Gnagende uro

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Jeg har tidligere skrevet innlegget Deprimert ? i dette forumet og fikk mange fine svar.

Bare for å ta det kort, så har jeg alltid hatt dårlig selvtillit og gjort alt for at ingen skal bli sint på meg.

Jeg er forresten 27 år og har en datter på 4 1/2 samt en samboer (ikke hans datter).

Jeg har i den siste tiden fått sterke følelser der jeg føler at jeg ikke er god nok for samboer'n min. Jeg er redd, og da mener jeg virkelig redd for at han skal gå fra meg, selv om han sier at han elsker meg og at det ikke kommer til å skje. Jeg klarer ikke å tro på det.

Han var med på seiling for noen uker siden i veldig dårlig vær. Det var vel da det hele begynte. Jeg satt bekymret hjemme, visste ikke hva som skjedde. Var redd for at han skulle dø der ute (er selv litt redd for vannet, og har alltid vært det).

Når han kom hjem og fortalte meg om hvordan det var, at han selv ble skremt og hvor forferdelig det var, ble jeg bare mer redd og sint. Min redsel ble til sinne.

Seilbåten har nå blitt noe stygt og farlig for meg og jeg vet at han skal ut flere ganger.

Han var ute siste helg også, og da slet jeg noe vanvittig med masse tanker. Jeg var redd han skulle gå i fra meg, hvordan skal jeg klare meg uten han, jeg elsker han av hele mitt hjerte og har faktisk ikke hatt det bedre. Jeg vil dele livet mitt med han.

Jeg la meg, men klarte ikke å sove. Tankene plaget meg. jeg gråt, satte meg opp i sengen, men måtte til slutt stå opp.

Jeg satte meg i reclineren for der kan jeg gynge frem og tilbake, det var litt beroligende. Pusekatten vår kom til slutt hjem, og jeg følte at jeg kunne slappe litt mer av.

Dagen etter var jeg redd for de vonde tankene. Jeg følte at jeg ikke ville klare de igjen. Det ble for mye, for vondt.

Da gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før i den sammenheng, jeg drakk for å prøve å få tankene vekk. Og vanligvis så drikker jeg ikke, ikke i selskaper heller. Er ikke spesielt glad i alkohol.

Det hjalp, tankene kom ikke. Jeg følte meg lett til sinns.

Dagen etter ble jeg skremt av hva jeg hadde gjort. det er feil, det vet jeg, men jeg klarte ikke å la være.

Jeg har snakket med samboern min ang dette, og det lettet litt, men jeg føler at jeg har gravd meg så dypt ned at jeg ikke klarer å komme meg opp.

Uroen er der, jeg går med en klump i brystet og klarer ikke å helt være tilstede.

Og jeg vet at neste gang samboer'n skal bort og jeg blir helt alene, så kommer alle tankene rasende på meg igjen. Og det er jeg redd for.

Jeg er redd for at dette kommer til å ødelegge forholdet vårt også hvis det forsetter slik. Og det vil jeg ikke.

Samboern er et fantastisk menneske og er der som støtte for meg hvis jeg trenger det.

Jeg har ringt legen og bedt om time, men har ikke fått før torsdag 24/6.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg på jobb, tankene sklir bort. Jeg er trøtt og uopplagt.

Jeg har lyst til å ringe legen å be om time tidligere, men tør ikke. Jeg er av den forsiktige typen og har jeg først fått tildelt en time, så liker jeg ikke å mase om noe annet når jeg vet at de har mye å gjøre.

Jeg er også opptatt av at andre ikke skal se at jeg sliter og har det vondt. Jeg liker ikke å vise følelsene mine.

Hva skal jeg gjøre ?

[Gjest eval]

Det er farlig å leke hobbypsykolog, jeg kjenner deg ikke. Men du skriver om to oppskakende opplevelser:

Dattera di foretrekker faren sin framfor deg, uttrykt med veldig sterke følelser. Med hodet skjønner du at dette er normalt og vanlig for et barn i en fase, men følelsene synes det er vondt.

Samboeren din er ute i skikkelig ruskevær på sjøen.

Jeg ville gjette at begge disse to hendelsene starter følelsen/tankene: jeg kan bli alene, jeg kan miste dem begge to. Tanker som streifer de fleste en gang imellom, skremmende. Men hvorfor tar de overhånd hos deg?

Kanskje har det skjedd mer i det siste - du er nedkjørt av å ha jobbet for mye e.l., dermed har du tålt mindre når disse tingene skjedde.

Jeg vil gjette at hvis du får profesjonell hjelp, vil den også fokusere på: har du blitt forlatt, sviktet, blitt alene før i livet? - og så bearbeide disse vonde sporene. Kanskje vil nettopp trening i å ikke være bare snill jente bli et godt forsvar mot disse følelsene. Den som kan hevde seg selv blir tryggere.

God hjelp vil også innebære at du får roet ned kroppen. (Kroppen kan bli veldig oppgiret når en først kommer inn i slike tankestrømmer.) Hjelp a la alkoholen, som du syntes var effektiv, men ufarlig og ikke vanedannende midler. Hjalp de urtene du nevnte noe?

Jeg synes du kvalifiserer til ø-hjelp. Kan du få en venninne til å ringe for deg og be om slik time?

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Det er farlig å leke hobbypsykolog, jeg kjenner deg ikke. Men du skriver om to oppskakende opplevelser:

Dattera di foretrekker faren sin framfor deg, uttrykt med veldig sterke følelser. Med hodet skjønner du at dette er normalt og vanlig for et barn i en fase, men følelsene synes det er vondt.

