Ekspertsvar Mor som legger ut om sin deprimerte sønn

[Gjest Tristelin@]

Det forstår jeg, men å gå så langt som å si at hun ikke ville vært i live i dag om hun hadde venner som meg - det synes jeg er en vel rask konklusjon, for å si det _pent_..

For henne var jo det riktig, siden hun er helt forskjellig fra deg. Det er jo derfor det er nesten umulig å råade andre i deres liv, for vi gir råd utifra slik vi er selv, og utifra våre erfaringer og kunnskap. Noe annet kan vi heller ikke gjøre. Og noe annet kan en heller ikke vente ved å spørre om så vanskelige temaer på nettsteder som dette.

[Gjest Tristelin@]

Når det kommer etter at hun sier "dere kan umulig være gode venner!" og "at det går an å ikke bry seg!" og "er dere virkelig så dårlige menneskekjennere", så tok jeg det ganske personlig, ja.

Det er tross alt fordi jeg bryr meg at jeg skriver her..

Og det har jeg fortalt henne også, så dette er ingen "baktalelse".

Jaja, men tror du sønnen ville likt at du diskuterte han her da? Han som IKKE ville snakke om det? Det er vel tross alt ikke SÅ mange hankjønn på den alderen som bor hjemme hos sine foreldre med problemer av det slaget. Helt nære personer kan kjenne igjen detaljer som gjør at de skjønner hvem du diskuterer her!

Så vil du si at du gjør det jo av omsorg, og fordi du er usikker på deg selv og vil høre andres meninger. Slik er det ofte med pårørende av psykisk syke også det, de også snakker om den psyke av omsorg, fordi de er usikre og fordi de vil høre andres meninger.

Det er vel ikke verre at DE har trang til å diskutere det enn at DU har den trangen. DU har jo gjort det her du! Du har fått det ut, sluppet ut litt damp, AKKURAT som pårørende har behov for. Og DU er bare en venn, TENK å leve daglig med et menneske med slike problemer!

Og, igjen, jeg snakker ikke om denne mora du fortalte om, hun virket rimelig spesiell etter de siste opplysningene, men generelt sett.

Det er jo helt vanlig at venner og bekjente diskuterer andre personer så detaljert her at gjenkjennelsesfaren er temmelig stor. DET synes jeg er verre, med tanke på det store publikummet den psyke DA blir eksponert for med alle sine problemer, enn at en hvilken som helst mor med psykt 'barn' skulle si noen ord til noen venner av den psyke.

[Gjest Tristelin@]

"For å si det rett ut dere kan umulig være gode venner... hva er galt med å prate om problemene sine?"

Nei, men det må skje på hans premisser, vel! For alt vi vet kan det gjøre vondt verre at "alle" vet om problemene hans, at han ikke har noen "fristeder". Det er derfor jeg spør her inne, og ikke våg å kalle oss dårlige venner. Jeg skriver her nettopp fordi vi ønsker å ta godt vare på ham. På beste måte.

Jeg sier jo at vi har prøvd å nærme oss ved å stille vennlige spørsmål om jobben og hjemme, men han vil ikke snakke om det. Dreier samtalen over på noe annet.

"Skjønner ikke hvordan det går and å være sånn, å ikke bry seg..."

Er det oss vennene du mener? Ærlig talt..!!! Snakk om å være fordømmende. Og det sier mer om deg enn oss. Skjerp deg..!

Folk som er psykisk syke kan helt riktig IKKE hjelpes hvis de ikke vil selv. En må prate om ting som er vonde av og til, for å få snudd på flisa. VIL en ikke prate,som forblir det som det er. For den psyke.

Men de som er rundt den psyke må jo også få lov å ha et liv, ikke alltid innrette seg slik det er best for den psyke. Så selv om den psyke ikke vil hjelpes, så kan det hende at en må -true- på dem litt hjelp for at resten av familien ikke skal bukke under.

Hvis ikke må en velge å la den psyke seile sin egen sjø, hive vedkommende ut på gata, og håpe at psykiatrien ordner opp.

