Om vanskelige mennesker - NHD og andre

[Mimmy]

Jeg føler at jeg med asperger diagnosen har fått diagnose vanskelig menneske, fordi jeg ikke skjønner så godt de signalene som blir sendt ut fra andre ikke verbalt. Og dette blir så vanskelig fordi jeg er gift, og det ikke går så bra med oss, hverken på den ene eller andre måten.

Det har skjedd så mye vondt, både i forhold til familie og i forholdet vårt også, og mannen min sier at han har blitt preget av dette hele livet sitt. Og har måttet ta hånd om og hatt omsorg for sånne som meg. Og kanskje jeg giftet meg med ham pga pengene han kunne tjene (vi var begge studenter da vi ble sammen). Det sårer meg veldig. Iom at jeg har hatt angst hele tiden vi har vært gift, og før vi var gift også.

Andre ganger sier han at han er stolt av meg, fordi jeg klarer meg så bra. Og at det er intellektuelt stimulerende å være sammen med meg. Men så klager han over hvor mye han gjør hjemme og for meg, fordi jeg ikke klarer å gjøre ting på egenhånd. Jeg trenger noen til å kjøre meg, f.eks. hvis jeg skal på noe, eller skal på innkjøp eller noe. Fordi jeg har sånn angst. Eller ikke makter å gå. Jeg prøver å gjøre det meste av husarbeidet, og lage middag når han er ferdig på jobb, men ofte sliter jeg meg ut bare på å få til dette.

Og så maler jeg. Eller er ute på internett.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker å redde forholdet vårt, men det blir så vanskelig. Dette er ikke noe jeg kan trene opp, siden det kommer som følge av hjerneskade. Min behandler sier (som også har snakket med mannen min) at i slike ekteskap som vårt, så bør vi prøve å gjøre ting hver for oss, for å få tilbake noe av gløden. Og at det er ekstra viktig nettopp for oss, pga handikappet jeg har.

Så derfor så skaffet jeg jo støttekontakt, da. Etter mye om og men. Slik at jeg skulle kunne komme meg ut på ting. Problemet er at det hjelper ikke noe særlig. Og så skal det snakkes hele tiden, mellom meg og mannen min. Om diagnosen min og hvor vanskelig det er å være gift med meg pga asperger. Hvordan vi skal løse det. Det er fint at vi snakker, men jeg får ikke hvilt meg. Jeg føler meg fanget. Og jeg føler meg hele tiden såret, fordi jeg gjør ting feil hele tiden.

Og så føler jeg at jeg også får unngjelde for ting som foreldrene hans har gjort (han mener at faren hans har asperger). Og at han måtte forsørge seg selv og familien sin på studielån før han var myndig. At ofte klarer han ikke å skille mellom oss. At jeg kanskje utnytter ham på samme vis som familien hans gjorde. Fordi han er så snill.

Ikke at han mener at jeg er ansvarlig for dette, han er også sliten av ting. Og han er svært omsorgsfull og snill mot meg, men ofte altfor snill. Rene tøffelhelten. Slik vil jeg ikke ha det. Jeg vil han skal være lykkelig. Så snakker vi også om dette. Og vi blir alltid venner igjen, men det er så slitsomt for meg å alltid skulle ha denne skyldfølelsen som jeg hele tiden har. Fordi jeg ikke får til ting slik som jeg gjerne ville.

Jeg vet ikke om jeg har klart å fremstille ting riktig her, men jeg er uansett svært takknemlig for råd om hva jeg bør gjøre. Dersom det er noen som har spesialkompetanse når det gjelder autisme, så er jeg svært takknemlig for å høre fra de også.

[Kizza1365380506]

Vel jeg har ikke spesialkompetanse på aspberger men jeg er også gift med en "dumsnill" mann.

Jeg ser at dere sliter med de samme problemene som oss. Nok i en mye større grad i og med at du har ett større handikap, men eller generelt sett det samme. Nå er det ikke så galt her hos oss for tiden i og med at jeg mest sannsynlig har fått rett medisinkombinasjon og føler meg utrolig bra.

