alltid i skyggen av lillesøster

[Gjest alltid i skyggen]

dette jeg skriver om er så utrolig vanskelig for meg. jeg er 23 og har en søster som er 5 år yngre. helt fra vi var små så har jeg måttet konkurrere med søstera mi. Hun var og er mye mer intelligent enn meg, penere enn meg mer sosial og tøffere. jeg vet at jeg har mine egenskaper også men de kommer fullstendig i skyggen av henne. Nå som jeg endelig tror at jeg kan tørre å ta noen kjøretimer med kjørelærer så har hun begynt å øvelseskjøre. Vet det er dumt men jeg er så redd for at hun kommer til å ta lappen før meg også. Samtidig er jeg så misunnelig fordi hun er yngst og ingen forventer at hun skal være best. hun slipper konkurransepresset fra noen. Iblant føler jeg at jeg virkelig hater henne og jeg skammer meg over denne følelsen. MEN DET ER SÅ VONDT. det er så vondt at hun alltid skal være i så kriminelt godt humør hver gang jeg ser henne. alt er bare liv og latter. telefonen ringer i ett kjør og alle er til henne. Jeg blir snart sprø av dette her. Nå vil nok de som svarer meg si at jeg må ta det oopp med psykologen. det har jeg, men jeg kommer ingen vei. Hva skal jeg gjøre for å slippe å føle at jeg lever skyggen av henne?

[Gjest partygirl]

Hei!

Jeg tror at bare du selv kan komme deg bort fra skyggen..Har du fortalt henne hvordan du har det,regner ikke med det. Hadde ikke jeg gjort.

Jeg tror heller jeg hadde prøvd å `glemme``henne en stund. Levd mitt eget liv,fått meg flere gode venner selv.Tenkt positivt istedet for å fokusere på at hun er `bedre` enn deg.Tipper du er like god. Jeg er også fæl til å sammenligne meg med andre og føler meg alltid styggere og dårligere.Men i det siste har jeg gått inn for å slutte med det,blir jo bare ødelagt og deprimert.Har bare et liv og det vil jeg ikke kaste bort på å tenke slike tanker.. Prøv du også,snu litt på tankegangen. Vet det er vanskelig men,etterhvert har jeg blitt flinkere å flinkere.Håper du får det bedre !

[PieLill]

Når du var yngre hadde du ikke så mange valg.

Nå kan du komme deg et stykke unna, rent fysisk i km, og i ditt dagligliv. Hvis du ikke klarer å bare kutte ut å sammenligne deg, kan avstand i en periode var veldig nyttig.

Du kan ikke fortsette å la selvfølelsen din stå å falle på om du føler deg bedre eller dårligere enn henne. Eller om du synes dine foreldre gir mest annerkjennelse til henne eller deg.

Bygg deg et liv der konkuranse mot og sammenligning med din søster blir irrelevant. Det er ikke gjort i en håndvending. Det er heller ikke smertefritt, og vil ikke kjennes trygt hele veien. Men det fører frem.

Tenk deg at du dedikerte hele ditt liv på å bevise for hele verden at du faktisk er bedre enn din søster. (Hva nå det enn måtte innebære.) Tenkt deg videre at du faktisk også lyktes med dette på alle områder. Ville det løse ditt problem? Ville du bli kvitt den nagende angsten for å havne i skyggen igjen? Ville det gjøre ende på sorgen over din barndoms skyggetilværelse og tapte konkurranse? Ville du i det hele tatt være i stand til å legge merke til og føle at du hadde vunnet? Og om du merket at du hadde vunnet, ville du virkelig blitt glad?

Jeg tror du kommer mye lengre med å kansellere hele konkruansen. Verden er full av mennesker som gjør det bedre enn deg og meg. Mer penger, mer suksess, mer annerkjennelse, flere venner, færre problemer, mer glede. Men det betyr ikke at vi har det forferdelig. Verden er også overfyllt av mennesker som ville byttet liv og problemer med oss uten betenkninger om de bare fikk tilbudet.

Å kunne verdsette det man har og den man er, er en rikdom mye større enn all verdens suksess. Det låter kanskje som et billig klisje, men jeg har kjent to stykker som hadde den gaven.

Et gammelt ærverdig ektepar, forlengst forfremmet til evigheten. De slet fra ungdommen av for å få endene til å møtes, de jobbet hardt, så hardt at i dag ville arbeidstilsynet grepet inn. De ble belønnet med minstepensjon, og sa de aldri hadde hatt det bedre. De var de mest sparsommelige og generøse menneskene jeg noen gang har truffet.

Jeg tenker ofte på dem, og at jeg burde lære litt mer av deres eksempel.