Noen velger den løsningen. distansere seg helt, men det er veldig vanskelig når du er glad i et menneske. Pårørende flest sliter seg ut hvis de tror du kan hjelpe.

[Gjest vet for mye]

Jaja, men tror du sønnen ville likt at du diskuterte han her da? Han som IKKE ville snakke om det? Det er vel tross alt ikke SÅ mange hankjønn på den alderen som bor hjemme hos sine foreldre med problemer av det slaget. Helt nære personer kan kjenne igjen detaljer som gjør at de skjønner hvem du diskuterer her!

Så vil du si at du gjør det jo av omsorg, og fordi du er usikker på deg selv og vil høre andres meninger. Slik er det ofte med pårørende av psykisk syke også det, de også snakker om den psyke av omsorg, fordi de er usikre og fordi de vil høre andres meninger.

Det er vel ikke verre at DE har trang til å diskutere det enn at DU har den trangen. DU har jo gjort det her du! Du har fått det ut, sluppet ut litt damp, AKKURAT som pårørende har behov for. Og DU er bare en venn, TENK å leve daglig med et menneske med slike problemer!

Og, igjen, jeg snakker ikke om denne mora du fortalte om, hun virket rimelig spesiell etter de siste opplysningene, men generelt sett.

Det er jo helt vanlig at venner og bekjente diskuterer andre personer så detaljert her at gjenkjennelsesfaren er temmelig stor. DET synes jeg er verre, med tanke på det store publikummet den psyke DA blir eksponert for med alle sine problemer, enn at en hvilken som helst mor med psykt 'barn' skulle si noen ord til noen venner av den psyke.

Jeg syns ærlig talt du tar litt av her.... Med tanke på alle innleggene du nettopp har postet i hele tråden min.

Greit, du mener jeg har utelatt noe vesentlig. Jeg forstår det.

OK???

[Gjest Tristelin@]

Uff, så grusomt :-(

Men likevel, jeg synes ikke du har noen som helst grunn for å kalle oss dårlige venner, vi har bare ikke så mye erfaring i dette som du sier du har. Så vi prøver bare å gjøre vårt beste, og det er ikke sikkert at det noengang blir "bra nok".

Men derfor er det vel verdifullt nettopp å HØRE på de som HAR erfaring da? Som Mistera...

Vi som ikke har vært suicidale vet jo ikke hvordan det er. En som selv har vært der, vet nå iallefall bedre enn oss?

Men VAR han sønnen du snakket om suicidal i det hele tatt da, eller var det bare mora som kakla om det? Jeg kjenner mange jeg som kan ha sagt noe som at det hadde vært like greit å fått slippe dette livet, og slike ting, men ville ikke kalt dem suicidale allikevel. En slik kommentar kan jo glippe ut av de fleste i den rette settingen.

[Gjest vet for mye]

Jaja, men tror du sønnen ville likt at du diskuterte han her da? Han som IKKE ville snakke om det? Det er vel tross alt ikke SÅ mange hankjønn på den alderen som bor hjemme hos sine foreldre med problemer av det slaget. Helt nære personer kan kjenne igjen detaljer som gjør at de skjønner hvem du diskuterer her!

Så vil du si at du gjør det jo av omsorg, og fordi du er usikker på deg selv og vil høre andres meninger. Slik er det ofte med pårørende av psykisk syke også det, de også snakker om den psyke av omsorg, fordi de er usikre og fordi de vil høre andres meninger.

Det er vel ikke verre at DE har trang til å diskutere det enn at DU har den trangen. DU har jo gjort det her du! Du har fått det ut, sluppet ut litt damp, AKKURAT som pårørende har behov for. Og DU er bare en venn, TENK å leve daglig med et menneske med slike problemer!

Og, igjen, jeg snakker ikke om denne mora du fortalte om, hun virket rimelig spesiell etter de siste opplysningene, men generelt sett.

Det er jo helt vanlig at venner og bekjente diskuterer andre personer så detaljert her at gjenkjennelsesfaren er temmelig stor. DET synes jeg er verre, med tanke på det store publikummet den psyke DA blir eksponert for med alle sine problemer, enn at en hvilken som helst mor med psykt 'barn' skulle si noen ord til noen venner av den psyke.

