Fysisk barneoppdragelse

[sigga]

Nei, vet du hva....Man kniper da ikke igjen munnen på et lite barn. Da flytter man det heller til et annet rom eller kjøper seg trådløs telefon så en selv kan flytte seg......

Man dasker heller ikke til et barn, klyper eller biter. Det er overgrep som setter dype spor, uansett hva foreldrene måtte mene om den saken. Man unngår heller slike situasjoner ved å sikre huset sitt for sånne farer.

barna trenger trygghet, og det får de ikke med foreldre som dasker, klyper, biter eller kniper igjen munnen demmes. Barnemishandling kaller jeg det....(og du spurte, hvis du skulle bli sur på meg nå.)

[cathlin]

http://www.baby.no/helse/oppdragelse/disiplin/

[Gjest bebba]

"Du forklarer ikke for en ettåring at det ikke er lov."

Det er akkurat DET du gjør, helt fra ungene er istand til å klå. Venter man er det ofte for sent, og du ender opp med en trassen, og ufordaragelig unge. Eksemplene er mange, og jeg mener det er latskap/dumhet, samt slitne foreldre (velger den letteste utveien - der og da), og intet annet.

Det er ikke lenge siden jeg svarte ei her på dol - hun hadde latt det gå ALT for lang, og det straffet seg når ungene var 5 og 6år.

Tro meg - en ettåring er fullt i stand til å forstå et nei. Særlig etter at dette er repetert noen ganger. (Samme synspunkt som Lurveline der ja)

"Det er mye bedre å ta tingene vekk for å slippe dask på fingrene. Kan ikke forstå at alle de fine gipsgjenstandene og porselenshundene må stå akkurat der hvor de frister små sjeler."

For noe tull, man skal ikke flytte på noe, annet enn det som måtte være farlig. Det lar man selvsagt ikke ligge fremme, men det skal heller ikke ligge fremme i utgangspunktet. Daske på lanken, (gjelder pyntegjenstander) behøves ikke, det er vel omtrent det eneste jeg er enig med deg i - resten har du gjort, fordi det var lettest for DEG.

Det er akkurat det samme for meg, om du jobber som spes.ped. Sunn fornuft rekker mer enn langt nok for de fleste av oss.

Det er ikke verdt å svare innlegget ditt engang. Kos deg med dine veloppdragne unger, men sett ikke skylden på andre når noe skjer. At en ettåring ikke forstår konsekvensene av å røre ved ting rundt trenger ikke å diskuteres. Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit. Det er jo det kvinner bruker mye tid på, for så å vise for omverdenen hvor flinke de er. Der hvor jeg vokste opp så var det kakebaking som var målestokken.

[Gjest bebba]

Må også få si at det jeg har erfart i min omgangskrets,kan selvfølgelig være noe helt annet enn det du har erfart.

Ingen av delene er feil av den grunn.

Og du trenger selvfølgelig ikke være enig med meg,og jeg ikke med deg:o)

Jeg hadde et annet syn på dette før i tiden. Etter å ha jobbet med barn i over tyve år i tillegg til å studere pedagogikk og oppdra mine egne barn er dette mitt standpunkt i dag.

Det er greit å være uenige. Du greier i hvert fall å diskutere sak, i motsetning til shandy som provoserte meg med sin arroganse.

[Lurveline]

Det er ikke verdt å svare innlegget ditt engang. Kos deg med dine veloppdragne unger, men sett ikke skylden på andre når noe skjer. At en ettåring ikke forstår konsekvensene av å røre ved ting rundt trenger ikke å diskuteres. Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit. Det er jo det kvinner bruker mye tid på, for så å vise for omverdenen hvor flinke de er. Der hvor jeg vokste opp så var det kakebaking som var målestokken.

"Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit."

Mener du virkelig at man må løpe etter barna sine hele tiden,om man lar ting og tang stå fremme? At det beste er å ta ting unna? Har du prøvd?

Det har jeg,med alle mine tre.Trengte ikke å løpe etter dem forde.Det var nok at vi sa ifra noen ganger, så ble det slutt på at de skulle ta på alt de ikke fikk røre.

NB! Her var det ikke snakk om farlige ting for små barn.

[shandy]

Så hovedgrunnen til at du ikke slår ungene dine er at du er redd for å få juling av dem når de blir større og sterkere enn deg ;-p

Hehe, nei, men jeg er ikke for å slå unger. Jeg vil ha respekt, ikke redsel :-)

Tror aldri i verden det kunne ramlet inn min sønn på 18år å slå meg. Han kunne forresten ha lagt meg i bakken som 10-åring, hvis han ville.

