Ekspertsvar Mor som legger ut om sin deprimerte sønn

[Gjest vet for mye]

Hadde det vært snakk om en somatisk sykdom, kreft f.eks., ville dere reagert på opplysninger fra en mor på samme måte da?

Straks det er snakk om psyken, er det det ikke stuerent at noen snakker om deg og dine plager, all annen sykdom kan vi omtale fritt.

Dette er med på å bygge opp under tabuer og vrangforestillinger om vår psyke, så

Hvis vedkommende som var rammet av kreft gjorde det klart at dette ikke var noe han ville snakke om, ja da respekterer man det.

Uansett om problemet er psykisk eller fysisk. Det er prinsippet som gjelder.

[PieLill]

DET sa du vel ikke noe om i hovedinnlegget ditt? AT du VISSTE at mor og sønn hadde et anstrengt forhold!

DA ville jo alle svarene her fått et annet innhold sannsynligvis...

Der kan du se hvor fort det kan bli misforståelser pga ting som blir uteglemt, ting som blir lagt fram litt feil. Altså misforståelser.

For meg forandrer dette ikke på noe. Det er uansett galt av en mor å å utlevere sin sønn (eller datter for den del) til sønnens venner.

Må hun ventilere får hun finne en annen arena langt utenfor sønnens sfære.

mvh

[Gjest jeg stiller spørsmål]

Ja, jeg reagerer på samme måte når noen røper andres hemmeligheter uansett hva de gjelder. Det være seg økonomiske problemer, motorstopp, svangerskap, hemorider eller kreft.

Hvis noen ved å tie, eller endog si ifra, tydelig har tilkjennegitt at de ønsker å holde noe for seg selv, vil jeg ikke høre om det fra andre. Jeg vil ikke vær mottager av tredjehåndsbetroelser. Det dreier seg ikke om hva som er "stuerent" og snakke om, men å vise respekt for de grenser den enkelte setter for sitt eget liv.

mvh

Eh,kan man ikke fortelle om motorstopp heller i din verden?

Ingen kan altså under noen omstendighet si noe om noen.

[Gjest et tips]

Baktalelse er å fortelle noe om en person som ikke er til stedet som personen ikke ville fortalt selv, eller ønsket at andre snakker om sant eller ikke sant.

Enhver må ha rett til å definere sine egne grenser. Om jeg er komfortabel med å snakke om noe personlig og at det blir snakket om uten meg til stedet, betyr ikke at jeg skal forlange at alle andre er det.

Det er fint at du er fornøyd med måten dere håndterer dine problemer i din familie på. Det er ikke baktalelse når du er inneforstått og tilfreds med at din mann snakker om din situasjon med kolleger. Du har selv lagt opp til en åpen linje. Det er selvvalgt åpenheten.

Den mannen det her er snakk om hadde helt tydelig ikke valgt åpenhet. Vi har ingen rett til å gjøre oss til dommere over hans valg. Andre har ingen rett til å påtvinge ham åpenhet ved å utbasunere hans problemer. Å røpe andres hemmeligheter er en grov form for svik, krenkelse og baktalelse. Det er som om kle av noen mot deres vilje foran andre. Total mangel på respekt.

Hvis jeg ikke er sikker på at det er greit å snakke om noe(n), foretrekker jeg taushet.

Hvis denne moren på død og liv må ventilere bør hun snakke med en venninne på hennes egen alder som ikke har noe med sønnen å gjøre. Eller så bør hun også holde kjeft. Å ventilere til sønnens venner er fullstendig taktløs. Det er galt overfor en syvåring og det er like galt når sønnen er 30. Det er å ta kontroll over sønnens relasjoner og definere innholdet av dem over hodet på ham. Det er sønnens venner, ikke morens.

Og hva var hensikten med å utlevere sønnen slik? Var det at det skulle få noen konsekvenser for hvordan vennene forholdt seg til sønnen, eller var det bare for å plapre.

Jeg har noen gode ungdomsvenninner som nå alle bor på hver sin kant. En av grunnene til at vi fortsatt holder kontakten er at vi ikke røper hverandres hemmeligheter til noen. Det jeg har fortalt til èn vet bare èn, helt til jeg selv forandrer på det. Det er enkelt å definere hvem man ønsker og ikke ønsker skal gå videre. Det lengste vi går om vi er bekymret for noen er å ringe til en annen venninne å si: "Ring til Nina om du har anledning."

