Ekspertsvar Mor som legger ut om sin deprimerte sønn

[PieLill]

Jeg definerer slikt snakk som baktalelse. Det skal være sønnens valg om han vil innvie sine venner i sine problemer, ikke morens. Han er 30 år å gammel nok til å velge selv! Får inntrykk av at dere har støtt på en løsmunnet dame med lite respekt for sin sønns integritet og grenser. Vet dere om hun snakker sant? Hva sier hun om dere når dere ikke er til stedet?

Baktalelse kjemper jeg iherdig for å ikke være en del av. Det fører til at jeg iblant sier rett ut at dette vil jeg ikke vite om og ikke høre på. At jeg ikke vil være med på slik baktalelse. Så bytter jeg samtaleemne. Om baktalelsen likevel vedvarer går jeg. Det er mange ting jeg ikke vil vite med mindre den det gjelder forteller det selv. Jeg kan ikke fordra å måtte gå rundt å late som jeg ikke vet om ting, eller passe på å ikke forsnakke meg. Bedre å ikke vite det man ikke har noe med.

Jeg ønsker ikke selv å få høre alt hva folk sier om meg. Så jeg vil ikke nødvendigvis sette pris på å få vite om eventuelle rykter som skulle sveve rundt om meg. Hva kan jeg vel gjøre med det.

Om jeg derimot noen som sto meg nær baktalte meg, ville jeg gjerne vite det. Så kan jeg ta det opp med vedkommende, eller skaffe distanse til vedkommende.

Jeg er alltid forsiktig med hva jeg forteller til løsmunnede personer. Er det ille forsøker jeg å unngå helt å snakke med dem. Både for å slippe å høre på sladder og for å unngå å bidra til ryktespredning.

Skulle jeg i dette tilfelle fortelle sønnen hva moren har fortalt ville jeg understreket at jeg høyst ufrivillig fikk del i opplysningene. Og at jeg i framtiden ikke ønsker å vite mer om saken enn han selv ønsker å fortelle.

mvh

[Gjest vet for mye]

Jeg definerer slikt snakk som baktalelse. Det skal være sønnens valg om han vil innvie sine venner i sine problemer, ikke morens. Han er 30 år å gammel nok til å velge selv! Får inntrykk av at dere har støtt på en løsmunnet dame med lite respekt for sin sønns integritet og grenser. Vet dere om hun snakker sant? Hva sier hun om dere når dere ikke er til stedet?

Baktalelse kjemper jeg iherdig for å ikke være en del av. Det fører til at jeg iblant sier rett ut at dette vil jeg ikke vite om og ikke høre på. At jeg ikke vil være med på slik baktalelse. Så bytter jeg samtaleemne. Om baktalelsen likevel vedvarer går jeg. Det er mange ting jeg ikke vil vite med mindre den det gjelder forteller det selv. Jeg kan ikke fordra å måtte gå rundt å late som jeg ikke vet om ting, eller passe på å ikke forsnakke meg. Bedre å ikke vite det man ikke har noe med.

Jeg ønsker ikke selv å få høre alt hva folk sier om meg. Så jeg vil ikke nødvendigvis sette pris på å få vite om eventuelle rykter som skulle sveve rundt om meg. Hva kan jeg vel gjøre med det.

Om jeg derimot noen som sto meg nær baktalte meg, ville jeg gjerne vite det. Så kan jeg ta det opp med vedkommende, eller skaffe distanse til vedkommende.

Jeg er alltid forsiktig med hva jeg forteller til løsmunnede personer. Er det ille forsøker jeg å unngå helt å snakke med dem. Både for å slippe å høre på sladder og for å unngå å bidra til ryktespredning.

Skulle jeg i dette tilfelle fortelle sønnen hva moren har fortalt ville jeg understreket at jeg høyst ufrivillig fikk del i opplysningene. Og at jeg i framtiden ikke ønsker å vite mer om saken enn han selv ønsker å fortelle.

mvh

"Det fører til at jeg iblant sier rett ut at dette vil jeg ikke vite om og ikke høre på. At jeg ikke vil være med på slik baktalelse."

Akkurat slik følte jeg det da vi snakket med henne på gata i forrige uke.

