luke ut det desperate håpet om at det kan finnes noe godt for deg når han tar kontakt. Han utnytter nettopp det. Jo før du klarer å gi han opp som et håpløst tilfelle, jo bedre for deg. Da blir det lettere å slenge på røret. (Har du tenkt på å skaffe hemmelig nummer?)

Tilgivelse er noe som Gud gir oss rundhåndet. Han vil også at vi skal lære av Ham å bli raus med tilgivelse. Men Gud forstår også når følelsene våre ikke alltid henger med.

Tillit er ikke noe vi kan avkreves. Tillit må vinnes å bygges. Tillit må man gjøre seg fortjent til. Iblant blir den så totalt ødelagt at det kan være direkte galt å prøve å bygge den opp igjen.

Slik du beskriver din eks kan jeg ikke komme på en eneste ting ved ham som fortjener din tillit.

Ønsker deg alt godt videre.

Klem

Tusen takk for ditt innlegg, Pie Lill. Og takk for at du ga av din innsikt og kunnskap til meg. Jeg trengte det. Du rørte meg til tårer.

Jeg har det vondt i dag. Sliter med altfor mange minner. Fikk dem i drømme i natt og. Ufrivillig og forsvarsløst herjer marerittene meg.

Jeg har også i dag kontaktet telenor - og kommer til å få hemmelig telefonnummer, for dette vil jeg ikke utsettes igjen.

Telefonen ble i går tatt ved en feiltakelse, og på sett og vis sier det vel litt om at jeg var begynt å bli tryggere også...på at han hadde sluppet taket.

Går med angst i kroppen nå, og så altfor mye kom opp i meg igjen. Nå som jeg endelig hadde fått det bra igjen...stort sett iallefall. For sårene vil jo alltid være der, det han gjorde mot meg kan jeg aldri glemme. Og jeg kommer nok ikke til å tilgi dette. Jeg sier til Gud at dette overlater jeg til Ham å tilgi, for selv klarer jeg ikke. Men det at jeg har gjort det, betyr også at jeg velger å gi fra meg mine hevntanker, bitterhet og det der...For det vet jeg bare fører vondt med seg. Men å si at jeg tilgir? nei..det kan jeg ikke.

Nok en gang, takk for dine ord. Jeg fikk mye å tenke på nå.

klem, hope

[Hope]

Å herregud, det der var som å lese egen situasjon for en stund siden... husker så alt for godt det der: han sier alt mulig, du begynner å vurdere om han kanskje HAR skjerpet seg, og så kommer en sånn amper setning og du skjønner at ingen ting er forandret...

Tilgir du, kommer det straks krav fra hans side; "hvorfor kan vi ikke bli sammen da, hvis du har tilgitt meg?" og er han som min, svitsjer han vel også utrolig fort til "hat-modus" når han ikke får det som han vil etter at han har fått en fot "innom" hos deg (tilgivelse).

Du har vel opplevd mang en gang at gir du han fingeren, glefser han over hele handa (og skylder på deg etterpå...)

Selvfølgelig er det aller aller smarteste å gjøre, å aldri ta tlf og å legge på, sånn som NHD sier.

Jeg som derimot ikke er så smart av meg (dvs jeg klarte å avvise i 1-2 mnd på det lengste), gjorde noe annet som tydeligvis funket; jeg satte tydelige krav om at han skulle gå skikkelig i terapi, lenge, og fortelle til terapeuten hva han hadde gjort mot meg. Så han begynte. Og dumme meg trodde at "puh, nå ordner det seg", og vi tok opp kontakten etter ganske kort tid. Da det viste seg at han ikke tok denne terapien seriøst for fem flate øre men heller brukte det som en slags måte å få taket på meg igjen (inkl bruke det terapeuten visstnok hadde sagt, mot meg), kuttet jeg. Dette gikk jeg på et par ganger, så var det nok. Når han merket at kravet mitt stod vedlike, og at jeg ikke lenger lot meg snakkes rundt eller at det ikke holdt med LITT terapi, så gikk han rett og slett lei. Han går ikke i terapi nå i dag, og har ikke tatt kontakt på lenge. Men hadde jeg fått velge om igjen, ville jeg valgt å ignorere alle henvendelser fra han.

Hjelpe meg, du sier at MITT innlegg var som å høre om deg selv og det du har opplevd? Kjære deg, det DU skriver her, er som om jeg også kunne skrevet det.

Det er helt tydlig at psykopatofre opplever veldig mye likt. Og på sett og vis er det "godt" å vite. At det finnes noen der som forstår.

Jeg gjorde som deg, da jeg var sammen med ham; krevde at han skulle gå i terapi og få bukt med sinne sitt, sin ustabilitet, sine problemer som han mente alle andre hadde påført ham etc etc...

Så han gikk - en stund. Og han kom også tilbake og fortalte hva hans pyskiater hadde sagt; at det f.eks var MEG det var noe galt med etc etc. Jeg trodde faktisk det skulle ordne seg en stund da han gikk i terapi, men jeg innså gradvis ...eller kanskje helst i ettertid (det er i ettertid jeg har innsett mest...) at han gjorde dette for å oppnå noe. Psykopatene gjør noe kun for et formål: å Oppnå noe. De kan gråte, skrike, be om tilgivelse, se de er fornadret og vise seg som om de er forandret etc etc...for å oppnå noe. Og du og jeg vet at det de vil oppnå er å få makten over et annet menneske.