Vi kan ikke fjerne baktalelse totalt. Men jeg kan i stor grad rydde den ut av mitt eget liv. Hvis jeg selv greier å lav være å baktale å røpe andres hemmeligheter blir det litt mindre baktalelse i verden. Jeg kan også bestemme meg for at rykter stopper hos meg. Jeg sender dem ikke videre.

Folk som tydelig viser at de avskyr sladder, får etter hvert høre svært lite av det.

Og det går an å sette folk på plass. Jeg har sett det fungere mange ganger. Konfrontert med at de baktaler blir faktisk mange svært flaue, og det tar lang tid før de gjør det igjen.

mvh

Har du utdanning innen psykiatrien? Du har stor innsikt.

[PieLill]

For å si det rett ut dere kan umulig være gode venner... hva er galt med å prate om problemene sine?

Til VENNER?

Hva har man egentlig venner for, fordi de skal svikte deg da de trenger deg mest!

Har det i det hele tatt vært prat om, om hvordan han har det... har dere noengang spurt?

Er dere virkelig så dårlige menneskekjennere som ikke fanger opp dette!!!

Min vennegjeng har hatt noen selvmord... jenten har visst om problemene, fordi vi har snappa dem opp... og også redda etpar... gutta er sjokka... når det skjer!

Skjønner ikke hvordan det går and å være sånn, å ikke bry seg...

Klart moren var ute etter støtt, kansje hun rett og slett er alene med dette og trodde dere visste det, ikke at han slet forferdelig men at han slet!

Noe av det som kjennetegner mine beste venner er at de respekterer og aksepterer meg både når jeg snakker om og ikke snakker om et problem.

Åpenhet og fortrolighet er alltid et reelt valg.

Iblant er det beste beviset på vennskap at man kan støtte hverandre uten å måtte forklare alle detaljer.

mvh

[PieLill]

Eh,kan man ikke fortelle om motorstopp heller i din verden?

Ingen kan altså under noen omstendighet si noe om noen.

Joda, man kan fortelle om hva som helst så lenge det er helt greit for den man forteller om. Jeg legger selv villig vekk ut om min bilfadeser. Ganske underholdende... ;-)

Og om noen ville ønske å holde en motorstopp hemmelig, ville jeg sansynligvis ikke skjønt helt hvorfor. Men jeg ville likevel respektert et slikt valg, og tidd med det jeg måtte vite.

Det er det som er hele poenget. Vi må respektere de grenser andre setter, uavhengig av om vi liker dem og synes de er fornuftige. Det er ikke vår jobb å sprenge andres grenser.

[PieLill]

"Sønnen trenger vel mora i det daglige?"

Snarere trenger han vel å flytte hjemmefra.

Tanken slo meg også...

Hvordan har du det, Tod?

[PieLill]

Jeg hadde fortalt sønnen om hendelsen og spurt om han hadde noe i mot at moren hans fortalte dere om han.

Forøvrig synes jeg det er vanskelig å mene så mye fornuftig når slike episoder fortelles om på nettet. En ting er det som blir fortalt - en annen ting er resten av settingen. Du liker ikke moren hans forteller du andre steder i tråden, og tolker kanskje situasjonen ut i fra dette. Du vet tilsynelatende mye om familiens indre liv.

Pårørende kan ofte ha behov for å snakke med andre om de i familien som sliter - og hvorvidt dette er kritikkverdig eller ikke kommer vel både an på måten det blir gjort på og hvorvidt det er enighet mellom "pasient" og pårørende om at dette er ok. Å tro at pårørende har tilgang på profesjonelle samtalepartnere i slike situasjoner vil vanligvis være en illusjon.

Skal man snakke om sine nærmeste til andre, må det etter min oppfatning foreligge en åpenhet innad i familien som tilsier at dette er ok (samtykke) - samt at man bør informere hverandre i etterkant dersom slike samtaler har funnet sted.

Dessverre har du rett i at svært få pårørende har tilgang til profesjonell hjelp når det kunne være i alles interesse at de hadde det.

Men de fleste har vel en hvis tilgang til eget nettverk. Man kan ikke bruke den "psykes" nettverk til å ventilere.

Du beskriver en god og sunn form for åpenhet. En åpenhet som utelukker gå-bak-ryggen-het eller påtvunget åpenhet. Det er prinsipper som med hell kan anvendes ikke bare i forhold til sykdom, men på de fleste områder av livet.