Samboeren din er ute i skikkelig ruskevær på sjøen.

Jeg ville gjette at begge disse to hendelsene starter følelsen/tankene: jeg kan bli alene, jeg kan miste dem begge to. Tanker som streifer de fleste en gang imellom, skremmende. Men hvorfor tar de overhånd hos deg?

Kanskje har det skjedd mer i det siste - du er nedkjørt av å ha jobbet for mye e.l., dermed har du tålt mindre når disse tingene skjedde.

Jeg vil gjette at hvis du får profesjonell hjelp, vil den også fokusere på: har du blitt forlatt, sviktet, blitt alene før i livet? - og så bearbeide disse vonde sporene. Kanskje vil nettopp trening i å ikke være bare snill jente bli et godt forsvar mot disse følelsene. Den som kan hevde seg selv blir tryggere.

God hjelp vil også innebære at du får roet ned kroppen. (Kroppen kan bli veldig oppgiret når en først kommer inn i slike tankestrømmer.) Hjelp a la alkoholen, som du syntes var effektiv, men ufarlig og ikke vanedannende midler. Hjalp de urtene du nevnte noe?

Jeg synes du kvalifiserer til ø-hjelp. Kan du få en venninne til å ringe for deg og be om slik time?

Tror selv det ligger mye bak dette, men det er umulig å få beskrevet det her på et forum.

Jeg har tidligere vært gift og har dattern sammen med han.

Vi ble skilt og det var en tøff tid selv om det var jeg som vill ut.

Jeg gikk da til psykriatisk sykepleier da alle psykologer var fullbooket.

Jeg husker godt at hun terpet på at jeg er altfor opptatt av hva andre syns og mener om meg, og at jeg må la mine egne følelser og meninger komme mer til syne.

Men da hun begynte å spørre om jeg var skikket til å ta meg av datteren min, ble jeg redd.

Det var hennes oppgave å vurdere om jeg var i stand til å ta vare på henne. Og så langt nede var jeg ikke !

Og i tillegg pushet hun på at jeg kanskje skulle bli sammen med min mann igjen, noe jeg absolutt ikke ville.

Jeg følte at hun ikke forstod meg i det hele tatt, og jeg sluttet derfor å gå dit.

Vet at mye av grunnen til at jeg er som jeg er har litt med barndommen å gjøre også. Jeg har ikke hatt en opprivende eller spesielt vond barndom, men noe har preget meg allikevel.

Det var alltid mamma og jeg som dro ut på tur, pappa ville heller være hjemme.

Han likte ikke at vi lo ute, vi fikk høre at vi fikk vente til vi kom hjem, for folk kunne jo se oss.

Og han ble fort sint. Jeg husker at jeg var redd for å fortelle pappa ting da jeg var liten, redd for at han skulle bli sint på meg.

Fortalte mamma noe, men holdt for det meste ting for meg selv.

Har fått høre at jeg likner veldig på pappa.

jeg har også et temperament, men det skal som regel mye til før jeg blir ordenlig sint.

Men det som plager meg er at jeg blir lett sint på dattern min. jeg føler meg sliten og hun maser og maser. Drøyer og drøyer.

Jeg mister tålmodigheten og kan bli sint og roper høyt.

Etterpå får jeg dårlig samvittighet, og dte går opp for meg at jeg er lik pappa.

Jeg vil ikke være det, jeg vil at dattern min skal kunne komme til meg og snakke med meg når noe plager henne. jeg vil ikke gjøre henne redd.

Dårlig samvittighet er noe jeg fort får.

Jeg føler meg utilstrekkelig og det gjør vondt.

Jeg er glad i datteren min ,elsker henne overalt på jord og vil henne det beste.

Jeg blir som pappa, jeg vil ikke, men vet ikke hvordan jeg skal unngå det.

Huff, det er så mye....mye mer enn jeg egentlig tror.

Tror det har bygget seg opp over tid. Og nå er det nok.

Jeg syns ikke urtene har noen virkning dessverre.

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Det er farlig å leke hobbypsykolog, jeg kjenner deg ikke. Men du skriver om to oppskakende opplevelser:

Dattera di foretrekker faren sin framfor deg, uttrykt med veldig sterke følelser. Med hodet skjønner du at dette er normalt og vanlig for et barn i en fase, men følelsene synes det er vondt.

Samboeren din er ute i skikkelig ruskevær på sjøen.

Jeg ville gjette at begge disse to hendelsene starter følelsen/tankene: jeg kan bli alene, jeg kan miste dem begge to. Tanker som streifer de fleste en gang imellom, skremmende. Men hvorfor tar de overhånd hos deg?

Kanskje har det skjedd mer i det siste - du er nedkjørt av å ha jobbet for mye e.l., dermed har du tålt mindre når disse tingene skjedde.

Jeg vil gjette at hvis du får profesjonell hjelp, vil den også fokusere på: har du blitt forlatt, sviktet, blitt alene før i livet? - og så bearbeide disse vonde sporene. Kanskje vil nettopp trening i å ikke være bare snill jente bli et godt forsvar mot disse følelsene. Den som kan hevde seg selv blir tryggere.

God hjelp vil også innebære at du får roet ned kroppen. (Kroppen kan bli veldig oppgiret når en først kommer inn i slike tankestrømmer.) Hjelp a la alkoholen, som du syntes var effektiv, men ufarlig og ikke vanedannende midler. Hjalp de urtene du nevnte noe?

