Ekspertsvar Mor som legger ut om sin deprimerte sønn

[Gjest vet for mye]

Samboeren min har en vennegjeng han har kjent siden videregående. De er nå i 30-åra, og de har hele tiden visst at den ene kompisen sliter litt personlig. Denne kompisen har aldri snakket om dette selv, og ingen har spurt heller. Det er ikke slik gutter snakker om, sier samboeren min til meg. Jeg har vært mye sammen med dem også, og merker at det "er noe".

En dag stikker samboeren min innom kompisen, men han er ikke hjemme. Mora åpner, og de blir stående og småprate, bl.a om denne sønnen hennes. Så sier hun plutselig, helt rolig og selvfølgelig - "ja, for du vet han har jo holdt på å ta selvmord flere ganger." Samboeren min fikk sjokk, han ante ikke at det var så ille. Og like sjokkert ble han over at mora bare kunne servere slike personlige opplysninger over dørterskelen..

Jeg har møtt mora såvidt en gang før, nå traff jeg og samboeren min på henne i byen i forrige uke. Først litt hei hei, hvordan går det.. Og så går hun rett på sønnen. Legger ut om problemene hans i forhold til seg selv, til faren, til jobben.. I det hele tatt. Forferdelig ubehagelig!!

Mora har tydelig store behov for å diskutere sønnens problemer, hun er svært bekymret, sier hun. Sønnen bor fremdeles hjemme, så hun får jo med seg mye av hva som skjer. Men jeg synes ikke det er riktig å legge ut slik til oss! På gata.. Så lenge sønnen hennes ikke har snakket med oss om dette.

Skal vi fortelle sønnen hennes hva vi vet, eller skal vi fortsette å bare være "vanlige venner"? Mora sier at han helst ikke vil snakke om dette, og det har vi også skjønt. Og det vil vi jo også respektere.

Hva ville dere gjort?

[cathlin]

Prøvd å være en god venn for sønnen.

[Gjest vet for mye]

Prøvd å være en god venn for sønnen.

Ja selvfølgelig.. men skal vi fortelle han at vi vet hvor ille det er/har vært?

Eller er det best å la venner være venner og ikke små-psykologer?

[cathlin]

Ja selvfølgelig.. men skal vi fortelle han at vi vet hvor ille det er/har vært?

Eller er det best å la venner være venner og ikke små-psykologer?

Jeg vet ikke.

Men hvis dere nærmer dere temaet gjøre det på en måte der han har mulighet til å beholde "selvrespekt", jeg tenker bare på at noen som har forsøkt begått selvmord kan syns det er flaut. Det kommer an på hvis han har "lagt det bak seg", eller er midt oppe i en vanskelig livssituasjon.

Jeg syns absolutt ikke det er venners oppgave å leke psykologer. Venner kan bare være venner og det er det beste både for forholdet deres nå og videre fremmover. Men kanskje oppfordre han i å oppsøke hjelp hvis han ikke allerede får det.

mvh

[Mistera]

Ja selvfølgelig.. men skal vi fortelle han at vi vet hvor ille det er/har vært?

Eller er det best å la venner være venner og ikke små-psykologer?

For å si det rett ut dere kan umulig være gode venner... hva er galt med å prate om problemene sine?

Til VENNER?

Hva har man egentlig venner for, fordi de skal svikte deg da de trenger deg mest!

Har det i det hele tatt vært prat om, om hvordan han har det... har dere noengang spurt?

Er dere virkelig så dårlige menneskekjennere som ikke fanger opp dette!!!

Min vennegjeng har hatt noen selvmord... jenten har visst om problemene, fordi vi har snappa dem opp... og også redda etpar... gutta er sjokka... når det skjer!

Skjønner ikke hvordan det går and å være sånn, å ikke bry seg...

Klart moren var ute etter støtt, kansje hun rett og slett er alene med dette og trodde dere visste det, ikke at han slet forferdelig men at han slet!

[soleil]

For å si det rett ut dere kan umulig være gode venner... hva er galt med å prate om problemene sine?

Til VENNER?

Hva har man egentlig venner for, fordi de skal svikte deg da de trenger deg mest!

Har det i det hele tatt vært prat om, om hvordan han har det... har dere noengang spurt?