Et annet tankekors, litt ut av denne sammenhengen, er at man ikke alltid kan være sikker på en pårørendes opplysning. Det finnes situasjoner, selv om de heldigvis er sjeldne, der folk kan prøve å få andre til å se psyk ut når det egentlig er de selv som er det, eller når de er en medvirkende årsak til problemet. Dette gjelder ikke minst i usunne familieforhold. Derfor kan det være litt av en utfordring som utenforstående å plutselig få mange private opplysninger fra en person man ikke kjenner så godt.

mvh

[frosken]

Dessverre har du rett i at svært få pårørende har tilgang til profesjonell hjelp når det kunne være i alles interesse at de hadde det.

Men de fleste har vel en hvis tilgang til eget nettverk. Man kan ikke bruke den "psykes" nettverk til å ventilere.

Du beskriver en god og sunn form for åpenhet. En åpenhet som utelukker gå-bak-ryggen-het eller påtvunget åpenhet. Det er prinsipper som med hell kan anvendes ikke bare i forhold til sykdom, men på de fleste områder av livet.

Et annet tankekors, litt ut av denne sammenhengen, er at man ikke alltid kan være sikker på en pårørendes opplysning. Det finnes situasjoner, selv om de heldigvis er sjeldne, der folk kan prøve å få andre til å se psyk ut når det egentlig er de selv som er det, eller når de er en medvirkende årsak til problemet. Dette gjelder ikke minst i usunne familieforhold. Derfor kan det være litt av en utfordring som utenforstående å plutselig få mange private opplysninger fra en person man ikke kjenner så godt.

mvh

Enig :-)

[dette er mitt nick]

Hadde det vært snakk om en somatisk sykdom, kreft f.eks., ville dere reagert på opplysninger fra en mor på samme måte da?

Straks det er snakk om psyken, er det det ikke stuerent at noen snakker om deg og dine plager, all annen sykdom kan vi omtale fritt.

Dette er med på å bygge opp under tabuer og vrangforestillinger om vår psyke, så

Jeg ville reagert på det hvis det gjalt alvorlig sykdom, uansett om det var psykisk eller fysisk.

[Mistera]

Godt at dere har hverandre.

Men vi er ikke tankelesere. Du kunne ikke vite om planene hans.

Var litt umulig det, han virket så gla og fornøyd!

[Gjest Tristelin@]

Jeg tenker mer på sønnen enn på mora, for å være helt ærlig. Hvis du leser hva jeg har skrevet til tod så ser du litt av hvorfor jeg ikke er begeistret for henne.

Ja, da blir jo saken en annen! Egentlig er det litt irriterende å bli engasjert i et tema, skrive svar etter svar for så plutselig å få en hel masse NYE opplysninger som endrer hele problemstillingen!

Hvorfor kunne du ikke gitt oss disse opplysningene om hvor dårlig familien fungerte med en gang da? Det endre jo som sagt hele problemstillingen! Vi hadde jo ikke sjans i det hele tatt til å catche den reelle situasjonen vi. Hvordan KUNNE du da vente at vi skulle komme med fornuftige svar? Nei,d et her ble for dumt, holde tilbake så viktige opplysninger da gitt!

[Gjest Tristelin@]

Joda, man kan fortelle om hva som helst så lenge det er helt greit for den man forteller om. Jeg legger selv villig vekk ut om min bilfadeser. Ganske underholdende... ;-)

Og om noen ville ønske å holde en motorstopp hemmelig, ville jeg sansynligvis ikke skjønt helt hvorfor. Men jeg ville likevel respektert et slikt valg, og tidd med det jeg måtte vite.

Det er det som er hele poenget. Vi må respektere de grenser andre setter, uavhengig av om vi liker dem og synes de er fornuftige. Det er ikke vår jobb å sprenge andres grenser.

Det der holder ikke vann vel. Hvis du aldri skal fortelle videre annet enn det en har klargjort med vedkommende en forteller om, så kan en jo ikke si noe da! Feks har du lyst til å fortelle at sønnen din fikk 6 på en eksamen. DA må du spørre han først da? Ja,for faktisk så KAN det hende at han ikke vil gi inntrykk av å være pugghue, derfor VIL han ikke du skal fortelle det. Osv osv. Nei, det ville bli håpløst.