"..jeg i framtiden ikke ønsker å vite mer om saken enn han selv ønsker å fortelle."

Det var det jeg hadde mest lyst å si til henne...

Tusen takk, kloke ord.

[PieLill]

Kloke ord som alltid fra deg PieLill.

Enig at åpenheten må ikke være påtvungen.

Åpenhetstyranni kan fort bli et alvorlig problem.

Åpenhetstyranni...

Det er akkurat det det er, ja. Skal huske den vendingen.

mvh

[frosken]

Jeg hadde fortalt sønnen om hendelsen og spurt om han hadde noe i mot at moren hans fortalte dere om han.

Forøvrig synes jeg det er vanskelig å mene så mye fornuftig når slike episoder fortelles om på nettet. En ting er det som blir fortalt - en annen ting er resten av settingen. Du liker ikke moren hans forteller du andre steder i tråden, og tolker kanskje situasjonen ut i fra dette. Du vet tilsynelatende mye om familiens indre liv.

Pårørende kan ofte ha behov for å snakke med andre om de i familien som sliter - og hvorvidt dette er kritikkverdig eller ikke kommer vel både an på måten det blir gjort på og hvorvidt det er enighet mellom "pasient" og pårørende om at dette er ok. Å tro at pårørende har tilgang på profesjonelle samtalepartnere i slike situasjoner vil vanligvis være en illusjon.

Skal man snakke om sine nærmeste til andre, må det etter min oppfatning foreligge en åpenhet innad i familien som tilsier at dette er ok (samtykke) - samt at man bør informere hverandre i etterkant dersom slike samtaler har funnet sted.

[Gjest Tristelin@]

Jeg definerer slikt snakk som baktalelse. Det skal være sønnens valg om han vil innvie sine venner i sine problemer, ikke morens. Han er 30 år å gammel nok til å velge selv! Får inntrykk av at dere har støtt på en løsmunnet dame med lite respekt for sin sønns integritet og grenser. Vet dere om hun snakker sant? Hva sier hun om dere når dere ikke er til stedet?

Baktalelse kjemper jeg iherdig for å ikke være en del av. Det fører til at jeg iblant sier rett ut at dette vil jeg ikke vite om og ikke høre på. At jeg ikke vil være med på slik baktalelse. Så bytter jeg samtaleemne. Om baktalelsen likevel vedvarer går jeg. Det er mange ting jeg ikke vil vite med mindre den det gjelder forteller det selv. Jeg kan ikke fordra å måtte gå rundt å late som jeg ikke vet om ting, eller passe på å ikke forsnakke meg. Bedre å ikke vite det man ikke har noe med.

Jeg ønsker ikke selv å få høre alt hva folk sier om meg. Så jeg vil ikke nødvendigvis sette pris på å få vite om eventuelle rykter som skulle sveve rundt om meg. Hva kan jeg vel gjøre med det.

Om jeg derimot noen som sto meg nær baktalte meg, ville jeg gjerne vite det. Så kan jeg ta det opp med vedkommende, eller skaffe distanse til vedkommende.

Jeg er alltid forsiktig med hva jeg forteller til løsmunnede personer. Er det ille forsøker jeg å unngå helt å snakke med dem. Både for å slippe å høre på sladder og for å unngå å bidra til ryktespredning.

Skulle jeg i dette tilfelle fortelle sønnen hva moren har fortalt ville jeg understreket at jeg høyst ufrivillig fikk del i opplysningene. Og at jeg i framtiden ikke ønsker å vite mer om saken enn han selv ønsker å fortelle.

mvh

Her tror jeg rett og slett vi definerer 'baktalelse' på forskjellig vis!

For å si det slik, jeg sliter med litt av hvert av helseplager, også psykisk. Eterhvert er det jo umulig å holde slikt skjult for de en omgås og vil ha et godt forhold til. At feks min mann snakker om mine plager, som også sterkt påvirker han, til kollegaer og felles venner og andre, enten fordi han trenger det selv, eller fordi de spør, det ser jeg absolutt IKKE på som bakvaskelse. Det ser jeg som interesse for min person, at de bryr seg om hvordan jeg har det. Faktisk. JEg får jo også hilsener med gode råd og hva som har hjulpet den og den osv. Det viser jo at de bryr seg om meg!