Rart det du skriver, det er så likt, så slikt. Skremmende i grunnen. Men er det ikke godt å vite at vi er flere som kan ha støtte i hverandre? Jeg syns det.

Jeg har mye jeg kunne fortalt deg om mitt forhold med denne mannen, og du ville garantert kjent deg igjen.

Godt å høre du ikke har kontakt med ham i dag. Og ja, legg på om han ringer. Det er helt tydlig det lureste!

Ønsker deg alt godt, og håper du er "på beina" den dag i dag.

Mvh

Hope

[Hope]

Jeg tror han ønsker å oppnå at dere skal ha et forhold igjen. Det spørsmålet vil komme opp med en gang dersom du sier at du tilgir han.

Jeg er nesten sikker på at han prøver å ta kontakt igjen. Ikke ta telefonen. Skulle det likevel skje at du tar den, så legg på med en gang.

Du kan håpe på at han finner et annet offer/partner. Da bruker trykket å avta.

Takk for at du tok deg tid til å svare meg. Det satt jeg pris på. Er forsatt langt nede, men det hjelper å tenke gjennom tingene og snakke med noen om dem.

Jeg tror du har rett i det du sier. Han vil nok etter all sannsynlighet ha meg tilbake. Han hadde makten over meg for noen år siden, og det kicket savner han nok.

Men han får aldri makten over meg igjen, og jeg sa heller ikke at jeg har tilgitt ham. Jeg svarte aggressivt og sa "kommer du her og ber meg om tilgivelse..?" Det var da han var amper tilbake...

Så nei, tilgi klarer jeg ikke gjøre. Og OM jeg noengang skulle klare det ( kanskje i en alder av 197 ), så får han ikke vite det. For jeg tror som du sier at det vil bli brukt mot meg. OG en tilgivelse kan misforstås.

Jeg kontaktet forøvrig min gamle psykiater i dag. Jeg vil ikke ha time, for jeg vil ikke tilbake i å ha fokus på dette, og jeg er ferdig med å være et offer - om du forstår. Jeg nekter være i offerrollen.

Han sa det samme som deg,at jeg nå kunne forvente kontakt fra ham igjen, og at jeg skulle bryte all kontakt. Ikke ta tlf, sende evt brev i retur uåpnet etc etc....

Dette er svært tøft, men jeg skal klare det.

Takk igjen for svaret ditt.

Mvh

[Hope]

Hei!

Forstår hva du sliter med. Tvilen sliter i deg. Er han forandret nå?

Gjør som jeg, skriv ned alle de hendelser som du føler forteller noe om han, Vonde episoder. Det du ikke forstår. Når tvilen kommer, les det du har skrevet. For meg var det medisin mot sjelens tvil. En tvil jeg vil tro han klarer å frembringe i deg.

Normale søker alltid å tro det beste i andre mennesker. Det utnytter psykopaten.

Hans bønn om tilgivelser ligner på de Freud beskrev fra sin venn, der vennen i brev til Freud skrev følgende : "Jeg tilgir deg alt jeg har gjort mot deg"!

At din ex blander inn gud er bare for å trykke på dine "svake sider".

Lytt til din egen samvittighet og ikke vær naiv. En psykopat (om det er det han er) gir seg ikke før han møter veggen! Slik litteraturen ofte beskriver dem som barnslige, så må de grensesettes som om de var barn. En fast ikke-kompromissende holdning er det eneste som nytter. Det går ikke an å kompromisse med en psykopat. For han er det et nederlag. Å ikke få viljen sin helt og fullt betyr at deres ego ikke er perfekt.

begynn ikke å diskutere. Vær klar og kontant. Forskere har prøvd alle mulige dikkedarier av psykoanalyser. Lite virker. ved at du er fast og bestemt, sender du også ut et signal om at du ikke er svak og mottagelig for hans suggesjon. Du lar deg ikke rive med.

Avbryt han gjerne midt i en setning og si : jeg fikk ikke med meg det siste du har sagt, kan du si det omigjen! dette skaper sånn forvirring hos slike menensker at det nesten er en fryd å se reaksjonen. Som oftest husker de lite av det de har sagt. Alt han "sender" mot deg må du sende tilbake.

Be han utdype det han påstår om du må snakke med han. Få han til å gå i dybden. Hvordan vil du forbedre forholdet? på hvilken måte? Hvorfor skal jeg tro deg nå når du ikke har holdt ord tidligere? I det hele tatt projiser tilbake alt han kommer med mot deg. det skaper forvirring og det er min erfaring fra flere slike tilfeller at da trekker de seg vekk.

de innser de ikke kommer noen vei, og forstår at å fortsette vil bety nederlag. I det hele tatt må du legge opp en strategi som blir avslørerende for dem selv. de hater å tape, hater å bli avslørt. bruk den kunskapen til å stanse ham.