"Jaja, men tror du sønnen ville likt at du diskuterte han her da? Han som IKKE ville snakke om det?"

Kjære vene... Alt jeg gjør er visst galt.

[Gjest Tristelin@]

"Jaja, men tror du sønnen ville likt at du diskuterte han her da? Han som IKKE ville snakke om det?"

Kjære vene... Alt jeg gjør er visst galt.

Nei, det er det vel ikke!

Men jeg mente spørsmålet alvorlig jeg altså. TROR du han hadde likt å bli diskutert her. Det er en fare for gjenkjennelse hvis de rette personene leser vet du.

[Gjest vet for mye]

Nei, det er det vel ikke!

Men jeg mente spørsmålet alvorlig jeg altså. TROR du han hadde likt å bli diskutert her. Det er en fare for gjenkjennelse hvis de rette personene leser vet du.

Jeg syns du begynner å bli altfor kranglete.

Og jeg har fått svar på det jeg ville, så nå kommer jeg ikke til å skrive mer i denne tråden.

[Gjest tod]

Jaja, men tror du sønnen ville likt at du diskuterte han her da? Han som IKKE ville snakke om det? Det er vel tross alt ikke SÅ mange hankjønn på den alderen som bor hjemme hos sine foreldre med problemer av det slaget. Helt nære personer kan kjenne igjen detaljer som gjør at de skjønner hvem du diskuterer her!

Så vil du si at du gjør det jo av omsorg, og fordi du er usikker på deg selv og vil høre andres meninger. Slik er det ofte med pårørende av psykisk syke også det, de også snakker om den psyke av omsorg, fordi de er usikre og fordi de vil høre andres meninger.

Det er vel ikke verre at DE har trang til å diskutere det enn at DU har den trangen. DU har jo gjort det her du! Du har fått det ut, sluppet ut litt damp, AKKURAT som pårørende har behov for. Og DU er bare en venn, TENK å leve daglig med et menneske med slike problemer!

Og, igjen, jeg snakker ikke om denne mora du fortalte om, hun virket rimelig spesiell etter de siste opplysningene, men generelt sett.

Det er jo helt vanlig at venner og bekjente diskuterer andre personer så detaljert her at gjenkjennelsesfaren er temmelig stor. DET synes jeg er verre, med tanke på det store publikummet den psyke DA blir eksponert for med alle sine problemer, enn at en hvilken som helst mor med psykt 'barn' skulle si noen ord til noen venner av den psyke.

Gud som du orger med dette. Ut fra innlegget som startet denne tråden syns jeg med én gang at moras oppførsel var uakseptabel. Å sammenligne den slags slarvkjeftahet med å diskutere det anonymt her er totalt usaklig.

[frosken]

Gud som du orger med dette. Ut fra innlegget som startet denne tråden syns jeg med én gang at moras oppførsel var uakseptabel. Å sammenligne den slags slarvkjeftahet med å diskutere det anonymt her er totalt usaklig.

Det er kanskje litt usaklig, men jeg synes faktisk hun har et poeng. Når man legger ut slike historier som dette på nettet - med flere og flere detaljer om en annen families liv - hvilket behov er det da man tilfredsstiller? Hvis jeg skal være litt slem, så synes jeg det minner mer om ekte gammeldags sladder enn behov for å hjelpe en annen. Men, så er jeg som sagt i mitt slemme hjørne i dag:-)

[Gjest vet for mye]

Det er kanskje litt usaklig, men jeg synes faktisk hun har et poeng. Når man legger ut slike historier som dette på nettet - med flere og flere detaljer om en annen families liv - hvilket behov er det da man tilfredsstiller? Hvis jeg skal være litt slem, så synes jeg det minner mer om ekte gammeldags sladder enn behov for å hjelpe en annen. Men, så er jeg som sagt i mitt slemme hjørne i dag:-)

Ja, jeg er jo en dårlig venn har jeg skjønt, så hva annet kan jeg forvente.

