Har hentet hjem barn just

[Gjest gagga]

Men hvorfor er jeg ikke mer oppspillt og glad en jeg er?

Hvordan har dere andre det med dette?

Barnet har verdens fineste personlighet. Er søt og sånn. Men jeg klarer ikke å glede meg over dette. Han likner tilogmed på meg. Alle sier det...

Men jeg er ikke glad og engasjert.Er dette noe som kommer med tiden?

[Gjest just nuh]

Er vel ikke så rart siden det ikke er ditt eget barn?

Du må vel venne deg til det og bli glad i det. Kommer ikke med en gang slik som når man har hatt det inne i seg i mange måneder.

[snø]

Det stod en veldig fin artikkel om dette i forrige(?) AF-blad.

Det kan sammenliknes med fødselsdepresjon, og man skal ikke bli fortvilet om følelsene ikke kommer med en gang.

Det er sikkert andre her inne som kan fortelle om liknende følelser.

Beste hilsen fra

[snø]

Er vel ikke så rart siden det ikke er ditt eget barn?

Du må vel venne deg til det og bli glad i det. Kommer ikke med en gang slik som når man har hatt det inne i seg i mange måneder.

Det ER hennes eget barn!!

Og selv om du definerer det annerledes - hva skal de som føder barna selv, og får fødselsdepresjon skylde på??

Beste hilsen fra

[stromme]

Er vel ikke så rart siden det ikke er ditt eget barn?

Du må vel venne deg til det og bli glad i det. Kommer ikke med en gang slik som når man har hatt det inne i seg i mange måneder.

Jeg mistenker at det er en kverulant her inne som er ute etter å skape diskusjon.....

Litt mistenkelig at både hovedinnlegget og svarer bruker ordet `just` tilfeldig.

Men dette kan vel webmaster lett finne ut...?

[pipppi]

Er vel ikke så rart siden det ikke er ditt eget barn?

Du må vel venne deg til det og bli glad i det. Kommer ikke med en gang slik som når man har hatt det inne i seg i mange måneder.

MÅ protestere litt på dette!

Tror ikke det nødvendigvis er det det kommer an på (har selv opplevd begge deler). Uansett om barnet kommer fra magen eller adopteres, er det jo et nytt lite menneske du må bli kjent med og få et forhold til.

Du har jo opplevd en veldig stor omveltning i livet nå, gagga, og har sikkert hatt kjempehøye forventninger, veldig forståelig.

Du må gi det litt tid, tror nok ting vil gå seg til etterhvert for deg!

[Gjest just nuh]

Det ER hennes eget barn!!

Og selv om du definerer det annerledes - hva skal de som føder barna selv, og får fødselsdepresjon skylde på??

Beste hilsen fra

Det er jo ikke hennes eget barn da, det vet jo du også. Det er et adoptert barn.

Fødselsdepresjoner er en sykdom, det er vel ikke adopsjon?

[Gjest lykketil]

Følelsene kommer, bare ta det med ro.

Det finnes fødselsdepresjon og det finnes adopsjonsdepresjon.

Om barnet er adoptert eller biologisk født har da ingen ting med saken og gjøre, det er et helt nytt lite menneske for oss nybakte foreldre uansett.

[Colombiamamma]

Det er jo ikke hennes eget barn da, det vet jo du også. Det er et adoptert barn.

Fødselsdepresjoner er en sykdom, det er vel ikke adopsjon?

Adopsjon kan her sammenlignes med en svangerskap/ fødsel. Ingen av delene er en sykdom. Men man kan få psykiske problemer/ depresjoner både etter en fødsel og etter en adopsjon.

Og til opplysning: Når adopsjonen er gjennomført er barnet å regne som sitt eget. De har helt like rettigheter med biologiske barn.

[Gjest just nuh]

Adopsjon kan her sammenlignes med en svangerskap/ fødsel. Ingen av delene er en sykdom. Men man kan få psykiske problemer/ depresjoner både etter en fødsel og etter en adopsjon.

Og til opplysning: Når adopsjonen er gjennomført er barnet å regne som sitt eget. De har helt like rettigheter med biologiske barn.

Det er ikke eget født = eget. Må da greie å skjønne hva jeg mener med det i den her sammenhengen?

Adopsjon og svangerskap er ikke akkurat sammenliknbart nei...

[nanchang]

gagga og just er samme person, bare tull alt sammen.

[Gjest just nuh]

gagga og just er samme person, bare tull alt sammen.

der tar du fullstendig feil

[skorpionfisken]

Det er ikke eget født = eget. Må da greie å skjønne hva jeg mener med det i den her sammenhengen?

Adopsjon og svangerskap er ikke akkurat sammenliknbart nei...

Du har opplevd begge deler da siden du er så skråsikker?

Jeg har opplevd begge deler. Jeg har født en sønn, og adoptert en datter. Det er ikke forskjell på tilknytningen til dem, og for meg var jeg like fortapt i henne før jeg fikk henne som i ham før jeg fikk ham, og etter fødselen/overekkelsen var jeg like "forelsket" i begge to.