Men skyldfølelsen din må du legge fra deg. Det er kjempetøfft. Jeg har jobbet med det nå i flere år. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet fordi jeg er syk og ikke orker det jeg gjorde før. Jeg har nå virkelig ikke bedt om å få denne sykdommen. Og vil han være sur for det så er det hans problem ikke mitt. Sånn er det med deg også. Du kan ikke ta på deg skyldfølelsen fordi han føler seg utnyttet. Det er ikke ditt problem det er hans. Nå er det jo veldig vanskelig å være pårørende, å ikke kunne sette seg inn i sykdommen, ikke skjønne hvor mange krefter det faktisk tar å være syk alltid, å stå på utsiden og ikke kunne hjelpe fordi hjelpen føles så uviktig. Selvom for oss er den minste ting kjempeviktig.

Og den støttekontakten din. Hvorfor i alle dager skal dere snakke om sykdommen din hele tiden. Kan dere ikke bare gå på kafe og kose dere og være "venninner"? Jeg synes det høres veldig lmerkelig ut. Har både en svigerinne og en venninne som er støttekontakter og ingen av dem har nevnt med ett ord at de skal diskutere sykdom hele tiden. De går på senteret og gjør ting som den syke ikke klarer alene.

Vel kanskje ikke så mye hjelp til deg dette her da men...

Klem fra

[Mimmy]

Vel jeg har ikke spesialkompetanse på aspberger men jeg er også gift med en "dumsnill" mann.

Jeg ser at dere sliter med de samme problemene som oss. Nok i en mye større grad i og med at du har ett større handikap, men eller generelt sett det samme. Nå er det ikke så galt her hos oss for tiden i og med at jeg mest sannsynlig har fått rett medisinkombinasjon og føler meg utrolig bra.

Men skyldfølelsen din må du legge fra deg. Det er kjempetøfft. Jeg har jobbet med det nå i flere år. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet fordi jeg er syk og ikke orker det jeg gjorde før. Jeg har nå virkelig ikke bedt om å få denne sykdommen. Og vil han være sur for det så er det hans problem ikke mitt. Sånn er det med deg også. Du kan ikke ta på deg skyldfølelsen fordi han føler seg utnyttet. Det er ikke ditt problem det er hans. Nå er det jo veldig vanskelig å være pårørende, å ikke kunne sette seg inn i sykdommen, ikke skjønne hvor mange krefter det faktisk tar å være syk alltid, å stå på utsiden og ikke kunne hjelpe fordi hjelpen føles så uviktig. Selvom for oss er den minste ting kjempeviktig.

Og den støttekontakten din. Hvorfor i alle dager skal dere snakke om sykdommen din hele tiden. Kan dere ikke bare gå på kafe og kose dere og være "venninner"? Jeg synes det høres veldig lmerkelig ut. Har både en svigerinne og en venninne som er støttekontakter og ingen av dem har nevnt med ett ord at de skal diskutere sykdom hele tiden. De går på senteret og gjør ting som den syke ikke klarer alene.

Vel kanskje ikke så mye hjelp til deg dette her da men...

Klem fra

Nei, du misforsto det jeg skrev. Støttekontakten min snakker ikke så mye om det, der er det mere jeg som snakker om ting med henne. Det er mannen min som snakker om det hele tiden. Noe som er fint, men det blir ofte for mye for meg å ta innover meg. Jeg har stort behov for å hvile, også. Ikke bare jobbe med forholdet vårt, som også er viktig. Men ikke slite seg ut på det, heller, det er ingen tjent med.

Det er så fint, at mannen min setter seg inn i ting, og ønsker å være til hjelp, også, men det blir ofte for mye. Jeg føler meg fanget og svært ufri på den måten. Jeg ønsker å kunne fungere så godt jeg kan, på egenhånd, og føler at han ofte kan være til hinder for dette med måten å være på.

For eksempel så tar han fra meg handleposene, åpner alle dører osv, noe som i og for seg er høflige og vennlige ting, men det blir ofte for mye for meg, når jeg føler at han omtrent henger over meg for å kunne hjelpe. Det er masete. Og han sier selv, at hvis han ikke gjør disse tingene, så klarer han ikke å føle seg elsket.

Han tror at det vil være umulig å elske ham, dersom han ikke får lov til å være tøffelhelt. Og at han ser at jeg sliter så mye, og vil hjelpe meg med de små tingene, som for ham er små, men hvis han ikke gjør dem, er omtrent uoverstigelige hindre for meg. For eksempel å ta en telefonsamtale for meg (jeg har angst for dette), kjøre meg på en eller annen form for aktivitet osv. Jeg tør nesten ikke å spørre ham om ting, nettopp fordi jeg ikke vil at han skal knytte det med å være elsket opp mot det han gjør for meg. Jeg vil elske ham for den han er, ikke det han gjør.