Begynner å bli mektig lei her. Så fortell meg da, dere som er så innmari gode til dette, hva jeg skulle gjort I stedet for å spørre her? Hvem skulle jeg spørre? Hva skulle jeg gjort?

Alt jeg gjør er jo feil nå. Og jge prøver ikke innta noen offerrolle. Hele DOL er fullt av innlegg med anonyme personopplysninger. Hva skal vi gjøre med det?

Det er faktisk et poeng at vi er anonyme her inne. Jeg har gjort dette i beste mening, og nekter å la dere dømme meg slik mange har gjort. :-(

[frosken]

Beklager så meget, men jeg kunne ikke vite at akkurat det snudde hele situasjonen på hodet for deg.

Mitt hovedpoeng er _uansett_ at man ikke babler til andre om et familiemedlems psykiske problemer - ihvertfall ikke så lenge det er klinkende klart for alle parter at vedkommende selv ikke vil snakke om det.. Og det skrev jeg i hovedinnlegget.

Enig med deg i at man ikke snakker om andres problemer dersom det er klart at de ikke ønsker det.

Men i hovedinnlegget skrev du: "Denne kompisen har aldri snakket om dette selv, og ingen har spurt heller". Vet man da at han ikke ønsker å snakke med noen om hvordan han har det? Et annet alternativ er vel at han ikke tror at vennekretsen er noen man kan snakke med?

Denne tråden har vel nå blitt så lang og allsidig at det kanskje ikke er vits i å fortsette diskusjonen. Men jeg synes mange gode problemstillinger har blitt reist - og jeg synes ikke svarene er så opplagte.

Men til det du spurte om i hovedinnlegget, så synes jeg så avgjort at dere skal fortelle vennen deres om samtalen med moren hans. Da står dere alle likt mht hvem som vet hva.

[frosken]

Ja, jeg er jo en dårlig venn har jeg skjønt, så hva annet kan jeg forvente.

Begynner å bli mektig lei her. Så fortell meg da, dere som er så innmari gode til dette, hva jeg skulle gjort I stedet for å spørre her? Hvem skulle jeg spørre? Hva skulle jeg gjort?

Alt jeg gjør er jo feil nå. Og jge prøver ikke innta noen offerrolle. Hele DOL er fullt av innlegg med anonyme personopplysninger. Hva skal vi gjøre med det?

Det er faktisk et poeng at vi er anonyme her inne. Jeg har gjort dette i beste mening, og nekter å la dere dømme meg slik mange har gjort. :-(

Jeg har skrevet en annen kommentar til deg lengre nede i tråden, vet ikke om du har sett denne ennå :-)

Har ikke ment å kritisere deg - men vært opptatt av at jeg også synes at både Mistera og Tristeline har gode poenger i sine innlegg, selv om det kanskje i RL i akkurat denne situasjonen er moren til gutten som er "på skrå".

[Gjest tod]

Det er kanskje litt usaklig, men jeg synes faktisk hun har et poeng. Når man legger ut slike historier som dette på nettet - med flere og flere detaljer om en annen families liv - hvilket behov er det da man tilfredsstiller? Hvis jeg skal være litt slem, så synes jeg det minner mer om ekte gammeldags sladder enn behov for å hjelpe en annen. Men, så er jeg som sagt i mitt slemme hjørne i dag:-)

Jeg syns hovedinnlegget virker motivert av et oppriktig dilemma mht. hvordan de skal forholde seg til situasjonen. Mange av de opplysningene som kommer fram etter hvert kommer som svar andre innlegg. Det får meg ikke til å tenke på sladder.

Det jeg syns er oppsiktsvekkende i denne tråden er at enkelte unnskylder mora. Jeg syns adferden hennes er åpenbart integritetsløs, og i mitt stille sinn tenker jeg at sønnen neppe hadde slitt så mye uten henne.

[Gjest vet for mye]

Enig med deg i at man ikke snakker om andres problemer dersom det er klart at de ikke ønsker det.