Men for noen er den overgangen stor og følelsene kommer etter hvert. For de gravide kalles det fødselsdepresjon. De som adopterer kan oppleve det samme, men da kan man jo ikke kalle det fødselsdepresjon da...

Jeg synes ikke du skal være så kategorisk og negativ, når du ikke kan snakke ut fra erfaring.

Eller kan du det?

[Gjest just nuh]

Du har opplevd begge deler da siden du er så skråsikker?

Jeg har opplevd begge deler. Jeg har født en sønn, og adoptert en datter. Det er ikke forskjell på tilknytningen til dem, og for meg var jeg like fortapt i henne før jeg fikk henne som i ham før jeg fikk ham, og etter fødselen/overekkelsen var jeg like "forelsket" i begge to.

Men for noen er den overgangen stor og følelsene kommer etter hvert. For de gravide kalles det fødselsdepresjon. De som adopterer kan oppleve det samme, men da kan man jo ikke kalle det fødselsdepresjon da...

Jeg synes ikke du skal være så kategorisk og negativ, når du ikke kan snakke ut fra erfaring.

Eller kan du det?

Selvsagt ikke, jeg ville da aldri ha adoptert!

[skorpionfisken]

Selvsagt ikke, jeg ville da aldri ha adoptert!

Som sagt. Da synes jeg ikke du skal uttale deg som om du vet hva det dreier seg om. Gagga ba om et råd og da trenger hun ikke bedrevitere som ikke vet hva de snakker om til å uttale seg.

[Gjest just nuh]

Som sagt. Da synes jeg ikke du skal uttale deg som om du vet hva det dreier seg om. Gagga ba om et råd og da trenger hun ikke bedrevitere som ikke vet hva de snakker om til å uttale seg.

Hvorfor vet du nødvendigvis så mye bedre enn meg hva som er fasiten? Jeg påstår ikke jeg vet svaret, bare sier min mening. Du påstår du vet svaret. Hvem er da bedreviteren??

[skorpionfisken]

Hvorfor vet du nødvendigvis så mye bedre enn meg hva som er fasiten? Jeg påstår ikke jeg vet svaret, bare sier min mening. Du påstår du vet svaret. Hvem er da bedreviteren??

Den som har opplevd noe selv, vært midt oppi det, vet vel bedre enn en som bare sier noe. Men nå svarte jeg ikke på hovedinnlegget, om adopsjonsdepresjon, for det har jeg ikke erfaring med.

Jeg svarte deg som så kategorisk påstår at våre barn ikke er våre egne. Og at det er forskjell på hvordan man føler etter at man har adoptert kontra det å føde barnet selv. Der vet jeg bedre enn deg nemlig. De er ikke født av oss, men de er våre egne likevel. Helt sant c',)

Det er sånne som deg med dine holdninger som ødelegger for barna våre. Det er sånne holdninger som får barna til å føle seg som annenrangs.

Hilsen fra bedreviteren...

[Niobe]

Selvsagt ikke, jeg ville da aldri ha adoptert!

Bra. Tror ikke du skal adoptere heller...

[stromme]

Hvorfor vet du nødvendigvis så mye bedre enn meg hva som er fasiten? Jeg påstår ikke jeg vet svaret, bare sier min mening. Du påstår du vet svaret. Hvem er da bedreviteren??

Er det mulig????

*rister oppgitt på hodet*

[fei1365380229]

Jeg tror ikke du skal være så veldig redd, følelsene kommer helt sikkert sånn litt etterhvert.

Jeg husker når jeg fikk min førstefødte sønn, jeg syns han var helskjønn, men han var veldig slitsom. Jeg tror nok ikke jeg hadde noen fødselsdepresjon, men jeg følte at jeg bare gikk på autopilot. Han hadde kolikk og skrek og skrek, sov 8 timer på hele døgnet og jeg var kjempesliten. Ikke lett å være over seg av hengivenhet for barnet da

For dere også som adopterer så kommer jo alt veldig bardust på, man får kanskje et barn som har selvstendig vilje.

Det fikk vi når vi adopterte. Rett inn i trassalderen så det suste. Vi måtte rett og slett holde igjen litt for at vi ikke skulle få en kjempeegoistisk lita dame som fikk viljen sin hele tiden. Det var vondt. Ikke var hun så veldig klar for kos med mamman sin den første tiden heller og det gjorde ganske vondt. Følte jeg hadde litt sånn "avstandsforelskelse" som ikke helt ble gjengjeld i begynnelsen.

Det gikk seg veldig fort til for oss heldigvis, men jeg tror det er helt vanlig å bruke litt tid både ved fødsel og adopsjon, man skal bli kjent med et helt nytt menneske, det er en kjempeomstilling, ihvertfall den første gangen.

Jeg syns det er fint at du tar opp temaet, man skal vel ikke være helt perfekt bare for at man adopterer heller