Jeg vil tro at det du kan forvente videre, så lenge du innlater deg på en diskusjon med han, er standard prosedyre. Han vil manipulere de rundt deg, sette deg i forlegenhet, sette opp forventninger som han vil du skal innfri! Er du svak, utnytter han det. Blir du i tvil, så les det du har skrevet. Forhold deg til dine nedtegnede notater. Og blir du i tvil, for det blir du, så spør deg selv : alle de vonde episoder du har notert, var de et tegn på at han var glad i deg! Riv deg selv tilbake til virkeligheten.

Bruk notatene for å komme tilbake til virkeligheten. Ikke la deg lure av den illusjon han setter opp i et forsøk på å få deg tilbake. Å få deg tilbake er bare et middel til tilfredstillelse av hans eget ego!

Hadde han virkelig elsket deg, hadde han ikke gjort deg så mye vondt! Forhold deg til realiteter og ikke til følelser. Han har neppe følelser. Det er andre drifter og behov han vil ha dekket. Og alle samles i hans ego.

At du tviler på dine erfaringer, er et typisk trekk mange i din situasjon sliter med. Forhold deg til dine notater. De lyver ikke. Dine følelser kan lyve. De dannes ut i fra dine indre behov og kan lett være et resultat av savn. Ikke nødvendigvis for ham, men for noen som kan vise at de er glad i deg. Om det er noen trøst, så føler vi alle på samme måten.

Alle trenger vi noen som bryr seg om oss. Forskjellen mellom deg og han er at han trenger noen for egen bekreftelse av et sykt overjeg, den manglende samvittighten! Tenk heller at han prøver å fp deg tilbake for å bevise for seg selv at han er deg overlegen. Han lurte deg igjen. Han kan gjøre alt han vil.

Ut i fra det du skriver spiller han på dine følelser, spør deg selv om han har vist følelser!

Om det hjelper er det mye stoff på www.psykopat.no med hundrevis av linker og beskrivelser som kan hjelpe til med forklaring av hva du opplever.

Og du, psykopater har ikke noe ønske å gjøre opp for seg. det strider fullstendig mot deres egen "natur"! Hvordan kan noen som anser seg for å være perfekte, gjøre feil de vil gjøre godt igjen???

Lytt til den reaksjonen du følte når du hørte stemmen hans. Ble du glad? tror ikke det! Hans prat er til for å senke "garden" din, ikke for å hjelpe deg, men for å få egen bekreftelse.

Han ber om tilgivelse og tar det for gitt at du gir ham det! Se selv hva du skriver når du nekter han tilgivelse. Husk hans reaksjon da!

køyer nå, men skal kikke innom deg i morgen! Lyke til!

Hei undrende far.. :-)

Har fulgt litt med på deg innimellom, og vet du har en del erfaring med dette.

Først av alt - takk for ditt lange og utfyllende svar. Det satt jeg pris på.

Og det rådet om å notere alt, det har jeg brukt helt fra dag en, da jeg forsto han hans personlighet endret seg. Jeg har 6 dagbøker liggende, med KUn en masse hendelser, tanker og følelser rundt det jeg har opplevd. Jeg har skrevet ned i faktaform det han har sagt til meg og gjort mot meg. Det har vært interessant meg også grusomt vondt å lese i ettertid,. Alt det jeg tillot?! Det er grotekst, men jeg har gang på gang unnskyldt det med at jeg "elsket ham jo... og trode han ville forandre seg om bare jeg fikk elske ham nok..."...Er det ikke slik det er? At psykopatene finner mennesker som har mye kjærlighet å gi? ogsp misbruker de dette så totalt? Jeg har også hørt at de "leter" etter ofre som har en sterk personlighet og har mange ressurser. Jeg er en slik person, det vet jeg. Har møtt mye av livets motgang (er bl.a også voldtatt tidligere),men er en fighter og stort sett vil venner si jeg er sprudlende. Det jeg har lest er iallefall at de leter etter noen de kan knekke denne personligheten hos, for at de selv kan sole seg enda mer ...i seieren over å ha klart å knekke nettopp disse. Om du skjønner...

Så jo, jeg noterer, og i min frigjøringsprosess har bøkene hjulpet meg mye.

Jeg har ellers lest ALT som fines på markedet om psykopoati. Iallefall så langt jeg vet. Har alle bøker, og "selvsagt" er en av mine favoritter "Sjarmør og tyrann".

Dette har jeg lest fordi det er viktig for meg å forstå hva jeg faktisk har vært igjennom. Det tok meg lange tider før jeg åpnet øynene og forsto hva som skjedde. Men da han begynte å slå, da var det nok...Men tenk det, tilogmed da tilga jeg ham...noen ganger.

Ellers skriver du mye om en evt ny samtale med ham. Bare sånn at det er sagt, så var det at han ringte meg ikke en samtale. Han snakket, jeg lyttet, men jeg snakket ikke. Jeg sa kun "jeg hører hva du sier"... Og dine råd er gode, det er de sikkert, men jeg ville aldri, aldri våge å gå inn i en slik diskusjon med ham som du beskriver. Jeg er for redd ham. Han er så syk, så syk, så OM det skulle skje at jeg fpr ham på tlf igjen, så vil han bli avvist. Umiddelbart.

Men takk likveel for dine tanker rundt det.