Når jeg spør om andre jeg vet sliter, så spør jeg også av omtanke. Jeg spør ikke hvordan et menneske har det om jeg ikke BRYR meg om å vite det.

De som virkelig sladrer, de får vi allikevel aldri bukt med. De får bare sladre. Men de bryr ikke jeg meg om.

I begge våre familier, er vi vant til å snakke om og bry oss om andre familiemedlemmer og dere venner, enten vi gleder oss over bryllup, en fin ny jobb, en flott ferie noen har eller vi føler med noen som har sorg, dårlig helse osv.

Å SNAKKE OM noen er ikke nødvendigvis å sladre, vet du! Det kommer vel mye an på vinklinga av samtalen det. Og (mulig jeg er naiv), men kan liksom ikke se for meg at noen mor er interessert i å baktale sin sønn. Hvis dette er venner som kjente sønnen godt, så MÅ de jo vite det hvis moren er litt spesiell i så måte. Det er jo iallefall slikt folk prater om, så DET ville dere nok hørt. Hysteriske, rare mødre blir aldri tatt på med silkehansker...

[frosken]

Hun tenkte vel at dere som nære venner kunne ha nytte av denne informasjonen. Det ville jeg tenkt. Hun vurderte nok hvem hun fortalte til! Ta det som en kompliment.

Men HVORFOR er dette så vanskelig da. Det er jo kameraten deres som sliter, og dere synes til og med det er tøft bare å -høre- om det. Tenk på den stakkars mora da, som har levd med en sønn som vil ta livet av seg i årevis. Ikke det minste rart at det renner over, og at behovet for å dele tragedien med andre melder seg.

Greit at sønnen ikke vil prate om det, men han kan ikke pålegge familien å ødelegge seg selv hvis DE er mennesker som bevarer egen psykisk helse ved åpenhet. Synes ikke dere skal legge sten til morens byrde ved å se ned på henne pga at hun er åpen! Det er helt sikkert en overlevingsstrategi! Tenk deg selv da, hva hun må ha holdt ut...

Hvis moren er en skravlekjerring som primært trengte noe å prate om, så er jeg enig i de som kalles det bakvaskelse.

Hvis situasjonen mer er slik du forestiller deg, så synes jeg det er mye fornuftig i det du skriver:-) Pårørende tar ofte en stor byrde i forhold til hjemmeboende voksne barn med psykiske lidelser, og det kan hjelpe dem å prate med andre som kjenner "barna" deres om situasjonen. Som pårørende ville jeg i såfall ha sørget for å snakke med "pasienten" om dette, slik at det ikke foreligger noen hemmelighet mht hvem som har blitt fortalt hva.

[frosken]

"Saken er den at vedkommende som skrev innlegget ikke kom med alle fakta i innlegget... H*n skrev ikke hvor gode venner de var."

Så spør om det du lurer på før du dømmer, i det minste!!

Når du skriver innlegg som kan forstås på mange måter, så må du etter min oppfatning også tåle at folk tolker de på den måten som er mest nærliggende for dem.

[Gjest Tristelin@]

"Det fører til at jeg iblant sier rett ut at dette vil jeg ikke vite om og ikke høre på. At jeg ikke vil være med på slik baktalelse."

Akkurat slik følte jeg det da vi snakket med henne på gata i forrige uke.

"..jeg i framtiden ikke ønsker å vite mer om saken enn han selv ønsker å fortelle."

Det var det jeg hadde mest lyst å si til henne...

Tusen takk, kloke ord.

Det ideelle ville jo vært en slik situasjon. Men så lenge psykiske syke personer har familie som de støtter seg til, så MÅ en automatisk også ta høyde for at disse ikke er fagpersoner, og derfor ikke til en hver tid kan forventes å gjøre det som er psykologisk riktig!

Herregud, det er mye bedre å slite psykisk selv enn at en en er glad i gjør det!