Jeg synes du kvalifiserer til ø-hjelp. Kan du få en venninne til å ringe for deg og be om slik time?

En ting jeg glemte.

Venninner er det manko på.

Mine venninner fra barne og ungsomsskolen har jeg ikke kontakt med mer. Ønsker det heller ikke.

Vil ikke kalle det ordnelig venninner som er er misunnelige for alt og ønsker en vondt.

Det har aldri vært noe støtte fra den kanten.

jeg har ei som bor ca 45 min unna, som jeg kommer veldig godt overens med. men jeg føler ikke at jeg kan fortelle henne alt.

Har gjort det en gang før, og fikk høre det fra noen andre igjen senere.

tror ikke at hun sprer det rundt, men at hun forteller mannen sin det som igjen har vanskelig for å holde tett.

Jeg savner virkelig gode venninner, i allefall en som jeg kan betro meg til og som kan betro seg til meg også.

Jeg er tydeligvis en av de få som kan holde på hemmeligheter, og ikke sladrer rundt til alle og enhver. Som ser en nyhet i andres problemer.

[Gjest nicksie]

Jeg er ingen fagperson jeg heller... Bare så det er sagt. Men for meg høres dette ut som angst. Angst som kommer brått og uventet, fra klar himmel. Som snur livet på hodet fra en dag til en annen. Vil si at sender medfølelse til deg m slik sterk og konstant gnagende uro nå. Det må være tøft.

Du nevner dette m vansker m å uttrykke følelser og ikke ville være til bry. Men hva føler du selv at du trenger nå? Ønsker du ikke egentlig å snakke med legen? Hva m samboeren din som du har en meget god venn i? Kan du be han ringe legen for deg å forklare situasjonen? Kanskje kunne du da fått en time raskere.

[Gjest eval]

Tror selv det ligger mye bak dette, men det er umulig å få beskrevet det her på et forum.

Jeg har tidligere vært gift og har dattern sammen med han.

Vi ble skilt og det var en tøff tid selv om det var jeg som vill ut.

Jeg gikk da til psykriatisk sykepleier da alle psykologer var fullbooket.

Jeg husker godt at hun terpet på at jeg er altfor opptatt av hva andre syns og mener om meg, og at jeg må la mine egne følelser og meninger komme mer til syne.

Men da hun begynte å spørre om jeg var skikket til å ta meg av datteren min, ble jeg redd.

Det var hennes oppgave å vurdere om jeg var i stand til å ta vare på henne. Og så langt nede var jeg ikke !

Og i tillegg pushet hun på at jeg kanskje skulle bli sammen med min mann igjen, noe jeg absolutt ikke ville.

Jeg følte at hun ikke forstod meg i det hele tatt, og jeg sluttet derfor å gå dit.

Vet at mye av grunnen til at jeg er som jeg er har litt med barndommen å gjøre også. Jeg har ikke hatt en opprivende eller spesielt vond barndom, men noe har preget meg allikevel.

Det var alltid mamma og jeg som dro ut på tur, pappa ville heller være hjemme.

Han likte ikke at vi lo ute, vi fikk høre at vi fikk vente til vi kom hjem, for folk kunne jo se oss.

Og han ble fort sint. Jeg husker at jeg var redd for å fortelle pappa ting da jeg var liten, redd for at han skulle bli sint på meg.

Fortalte mamma noe, men holdt for det meste ting for meg selv.

Har fått høre at jeg likner veldig på pappa.

jeg har også et temperament, men det skal som regel mye til før jeg blir ordenlig sint.

Men det som plager meg er at jeg blir lett sint på dattern min. jeg føler meg sliten og hun maser og maser. Drøyer og drøyer.

Jeg mister tålmodigheten og kan bli sint og roper høyt.

Etterpå får jeg dårlig samvittighet, og dte går opp for meg at jeg er lik pappa.

Jeg vil ikke være det, jeg vil at dattern min skal kunne komme til meg og snakke med meg når noe plager henne. jeg vil ikke gjøre henne redd.

Dårlig samvittighet er noe jeg fort får.

Jeg føler meg utilstrekkelig og det gjør vondt.

Jeg er glad i datteren min ,elsker henne overalt på jord og vil henne det beste.

Jeg blir som pappa, jeg vil ikke, men vet ikke hvordan jeg skal unngå det.

Huff, det er så mye....mye mer enn jeg egentlig tror.

Tror det har bygget seg opp over tid. Og nå er det nok.

Jeg syns ikke urtene har noen virkning dessverre.

Jeg skjønner godt at du holder igjen mot behandlere etter den psykiatriske sykepleieren. Det er umulig for deg å bruke henne åpent og ærlig hvis hun samtidig kan ta fra deg dattera di, det burde hun vært proff nok til å forstå! Det er også svært uproft av henne å presse deg tilbake i et forhold som ikke fungerer, uansett hvor fornuftig det virker for henne. Ikke alle behandlere er flinke!!

Det at din datter "tar hans side", det ripper kanskje opp i alt dette ubehaget igjen? Det høres veldig vanskelig ut.

Jeg synes du virker å ha mye selvinnsikt, det er en veldig god start. Alt dette du forstår med hvordan din far har preget deg, for eksempel.

Ut fra min egen erfaring vil jeg si:

Det er viktig å få god hjelp så raskt som mulig. Jo før, jo bedre.