Men i hovedinnlegget skrev du: "Denne kompisen har aldri snakket om dette selv, og ingen har spurt heller". Vet man da at han ikke ønsker å snakke med noen om hvordan han har det? Et annet alternativ er vel at han ikke tror at vennekretsen er noen man kan snakke med?

Denne tråden har vel nå blitt så lang og allsidig at det kanskje ikke er vits i å fortsette diskusjonen. Men jeg synes mange gode problemstillinger har blitt reist - og jeg synes ikke svarene er så opplagte.

Men til det du spurte om i hovedinnlegget, så synes jeg så avgjort at dere skal fortelle vennen deres om samtalen med moren hans. Da står dere alle likt mht hvem som vet hva.

Det står også "Mora sier at han helst ikke vil snakke om dette, og det har vi også skjønt."

Man skjønner det når han ikke engang vil snakke om jobben og hvorvidt han vil flytte hjemmefra. Skal man begynne å spørre om personlige problemer når han ikke engang vil snakke om jobben?

Man tar da et hint. Og jeg trenger ikke begrunne det i hovedinnlegget, holder det ikke å skrive at jeg vet at han ikke vil snakke om det??

Og jeg kommer ikke til å si noe til sønnen om hva vi vet, men hvis vi treffer mora enda en gang kommer jeg til å si at dette tror jeg hun må gå til noen profesjonelle med, også kan vi heller opptre som perifer støtte. Hvis HAN ønsker det.

Hvis dette gjør meg til en dårlig venn, så er det vel det jeg er. Jeg kan ikke noe for det. Han kan vel velge oss vekk også, hvis han ikke ser noen verdi i oss. Det må være like mye opp til han hva han vil ha ut av et vennskap.

[frosken]

Jeg syns hovedinnlegget virker motivert av et oppriktig dilemma mht. hvordan de skal forholde seg til situasjonen. Mange av de opplysningene som kommer fram etter hvert kommer som svar andre innlegg. Det får meg ikke til å tenke på sladder.

Det jeg syns er oppsiktsvekkende i denne tråden er at enkelte unnskylder mora. Jeg syns adferden hennes er åpenbart integritetsløs, og i mitt stille sinn tenker jeg at sønnen neppe hadde slitt så mye uten henne.

Da er du altfor psykoanalytisk inspirert...*s*

[Gjest vet for mye]

Da er du altfor psykoanalytisk inspirert...*s*

Og jeg vet at han har delvis rett.

[Gjest tod]

Da er du altfor psykoanalytisk inspirert...*s*

Det er faktisk min oppriktige mening at mødre tildeles for lite skyld i dagens psykiatri

[frosken]

Det står også "Mora sier at han helst ikke vil snakke om dette, og det har vi også skjønt."

Man skjønner det når han ikke engang vil snakke om jobben og hvorvidt han vil flytte hjemmefra. Skal man begynne å spørre om personlige problemer når han ikke engang vil snakke om jobben?

Man tar da et hint. Og jeg trenger ikke begrunne det i hovedinnlegget, holder det ikke å skrive at jeg vet at han ikke vil snakke om det??

Og jeg kommer ikke til å si noe til sønnen om hva vi vet, men hvis vi treffer mora enda en gang kommer jeg til å si at dette tror jeg hun må gå til noen profesjonelle med, også kan vi heller opptre som perifer støtte. Hvis HAN ønsker det.

Hvis dette gjør meg til en dårlig venn, så er det vel det jeg er. Jeg kan ikke noe for det. Han kan vel velge oss vekk også, hvis han ikke ser noen verdi i oss. Det må være like mye opp til han hva han vil ha ut av et vennskap.

Det er du som kjenner situasjonen i RL - vi andre responderer kun på det du skriver.

Men det er jo ikke du som er en del av guttens vennekrets - det er det jo samboeren din som er. Derfor kan du vel strengt tatt ikke vite hvilke ønsker gutten har hatt i forhold til sine sine venner opp i gjennom:-)

[frosken]

Det er faktisk min oppriktige mening at mødre tildeles for lite skyld i dagens psykiatri

Nå er du minst 30 år på etterskudd!