Og psykiatrien her i landet har ikke alltid plass til alle som selv lider, å tro at pårørende bare kan rope høyt nok og så få terapi, det er å tro på julenissen. Noen er heldige, andre må klare seg selv, og får da slike 'glipper' som det vi diskuterer her!

[Gjest vet for mye]

Det ideelle ville jo vært en slik situasjon. Men så lenge psykiske syke personer har familie som de støtter seg til, så MÅ en automatisk også ta høyde for at disse ikke er fagpersoner, og derfor ikke til en hver tid kan forventes å gjøre det som er psykologisk riktig!

Herregud, det er mye bedre å slite psykisk selv enn at en en er glad i gjør det!

Og psykiatrien her i landet har ikke alltid plass til alle som selv lider, å tro at pårørende bare kan rope høyt nok og så få terapi, det er å tro på julenissen. Noen er heldige, andre må klare seg selv, og får da slike 'glipper' som det vi diskuterer her!

Han støtter seg ikke til mora. Hun sier at han ikke vil snakke med henne om det.

[frosken]

Bare å blande seg..

da dagen idag har vært særdeles tung...

Saken er den at vedkommende som skrev innlegget ikke kom med alle fakta i innlegget... H*n skrev ikke hvor gode venner de var.

Kansje moren så et snitt til å la vennene være der for ham, kansje hun virkelig trodde at de visste det...

Men så er jeg vel kansje litt FOR god venn for vennene mine... døren min står alltid open, og jeg lar dem vite det

Enig med deg, Mistera:-)

Ta vare på deg selv som best du kan; trist med kameraten din!

[Gjest Tristelin@]

Hmm.. selv om vi vet at de har et anstregt forhold fra før av?

Er redd han skal føle han ikke har noen fristeder når "alle" vet hva han sliter med.

Skal ta det opp med samboeren min i kveld.

DET sa du vel ikke noe om i hovedinnlegget ditt? AT du VISSTE at mor og sønn hadde et anstrengt forhold!

DA ville jo alle svarene her fått et annet innhold sannsynligvis...

Der kan du se hvor fort det kan bli misforståelser pga ting som blir uteglemt, ting som blir lagt fram litt feil. Altså misforståelser.

[Gjest vet for mye]

Når du skriver innlegg som kan forstås på mange måter, så må du etter min oppfatning også tåle at folk tolker de på den måten som er mest nærliggende for dem.

Det forstår jeg, men å gå så langt som å si at hun ikke ville vært i live i dag om hun hadde venner som meg - det synes jeg er en vel rask konklusjon, for å si det _pent_..

[Gjest et tips]

Åpenhetstyranni...

Det er akkurat det det er, ja. Skal huske den vendingen.

mvh

Var psykiateren min som formulerte det, ikke jeg.

[frosken]

Det forstår jeg, men å gå så langt som å si at hun ikke ville vært i live i dag om hun hadde venner som meg - det synes jeg er en vel rask konklusjon, for å si det _pent_..

Rart dette med tolkninger; jeg synes ikke utsagnet hennes var så krasst mot deg - mer en refleksjon over sin egen situasjon. Men så var heller ikke utsagnet rettet mot meg... kanskje ville jeg ha tolket det annerledes da.

[Gjest vet for mye]

DET sa du vel ikke noe om i hovedinnlegget ditt? AT du VISSTE at mor og sønn hadde et anstrengt forhold!

DA ville jo alle svarene her fått et annet innhold sannsynligvis...

Der kan du se hvor fort det kan bli misforståelser pga ting som blir uteglemt, ting som blir lagt fram litt feil. Altså misforståelser.

Så nå er du enig med meg, er det sånn å forstå?

[Gjest vet for mye]

Rart dette med tolkninger; jeg synes ikke utsagnet hennes var så krasst mot deg - mer en refleksjon over sin egen situasjon. Men så var heller ikke utsagnet rettet mot meg... kanskje ville jeg ha tolket det annerledes da.

Når det kommer etter at hun sier "dere kan umulig være gode venner!" og "at det går an å ikke bry seg!" og "er dere virkelig så dårlige menneskekjennere", så tok jeg det ganske personlig, ja.

Det er tross alt fordi jeg bryr meg at jeg skriver her..