Det er viktig å være kresen med behandler/samtalepartner, så kresen en orker. Du må få lov å tømme alt dette ut til en du føler deg trygg på. Prøv en ny hvis den første ikke duger. Skriv gjerne masse på forhånd hvis du orker. Både for å få blåst ut, og for evt å kunne gi til behandler.

Jeg vil tro at når du har fått tømt ut alt dette vonde med din far og din forrige mann, så er mye av angstproblemene løst. Det vil nok ta mange samtale-timer, men med den rette samtalepartner tror jeg du vil oppleve det utrolig nyttig.

En gjetning: Hvis jeg var deg, ville jeg innerst inne være rasende på en far som ødela så mye for meg. Men siden du nå syns du likner på han, vil sinne mot han bli sinne mot deg selv. Så da sitter du i saksa: du kan ikke bli sint på han, og dermed heller ikke sunt selvhevdende.

Denne "saksa" kan en god behandler hjelpe deg å lirke opp! En slik "saks" kan være kjernen i hele angsten.

Angsten din høres skikkelig ubehagelig ut. Hvis du klarer det, tenk på den som kvalme etter bedervet mat. Når du har fått "spydd ut" alt det vonde som gnager, vil "kvalmen" etter hvert gå over.

NBNB: Stryk det som du synes ikke stemmer for deg! Jeg har gjettet, og tatt sammenligninger fra eget liv som kanskje ikke stemmer for deg.

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Jeg skjønner godt at du holder igjen mot behandlere etter den psykiatriske sykepleieren. Det er umulig for deg å bruke henne åpent og ærlig hvis hun samtidig kan ta fra deg dattera di, det burde hun vært proff nok til å forstå! Det er også svært uproft av henne å presse deg tilbake i et forhold som ikke fungerer, uansett hvor fornuftig det virker for henne. Ikke alle behandlere er flinke!!

Det at din datter "tar hans side", det ripper kanskje opp i alt dette ubehaget igjen? Det høres veldig vanskelig ut.

Jeg synes du virker å ha mye selvinnsikt, det er en veldig god start. Alt dette du forstår med hvordan din far har preget deg, for eksempel.

Ut fra min egen erfaring vil jeg si:

Det er viktig å få god hjelp så raskt som mulig. Jo før, jo bedre.

Det er viktig å være kresen med behandler/samtalepartner, så kresen en orker. Du må få lov å tømme alt dette ut til en du føler deg trygg på. Prøv en ny hvis den første ikke duger. Skriv gjerne masse på forhånd hvis du orker. Både for å få blåst ut, og for evt å kunne gi til behandler.

Jeg vil tro at når du har fått tømt ut alt dette vonde med din far og din forrige mann, så er mye av angstproblemene løst. Det vil nok ta mange samtale-timer, men med den rette samtalepartner tror jeg du vil oppleve det utrolig nyttig.

En gjetning: Hvis jeg var deg, ville jeg innerst inne være rasende på en far som ødela så mye for meg. Men siden du nå syns du likner på han, vil sinne mot han bli sinne mot deg selv. Så da sitter du i saksa: du kan ikke bli sint på han, og dermed heller ikke sunt selvhevdende.

Denne "saksa" kan en god behandler hjelpe deg å lirke opp! En slik "saks" kan være kjernen i hele angsten.

Angsten din høres skikkelig ubehagelig ut. Hvis du klarer det, tenk på den som kvalme etter bedervet mat. Når du har fått "spydd ut" alt det vonde som gnager, vil "kvalmen" etter hvert gå over.

NBNB: Stryk det som du synes ikke stemmer for deg! Jeg har gjettet, og tatt sammenligninger fra eget liv som kanskje ikke stemmer for deg.

Jeg er faktisk ganske overrasket over hvor rett du har.

Og jeg blir rørt av den forståelsen og omsorgen som er i dette forumet.

Det gjør det lett å "snakke" om problemene.

I morgen skal jeg selv ringe til legen og be om en time tidligere, så får vi se hvordan det går.

Det hjalp litt å gå til den psykriatiske sykepleieren, for jeg fikk faktisk bedre selvinnsikt.

Jeg klarer å se problemene, men vet ikke hvordan jeg skal løse dem.

Takk til alle dere som har svart på innleggene mine.

Dere har hjulpet meg masse og gitt meg litt mot.

Håper dere opplever det samme som meg, at dere føler dere får støtte i deres problemer.

Og at dere har noen i nærheten som kan hjelpe dere gjennom tunge tider. Det unner jeg dere virkelig.

Forteller i morgen hvordan det har gått, om jeg har klart å få til time tidligere.

[Gjest eval]

Jeg er faktisk ganske overrasket over hvor rett du har.

Og jeg blir rørt av den forståelsen og omsorgen som er i dette forumet.

Det gjør det lett å "snakke" om problemene.

I morgen skal jeg selv ringe til legen og be om en time tidligere, så får vi se hvordan det går.

Det hjalp litt å gå til den psykriatiske sykepleieren, for jeg fikk faktisk bedre selvinnsikt.

Jeg klarer å se problemene, men vet ikke hvordan jeg skal løse dem.

Takk til alle dere som har svart på innleggene mine.

Dere har hjulpet meg masse og gitt meg litt mot.

Håper dere opplever det samme som meg, at dere føler dere får støtte i deres problemer.

Og at dere har noen i nærheten som kan hjelpe dere gjennom tunge tider. Det unner jeg dere virkelig.

Forteller i morgen hvordan det har gått, om jeg har klart å få til time tidligere.

Lykke til!!