Er dere virkelig så dårlige menneskekjennere som ikke fanger opp dette!!!

Min vennegjeng har hatt noen selvmord... jenten har visst om problemene, fordi vi har snappa dem opp... og også redda etpar... gutta er sjokka... når det skjer!

Skjønner ikke hvordan det går and å være sånn, å ikke bry seg...

Klart moren var ute etter støtt, kansje hun rett og slett er alene med dette og trodde dere visste det, ikke at han slet forferdelig men at han slet!

Syns du tok i litt her, Mistera.

For mange gutter/guttegjenger er det nok veldig tabu med psykiske problemer og det er ikke sikkert å "prate om det" med venner alltid er noen god løsning.

Vennegjengen kan ha vært et fristed hvor han har kunnet fungere som andre. Kanskje han ikke ønsker å være noe offer eller en hjelpetrengende i den sammenhengen?

Det kan være veldig vanskelig å ta opp sin bekymring over kamerater om man vet lite om psykiske lidelser. Folk som ikke er kjent med hva psykiske lidelser er kan tro at de kaster bensin på bålet om de tar opp temaer som selvmord/depresjon og lignende.

Etter min mening må kompisene bare fortsette å være kompiser, de må være seg selv og ikke behandle kompisen som en stakkar.

De må stille opp på en måte som er naturlig for dem og så får de henvise resten til psykiatrien og hjelpeapparatet.

Når det gjelder det moren har sagt så må de sette grenser for henne for hvor mye de kan høre på. Hun må snakke med noen andre og få råd fra andre. Kanskje en selvhjelpsgruppe i området? Lege? Psykiatrien?

Hun forstår sikkert hvorfor det er vanskelig for vennene å høre på det hun sier og om vennene kan berolige henne med at de stiller opp som venner så kan man ikke forvente mer.

Man kan rett og slett ikke forvente at venner skal ta ansvar for å redde selvmordskandidater.

[kvakker]

Jeg vet ikke.

Men hvis dere nærmer dere temaet gjøre det på en måte der han har mulighet til å beholde "selvrespekt", jeg tenker bare på at noen som har forsøkt begått selvmord kan syns det er flaut. Det kommer an på hvis han har "lagt det bak seg", eller er midt oppe i en vanskelig livssituasjon.

Jeg syns absolutt ikke det er venners oppgave å leke psykologer. Venner kan bare være venner og det er det beste både for forholdet deres nå og videre fremmover. Men kanskje oppfordre han i å oppsøke hjelp hvis han ikke allerede får det.

mvh

Hei.

Jeg opplevde det samme dengang jeg prøvde å ta selvmord.

Min mor fortalte det rundt om.

Slik fikk de vite det på jobben også.

Jeg følte at livet mitt var blitt offentlig på en måte.

Jeg fikk nemlig grei beskjed om at jeg hver så god fikk respektere min families reaksjon på det jeg hadde gjort.

Selv ville jeg holde det for meg selv så klart.Men det gikk jo ikke.

Min personlige mening er at dere kan gi beskjed om hva dere har fått vite,men overlat til ham selv om han vil prate om det eller ikke.

Som venner kan dere faktisk ganske lett være med på å hjelpe ham uten at dere trenger å bli psykologer av den grunn.

Bare ved å vise ham at dere bryr dere om ham,og at dere er der for ham.

Er det ikke det venner gjør for hverandre da?

En trenger ikke ha spesielle kunnskaper for å gi litt av seg selv.

[Gjest papegøya]

Jeg ville bare fortsatt å være venner, men selvsagt spurt litt ekstra om hvordan han har det, ringt og invitert han på hyggelige ting ofte ol. Da jeg var deprimert snakket jeg ikke med vennene mine, unntatt ei venninne + psykolog. Jeg ville trukket meg veldig unna hvis jeg visste min personlige situasjon var noe som ble diskutert i plenum i venneflokken. Det var deilig å henge sammen med venner og late som alt var ok (de gangene jeg orka).

Mine foreldre bodde et helt annet sted, og de hadde fortalt om meg til sine venner som selvsagt hadde fortalt det til sine barn som er barndomskamerater og bekjente på mitt oppvekststed. Ekkelt!