Og det har jeg fortalt henne også, så dette er ingen "baktalelse".

[Gjest jeg stiller spørsmål]

Jeg definerer slikt snakk som baktalelse. Det skal være sønnens valg om han vil innvie sine venner i sine problemer, ikke morens. Han er 30 år å gammel nok til å velge selv! Får inntrykk av at dere har støtt på en løsmunnet dame med lite respekt for sin sønns integritet og grenser. Vet dere om hun snakker sant? Hva sier hun om dere når dere ikke er til stedet?

Baktalelse kjemper jeg iherdig for å ikke være en del av. Det fører til at jeg iblant sier rett ut at dette vil jeg ikke vite om og ikke høre på. At jeg ikke vil være med på slik baktalelse. Så bytter jeg samtaleemne. Om baktalelsen likevel vedvarer går jeg. Det er mange ting jeg ikke vil vite med mindre den det gjelder forteller det selv. Jeg kan ikke fordra å måtte gå rundt å late som jeg ikke vet om ting, eller passe på å ikke forsnakke meg. Bedre å ikke vite det man ikke har noe med.

Jeg ønsker ikke selv å få høre alt hva folk sier om meg. Så jeg vil ikke nødvendigvis sette pris på å få vite om eventuelle rykter som skulle sveve rundt om meg. Hva kan jeg vel gjøre med det.

Om jeg derimot noen som sto meg nær baktalte meg, ville jeg gjerne vite det. Så kan jeg ta det opp med vedkommende, eller skaffe distanse til vedkommende.

Jeg er alltid forsiktig med hva jeg forteller til løsmunnede personer. Er det ille forsøker jeg å unngå helt å snakke med dem. Både for å slippe å høre på sladder og for å unngå å bidra til ryktespredning.

Skulle jeg i dette tilfelle fortelle sønnen hva moren har fortalt ville jeg understreket at jeg høyst ufrivillig fikk del i opplysningene. Og at jeg i framtiden ikke ønsker å vite mer om saken enn han selv ønsker å fortelle.

mvh

Hadde det vært snakk om en somatisk sykdom, kreft f.eks., ville dere reagert på opplysninger fra en mor på samme måte da?

Straks det er snakk om psyken, er det det ikke stuerent at noen snakker om deg og dine plager, all annen sykdom kan vi omtale fritt.

Dette er med på å bygge opp under tabuer og vrangforestillinger om vår psyke, så

[PieLill]

Her tror jeg rett og slett vi definerer 'baktalelse' på forskjellig vis!

For å si det slik, jeg sliter med litt av hvert av helseplager, også psykisk. Eterhvert er det jo umulig å holde slikt skjult for de en omgås og vil ha et godt forhold til. At feks min mann snakker om mine plager, som også sterkt påvirker han, til kollegaer og felles venner og andre, enten fordi han trenger det selv, eller fordi de spør, det ser jeg absolutt IKKE på som bakvaskelse. Det ser jeg som interesse for min person, at de bryr seg om hvordan jeg har det. Faktisk. JEg får jo også hilsener med gode råd og hva som har hjulpet den og den osv. Det viser jo at de bryr seg om meg!

Når jeg spør om andre jeg vet sliter, så spør jeg også av omtanke. Jeg spør ikke hvordan et menneske har det om jeg ikke BRYR meg om å vite det.

De som virkelig sladrer, de får vi allikevel aldri bukt med. De får bare sladre. Men de bryr ikke jeg meg om.

I begge våre familier, er vi vant til å snakke om og bry oss om andre familiemedlemmer og dere venner, enten vi gleder oss over bryllup, en fin ny jobb, en flott ferie noen har eller vi føler med noen som har sorg, dårlig helse osv.

Å SNAKKE OM noen er ikke nødvendigvis å sladre, vet du! Det kommer vel mye an på vinklinga av samtalen det. Og (mulig jeg er naiv), men kan liksom ikke se for meg at noen mor er interessert i å baktale sin sønn. Hvis dette er venner som kjente sønnen godt, så MÅ de jo vite det hvis moren er litt spesiell i så måte. Det er jo iallefall slikt folk prater om, så DET ville dere nok hørt. Hysteriske, rare mødre blir aldri tatt på med silkehansker...