Jeg er fryktelig sliten etter dette. Og angsten som rev meg i fillebiter i forholdet, har pirket i meg i hele dag.

Er redd han ringer igjen...og har av den grunn gått til anskaffelse av hemmelig nr nå. Men det tar jo litt tid før det er i orden.

Jeg må bare stupe i seng nå, men nok en gang - takk. Godt å vite vi er flere som vet..

klem, Hope

[Gjest undrende_far]

Hei undrende far.. :-)

Har fulgt litt med på deg innimellom, og vet du har en del erfaring med dette.

Først av alt - takk for ditt lange og utfyllende svar. Det satt jeg pris på.

Og det rådet om å notere alt, det har jeg brukt helt fra dag en, da jeg forsto han hans personlighet endret seg. Jeg har 6 dagbøker liggende, med KUn en masse hendelser, tanker og følelser rundt det jeg har opplevd. Jeg har skrevet ned i faktaform det han har sagt til meg og gjort mot meg. Det har vært interessant meg også grusomt vondt å lese i ettertid,. Alt det jeg tillot?! Det er grotekst, men jeg har gang på gang unnskyldt det med at jeg "elsket ham jo... og trode han ville forandre seg om bare jeg fikk elske ham nok..."...Er det ikke slik det er? At psykopatene finner mennesker som har mye kjærlighet å gi? ogsp misbruker de dette så totalt? Jeg har også hørt at de "leter" etter ofre som har en sterk personlighet og har mange ressurser. Jeg er en slik person, det vet jeg. Har møtt mye av livets motgang (er bl.a også voldtatt tidligere),men er en fighter og stort sett vil venner si jeg er sprudlende. Det jeg har lest er iallefall at de leter etter noen de kan knekke denne personligheten hos, for at de selv kan sole seg enda mer ...i seieren over å ha klart å knekke nettopp disse. Om du skjønner...

Så jo, jeg noterer, og i min frigjøringsprosess har bøkene hjulpet meg mye.

Jeg har ellers lest ALT som fines på markedet om psykopoati. Iallefall så langt jeg vet. Har alle bøker, og "selvsagt" er en av mine favoritter "Sjarmør og tyrann".

Dette har jeg lest fordi det er viktig for meg å forstå hva jeg faktisk har vært igjennom. Det tok meg lange tider før jeg åpnet øynene og forsto hva som skjedde. Men da han begynte å slå, da var det nok...Men tenk det, tilogmed da tilga jeg ham...noen ganger.

Ellers skriver du mye om en evt ny samtale med ham. Bare sånn at det er sagt, så var det at han ringte meg ikke en samtale. Han snakket, jeg lyttet, men jeg snakket ikke. Jeg sa kun "jeg hører hva du sier"... Og dine råd er gode, det er de sikkert, men jeg ville aldri, aldri våge å gå inn i en slik diskusjon med ham som du beskriver. Jeg er for redd ham. Han er så syk, så syk, så OM det skulle skje at jeg fpr ham på tlf igjen, så vil han bli avvist. Umiddelbart.

Men takk likveel for dine tanker rundt det.

Jeg er fryktelig sliten etter dette. Og angsten som rev meg i fillebiter i forholdet, har pirket i meg i hele dag.

Er redd han ringer igjen...og har av den grunn gått til anskaffelse av hemmelig nr nå. Men det tar jo litt tid før det er i orden.

Jeg må bare stupe i seng nå, men nok en gang - takk. Godt å vite vi er flere som vet..

klem, Hope

Hei!

Jeg lurte bare på om du hadde lest denne boken :

Den komplette idioti

- og veien ut av det!

av Wenche Jacobsen, 1996.

Jeg fikk tak i den på Tanum Bokhandel på Karl Johan i Oslo.

Du nevner Sjarmør og Tyrann og den er god, men ta en titt på den jeg nevner her. Den er skrevet av et psykopatoffer og er MEGET bra!

For øvrig kan jeg anbefale :

V

Hverdagens skjulte ondskap av Hirigoyen. Den er bra.

For øvrig er det en literaturliste her hvor du finner alle sammen:

http://www.psykopat.no/psykologi/bok.html

Lykke til!

[Mimmy]

Jeg hører og skjønner at du er langt nede, men det skulle du ikke være. Jeg syns du er fantastisk modig og flink, som klarte å sette så tydelige grenser overfor ham når han ringte. Jeg må jo også si, at jeg syns han er forferdelig frekk som tør å ringe deg, og nærmest forlange tilgivelse, og prøver å gi deg skyldfølelse for å ikke ville gi ham tilgivelse.

Dette kalles skyldindusering, og er et "knep" som brukes for å tiltvinge seg kontroll over et annet menneske. Så egentlig så skaffet han seg glatt en ny ting som du "må" tilgi ham for.

Tilgivelse, etter min mening, er ikke noe man gir for at andre skal føle seg bra, men for at man selv skal kunne slippe den byrden som vedkommende har påført en. Og vedkommende som du tilgir, behøver ikke engang å vite om at du har tilgitt ham/henne.