Han skal snakke med psykolog om disse tingene, noe jeg har prøvd å få til ganske lenge. Han har ikke selv følt at de psykologene han har vært borti, har forstått ham, men trodd at han var manipulerende og kontrollerende overfor meg.

Og at (så fort de har møtt meg) har syntes at jeg har vært mye mer interessant å hjelpe, og dermed gitt blaffen i å hjelpe ham.

Fordi de ikke har visst om asperger diagnosen. Men det er visst ganske typisk (ifølge noen artikler jeg har lest) for mennesker som står nære noen med asperger syndrom (spesielt dersom man har en mor eller far med udiagnostisert asperger) å ha denne måten å se på ting på. Å oppleve å bare være elsket for det man gjør, ikke den man er.

Noe jeg prøver på det sterkeste å motvirke. Jeg vil han skal være lykkelig, og vil kjempe hardt for å få det til. Fordi han fortjener det, og er verdens snilleste menneske.

[Gjest ojjj]

Nei, du misforsto det jeg skrev. Støttekontakten min snakker ikke så mye om det, der er det mere jeg som snakker om ting med henne. Det er mannen min som snakker om det hele tiden. Noe som er fint, men det blir ofte for mye for meg å ta innover meg. Jeg har stort behov for å hvile, også. Ikke bare jobbe med forholdet vårt, som også er viktig. Men ikke slite seg ut på det, heller, det er ingen tjent med.

Det er så fint, at mannen min setter seg inn i ting, og ønsker å være til hjelp, også, men det blir ofte for mye. Jeg føler meg fanget og svært ufri på den måten. Jeg ønsker å kunne fungere så godt jeg kan, på egenhånd, og føler at han ofte kan være til hinder for dette med måten å være på.

For eksempel så tar han fra meg handleposene, åpner alle dører osv, noe som i og for seg er høflige og vennlige ting, men det blir ofte for mye for meg, når jeg føler at han omtrent henger over meg for å kunne hjelpe. Det er masete. Og han sier selv, at hvis han ikke gjør disse tingene, så klarer han ikke å føle seg elsket.

Han tror at det vil være umulig å elske ham, dersom han ikke får lov til å være tøffelhelt. Og at han ser at jeg sliter så mye, og vil hjelpe meg med de små tingene, som for ham er små, men hvis han ikke gjør dem, er omtrent uoverstigelige hindre for meg. For eksempel å ta en telefonsamtale for meg (jeg har angst for dette), kjøre meg på en eller annen form for aktivitet osv. Jeg tør nesten ikke å spørre ham om ting, nettopp fordi jeg ikke vil at han skal knytte det med å være elsket opp mot det han gjør for meg. Jeg vil elske ham for den han er, ikke det han gjør.

Han skal snakke med psykolog om disse tingene, noe jeg har prøvd å få til ganske lenge. Han har ikke selv følt at de psykologene han har vært borti, har forstått ham, men trodd at han var manipulerende og kontrollerende overfor meg.

Og at (så fort de har møtt meg) har syntes at jeg har vært mye mer interessant å hjelpe, og dermed gitt blaffen i å hjelpe ham.

Fordi de ikke har visst om asperger diagnosen. Men det er visst ganske typisk (ifølge noen artikler jeg har lest) for mennesker som står nære noen med asperger syndrom (spesielt dersom man har en mor eller far med udiagnostisert asperger) å ha denne måten å se på ting på. Å oppleve å bare være elsket for det man gjør, ikke den man er.

Noe jeg prøver på det sterkeste å motvirke. Jeg vil han skal være lykkelig, og vil kjempe hardt for å få det til. Fordi han fortjener det, og er verdens snilleste menneske.

Hei!

Jeg vet ikke hva råd jeg skal gi deg, men jeg kan i alle fall ønske deg lykke til!

Godt nyttår!

[Kizza1365380506]

Nei, du misforsto det jeg skrev. Støttekontakten min snakker ikke så mye om det, der er det mere jeg som snakker om ting med henne. Det er mannen min som snakker om det hele tiden. Noe som er fint, men det blir ofte for mye for meg å ta innover meg. Jeg har stort behov for å hvile, også. Ikke bare jobbe med forholdet vårt, som også er viktig. Men ikke slite seg ut på det, heller, det er ingen tjent med.

