Sliter med angst og dårlig selvtillit

[Gjest Liten&usikker]

Jeg har i hele mitt liv vært redd for å gjøre noe feil, noe som andre ikke synes noe om, eller liker. Helt fra barndommen har jeg vært så super sjenert, turte ikke engang lese høyt for klassen. Jeg har aldri trodd jeg har vært bra nok.

Da jeg ble litt eldre, har det riktig nok blitt litt bedre. Men jeg merker at jeg er redd for alt som kan gå galt, ofte ser jeg for meg de verste senarioer. Dersom kjæresten ikke kommer til avtalt tid, og han ikke har sagt i fra, tenker jeg automatisk at han ligger død i en veigrøft. Eller at han har en annen dame. Tør nesten ikke la barna mine gå ned trappen engang, for jeg ser for meg at de faller ned og knekker alt som er osv. Jeg er redd for å kjøre bil, for jeg tenker bare på at hvis ikke jeg kan kjøre forsvarlig, om jeg gjør en tabbe på veien, kommer jeg til å ta livet av mange uskyldige mennesker. Men jeg lar kjæresten gå ut, barna går trappen, og jeg kjører når jeg må. Jeg tror ikke på overbeskyttelse. Likevel vet jeg at kjæresten min synes det er slitsomt at jeg er sånn. Han påvirkes jo av det i stor grad.

Føler at jeg ikke har helt kontroll over livet mitt. Og jeg må ha kontroll, ellers blir jeg enda mer usikker. kjæresten og barna har måttet tilpasse seg meg for at jeg skal føle meg trygg. Jeg må vite alt som skjer, og når. Jeg må vite at alt står der jeg satte det.

I tillegg bekymrer jeg meg altfor mye, over alt. Jeg tenker altfor mye. Det verste jeg vet er å bli uvenner med noen, eller at noen misliker meg.

Jeg klarer ikke en gang å gjøre en avgjørelse og stå for den, lurer alltid på om det er rett eller galt (gjerne for andre, hva de mener og synes). Jeg lar meg fort påvirke av andres meninger og synspunkter, og plutselig står jeg der med en avgjørelse som ikke egentlig er min. Jeg er også veldig usikker på hva jeg vil i det hele tatt med livet mitt. Ang jobb og karriere i fremtiden, og hva jeg vil med kjæresten.

Alt dette plager meg fryktelig. Jeg skulle ønske jeg var en sterkere person. Blir så deprimert når jeg bare sårer andre pga min usikkerhet. Jeg vil ikke være redd for alt, jeg vil ta sjanser her i livet og leve livet best mulig. Jeg trenger å tenke på meg selv for en gangs skyld, men jeg vet ikke om jeg klarer...

Har fått råd om å kanskje snakke med en psykolog, men kan det hjelpe meg?

[Gjest tja_si_det]

Jeg føler med deg og jeg vil gi deg råd om å søke profesjonell hjelp, i og med at du selv ser hvor mye dette hemmer deg. Jeg har forsøkt å leve sammen med et menneske som beskrivelsen din passer på. Vedkommede har det ikke godt men er ikke i stand til å se problemene selv. Det er trist. Du har kommet langt når du ser problemene med egne øyne.

[Gjest Dame55]

Jeg føler med deg og jeg vil gi deg råd om å søke profesjonell hjelp, i og med at du selv ser hvor mye dette hemmer deg. Jeg har forsøkt å leve sammen med et menneske som beskrivelsen din passer på. Vedkommede har det ikke godt men er ikke i stand til å se problemene selv. Det er trist. Du har kommet langt når du ser problemene med egne øyne.

Hei! Kjenner meg igjen...! Bekymringsangsten er veldig slitsom. Vil råde deg til å søke hjelp for dette, det har jeg gjort etter mange år og skulle gjort det lenge før. Ta det først opp med fastlegen, kanskje noen samtaletimer med han/hun kan hjelpe. Det er ikke sikkert du behøver psykolog. For mitt vedkommende tok fastlegen tak i problemet mitt og jeg går til samtale hver 14.dag hos ham og får medikamenter i tillegg, med god effekt selvom jeg er i startfasen. Slitt lenge med bekymringsangst og fobier, samt depresjon. Følt meg utbrent og sliten, og dårlig søvn. Ønsker deg lykke til, altså, ikke nøl med å søke hjelp, det blir så slitsomt for deg og ha det sånn.

mvh

[rgr]

Hei, jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse. ajeg har hatt det på samme måte. Må vite alt som skjer for å føle meg trygg. Dette gjelder spesielt i forhold til kjæresten, noe som har tæret veldig på forholdet. Jeg har nå tenkt å prøve antidepressiv behandling samt at legen min har skrevet en rekvisisjon til en kvinnelig psykolog. (Jeg har gått til en mann, men synes ikke at det hjalp meg noe.) Det som er trist, er at jeg besluttet, faktisk i går, at jeg ikke kunne fortsette med kjæresten min. Nå føler jeg veldig sorg. Det ble for tungt å leve med angsten og usikkerheten i forhold til ham. Jeg følte jeg måtte ha kontroll til en hver tid.

Kanskje må jeg leve alene resten av livet, hvis ikke det er hjelp å få. Det er mitt håp!

Hilsen rgr