Klem fra

[Hope]

Jeg hører og skjønner at du er langt nede, men det skulle du ikke være. Jeg syns du er fantastisk modig og flink, som klarte å sette så tydelige grenser overfor ham når han ringte. Jeg må jo også si, at jeg syns han er forferdelig frekk som tør å ringe deg, og nærmest forlange tilgivelse, og prøver å gi deg skyldfølelse for å ikke ville gi ham tilgivelse.

Dette kalles skyldindusering, og er et "knep" som brukes for å tiltvinge seg kontroll over et annet menneske. Så egentlig så skaffet han seg glatt en ny ting som du "må" tilgi ham for.

Tilgivelse, etter min mening, er ikke noe man gir for at andre skal føle seg bra, men for at man selv skal kunne slippe den byrden som vedkommende har påført en. Og vedkommende som du tilgir, behøver ikke engang å vite om at du har tilgitt ham/henne.

Klem fra

Takk, det varmet ;-) *snufs*

Og det du sa om tilgivelse, er det jeg selv også har funnet ut i dag. Ordet og handlingen som ligger i tilgivelse er svært misforstått tror jeg. Lenge har jeg trodd at dersom jeg tilgir noen den urett de har gjort meg, da er det det samme som å si at "det er greit det du gjorde mot meg". men det er jo ikke greit!

Det blir riktigere som du sier, at å tilgi er å SELV slippe taket på den byrden det er å holde fast...men man gjør det ikke for å glede den andre. Ikke i utgangspunktet.

Nokså vanskelig det der med tilgivelse. Men du sa det iallefall bra. Takk :-)

[Hope]

Hei!

Jeg lurte bare på om du hadde lest denne boken :

Den komplette idioti

- og veien ut av det!

av Wenche Jacobsen, 1996.

Jeg fikk tak i den på Tanum Bokhandel på Karl Johan i Oslo.

Du nevner Sjarmør og Tyrann og den er god, men ta en titt på den jeg nevner her. Den er skrevet av et psykopatoffer og er MEGET bra!

For øvrig kan jeg anbefale :

V

Hverdagens skjulte ondskap av Hirigoyen. Den er bra.

For øvrig er det en literaturliste her hvor du finner alle sammen:

http://www.psykopat.no/psykologi/bok.html

Lykke til!

Hei igjen,

og takk for bokstipsene dine :-) Jeg liker sånnt!

"Hverdagens skjulte ondskap" har jeg lest. Men den andre du nevner har jeg ikke en gang hørt om. Den fikk jeg lyst til å lese. Takk, skal prøve finne den. Håper den finnes på biblioteket.

Og ellers takk for lisetn din. Har sett den før...( selvsagt ;-))

Takk for gode ord.

Mvh

Hope

[PieLill]

Tusen takk for ditt innlegg, Pie Lill. Og takk for at du ga av din innsikt og kunnskap til meg. Jeg trengte det. Du rørte meg til tårer.

Jeg har det vondt i dag. Sliter med altfor mange minner. Fikk dem i drømme i natt og. Ufrivillig og forsvarsløst herjer marerittene meg.

Jeg har også i dag kontaktet telenor - og kommer til å få hemmelig telefonnummer, for dette vil jeg ikke utsettes igjen.

Telefonen ble i går tatt ved en feiltakelse, og på sett og vis sier det vel litt om at jeg var begynt å bli tryggere også...på at han hadde sluppet taket.

Går med angst i kroppen nå, og så altfor mye kom opp i meg igjen. Nå som jeg endelig hadde fått det bra igjen...stort sett iallefall. For sårene vil jo alltid være der, det han gjorde mot meg kan jeg aldri glemme. Og jeg kommer nok ikke til å tilgi dette. Jeg sier til Gud at dette overlater jeg til Ham å tilgi, for selv klarer jeg ikke. Men det at jeg har gjort det, betyr også at jeg velger å gi fra meg mine hevntanker, bitterhet og det der...For det vet jeg bare fører vondt med seg. Men å si at jeg tilgir? nei..det kan jeg ikke.

Nok en gang, takk for dine ord. Jeg fikk mye å tenke på nå.

klem, hope

Du er modig å handlekraftig Hope. Du står han a'. (Nordnorsk uttrykk.)

Oppmuntrende å få vite at det jeg skrev var til nytte.

Noe av det som plager meg mest med slike "forbrytere" er at de ser ut til å alltid komme unna med det. Og at de endog kan få rikelig anledning til å gjenta bravadene. (Med "forbrytere" mener jeg at de ikke alltid er det i juridisk forstand, for øvrig lever de helt opp til tittelen.)

For meg er det da en veldig stor trøst at den uretten som ikke står menneskelig makt og / eller vilje til å ordne opp i, kommer Gud før eller siden til å ta seg av. Jeg skriver ikke dette som en propaganda for å bagatellisere urett. Få personer i Bibelen gikk så hardt ut mot hardhjertethet, undertrykkelse og urettferdighet som Jesus. Men når vår kamp for rettferdighet ikke ser ut til å nå frem, kan vi likevel ha en trygghet på at Gud kommer til å ordne opp.

"For rett skal igjen bli rett, og alle som har et oppriktig hjerte, skal følge den." Sal 94:15

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." Matt 5:6

Les også Salme 73 og 139.