Jeg er jente.

[Gjest Tristelin@]

Hun tenkte vel at dere som nære venner kunne ha nytte av denne informasjonen. Det ville jeg tenkt. Hun vurderte nok hvem hun fortalte til! Ta det som en kompliment.

Men HVORFOR er dette så vanskelig da. Det er jo kameraten deres som sliter, og dere synes til og med det er tøft bare å -høre- om det. Tenk på den stakkars mora da, som har levd med en sønn som vil ta livet av seg i årevis. Ikke det minste rart at det renner over, og at behovet for å dele tragedien med andre melder seg.

Greit at sønnen ikke vil prate om det, men han kan ikke pålegge familien å ødelegge seg selv hvis DE er mennesker som bevarer egen psykisk helse ved åpenhet. Synes ikke dere skal legge sten til morens byrde ved å se ned på henne pga at hun er åpen! Det er helt sikkert en overlevingsstrategi! Tenk deg selv da, hva hun må ha holdt ut...

[Gjest Tristelin@]

Ja selvfølgelig.. men skal vi fortelle han at vi vet hvor ille det er/har vært?

Eller er det best å la venner være venner og ikke små-psykologer?

Jeg synes du sa at HAN ikke ville snakke om det? Da snakker dere selvfølgelig ikke om det til han. Er det noe dere lurer på så har dere jo nå en dialog med mora, og kan søke informasjon der.

Det er ofte like viktig å ta vare på pårørende som den psyke selv. Så en ikke skaper fler pasienter! Og folk har sine egne måter å takle slikt på. Noen vil prate hele tiden med alle, noen prater med bare et par fortrolige, og noen prater ikke i det hele tatt. Det er jo opp til hver enkelt det. Derfor er det jo greit at dere nå vet at sønnen ikke vil snakke, men mora vil det! Hjelper dere mora ved å snakke, hjelper dere sønnen på den måten at hun da kanskje holder ut uten å klappe sammen. Klapper hun sammen så blir det verre for han. Ikke at det er deres ansvar altså, ikke misforstå, men en kan jo iallefall låne et øre til en fortvilet sjel?

[Gjest vet for mye]

Jeg ville bare fortsatt å være venner, men selvsagt spurt litt ekstra om hvordan han har det, ringt og invitert han på hyggelige ting ofte ol. Da jeg var deprimert snakket jeg ikke med vennene mine, unntatt ei venninne + psykolog. Jeg ville trukket meg veldig unna hvis jeg visste min personlige situasjon var noe som ble diskutert i plenum i venneflokken. Det var deilig å henge sammen med venner og late som alt var ok (de gangene jeg orka).

Mine foreldre bodde et helt annet sted, og de hadde fortalt om meg til sine venner som selvsagt hadde fortalt det til sine barn som er barndomskamerater og bekjente på mitt oppvekststed. Ekkelt!

Jeg er jente.

Det er slik jeg forestiller meg det, ja.. Takk for svar. :-)

[Gjest Tristelin@]

Jeg vet ikke.

Men hvis dere nærmer dere temaet gjøre det på en måte der han har mulighet til å beholde "selvrespekt", jeg tenker bare på at noen som har forsøkt begått selvmord kan syns det er flaut. Det kommer an på hvis han har "lagt det bak seg", eller er midt oppe i en vanskelig livssituasjon.

Jeg syns absolutt ikke det er venners oppgave å leke psykologer. Venner kan bare være venner og det er det beste både for forholdet deres nå og videre fremmover. Men kanskje oppfordre han i å oppsøke hjelp hvis han ikke allerede får det.

mvh

Det er forskjell på 'bare' venner og bestevenner da. Bestevenner deler en det meste med! Ellers ville det blitt tøft her i verden gitt. Jeg synes iallefall det er en god ventil for meg, at jeg har noen få jeg kan betro meg om alt til, samme hvor stygt og vanskelig det er.

[Gjest vet for mye]

Jeg synes du sa at HAN ikke ville snakke om det? Da snakker dere selvfølgelig ikke om det til han. Er det noe dere lurer på så har dere jo nå en dialog med mora, og kan søke informasjon der.