Tror åpenhet er forskjellig fra familie til familie jeg! Lukkete familier er et onde. Det mener jeg. Jeg vokste nemlig opp i en familie hvor en ikke snakket om enkelte ting, bl.a. sykdom, og det kan skape mye dritt det også.

[Gjest Tristelin@]

Baktalelse er å fortelle noe om en person som ikke er til stedet som personen ikke ville fortalt selv, eller ønsket at andre snakker om sant eller ikke sant.

Enhver må ha rett til å definere sine egne grenser. Om jeg er komfortabel med å snakke om noe personlig og at det blir snakket om uten meg til stedet, betyr ikke at jeg skal forlange at alle andre er det.

Det er fint at du er fornøyd med måten dere håndterer dine problemer i din familie på. Det er ikke baktalelse når du er inneforstått og tilfreds med at din mann snakker om din situasjon med kolleger. Du har selv lagt opp til en åpen linje. Det er selvvalgt åpenheten.

Den mannen det her er snakk om hadde helt tydelig ikke valgt åpenhet. Vi har ingen rett til å gjøre oss til dommere over hans valg. Andre har ingen rett til å påtvinge ham åpenhet ved å utbasunere hans problemer. Å røpe andres hemmeligheter er en grov form for svik, krenkelse og baktalelse. Det er som om kle av noen mot deres vilje foran andre. Total mangel på respekt.

Hvis jeg ikke er sikker på at det er greit å snakke om noe(n), foretrekker jeg taushet.

Hvis denne moren på død og liv må ventilere bør hun snakke med en venninne på hennes egen alder som ikke har noe med sønnen å gjøre. Eller så bør hun også holde kjeft. Å ventilere til sønnens venner er fullstendig taktløs. Det er galt overfor en syvåring og det er like galt når sønnen er 30. Det er å ta kontroll over sønnens relasjoner og definere innholdet av dem over hodet på ham. Det er sønnens venner, ikke morens.

Og hva var hensikten med å utlevere sønnen slik? Var det at det skulle få noen konsekvenser for hvordan vennene forholdt seg til sønnen, eller var det bare for å plapre.

Jeg har noen gode ungdomsvenninner som nå alle bor på hver sin kant. En av grunnene til at vi fortsatt holder kontakten er at vi ikke røper hverandres hemmeligheter til noen. Det jeg har fortalt til èn vet bare èn, helt til jeg selv forandrer på det. Det er enkelt å definere hvem man ønsker og ikke ønsker skal gå videre. Det lengste vi går om vi er bekymret for noen er å ringe til en annen venninne å si: "Ring til Nina om du har anledning."

Vi kan ikke fjerne baktalelse totalt. Men jeg kan i stor grad rydde den ut av mitt eget liv. Hvis jeg selv greier å lav være å baktale å røpe andres hemmeligheter blir det litt mindre baktalelse i verden. Jeg kan også bestemme meg for at rykter stopper hos meg. Jeg sender dem ikke videre.

Folk som tydelig viser at de avskyr sladder, får etter hvert høre svært lite av det.

Og det går an å sette folk på plass. Jeg har sett det fungere mange ganger. Konfrontert med at de baktaler blir faktisk mange svært flaue, og det tar lang tid før de gjør det igjen.

mvh

Jeg satte meg ikke til doms over sønnens valg. Jeg prøvde å heller ikke gjøre det overfor moren.

Men, som sagt, etter at nye opplysninger a la dysfunksjonell familie kom på banen, så har jeg jo svart på annet enn det det egentlig ble spurt om.

Denne sønnen burde jo få støtte til å komme bort fra foreldrene. Får håpe han går i terapi. Hørtes helt snål ut hele situasjonen. Men kanskje er det også andre opplysninger som vi ikke kjenner til, så dette tror jeg ikke jeg vil mene så mye mer om.

[Gjest Tristelin@]

Så nå er du enig med meg, er det sånn å forstå?

Er det meg du spør om jeg er enig med deg?

Det kommer jo an på hvor mye annet du ikke har fortlat det! hehe...

Det denne sønnen trenger er hjelp til å komme vekk fra foreldrene. Men en sønn som bor hjemme for 'å passe på' foreldre pga foreldrens problemer når han selv er 30, DET blir for heavy for meg. Det må en nok overlate til psykiatrien. Får jo bare håpe han har støtte der.

[Gjest tod]

Tanken slo meg også...

Hvordan har du det, Tod?