(www.bibelen.no)

Noe annet jeg synes er vanskelig, særlig når det gjelder å tilgi, er når jeg daglig betaler prisen for en urett som er begått. Om jeg skjøv deg ned en skrent, og du slo deg kraftig, men var i fin form etter en uke, er det ikke så tungt å tilgi. Om du derimot knakk ryggen og ble lam, er det langt verre. Da trengte du kanskje å tilgi meg hver gang du ønsket å reise deg fra rullestolen. Og samme hvor mye du tilga meg var du fortsatt like innmari lam. Vi trenger masse hjelp fra Gud i en slik situasjon.

Det er mange missforståelser omkring tilgivelse. En er, som du har påpekt, at tilgivelse er det samme som å si at det ikke var så farlig. Om det ikke er farlig, trengs det ikke tilgivelse. Tilgivelse er bare nødvendig der det har skjedd en så stor "forbrytelse" at "forbryteren" ikke kan eller vil gjøre opp for seg. Den eneste måten å håndtere gjelden på, blir da å erkjenne hvor stor den er, for deretter å frasi seg sin rett til å inndrive den. Å dra inn begrepet tilgivelse er en bekreftelse på at noe er alvorlig galt.

Man har lett for å tenke at man gjør seg mindre enn sin overgriper om man tilgir. At man gjør seg ytterligere sårbar. Få ting er mer feil.

Når man tilgir sier man blant annet at jeg er rik og sterk nok til å ikke behøve den oppreisningen min overgirper kan/burde gi. Man sier til overgirperen at "Jeg er ikke avhengig av deg. Dine onde handlinger får ikke langsiktig makt over mitt liv. Jeg har større resurser til å gjøre mitt liv godt enn du har til å ødelegge meg." (For mitt vedkommene betyr det i første omgang en tillit til at Gud kan gi meg det jeg trenger, på tross av hva mennesker frarøver meg.)

Tenk på Jesus på korset: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør." Hvem var størst, korsfesterne eller den korsfestede?

For å ta et riktig banalt eksempel: I alle filmer med en ekte skurk og en ekte helt der de ender opp i en kamp eller duell til slutt, vil helten på et tidspunkt ha overtaket på skurken. Helten vil da etter god tradisjon avstå fra å gjøre med skurken det skurken utvilsomt ville gjort med han. Og vår aktelse for helten stiger. (Uff det var virkelig et banalt eksempel.)

Å tilgi er ikke å akseptere et nederlag, men å gjøre et nederlag til seier.

Husker du da vi var barn hvor irriterende det var med de som var plent umulig å erte? Mennesker som tilgir lett er vanskelig å få tak på.

Jeg skirver ikke dette som en anklage om at nå må du se til å tilgi. Det er ment som en oppmuntring: Bibelens råd om å tilgi er ikke det umulige kravet det kan føles som. Det er en enorm mulighet. Ikke en lettvindt løsning, ikke noe som kommer uten kamp og smerte. Og slett ikke noe som er gjort i en håndvending. Men det er en vei som virkelig fører fram.

Overgripere får oss til å føle oss så uendelig små og hjelpesløse. Tilgivelse, ikke den billige sorten, men den som Gud hjelper oss frem til bit for bit, er den beste motgift. En ting er å kunne triumfere over sin overgriper. Noe mye større er å kjenne at nå trenger jeg ikke lengre denne triumfen.

Du har helt rett i at du alltid kommer til å huske det denne mannen har gjort med deg. Det ville nesten være synd om du glemte det, for da ville du samtidig mistet alle dine dyrekjøpte erfaringer.

Men du kommer ikke til å huske han på den måten du gjør nå, for alltid. Nå husker du med tankene følelsene, sansene, ryggen, maven, hele kroppen, marerittene. Du husker ikke bare, du gjenopplever.

Sakte, men sikkert vil minnene få mindre makt over deg. De vil blekne. De vil slippe kroppen og drømmene. Etter hvert vil du kunne huske uten å føle så mye. Det hjeper deg ikke så mye der du er akkurat nå. Men det kan kanskje gi deg litt håp.

Jeg tror at sårene kan gro og at arrene ikke behøver å bli så stygge.

Når jeg skriver dette er det ikke fordi jeg får til alt dette i mitt eget liv akkurat nå. Men jeg merker at jo mer jeg nærmer meg, jo bedre får jeg det. Det er mer en beskrivelse av hvor jeg vil hen, enn hvor jeg befinner meg.

Når jeg våkner av mareritt og husker hva jeg har drømt, har jeg ofte glede av og "drømme" videre i våken tilstand. Så lager jeg slutten av drømmen slik JEG vil ha den. ;-)

Klem fra

[Hope]

Du er modig å handlekraftig Hope. Du står han a'. (Nordnorsk uttrykk.)

Oppmuntrende å få vite at det jeg skrev var til nytte.

Noe av det som plager meg mest med slike "forbrytere" er at de ser ut til å alltid komme unna med det. Og at de endog kan få rikelig anledning til å gjenta bravadene. (Med "forbrytere" mener jeg at de ikke alltid er det i juridisk forstand, for øvrig lever de helt opp til tittelen.)