Han har gått mange år på karate, men aldri brukt dette for å vise seg, eller ta noen, men han har avverget angrep (for det er jo alltid noen som skal prøve seg, når de vet at han kan osv.) Samt stoppet andre som har slåss (det var når han gikk på ungdomsskolen).

Han har også gått endel på taiboksing, samt trent styrke :-)

[shandy]

Jeg hadde et annet syn på dette før i tiden. Etter å ha jobbet med barn i over tyve år i tillegg til å studere pedagogikk og oppdra mine egne barn er dette mitt standpunkt i dag.

Det er greit å være uenige. Du greier i hvert fall å diskutere sak, i motsetning til shandy som provoserte meg med sin arroganse.

"Du greier i hvert fall å diskutere sak, i motsetning til shandy som provoserte meg med sin arroganse."

Jeg er da slettes ikke mer arrogant enn det du er. Drar frem din spes.ped. utdanning bla. som om det skal være et bevis på at du har rett.

Det er lov å være uenig - for all del, men til opplysning så kan jeg jo fortelle deg, at det ikke bare er du som har jobbet med mennesker.

Jeg jobbet bla. som nattevakt (alene) med fem svære slamper av noen mannfolk (psykisk utviklingshemmede, men med kroppen og kreftene i behold)

Hadde ikke problemer med dem heller jeg - utenom innkjøringsfasen, hvor de tester deg ut - for å si det sånn. Derimot var det andre som ikke greide dem. En mann f.eks, som også jobbet der, tok med seg en av dem til byen, og det endte med at......smalt hode tvers igjennom et butikkvindu.

Dette høres skrytete og kvalmt ut - jeg vet, men det var nå sånn det var.

[shandy]

"Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit."

Mener du virkelig at man må løpe etter barna sine hele tiden,om man lar ting og tang stå fremme? At det beste er å ta ting unna? Har du prøvd?

Det har jeg,med alle mine tre.Trengte ikke å løpe etter dem forde.Det var nok at vi sa ifra noen ganger, så ble det slutt på at de skulle ta på alt de ikke fikk røre.

NB! Her var det ikke snakk om farlige ting for små barn.

100% enig med deg Lurveline :-)

[shandy]

Det er ikke verdt å svare innlegget ditt engang. Kos deg med dine veloppdragne unger, men sett ikke skylden på andre når noe skjer. At en ettåring ikke forstår konsekvensene av å røre ved ting rundt trenger ikke å diskuteres. Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit. Det er jo det kvinner bruker mye tid på, for så å vise for omverdenen hvor flinke de er. Der hvor jeg vokste opp så var det kakebaking som var målestokken.

Så hvorfor svarer du meg da - hvis det ikke er verdt det mener jeg.

Har du fått med deg at mine unger er 18 og 10år, så jeg trenger ikke å løpe etter dem i det hele tatt. Det trang jeg ikke når de var små heller. Se hva Lurveline og jeg skriver.

[Lurveline]

100% enig med deg Lurveline :-)

Takk for det:o)

Om man har prøvd dette ut,så vet man hvordan det fungerer.Hvis ikke,så er det kanskje ikke så lurt å uttale seg om det.

[shandy]

Takk for det:o)

Om man har prøvd dette ut,så vet man hvordan det fungerer.Hvis ikke,så er det kanskje ikke så lurt å uttale seg om det.

"Om man har prøvd dette ut,så vet man hvordan det fungerer.Hvis ikke,så er det kanskje ikke så lurt å uttale seg om det."

Akkurat

[Gjest bebba]

"Du greier i hvert fall å diskutere sak, i motsetning til shandy som provoserte meg med sin arroganse."

Jeg er da slettes ikke mer arrogant enn det du er. Drar frem din spes.ped. utdanning bla. som om det skal være et bevis på at du har rett.

Det er lov å være uenig - for all del, men til opplysning så kan jeg jo fortelle deg, at det ikke bare er du som har jobbet med mennesker.

Jeg jobbet bla. som nattevakt (alene) med fem svære slamper av noen mannfolk (psykisk utviklingshemmede, men med kroppen og kreftene i behold)

Hadde ikke problemer med dem heller jeg - utenom innkjøringsfasen, hvor de tester deg ut - for å si det sånn. Derimot var det andre som ikke greide dem. En mann f.eks, som også jobbet der, tok med seg en av dem til byen, og det endte med at......smalt hode tvers igjennom et butikkvindu.

Dette høres skrytete og kvalmt ut - jeg vet, men det var nå sånn det var.

Skal jeg dra frem min spes ped utdannelse når jeg snakker med faren til en elev med AD/HD, som fremholder at gutten må bli slått for å oppføre seg. Der hvor han kommer ifra har de erfart at det er det eneste som hjelper.