Det er ofte like viktig å ta vare på pårørende som den psyke selv. Så en ikke skaper fler pasienter! Og folk har sine egne måter å takle slikt på. Noen vil prate hele tiden med alle, noen prater med bare et par fortrolige, og noen prater ikke i det hele tatt. Det er jo opp til hver enkelt det. Derfor er det jo greit at dere nå vet at sønnen ikke vil snakke, men mora vil det! Hjelper dere mora ved å snakke, hjelper dere sønnen på den måten at hun da kanskje holder ut uten å klappe sammen. Klapper hun sammen så blir det verre for han. Ikke at det er deres ansvar altså, ikke misforstå, men en kan jo iallefall låne et øre til en fortvilet sjel?

Les det som papegøya skriver hun har vært i samme situasjon, og det er slik jeg ser for meg situasjonen..

"Er det noe dere lurer på så har dere jo nå en dialog med mora, og kan søke informasjon der."

Jeg synes ikke det er riktig å gå bak hans rygg og snakke med mora uten at han vet det.

[Gjest Tristelin@]

Hei.

Jeg opplevde det samme dengang jeg prøvde å ta selvmord.

Min mor fortalte det rundt om.

Slik fikk de vite det på jobben også.

Jeg følte at livet mitt var blitt offentlig på en måte.

Jeg fikk nemlig grei beskjed om at jeg hver så god fikk respektere min families reaksjon på det jeg hadde gjort.

Selv ville jeg holde det for meg selv så klart.Men det gikk jo ikke.

Min personlige mening er at dere kan gi beskjed om hva dere har fått vite,men overlat til ham selv om han vil prate om det eller ikke.

Som venner kan dere faktisk ganske lett være med på å hjelpe ham uten at dere trenger å bli psykologer av den grunn.

Bare ved å vise ham at dere bryr dere om ham,og at dere er der for ham.

Er det ikke det venner gjør for hverandre da?

En trenger ikke ha spesielle kunnskaper for å gi litt av seg selv.

Jeg er uenig i at en skal fortelle sønnen hva mora har sagt. Det kan gjøre sønnen vondt! Og det kan ødelegge forholdet mellom mor og sønn. Sønnen trenger vel mora i det daglige? En må bare respektere at pårørende har behov for å slippe ut litt damp.

Psyke folk kan ikke forlange at hele slekta skal fungere etter deres forgodtbefinnende. Ikek prat hvis JEG ikke vil. Vil JEG prate, så prat. Noen MÅ prate for å overleve. Andre overlever ved å tie stille. Vi kan ikke forlange av hverandre at vi skal være annerledes enn vi er.

[Gjest vet for mye]

For å si det rett ut dere kan umulig være gode venner... hva er galt med å prate om problemene sine?

Til VENNER?

Hva har man egentlig venner for, fordi de skal svikte deg da de trenger deg mest!

Har det i det hele tatt vært prat om, om hvordan han har det... har dere noengang spurt?

Er dere virkelig så dårlige menneskekjennere som ikke fanger opp dette!!!

Min vennegjeng har hatt noen selvmord... jenten har visst om problemene, fordi vi har snappa dem opp... og også redda etpar... gutta er sjokka... når det skjer!

Skjønner ikke hvordan det går and å være sånn, å ikke bry seg...

Klart moren var ute etter støtt, kansje hun rett og slett er alene med dette og trodde dere visste det, ikke at han slet forferdelig men at han slet!

"For å si det rett ut dere kan umulig være gode venner... hva er galt med å prate om problemene sine?"

Nei, men det må skje på hans premisser, vel! For alt vi vet kan det gjøre vondt verre at "alle" vet om problemene hans, at han ikke har noen "fristeder". Det er derfor jeg spør her inne, og ikke våg å kalle oss dårlige venner. Jeg skriver her nettopp fordi vi ønsker å ta godt vare på ham. På beste måte.

Jeg sier jo at vi har prøvd å nærme oss ved å stille vennlige spørsmål om jobben og hjemme, men han vil ikke snakke om det. Dreier samtalen over på noe annet.

"Skjønner ikke hvordan det går and å være sånn, å ikke bry seg..."