For meg er det da en veldig stor trøst at den uretten som ikke står menneskelig makt og / eller vilje til å ordne opp i, kommer Gud før eller siden til å ta seg av. Jeg skriver ikke dette som en propaganda for å bagatellisere urett. Få personer i Bibelen gikk så hardt ut mot hardhjertethet, undertrykkelse og urettferdighet som Jesus. Men når vår kamp for rettferdighet ikke ser ut til å nå frem, kan vi likevel ha en trygghet på at Gud kommer til å ordne opp.

"For rett skal igjen bli rett, og alle som har et oppriktig hjerte, skal følge den." Sal 94:15

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." Matt 5:6

Les også Salme 73 og 139.

(www.bibelen.no)

Noe annet jeg synes er vanskelig, særlig når det gjelder å tilgi, er når jeg daglig betaler prisen for en urett som er begått. Om jeg skjøv deg ned en skrent, og du slo deg kraftig, men var i fin form etter en uke, er det ikke så tungt å tilgi. Om du derimot knakk ryggen og ble lam, er det langt verre. Da trengte du kanskje å tilgi meg hver gang du ønsket å reise deg fra rullestolen. Og samme hvor mye du tilga meg var du fortsatt like innmari lam. Vi trenger masse hjelp fra Gud i en slik situasjon.

Det er mange missforståelser omkring tilgivelse. En er, som du har påpekt, at tilgivelse er det samme som å si at det ikke var så farlig. Om det ikke er farlig, trengs det ikke tilgivelse. Tilgivelse er bare nødvendig der det har skjedd en så stor "forbrytelse" at "forbryteren" ikke kan eller vil gjøre opp for seg. Den eneste måten å håndtere gjelden på, blir da å erkjenne hvor stor den er, for deretter å frasi seg sin rett til å inndrive den. Å dra inn begrepet tilgivelse er en bekreftelse på at noe er alvorlig galt.

Man har lett for å tenke at man gjør seg mindre enn sin overgriper om man tilgir. At man gjør seg ytterligere sårbar. Få ting er mer feil.

Når man tilgir sier man blant annet at jeg er rik og sterk nok til å ikke behøve den oppreisningen min overgirper kan/burde gi. Man sier til overgirperen at "Jeg er ikke avhengig av deg. Dine onde handlinger får ikke langsiktig makt over mitt liv. Jeg har større resurser til å gjøre mitt liv godt enn du har til å ødelegge meg." (For mitt vedkommene betyr det i første omgang en tillit til at Gud kan gi meg det jeg trenger, på tross av hva mennesker frarøver meg.)

Tenk på Jesus på korset: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør." Hvem var størst, korsfesterne eller den korsfestede?

For å ta et riktig banalt eksempel: I alle filmer med en ekte skurk og en ekte helt der de ender opp i en kamp eller duell til slutt, vil helten på et tidspunkt ha overtaket på skurken. Helten vil da etter god tradisjon avstå fra å gjøre med skurken det skurken utvilsomt ville gjort med han. Og vår aktelse for helten stiger. (Uff det var virkelig et banalt eksempel.)

Å tilgi er ikke å akseptere et nederlag, men å gjøre et nederlag til seier.

Husker du da vi var barn hvor irriterende det var med de som var plent umulig å erte? Mennesker som tilgir lett er vanskelig å få tak på.

Jeg skirver ikke dette som en anklage om at nå må du se til å tilgi. Det er ment som en oppmuntring: Bibelens råd om å tilgi er ikke det umulige kravet det kan føles som. Det er en enorm mulighet. Ikke en lettvindt løsning, ikke noe som kommer uten kamp og smerte. Og slett ikke noe som er gjort i en håndvending. Men det er en vei som virkelig fører fram.

Overgripere får oss til å føle oss så uendelig små og hjelpesløse. Tilgivelse, ikke den billige sorten, men den som Gud hjelper oss frem til bit for bit, er den beste motgift. En ting er å kunne triumfere over sin overgriper. Noe mye større er å kjenne at nå trenger jeg ikke lengre denne triumfen.

Du har helt rett i at du alltid kommer til å huske det denne mannen har gjort med deg. Det ville nesten være synd om du glemte det, for da ville du samtidig mistet alle dine dyrekjøpte erfaringer.

Men du kommer ikke til å huske han på den måten du gjør nå, for alltid. Nå husker du med tankene følelsene, sansene, ryggen, maven, hele kroppen, marerittene. Du husker ikke bare, du gjenopplever.

Sakte, men sikkert vil minnene få mindre makt over deg. De vil blekne. De vil slippe kroppen og drømmene. Etter hvert vil du kunne huske uten å føle så mye. Det hjeper deg ikke så mye der du er akkurat nå. Men det kan kanskje gi deg litt håp.

Jeg tror at sårene kan gro og at arrene ikke behøver å bli så stygge.

Når jeg skriver dette er det ikke fordi jeg får til alt dette i mitt eget liv akkurat nå. Men jeg merker at jo mer jeg nærmer meg, jo bedre får jeg det. Det er mer en beskrivelse av hvor jeg vil hen, enn hvor jeg befinner meg.