Hvis du påstår at du har jobbet med mennesker i mange år, og aldri hatt problemer så tror jeg ikke på deg i det hele tatt. Hvis du tenker på enkelt tilfeller så er det greit, men har ingenting med saken å gjøre.

Jeg fremholder fremdeles utifra den literaturen som jeg har lest at ettåringer er ikke modne til å forstå omgivelsene og må få sin tid. De skal få lov å utforske dem etter sine forutsetninger uten å knuse porselensskålen til oldemor. Derfor er barnehager innrettet slik de er.

[Gjest bebba]

"Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit."

Mener du virkelig at man må løpe etter barna sine hele tiden,om man lar ting og tang stå fremme? At det beste er å ta ting unna? Har du prøvd?

Det har jeg,med alle mine tre.Trengte ikke å løpe etter dem forde.Det var nok at vi sa ifra noen ganger, så ble det slutt på at de skulle ta på alt de ikke fikk røre.

NB! Her var det ikke snakk om farlige ting for små barn.

Jeg har to barn, og den ene gikk da hun var 14 måneder. Det var ikke vanskelig med henne. Hun rørte svært lite, og tilpasset seg fort omgivelsene. Den andre gikk ca. 10 måneder, og hun var svært aktiv. Hun løp overalt, klatret hvor hun kunne, tok og rørte på alt og var nesten bare stille når hun sov. Kusina hennes (nr. 3 av fire barn) var stikk motsatt, og jeg fikk erfare holdningene med at jeg (NB. jeg som mor, ikke faren) skulle lære min datter å oppføre seg. Da de fikk nummer 4 fikk pipa en annen låt, og jeg kunne smile. Minstemann var akkurat som min datter. Dette er eksempler fra mitt privatliv. Barna mine er voksne eller nesten voksne i dag. Begge er flotte jenter, men den yngste er i puberteten og prøver både det ene og det andre. Hun har bevist for meg alt som jeg ikke trodde på før om mor-datter forhold, og jeg hadde vært igjennom det engang før.

Jeg har opplevd både selv og via familie og venner store tragedier. Mødre til autistiske barn ble kalt 'kjøleskapmødre' før i tiden. Autisme ble ansett som et resultat av følelseskulde hos mødrene. Jeg har en venninne med autistisk sønn, og husker sladderen rundt henne at hun var slik og sånn osv. Det henger igjen.

[Gjest Wita]

Absolutt ingenting av dette er akseptabelt.Ikke i noen situasjoner.

Man får ikke glade trygge og harmoniske barn av slik oppførsel.Ikke høflige barn heller. Bare frekke,bråkete og sikkert utrygge barn.

Enig i alt sigga skriver. Trådløs telefon er tingen,og ta vekk ungen isteden for å daske på hånden.

Jeg kjenner foreldre som bruker denne metoden som du skriver om her. Og dessverre,ungene mangler fullstendig respekt for sine foreldre og helt umulig å ha med å gjøre. Slik tror jeg de har blitt pga. feil barneoppdragelse helt fra starten av. Nå er foreldrene kjempefortvilet over oppførselen til barna sine,men skjønner ikke selv hva som er årsaken. De har kommet inn i en umulig sirkel som de ikke greier komme ut av. De burde hatt hjelp.

[Gjest Wita]

Hvis jeg etter utallige oppfordringer og irettesettelser fortsatt prøvde å stikke fingrene i støpselet, skrek høyt for å plage andre eller konstant forstyrret telefonsamtaler, så hadde jeg ikke hatt så mye å klage på dersom noen rappet til meg.

Forskjellen er vel at jeg vet at min ikke skal gjøre slikt, et barn vet ikke dette instinktivt.

Barn som gjør slikt etter utallige oppfordringer er gjerne barn som totalt har mistet respekten for sine foreldre.

Da mener jeg foreldre som ikke snakker til barna sine på en ordentli hyggelig måte,forklarer ting på en skikkelig måte,men har lagt seg til en væremåte hvor klasking,trusler og en lite hyggelig måte å snakke til ungene sine på er blitt en vane.

[Gjest Wita]

"Hvis du orker å løpe etter ungene dine, og synes at det er verdt å bruke tiden på det så er det helt greit."

Mener du virkelig at man må løpe etter barna sine hele tiden,om man lar ting og tang stå fremme? At det beste er å ta ting unna? Har du prøvd?

Det har jeg,med alle mine tre.Trengte ikke å løpe etter dem forde.Det var nok at vi sa ifra noen ganger, så ble det slutt på at de skulle ta på alt de ikke fikk røre.

NB! Her var det ikke snakk om farlige ting for små barn.

Helt enig med deg.

Har aldri behøvd å flytte på noenting hjemme hos.

