Så innmari deppa...

[Regndråpen]

Jeg er ei jente på 23 år som ikke lenger vet hvem jeg skal snakke med. Jeg forsøker alltid å være glad og positiv, og gjør alltid mitt ytterste for å hjelpe menneskene rundt meg. Men jeg tror jeg har glemt meg selv...

Jeg begynnte tidlig å jobbe, og trivdes med det. Møtte "mannen i mitt liv" og alt var såre vel.

Men så ble jeg sykemeldt over lengre tid, en sykdom som gjorde at jeg la kraftig på meg og ansiktet og øynene mine forandret seg også. Jeg står på venteliste for operasjoner nå, men... Problemet er at jeg nå ikke får jobb! Jeg har utmerkede attester og vitnemål, men i det sekundet jeg møter til intervju blir det noe annet.

Jeg elsker å jobbe, utfordringer og at det "stormer" rundt meg. Men nå blir jeg bare sittende hjemme med en vond følelse og klump i halsen når forloveden min går på jobb. I tillegg har jeg blitt så direkte stygg

(mine gamle venner kjenner meg ikke igjen lenger) at det blir et ork å gå ut døren.

Jeg ble mye mobbet som barn, og forsøkte på grunn av dette å ta livet av meg. Det skremmer meg når tanken igjen frister.

Det eneste som egnetlig holder meg igjen er min kjære. Jeg elsker ham virkelig høyere enn alt og vil gjøre alt for ham.

Spørsmålet jeg da sitter igjen med er; ville det være bedre for ham om jeg ble borte?

Det er vondt å tenke sånn, jeg er så glad i livet!!!

Men jeg orker snart ikke flere nedturer, har gått uten jobb i 2 år... Vi sliter selvfølgelig også hardt økonomisk grunnet dette, noe som ikke bedrer situasjonen.

Samtidig er jeg for stolt til å kunne si dette til menneskene rundt meg. Jeg har klart å bygge en fasade av en positiv og blid person, og jeg tror mange ville blitt sjokkert over å få vite sannheten.

Kanskje det bare er jeg som er dum...

Takk for at du ville lese dette. klem fra meg

[Soria]

Jeg kan ikke hjelpe deg å få en jobb (skulle ønske jeg kunne), men jeg kan si at jeg føler med deg. Det høres fryktelig vondt ut. Det du må huske er at dine nærmeste er glad i deg, den personen du er. Du er fremdeles deg. Vern om den du er og ikke mist deg selv. Jeg håper operasjonene kan hjelpe deg.

[christof]

Du er en unik stjerne!

Aldri glem det!

Vi har alle en plass her i livet og du vil finne din du også. Men tenk mer på deg selv og dine ønsker. Ikke brenn deg ut ved å hjelpe alle rundt deg. Tør å si nei hvis det er noe du ikke ønsker å gjøre.

Har selv brent meg ut på dette. Skulle hjelpe alle rundt meg og klarte ikke å si nei. Tilslutt var det jeg som brøt sammen, og alle trodde at jeg var den sterkeste.

Jeg brukte en maske og den masken skulte hvordan jeg hadde det. Inni meg var alt kaos, og jeg viste ikke hvorfor jeg levde og hva som var vitsen ved å leve.

Men nå når jeg har tatt hensyn til meg selv så går alt mye bedre. Jeg sluttet i en jobb jeg ikke trivdes i og jeg har gått på skole men ikke en skole som gir meg kompetanse innen det jeg vil jobbe med. Jeg håper å kunne arbeide med mennesker.

Og hvis de får se den personen du er på disse jobbene du søker så burde vel sjangsen være stor for at noen av dem liker deg. Man kan heldig vis ikke bli likt av alle. Da hadde det vært kjedelig. :-)

Lykke til!

Mvh