Jeg satt selv fast i en "saks" a la den jeg beskrev. Det vil si, det skjønte jeg ikke. Det var en psykolog som fikk meg til å se det.

Det var slitsomt å komme ut av saksa, mange fæle følelser måtte frem og gjenoppleves. Men det var verdt det. Jeg tror også det hadde gått mye lettere hvis noen hadde forklart meg dette mye tidligere. Så hvis min erfaring kan gjøre din vei ut av "saksa" raskere og lettere, blir jeg glad.

[tretthet]

Lykke til!!

Jeg satt selv fast i en "saks" a la den jeg beskrev. Det vil si, det skjønte jeg ikke. Det var en psykolog som fikk meg til å se det.

Det var slitsomt å komme ut av saksa, mange fæle følelser måtte frem og gjenoppleves. Men det var verdt det. Jeg tror også det hadde gått mye lettere hvis noen hadde forklart meg dette mye tidligere. Så hvis min erfaring kan gjøre din vei ut av "saksa" raskere og lettere, blir jeg glad.

Ser ut til at det blir verre og verre.

Når det gjelder sexlivet til meg og min samboer så har kanskje det ikke vært så hyppig sex, men jeg har alltid hatt stor nytelse av å ha sex med han. Det er han jeg elsker og jeg kommer liksom så nær han på den måten.

I går kveld når vi la oss hadde vi sex. Jeg klarte ikke å være til stede. Jeg ville føle den lysten jeg alltid har hatt,men den var borte !!

Og etterpå satt jeg igjen med en klump i brystet som liksom vokste seg større og større.

Hva i all verden er det som skjer. Dette er ikke meg, jeg skal ikke være sånn. Jeg vil ha uroen bort, vekk for alltid.

Tanker som at jeg kanskje ikke klarer å komme ut av dette skremmer meg. Kanskje jeg skyver samboer'n min bort selv om jeg ikke vil det.

Har prøvd å ringe legen, men kommer ikke gjennom på telefon, så jeg får prøve senere.

I mellomtiden er det bare å jobbe. Og i dag skal jeg også ha samtale med sjefen min om kvalifikasjoner, hva jeg liker å jobbe med osv. Passer ikke så bra nå akkurat.

Og senere i dag skal jeg være med avdelingen ut å spise. Det har jeg heller ikke lyst til. jeg kvier meg.

Ikke vil jeg droppe det heller, siden det var jeg som hjalp til med å få i stand dette, og det er allerede noen som har meldt avbud.

Hvis jeg også melder avbud blir det bare 4 igjen av 10, og det kan jeg ikke.

Huff, la alt det vonde forsvinne for godt.

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Ser ut til at det blir verre og verre.

Når det gjelder sexlivet til meg og min samboer så har kanskje det ikke vært så hyppig sex, men jeg har alltid hatt stor nytelse av å ha sex med han. Det er han jeg elsker og jeg kommer liksom så nær han på den måten.

I går kveld når vi la oss hadde vi sex. Jeg klarte ikke å være til stede. Jeg ville føle den lysten jeg alltid har hatt,men den var borte !!

Og etterpå satt jeg igjen med en klump i brystet som liksom vokste seg større og større.

Hva i all verden er det som skjer. Dette er ikke meg, jeg skal ikke være sånn. Jeg vil ha uroen bort, vekk for alltid.

Tanker som at jeg kanskje ikke klarer å komme ut av dette skremmer meg. Kanskje jeg skyver samboer'n min bort selv om jeg ikke vil det.

Har prøvd å ringe legen, men kommer ikke gjennom på telefon, så jeg får prøve senere.

I mellomtiden er det bare å jobbe. Og i dag skal jeg også ha samtale med sjefen min om kvalifikasjoner, hva jeg liker å jobbe med osv. Passer ikke så bra nå akkurat.

Og senere i dag skal jeg være med avdelingen ut å spise. Det har jeg heller ikke lyst til. jeg kvier meg.

Ikke vil jeg droppe det heller, siden det var jeg som hjalp til med å få i stand dette, og det er allerede noen som har meldt avbud.

Hvis jeg også melder avbud blir det bare 4 igjen av 10, og det kan jeg ikke.

Huff, la alt det vonde forsvinne for godt.

Innlegget skulle ha vært underskrevet med hvordan_skal_det_gå

[Gjest eval]

Ser ut til at det blir verre og verre.

Når det gjelder sexlivet til meg og min samboer så har kanskje det ikke vært så hyppig sex, men jeg har alltid hatt stor nytelse av å ha sex med han. Det er han jeg elsker og jeg kommer liksom så nær han på den måten.

I går kveld når vi la oss hadde vi sex. Jeg klarte ikke å være til stede. Jeg ville føle den lysten jeg alltid har hatt,men den var borte !!

Og etterpå satt jeg igjen med en klump i brystet som liksom vokste seg større og større.

Hva i all verden er det som skjer. Dette er ikke meg, jeg skal ikke være sånn. Jeg vil ha uroen bort, vekk for alltid.

Tanker som at jeg kanskje ikke klarer å komme ut av dette skremmer meg. Kanskje jeg skyver samboer'n min bort selv om jeg ikke vil det.

Har prøvd å ringe legen, men kommer ikke gjennom på telefon, så jeg får prøve senere.

I mellomtiden er det bare å jobbe. Og i dag skal jeg også ha samtale med sjefen min om kvalifikasjoner, hva jeg liker å jobbe med osv. Passer ikke så bra nå akkurat.