Det er så fint, at mannen min setter seg inn i ting, og ønsker å være til hjelp, også, men det blir ofte for mye. Jeg føler meg fanget og svært ufri på den måten. Jeg ønsker å kunne fungere så godt jeg kan, på egenhånd, og føler at han ofte kan være til hinder for dette med måten å være på.

For eksempel så tar han fra meg handleposene, åpner alle dører osv, noe som i og for seg er høflige og vennlige ting, men det blir ofte for mye for meg, når jeg føler at han omtrent henger over meg for å kunne hjelpe. Det er masete. Og han sier selv, at hvis han ikke gjør disse tingene, så klarer han ikke å føle seg elsket.

Han tror at det vil være umulig å elske ham, dersom han ikke får lov til å være tøffelhelt. Og at han ser at jeg sliter så mye, og vil hjelpe meg med de små tingene, som for ham er små, men hvis han ikke gjør dem, er omtrent uoverstigelige hindre for meg. For eksempel å ta en telefonsamtale for meg (jeg har angst for dette), kjøre meg på en eller annen form for aktivitet osv. Jeg tør nesten ikke å spørre ham om ting, nettopp fordi jeg ikke vil at han skal knytte det med å være elsket opp mot det han gjør for meg. Jeg vil elske ham for den han er, ikke det han gjør.

Han skal snakke med psykolog om disse tingene, noe jeg har prøvd å få til ganske lenge. Han har ikke selv følt at de psykologene han har vært borti, har forstått ham, men trodd at han var manipulerende og kontrollerende overfor meg.

Og at (så fort de har møtt meg) har syntes at jeg har vært mye mer interessant å hjelpe, og dermed gitt blaffen i å hjelpe ham.

Fordi de ikke har visst om asperger diagnosen. Men det er visst ganske typisk (ifølge noen artikler jeg har lest) for mennesker som står nære noen med asperger syndrom (spesielt dersom man har en mor eller far med udiagnostisert asperger) å ha denne måten å se på ting på. Å oppleve å bare være elsket for det man gjør, ikke den man er.

Noe jeg prøver på det sterkeste å motvirke. Jeg vil han skal være lykkelig, og vil kjempe hardt for å få det til. Fordi han fortjener det, og er verdens snilleste menneske.

Ja jeg skjønner. Han på en måte kveler deg med omsorg. Skjønner godt at du reagerer men jeg skønner også godt han. Han ser hvor du har det og ønsker å hjelpe deg. Jeg hadde en grandtante som var slik. Jeg bodde på hybel der og hennes omsorg gjorde meg sprø og jeg måtte flytte ut etter ett år. Nok om det.

Kan dere f.eks. sette dere ned og skrive en liste over hva du klarer og kan gjøre, og en liste over hva han skal gjøre? Om du er litt sliten eller dårlig en dag så kan du be ham om hjelp istedet for at han føler at han må hjelpe deg eller hjelper deg for lite.

En annen ting er kanskje at du stresser det litt for mye. At du henger deg litt opp i hva han gjør og sier, nettopp fordi du er handikappet. Jeg skønner i så fall godt at du gjør det, det er ikke det, men at du kanskje kan tenke litt i de baner også. Gi litt blaffen og la ham styre på. Sikkert ikke en god ide men for å redde stumpene liksom...

Mvh

[Mimmy]

Ja jeg skjønner. Han på en måte kveler deg med omsorg. Skjønner godt at du reagerer men jeg skønner også godt han. Han ser hvor du har det og ønsker å hjelpe deg. Jeg hadde en grandtante som var slik. Jeg bodde på hybel der og hennes omsorg gjorde meg sprø og jeg måtte flytte ut etter ett år. Nok om det.

Kan dere f.eks. sette dere ned og skrive en liste over hva du klarer og kan gjøre, og en liste over hva han skal gjøre? Om du er litt sliten eller dårlig en dag så kan du be ham om hjelp istedet for at han føler at han må hjelpe deg eller hjelper deg for lite.

En annen ting er kanskje at du stresser det litt for mye. At du henger deg litt opp i hva han gjør og sier, nettopp fordi du er handikappet. Jeg skønner i så fall godt at du gjør det, det er ikke det, men at du kanskje kan tenke litt i de baner også. Gi litt blaffen og la ham styre på. Sikkert ikke en god ide men for å redde stumpene liksom...