Er det oss vennene du mener? Ærlig talt..!!! Snakk om å være fordømmende. Og det sier mer om deg enn oss. Skjerp deg..!

[Gjest vet for mye]

Jeg er uenig i at en skal fortelle sønnen hva mora har sagt. Det kan gjøre sønnen vondt! Og det kan ødelegge forholdet mellom mor og sønn. Sønnen trenger vel mora i det daglige? En må bare respektere at pårørende har behov for å slippe ut litt damp.

Psyke folk kan ikke forlange at hele slekta skal fungere etter deres forgodtbefinnende. Ikek prat hvis JEG ikke vil. Vil JEG prate, så prat. Noen MÅ prate for å overleve. Andre overlever ved å tie stille. Vi kan ikke forlange av hverandre at vi skal være annerledes enn vi er.

..men lenger opp skriver du " Er det noe dere lurer på så har dere jo nå en dialog med mora, og kan søke informasjon der."

Synes ikke det er noe bedre eller verre enn å fortelle sønnen hva vi vet. Er det bedre å gå bak ryggen hans, mener du?

[Gjest vet for mye]

Syns du tok i litt her, Mistera.

For mange gutter/guttegjenger er det nok veldig tabu med psykiske problemer og det er ikke sikkert å "prate om det" med venner alltid er noen god løsning.

Vennegjengen kan ha vært et fristed hvor han har kunnet fungere som andre. Kanskje han ikke ønsker å være noe offer eller en hjelpetrengende i den sammenhengen?

Det kan være veldig vanskelig å ta opp sin bekymring over kamerater om man vet lite om psykiske lidelser. Folk som ikke er kjent med hva psykiske lidelser er kan tro at de kaster bensin på bålet om de tar opp temaer som selvmord/depresjon og lignende.

Etter min mening må kompisene bare fortsette å være kompiser, de må være seg selv og ikke behandle kompisen som en stakkar.

De må stille opp på en måte som er naturlig for dem og så får de henvise resten til psykiatrien og hjelpeapparatet.

Når det gjelder det moren har sagt så må de sette grenser for henne for hvor mye de kan høre på. Hun må snakke med noen andre og få råd fra andre. Kanskje en selvhjelpsgruppe i området? Lege? Psykiatrien?

Hun forstår sikkert hvorfor det er vanskelig for vennene å høre på det hun sier og om vennene kan berolige henne med at de stiller opp som venner så kan man ikke forvente mer.

Man kan rett og slett ikke forvente at venner skal ta ansvar for å redde selvmordskandidater.

Jeg er 110% enig med deg...

[Gjest vet for mye]

Han har ifølge mora "holdt på" å ta selvmord.. altså tenkt tanken flere ganger. Ikke faktisk forsøkt, for så å bli oppdaget og reddet..

I tilfelle noen lurte.

[Gjest tod]

Jeg synes du sa at HAN ikke ville snakke om det? Da snakker dere selvfølgelig ikke om det til han. Er det noe dere lurer på så har dere jo nå en dialog med mora, og kan søke informasjon der.

Det er ofte like viktig å ta vare på pårørende som den psyke selv. Så en ikke skaper fler pasienter! Og folk har sine egne måter å takle slikt på. Noen vil prate hele tiden med alle, noen prater med bare et par fortrolige, og noen prater ikke i det hele tatt. Det er jo opp til hver enkelt det. Derfor er det jo greit at dere nå vet at sønnen ikke vil snakke, men mora vil det! Hjelper dere mora ved å snakke, hjelper dere sønnen på den måten at hun da kanskje holder ut uten å klappe sammen. Klapper hun sammen så blir det verre for han. Ikke at det er deres ansvar altså, ikke misforstå, men en kan jo iallefall låne et øre til en fortvilet sjel?

Jeg er helt uenig med deg. Denne mora høres ut som ei integritetsløs og egoistisk bitch. Heldigvis høres det ut som "vet for mye" har integritet nok til å unnlate å diskutere vennen bak ryggen hans.

[Gjest vet for mye]

Jeg er helt uenig med deg. Denne mora høres ut som ei integritetsløs og egoistisk bitch. Heldigvis høres det ut som "vet for mye" har integritet nok til å unnlate å diskutere vennen bak ryggen hans.

..takk.