Og senere i dag skal jeg være med avdelingen ut å spise. Det har jeg heller ikke lyst til. jeg kvier meg.

Ikke vil jeg droppe det heller, siden det var jeg som hjalp til med å få i stand dette, og det er allerede noen som har meldt avbud.

Hvis jeg også melder avbud blir det bare 4 igjen av 10, og det kan jeg ikke.

Huff, la alt det vonde forsvinne for godt.

Jeg tror du kommer ut av dette. Men det kan bli verre før det blir bedre.

Synes ikke det er rart at du ikke kan være 100% til stede i sex når så mye pågår inni deg. Du orker vel ikke sex like før du kaster opp, heller?

Min erfaring er: noen ganger bestemmer kroppen at nå, NÅ, må du rydde opp i det som ligger bak angsten. Ellers orker jeg, kroppen, ikke mer, da legger jeg deg rett ut i senga. Det er skremmende at kroppen kan gjøre slikt, men det er som høy feber: kroppen finner på det for å beskytte oss mot noe enda verre. Feber godtar vi, da legger vi oss lydige ned og pleier kroppen til det går over. Angst godtar vi ikke - er det logisk?

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Jeg tror du kommer ut av dette. Men det kan bli verre før det blir bedre.

Synes ikke det er rart at du ikke kan være 100% til stede i sex når så mye pågår inni deg. Du orker vel ikke sex like før du kaster opp, heller?

Min erfaring er: noen ganger bestemmer kroppen at nå, NÅ, må du rydde opp i det som ligger bak angsten. Ellers orker jeg, kroppen, ikke mer, da legger jeg deg rett ut i senga. Det er skremmende at kroppen kan gjøre slikt, men det er som høy feber: kroppen finner på det for å beskytte oss mot noe enda verre. Feber godtar vi, da legger vi oss lydige ned og pleier kroppen til det går over. Angst godtar vi ikke - er det logisk?

Hmm...det er rart med denne kroppen vår ja. Når hjernen ikke vil lystre, så går kroppen sin egen vei.

Og det er selvsagt viktig å ta tak i ting før det går for langt.

Jeg har en bekymring til midt oppe i alt dette.

Når jeg skal til legen regner jeg med at jeg kanskje blir sykemeldt.

På jobben nå står vi rett foran en del nedbemanninger.

Sjefen tror vi som avdeling står sterkt, men hvis noen av oss må gå står jeg og ei til dårligst til, for vi har minst ansenitet.

Hvis jeg blir sykemeldt nå, kan de kanskje se på det som en grunn til å sparke meg.

Men jeg føler samtidig at jeg trenger tid til ro, og jeg trenger profesjonell hjelp.

En ting som jeg vet roer meg veldig er å gå tur i fjellet. Jeg elsker å gå langt, helst på snaufjellet der man har god utsikt. Det gir meg en slags indre ro, og jeg merker at nå som sommeren kommer så begynner jeg å lengte etter fjellet.

Merkelig for jeg har ikke gått så mange turer i fjellet og jeg vil ikke kalle meg selv fjellvant.

Tror du bedriften kan sparke meg pga en evt sykemelding ?

[Gjest eval]

Hmm...det er rart med denne kroppen vår ja. Når hjernen ikke vil lystre, så går kroppen sin egen vei.

Og det er selvsagt viktig å ta tak i ting før det går for langt.

Jeg har en bekymring til midt oppe i alt dette.

Når jeg skal til legen regner jeg med at jeg kanskje blir sykemeldt.

På jobben nå står vi rett foran en del nedbemanninger.

Sjefen tror vi som avdeling står sterkt, men hvis noen av oss må gå står jeg og ei til dårligst til, for vi har minst ansenitet.

Hvis jeg blir sykemeldt nå, kan de kanskje se på det som en grunn til å sparke meg.

Men jeg føler samtidig at jeg trenger tid til ro, og jeg trenger profesjonell hjelp.

En ting som jeg vet roer meg veldig er å gå tur i fjellet. Jeg elsker å gå langt, helst på snaufjellet der man har god utsikt. Det gir meg en slags indre ro, og jeg merker at nå som sommeren kommer så begynner jeg å lengte etter fjellet.

Merkelig for jeg har ikke gått så mange turer i fjellet og jeg vil ikke kalle meg selv fjellvant.

Tror du bedriften kan sparke meg pga en evt sykemelding ?

Så vidt jeg vet er det forbudt å sparke noen mens de er sykmeldte. Tror heller ikke det er lov etterpå, med sykmelding som begrunnelse. Sjekk med fagforening, jussbuss e.l.

I praksis vil du muligens stå noe svakere etter sykmeldingen. Kommer helt an på hvor sterkt de ønsker å beholde akkurat deg, antar jeg.

Satt på spissen høres det ut som om du er redd for å kanskje måtte velge mellom helsa og jobben - et fælt valg. Vanligvis er det lettere å få ny jobb enn å reparere helsa etter en stor smell - er det ikke det? Bare du vet svaret for deg.

Kan du rydde plass til en liten langhelg på fjellet allerede denne helga? Prioritere hardt?

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Så vidt jeg vet er det forbudt å sparke noen mens de er sykmeldte. Tror heller ikke det er lov etterpå, med sykmelding som begrunnelse. Sjekk med fagforening, jussbuss e.l.

I praksis vil du muligens stå noe svakere etter sykmeldingen. Kommer helt an på hvor sterkt de ønsker å beholde akkurat deg, antar jeg.