Mvh

Ja, vi snakker endel om det, og endel om diagnosen også, det er ikke så rart at han kjemper for å skjønne ting. Det gjør jo jeg også. Det er antakeligvis bare slik det blir ei stund framover. Men det har vært slik ganske lenge, og det er veldig slitsomt.

Både for meg og for han. Men vi klarer oss nok. Siden jeg skrev det første innlegget, har vi snakket endel om det. Så vi er egentlig ganske enige om at problemene ligger både hos ham og hos meg. Mannen min synes det skal bli godt å få snakket med en psykolog om de tingene som plager han. Så det ser vi frem til, begge to. I mellomtiden så strever vi nok endel med å skjønne hverandre.

[Mimmy]

Hei!

Jeg vet ikke hva råd jeg skal gi deg, men jeg kan i alle fall ønske deg lykke til!

Godt nyttår!

Takk skal du ha, og godt nyttår til deg også!

Nyttårsklem fra

[Mimmy]

Vel jeg har ikke spesialkompetanse på aspberger men jeg er også gift med en "dumsnill" mann.

Jeg ser at dere sliter med de samme problemene som oss. Nok i en mye større grad i og med at du har ett større handikap, men eller generelt sett det samme. Nå er det ikke så galt her hos oss for tiden i og med at jeg mest sannsynlig har fått rett medisinkombinasjon og føler meg utrolig bra.

Men skyldfølelsen din må du legge fra deg. Det er kjempetøfft. Jeg har jobbet med det nå i flere år. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet fordi jeg er syk og ikke orker det jeg gjorde før. Jeg har nå virkelig ikke bedt om å få denne sykdommen. Og vil han være sur for det så er det hans problem ikke mitt. Sånn er det med deg også. Du kan ikke ta på deg skyldfølelsen fordi han føler seg utnyttet. Det er ikke ditt problem det er hans. Nå er det jo veldig vanskelig å være pårørende, å ikke kunne sette seg inn i sykdommen, ikke skjønne hvor mange krefter det faktisk tar å være syk alltid, å stå på utsiden og ikke kunne hjelpe fordi hjelpen føles så uviktig. Selvom for oss er den minste ting kjempeviktig.

Og den støttekontakten din. Hvorfor i alle dager skal dere snakke om sykdommen din hele tiden. Kan dere ikke bare gå på kafe og kose dere og være "venninner"? Jeg synes det høres veldig lmerkelig ut. Har både en svigerinne og en venninne som er støttekontakter og ingen av dem har nevnt med ett ord at de skal diskutere sykdom hele tiden. De går på senteret og gjør ting som den syke ikke klarer alene.

Vel kanskje ikke så mye hjelp til deg dette her da men...

Klem fra

Jeg glemte å si godt nyttår!

Nyttårsklem fra

[Kizza1365380506]

Ja, vi snakker endel om det, og endel om diagnosen også, det er ikke så rart at han kjemper for å skjønne ting. Det gjør jo jeg også. Det er antakeligvis bare slik det blir ei stund framover. Men det har vært slik ganske lenge, og det er veldig slitsomt.

Både for meg og for han. Men vi klarer oss nok. Siden jeg skrev det første innlegget, har vi snakket endel om det. Så vi er egentlig ganske enige om at problemene ligger både hos ham og hos meg. Mannen min synes det skal bli godt å få snakket med en psykolog om de tingene som plager han. Så det ser vi frem til, begge to. I mellomtiden så strever vi nok endel med å skjønne hverandre.

Det er jo det som er forskjellen mellom kjønnene. Vi tenker og føler forskjellig. Å kunne sette seg inn i de andre sine følelser og tanker er ikke enkelt. Vi har f.eks. ikke familieliv for tiden da min mann må ta seg av svigermor og overnatter der nesten hver natt. Nå i julen har han kun hatt "fri" to netter da så søsteren etter henne. Skjønner... Vel,vel thats life osv.

Håper det ordner seg for dere.

Du får ha en riktig fin nyttårsaften og så ønsker jeg deg og din mann ett godt nytt år.

Vi "snakkes" på nyåret Mimmy!

Klem fra

[Kizza1365380506]

Jeg glemte å si godt nyttår!

Nyttårsklem fra

)