Jeg har det bra nå jeg. Veldig mye å gjøre akkurat nå, er i innspurtsasen av et prosjket jeg er meget spent på hvordan går.

[PieLill]

Jeg satte meg ikke til doms over sønnens valg. Jeg prøvde å heller ikke gjøre det overfor moren.

Men, som sagt, etter at nye opplysninger a la dysfunksjonell familie kom på banen, så har jeg jo svart på annet enn det det egentlig ble spurt om.

Denne sønnen burde jo få støtte til å komme bort fra foreldrene. Får håpe han går i terapi. Hørtes helt snål ut hele situasjonen. Men kanskje er det også andre opplysninger som vi ikke kjenner til, så dette tror jeg ikke jeg vil mene så mye mer om.

Hvis du ikke ønsker å snakke om noe. Men jeg likevel velger å utbasunere det du vil beholde som privat. Da har jeg gjort meg til dommer over ditt valg, å påtvunget deg noe du hadde valgt bort.

Det er å gjøre seg til dommer over andres valg.

Når moren plaprer i vei til sønnens venner om ting han har valgt å ikke snakke om, overkjører hun hans valg. Det er galt.

[Gjest vet for mye]

Ja, da blir jo saken en annen! Egentlig er det litt irriterende å bli engasjert i et tema, skrive svar etter svar for så plutselig å få en hel masse NYE opplysninger som endrer hele problemstillingen!

Hvorfor kunne du ikke gitt oss disse opplysningene om hvor dårlig familien fungerte med en gang da? Det endre jo som sagt hele problemstillingen! Vi hadde jo ikke sjans i det hele tatt til å catche den reelle situasjonen vi. Hvordan KUNNE du da vente at vi skulle komme med fornuftige svar? Nei,d et her ble for dumt, holde tilbake så viktige opplysninger da gitt!

Beklager så meget, men jeg kunne ikke vite at akkurat det snudde hele situasjonen på hodet for deg.

Mitt hovedpoeng er _uansett_ at man ikke babler til andre om et familiemedlems psykiske problemer - ihvertfall ikke så lenge det er klinkende klart for alle parter at vedkommende selv ikke vil snakke om det.. Og det skrev jeg i hovedinnlegget.

[Gjest Tristelin@]

Beklager så meget, men jeg kunne ikke vite at akkurat det snudde hele situasjonen på hodet for deg.

Mitt hovedpoeng er _uansett_ at man ikke babler til andre om et familiemedlems psykiske problemer - ihvertfall ikke så lenge det er klinkende klart for alle parter at vedkommende selv ikke vil snakke om det.. Og det skrev jeg i hovedinnlegget.

'Vedkommende selv' vet ikke alltid sitt eget beste når en er psykisk syk. Hvorfor tror du de tvangsinnlegger psykisk syke for eksempel?

Og hvis en (nå snakker jeg ikke om denne dysfunsjoinelle familien vi har diskutert her, men generelt sett) har et familiemedlem som er psykisk syk, vil fortsette å bo hjemme med alle de belastninger det medfører for resten av familiemedlemmene, så mener jeg virkelig at dette ene mennesket kan få bestemme at alle de andre ikke skal få snakke om problemene med andre. Kanskje de også ender opp som syke da. Det skjer ofte.

Jeg har ei venninne som har slitt seg ut på psykisk sykdom hos en av ungene, som fortsatt bor hjemme selv om vedkommende er voksen. Det ER ikke bare den psyke som må få stille krav. Da må jo i såfall mora jeg snakker om få si at 'beklager, jeg orker ikke leve slik uten å få snakke med utenforstående om det. Kan ikke du godta det så får du flytte, slik at jeg ikke blir påvirket av det.'

Alle er nok enige i at i ideelle situasjoner så forteller en ikke videre 'hemmeligheter', men å leve med et psykisk sykt menneske er så langt fra en ideell situasjon en kan komme. Og en må bare gjøre det en kan for å beskytte seg selv, ellers kan en heller ikke hjelpe den psyke.

[Gjest Tristelin@]

"Saken er den at vedkommende som skrev innlegget ikke kom med alle fakta i innlegget... H*n skrev ikke hvor gode venner de var."

Så spør om det du lurer på før du dømmer, i det minste!!

Det er jo du som har dømt oss for å være ukloke i våre svar, selv om vi ikke visste alt vi burde visst for å kunne svart 'klokt'!