Satt på spissen høres det ut som om du er redd for å kanskje måtte velge mellom helsa og jobben - et fælt valg. Vanligvis er det lettere å få ny jobb enn å reparere helsa etter en stor smell - er det ikke det? Bare du vet svaret for deg.

Kan du rydde plass til en liten langhelg på fjellet allerede denne helga? Prioritere hardt?

Nå har jeg ringt legekontoret og av en eller annen grunn er jeg nå helt skjelven.

Jeg fikk beskjed om at det ikke var noen ledige timer før til torsdag, men de hadde jo noen timer innimellom for øyeblikkelig hjelp da. Da måtte jeg i så tilfelle komme innom kontoret og høre om de hadde noe ledig.

For det første, hvordan skal jeg kalre å forklare problemet for de som sitter i respesjonen og "bestemmer" om jeg trenger ø-hjelp eler ikke ?

Det er jo ikke akkurat så lett å beskrive på 2-5 min.

Og jeg fikk liksom på følelsen av at ø-hjelp var mer for de som hadde brukket en arm/ben eller andre fysiske og alvorlige skader.

Og så er jeg av den typen som prøver å skjule at jeg har problemer. Alle andres problemer er liksom viktigere.

Har heller ikke klart å fortele samboeren om denne uroen jeg har etter den siste samtalen vi hadde. jeg fortalte jo en del da, men jeg har ikke sagt noe om at det bare fortsetter og at det blir verre.

Jeg vet at han er veldig forståelsesfull, men er alikevel redd for at han skal tro jeg bare later som eller som om det ikke er så alvorlig.

Og han sliter selv med problemer. jeg vil ikke lesse mine problemer over på han når han har masse å tenke på selv.

Legekontoret åpner kl. 08 i morgen og tenkte jeg skulle troppe opp da.

Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg og blotte meg helt for vilt fremmede mennesker.

Her på forumet blir det annerledes for her er jeg "anonym".

Hva skal jeg si ?

Sier de at nei, dette kan jeg vente med til eter helgen så sier jeg sikkert bare "ok" og går å ergrer meg etterpå for at jeg ga meg så lett.

Noen råd ?

Langhelg på fjellet hørtes godt ut, men helgene fremover er fullbooket. Nå til helgen kommer "kjæresten" til dattern min på 4 1/2 år. De har kjent hverandre siden de var små, men etter at vi flyttet så har de ikke så mye kontakt.

De kommer på besøk til oss i helgen, og det har vært bestemt siden i mai og dattern min gleder seg veldig. Jeg kan ikke skuffe henne med å avlyse. Det klarer jeg ikke.

[Gjest eval]

Nå har jeg ringt legekontoret og av en eller annen grunn er jeg nå helt skjelven.

Jeg fikk beskjed om at det ikke var noen ledige timer før til torsdag, men de hadde jo noen timer innimellom for øyeblikkelig hjelp da. Da måtte jeg i så tilfelle komme innom kontoret og høre om de hadde noe ledig.

For det første, hvordan skal jeg kalre å forklare problemet for de som sitter i respesjonen og "bestemmer" om jeg trenger ø-hjelp eler ikke ?

Det er jo ikke akkurat så lett å beskrive på 2-5 min.

Og jeg fikk liksom på følelsen av at ø-hjelp var mer for de som hadde brukket en arm/ben eller andre fysiske og alvorlige skader.

Og så er jeg av den typen som prøver å skjule at jeg har problemer. Alle andres problemer er liksom viktigere.

Har heller ikke klart å fortele samboeren om denne uroen jeg har etter den siste samtalen vi hadde. jeg fortalte jo en del da, men jeg har ikke sagt noe om at det bare fortsetter og at det blir verre.

Jeg vet at han er veldig forståelsesfull, men er alikevel redd for at han skal tro jeg bare later som eller som om det ikke er så alvorlig.

Og han sliter selv med problemer. jeg vil ikke lesse mine problemer over på han når han har masse å tenke på selv.

Legekontoret åpner kl. 08 i morgen og tenkte jeg skulle troppe opp da.

Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg og blotte meg helt for vilt fremmede mennesker.

Her på forumet blir det annerledes for her er jeg "anonym".

Hva skal jeg si ?

Sier de at nei, dette kan jeg vente med til eter helgen så sier jeg sikkert bare "ok" og går å ergrer meg etterpå for at jeg ga meg så lett.

Noen råd ?

Langhelg på fjellet hørtes godt ut, men helgene fremover er fullbooket. Nå til helgen kommer "kjæresten" til dattern min på 4 1/2 år. De har kjent hverandre siden de var små, men etter at vi flyttet så har de ikke så mye kontakt.

De kommer på besøk til oss i helgen, og det har vært bestemt siden i mai og dattern min gleder seg veldig. Jeg kan ikke skuffe henne med å avlyse. Det klarer jeg ikke.

Nå har du allerede klart mye av det du gruet for!

Ø-hjelp er akkurat like mye for psyken. Hvis du skulle bli mye verre, er du ikke til hjelp verken for mann eller datter!

Forslag: ta med deg en lapp til legekontoret og vis den. På lappen kan det for eksempel stå:

"Jeg har angstproblemer. Jeg har begynt å få kraftig angst for ting som jeg tror ikke er reelle, for eksempel at mannen min skal gå fra meg. Klarer ikke kontrollere disse tankene.

Måtte drikke alkohol en natt for å få roet meg. Jeg drikker aldri, så det skremte meg veldig.

Klarer ikke konsentrere meg på jobben. Burde sikkert sykmelde meg, men er redd for å miste jobben da.