[Gjest Wita]

Jeg legger meg også Jeg håper bare at du ikke er en av de unge mødrene som tror at hvis du 'bare' forklarer det ene og det andre så går alt greit til de blir voksne. Jeg jobber som spesialpedagog,og vet hvor vanskelig og komplisert livet kan være noen ganger. Det har ikke noe med 'god' eller 'dårlig' oppdragelse å gjøre.

For noe sprøyt.

Om du er spesialpedagog aldri så mye.

Hvis man bare snakker til barna sine på en hyggelig og rolig måte og forklarer dem HVORFOR ditt og HVORFOR datt,så går det ihvertfall mye bedre.Men dette må skje helt fra barna er bitte små. Det er da grunnlaget legges.

Trenger ikke være spesialpedagog for å se dette.

De fleste av oss som har barn, kjenner andre med barn.

Noen har umulige barn og noen har barn med normal oppførsel.

Og man legger jo godt merke til hvorfor det kanskje er slik.

Og det har MYE med god og dårlig barneoppdragelse å gjøre. Selv om ingen bare er englebarn hele tiden.

[Gjest Wita]

"Du forklarer ikke for en ettåring at det ikke er lov."

Det er akkurat DET du gjør, helt fra ungene er istand til å klå. Venter man er det ofte for sent, og du ender opp med en trassen, og ufordaragelig unge. Eksemplene er mange, og jeg mener det er latskap/dumhet, samt slitne foreldre (velger den letteste utveien - der og da), og intet annet.

Det er ikke lenge siden jeg svarte ei her på dol - hun hadde latt det gå ALT for lang, og det straffet seg når ungene var 5 og 6år.

Tro meg - en ettåring er fullt i stand til å forstå et nei. Særlig etter at dette er repetert noen ganger. (Samme synspunkt som Lurveline der ja)

"Det er mye bedre å ta tingene vekk for å slippe dask på fingrene. Kan ikke forstå at alle de fine gipsgjenstandene og porselenshundene må stå akkurat der hvor de frister små sjeler."

For noe tull, man skal ikke flytte på noe, annet enn det som måtte være farlig. Det lar man selvsagt ikke ligge fremme, men det skal heller ikke ligge fremme i utgangspunktet. Daske på lanken, (gjelder pyntegjenstander) behøves ikke, det er vel omtrent det eneste jeg er enig med deg i - resten har du gjort, fordi det var lettest for DEG.

Det er akkurat det samme for meg, om du jobber som spes.ped. Sunn fornuft rekker mer enn langt nok for de fleste av oss.

Enig med deg shandy.

[Gjest GA]

) Når barnet prøver å stikke fingrene i stikkontakten, eller strekker seg mot komfyrplaten - er da et dask over hånden "for at barnet skal skjønne alvoret" - er det greit eller ikke greit?

--ikke greit. Jeg fjerner ungen bestemt, sier NEI og setter ungen med ryggen til. Hvis ungen er liten, avleder jeg med etellerannet. Så kjøper jeg barnesikring ved første anledning.

2) Barnet stadig skriker av full hals, mens h*n ser leende på foreldren som for å teste ut. Man syns man har prøvd alt, fra å overse det, avlede barnet, eller å snakke alvorlig til barnet, - men h*n bare fortsetter å skrike og le. Er det da ok eller ikke ok, å gi barnet en lett smekk på munnen for å lære det at det ikke er ok å skrike slik?

--ikke greit. Det er vondt å bli dasket i ansiktet. Jeg hadde enten fjernet barnet eller meg selv fra situasjonen. Si "nå orker jeg ikke være sammen med deg, du skriker så jeg får vondt i øret. Jeg går ut til du er ferdig med å bråke."

3) Når man sitter i en viktig telefon (feks har ventet i 20 minutter for å komme fram til banken før den stenger, og akkurat i det man endelig kommer fram) så begynner barnet å skrike utprøvende så man ikke får hørt noen ting. Er det da ok eller ikke ok å holde for munnen til barnet? Knipe igjen munnen dets?

Ikke greit. Det er skummelt å ikke få puste fordi man har en hånd over munnen. Ungen blir antagelig hysterisk og skriker enda mer. Ta sånne telefoner bak lukket dør, eller vent til den andre forelderen kommer hjem. Det går også an å lukke døra nesten helt igjen med ledningen i klem, det har jeg gjort et par ganger!

Vil dere synes det er forskjellig om det gjelder et barn på 1,5 år eller 3 år?

Selvfølgelig er det forskjellig. En på 1,5 forstår mye mindre enn en på 3. Jeg ville ALDRI brukt sånne metoder på en på 1,5. (ikke på 3 åringen heller for den del)

-les noen bøker om grensesetting, de har mange på biblioteket!

Lykke til!

[shandy]

Enig med deg shandy.

Takk for det Wita :-)