Når jeg våkner av mareritt og husker hva jeg har drømt, har jeg ofte glede av og "drømme" videre i våken tilstand. Så lager jeg slutten av drømmen slik JEG vil ha den. ;-)

Klem fra

Hvem er du egentlig...? Skulle tro du var en engel som hjelper meg til å forstå det jeg har vanskelig med å forstå. Jeg ser ikke på ditt innlegg som anklagende, slik du nevner at jeg kanskje ville gjøre, derimot ser jeg på det som svært oppmuntrende.

At det fantes ord i Bibelen som satte så sterke ord på det jeg nettopp nå gjennomgår og _har_ gjennomgått, det visste jeg ikke. Vel,det er kanskje ikke helt sant, men salme 73 ble enormt sterk for meg. Den fant jeg veldig oppmuntrende. Takk!

Jeg har problemer med å forstå dette med tilgivelse. Jeg er, som jeg har sagt, blant dem som kanskje tror eller innbiller seg, at man da skal glemme det vonde...alt er ok liksom. Men jeg forstår jo sakte men sikkert at det er så mye annet enn det. Faktisk noe helt annet.

Takk for at du prøver gjøre det tydleig for meg, for det trebger jeg. Det verste noen kan si til meg er nemlig at "Hope, dette MÅ du tilgi, for Gud sier du skal gjlre det!". Det kan føre til et enormt raseri mot Gud, for hvem er vel han som sier jeg SKAL gjøre det? Skjønner du? Hvor umodent det enn kan høres ut, så blir jeg slik når jeg blir formant på den måten...Enkelte kristne gjør det, dessverre.

Og de forstyrrer da mitt bilde av Gud som en kjærlig, forståelsessfull far. Han krever ikke noe som helst av meg, men han forstår at jeg er langt nede. Han forstår også at det å tilgi, for meg, og sikkert for mange andre og, kan være en milelang vei å gå. En svært lang prosess, og det kan ikke skje før man er der. Når man er så mye i følelsene sine, som jeg er nå, så er det ikke hverken tid eller sted for å tilgi.

Jeg ble gla for at du poengterte at det er et RÅd fra Gud det å tilgi, ikke et krav. Jeg vet nemlig at han forstår hvorfor jeg ikke klarer tilgi i dag. Og jeg vet også at _han_vet at før jeg skal klare å tilgi denne mannen, om jeg gjør det (og i såfall for min egen del alene), så skal jeg forstå hva det innebærer å tilgi....

Jeg har selvsagt tilgitt vonde ting før, og for meg betyr det å legge vekk...ikke minnene mine, men bitre tanker som bare ødelegger meg...Det betyr også å gi noen en gave de absolutt IKKe fortjener...de trenger ikke engang vite at de er tilgitt, men i mitt hjerte har de fått en ufortjnet gave...og det er for meg IKKe det samme som å si "det er greit det du gjorde"...men som jeg sier, jeg har vært der litt..i det der "alt er greit" -greiene, og enda sliter jeg litt med å få alt dette på plass.

Jeg tror tilgivelsen kommer når jeg er klar. Hvis jeg blir klar. Jeg er ikke det i dag, og jeg vet at det er en som forstpr nettopp det.

Som Jesus sa: Tilgi dem Far, for de vet ikke hva de gjør...Så sier jeg det samme...Tilgi ham du Gud, for han vet ikke hva han gjør..SELV klarer jeg ikke i mitt hjerte å tilgi...det der overlater jeg til en som er større enn meg. Det kan da ikke være en altfor feil måte å gjøre detpå? Er ikke det en slags form for at jeg tilgir? Jeg ser på det slik.

Jeg ble voldtatt for 6 -7 år siden nå. Jeg har tilgitt ham. Han vet det ikke, men jeg har tilgitt nettopp ved å overlate dommen til Gud. Jeg vil ikke lenger slites med alle de fæle tankene om ham. Jeg har gitt det bort, om du skjønner. Jeg mener dette er en fullverdig måte å tilgi på. Jeg gir ham(oi dette tillfellet voldtektsmannen) en gave fra mitt hjerte som aldri aldri han kan fortjene, men som jeg gir fordi jeg ikke selv ønsker bære den byrden lenger. Er jeg på viddene? Gi meg gjerne dine kommentarer om du orker,...

Ok, jeg er nødt til å legge meg. Det har vært en hard dag. Igjen.

Men takk. Igjen.

Og du? er det ikke rart hvordan noen som sikkert leser dette innlegget vil tenke at "hvordan kan de tro på en gud når de opplever noe så tøft? Hvordan kan de tro på en Gud når det finnes så mye ondt? Og hvordan kan de i det hele tatt tro på det eventyret der...?"...

Vel, det er mye ondt i verden. Jeg har selv vært vitne til det, oig er det daglig. Men jeg kan ikke annet enn å tro. Det dreier seg ikke om å klamre seg til noe usynlige greier, som om noen tror på placebo...Det dreier seg om å virkleig gå inn for å bli kjent med Gud, og våge tro.

Og vet du? Hadde jeg ikke hatt min tro og mitt forhold til Gud osm jeg har, så hadde jeg ikke vært i live i dag. Han er min styrke. Og det kan INGEN ta i fra meg, og ingen kan sette seg over det jeg har opplevd med ham i mitt liv.

:-) Nok en klem

Hope