Nå tok jeg visst helt av her.

Det jeg prøver å si, med alt for mange ord, er at det beste for deg er ikke å forsøke å vinne konkurransen eller skape balanse i regnskapet med din søster.

Det beste er å skrinlegge hele prosjektet, all trangen til å gjøre det urettferdige rettferdig, og heller gå igang med å leve ditt eget liv. Hvem som har satt deg i skyggen av din søster før, vet selvfølgelig ikke jeg. Men den eneste som nå kan sette deg i den skyggen nå er deg selv. Nå går og står du hvor du vil.

Det vil alltid være mennesker som legger mest merke til din søster. Men dere er ikke lengre i et forhold der det hun får er noe du har tapt. Det hører fortiden til. Det er rikelig til dere begge, på hver deres kant. Hold deg på din kant, så vil du bit for bit kunne kjenne deg mer tilfreds.

mvh

[Gjest litt mer frem i lyset]

Når du var yngre hadde du ikke så mange valg.

Nå kan du komme deg et stykke unna, rent fysisk i km, og i ditt dagligliv. Hvis du ikke klarer å bare kutte ut å sammenligne deg, kan avstand i en periode var veldig nyttig.

Du kan ikke fortsette å la selvfølelsen din stå å falle på om du føler deg bedre eller dårligere enn henne. Eller om du synes dine foreldre gir mest annerkjennelse til henne eller deg.

Bygg deg et liv der konkuranse mot og sammenligning med din søster blir irrelevant. Det er ikke gjort i en håndvending. Det er heller ikke smertefritt, og vil ikke kjennes trygt hele veien. Men det fører frem.

Tenk deg at du dedikerte hele ditt liv på å bevise for hele verden at du faktisk er bedre enn din søster. (Hva nå det enn måtte innebære.) Tenkt deg videre at du faktisk også lyktes med dette på alle områder. Ville det løse ditt problem? Ville du bli kvitt den nagende angsten for å havne i skyggen igjen? Ville det gjøre ende på sorgen over din barndoms skyggetilværelse og tapte konkurranse? Ville du i det hele tatt være i stand til å legge merke til og føle at du hadde vunnet? Og om du merket at du hadde vunnet, ville du virkelig blitt glad?

Jeg tror du kommer mye lengre med å kansellere hele konkruansen. Verden er full av mennesker som gjør det bedre enn deg og meg. Mer penger, mer suksess, mer annerkjennelse, flere venner, færre problemer, mer glede. Men det betyr ikke at vi har det forferdelig. Verden er også overfyllt av mennesker som ville byttet liv og problemer med oss uten betenkninger om de bare fikk tilbudet.

Å kunne verdsette det man har og den man er, er en rikdom mye større enn all verdens suksess. Det låter kanskje som et billig klisje, men jeg har kjent to stykker som hadde den gaven.

Et gammelt ærverdig ektepar, forlengst forfremmet til evigheten. De slet fra ungdommen av for å få endene til å møtes, de jobbet hardt, så hardt at i dag ville arbeidstilsynet grepet inn. De ble belønnet med minstepensjon, og sa de aldri hadde hatt det bedre. De var de mest sparsommelige og generøse menneskene jeg noen gang har truffet.

Jeg tenker ofte på dem, og at jeg burde lære litt mer av deres eksempel.

Nå tok jeg visst helt av her.

Det jeg prøver å si, med alt for mange ord, er at det beste for deg er ikke å forsøke å vinne konkurransen eller skape balanse i regnskapet med din søster.

Det beste er å skrinlegge hele prosjektet, all trangen til å gjøre det urettferdige rettferdig, og heller gå igang med å leve ditt eget liv. Hvem som har satt deg i skyggen av din søster før, vet selvfølgelig ikke jeg. Men den eneste som nå kan sette deg i den skyggen nå er deg selv. Nå går og står du hvor du vil.

Det vil alltid være mennesker som legger mest merke til din søster. Men dere er ikke lengre i et forhold der det hun får er noe du har tapt. Det hører fortiden til. Det er rikelig til dere begge, på hver deres kant. Hold deg på din kant, så vil du bit for bit kunne kjenne deg mer tilfreds.

mvh

tusen takk for svarene. spesielt takk til Pie Lill. Det er jo slik at jeg teoretisk sett forstår at jeg må slutte å sammenlikne meg med henne men i praksis... Jeg prøver alt jeg kan å slutte å sammenlikne meg selv med henne. det er dette å akseptere at jeg bruker lengre tid på å lære ting en hun gjør. Egentlig er det jo ganske tåpelig som du uttrykker. Og jeg skal prøve å banke det inn i skallen min

takk ska du ha