Jeg skjønner at angsten kommer av at jeg er altfor selvutslettende, men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Jeg er redd jeg skal bli alvorlig syk.

Vær så snill, ikke avvis meg, jeg er for sliten til å klare å protestere eller slåss for meg selv. Jeg trenger virkelig hjelp nå!

Jeg er så sliten at noen andre måtte diktere denne lappen for meg."

Sett gjerne røde streker under det viktigste. Du kan se en annen vei mens de leser lappen, hvis det hjelper.

Be gjerne om en dobbelttime (2x20 minutter), så du får tid å prate skikkelig ut.

Be gjerne legen om konkret hjelp til å rydde plass til deg selv.

Håper du ser av dine egne innlegg at du setter til dels småting foran din egen helse!:-) - lykke til!

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Nå har du allerede klart mye av det du gruet for!

Ø-hjelp er akkurat like mye for psyken. Hvis du skulle bli mye verre, er du ikke til hjelp verken for mann eller datter!

Forslag: ta med deg en lapp til legekontoret og vis den. På lappen kan det for eksempel stå:

"Jeg har angstproblemer. Jeg har begynt å få kraftig angst for ting som jeg tror ikke er reelle, for eksempel at mannen min skal gå fra meg. Klarer ikke kontrollere disse tankene.

Måtte drikke alkohol en natt for å få roet meg. Jeg drikker aldri, så det skremte meg veldig.

Klarer ikke konsentrere meg på jobben. Burde sikkert sykmelde meg, men er redd for å miste jobben da.

Jeg skjønner at angsten kommer av at jeg er altfor selvutslettende, men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Jeg er redd jeg skal bli alvorlig syk.

Vær så snill, ikke avvis meg, jeg er for sliten til å klare å protestere eller slåss for meg selv. Jeg trenger virkelig hjelp nå!

Jeg er så sliten at noen andre måtte diktere denne lappen for meg."

Sett gjerne røde streker under det viktigste. Du kan se en annen vei mens de leser lappen, hvis det hjelper.

Be gjerne om en dobbelttime (2x20 minutter), så du får tid å prate skikkelig ut.

Be gjerne legen om konkret hjelp til å rydde plass til deg selv.

Håper du ser av dine egne innlegg at du setter til dels småting foran din egen helse!:-) - lykke til!

Jeg kan ikke annet enn å si tusen, tusen takk for all hjelpen.

Det med lappen var en kjempe god idé.

Jeg har skrevet ned det du skrev, for jeg syns det passet så godt.

Det beskriver godt hvordan jeg har det på en kort måte, for å få de til å forstå at jeg ikke bare tuller.

Blir nok litt rart å levere lappen, er sikker på at hjertet kommer til å slå i hundre. Være redd for å bli avvist. Og at de skal tro jeg er en skrulle som ikke klarer å fortelle hva som feiler meg.

Men jeg får håpe på det beste - at jeg får hjelp.

Jeg har også skrevet ned noen punkter selv som jeg skal ha med inn til legen.

Jeg har en tendens til å få jernteppe når jeg skal snakke om noe viktig. Jeg får forklare det til legen, så hun skjønner hvorfor jeg har "huskelapp".

Takk for hjelpen. Jeg er spent på morgendagen, spent på om jeg kan få hjelp.

Takk, Eval !!

[Gjest et tips]

Jeg kan ikke annet enn å si tusen, tusen takk for all hjelpen.

Det med lappen var en kjempe god idé.

Jeg har skrevet ned det du skrev, for jeg syns det passet så godt.

Det beskriver godt hvordan jeg har det på en kort måte, for å få de til å forstå at jeg ikke bare tuller.

Blir nok litt rart å levere lappen, er sikker på at hjertet kommer til å slå i hundre. Være redd for å bli avvist. Og at de skal tro jeg er en skrulle som ikke klarer å fortelle hva som feiler meg.

Men jeg får håpe på det beste - at jeg får hjelp.

Jeg har også skrevet ned noen punkter selv som jeg skal ha med inn til legen.

Jeg har en tendens til å få jernteppe når jeg skal snakke om noe viktig. Jeg får forklare det til legen, så hun skjønner hvorfor jeg har "huskelapp".

Takk for hjelpen. Jeg er spent på morgendagen, spent på om jeg kan få hjelp.

Takk, Eval !!

Høres bra ut. Lykke til i morgen!

[Gjest eval]

Jeg kan ikke annet enn å si tusen, tusen takk for all hjelpen.

Det med lappen var en kjempe god idé.

Jeg har skrevet ned det du skrev, for jeg syns det passet så godt.

Det beskriver godt hvordan jeg har det på en kort måte, for å få de til å forstå at jeg ikke bare tuller.

Blir nok litt rart å levere lappen, er sikker på at hjertet kommer til å slå i hundre. Være redd for å bli avvist. Og at de skal tro jeg er en skrulle som ikke klarer å fortelle hva som feiler meg.

Men jeg får håpe på det beste - at jeg får hjelp.

Jeg har også skrevet ned noen punkter selv som jeg skal ha med inn til legen.

Jeg har en tendens til å få jernteppe når jeg skal snakke om noe viktig. Jeg får forklare det til legen, så hun skjønner hvorfor jeg har "huskelapp".

Takk for hjelpen. Jeg er spent på morgendagen, spent på om jeg kan få hjelp.

Takk, Eval !!

Jeg synes det høres ut som du har et godt grep om dette. Lykke til!