Baktalelse er å fortelle noe om en person som ikke er til stedet som personen ikke ville fortalt selv, eller ønsket at andre snakker om sant eller ikke sant.

Enhver må ha rett til å definere sine egne grenser. Om jeg er komfortabel med å snakke om noe personlig og at det blir snakket om uten meg til stedet, betyr ikke at jeg skal forlange at alle andre er det.

Det er fint at du er fornøyd med måten dere håndterer dine problemer i din familie på. Det er ikke baktalelse når du er inneforstått og tilfreds med at din mann snakker om din situasjon med kolleger. Du har selv lagt opp til en åpen linje. Det er selvvalgt åpenheten.

Den mannen det her er snakk om hadde helt tydelig ikke valgt åpenhet. Vi har ingen rett til å gjøre oss til dommere over hans valg. Andre har ingen rett til å påtvinge ham åpenhet ved å utbasunere hans problemer. Å røpe andres hemmeligheter er en grov form for svik, krenkelse og baktalelse. Det er som om kle av noen mot deres vilje foran andre. Total mangel på respekt.

Hvis jeg ikke er sikker på at det er greit å snakke om noe(n), foretrekker jeg taushet.

Hvis denne moren på død og liv må ventilere bør hun snakke med en venninne på hennes egen alder som ikke har noe med sønnen å gjøre. Eller så bør hun også holde kjeft. Å ventilere til sønnens venner er fullstendig taktløs. Det er galt overfor en syvåring og det er like galt når sønnen er 30. Det er å ta kontroll over sønnens relasjoner og definere innholdet av dem over hodet på ham. Det er sønnens venner, ikke morens.

Og hva var hensikten med å utlevere sønnen slik? Var det at det skulle få noen konsekvenser for hvordan vennene forholdt seg til sønnen, eller var det bare for å plapre.

Jeg har noen gode ungdomsvenninner som nå alle bor på hver sin kant. En av grunnene til at vi fortsatt holder kontakten er at vi ikke røper hverandres hemmeligheter til noen. Det jeg har fortalt til èn vet bare èn, helt til jeg selv forandrer på det. Det er enkelt å definere hvem man ønsker og ikke ønsker skal gå videre. Det lengste vi går om vi er bekymret for noen er å ringe til en annen venninne å si: "Ring til Nina om du har anledning."

Vi kan ikke fjerne baktalelse totalt. Men jeg kan i stor grad rydde den ut av mitt eget liv. Hvis jeg selv greier å lav være å baktale å røpe andres hemmeligheter blir det litt mindre baktalelse i verden. Jeg kan også bestemme meg for at rykter stopper hos meg. Jeg sender dem ikke videre.

Folk som tydelig viser at de avskyr sladder, får etter hvert høre svært lite av det.

Og det går an å sette folk på plass. Jeg har sett det fungere mange ganger. Konfrontert med at de baktaler blir faktisk mange svært flaue, og det tar lang tid før de gjør det igjen.

mvh

[PieLill]

Var psykiateren min som formulerte det, ikke jeg.

Hils h*n fra meg! ;-)

Du huske ordet du også... :-)

[PieLill]

Hadde det vært snakk om en somatisk sykdom, kreft f.eks., ville dere reagert på opplysninger fra en mor på samme måte da?

Straks det er snakk om psyken, er det det ikke stuerent at noen snakker om deg og dine plager, all annen sykdom kan vi omtale fritt.

Dette er med på å bygge opp under tabuer og vrangforestillinger om vår psyke, så

Ja, jeg reagerer på samme måte når noen røper andres hemmeligheter uansett hva de gjelder. Det være seg økonomiske problemer, motorstopp, svangerskap, hemorider eller kreft.

Hvis noen ved å tie, eller endog si ifra, tydelig har tilkjennegitt at de ønsker å holde noe for seg selv, vil jeg ikke høre om det fra andre. Jeg vil ikke vær mottager av tredjehåndsbetroelser. Det dreier seg ikke om hva som er "stuerent" og snakke om, men å vise respekt for de grenser den enkelte setter for sitt eget liv.

mvh